Helt rå novellekunst!

Jeg mener at Frode Grytten (f. 1960) er den aller beste novellisten i Norge! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker - helst de som av diverse årsaker har havnet litt på siden av det etablerte. Det måtte eventuelt være Carl Frode Tiller i Innsirklings-triologien, men da snakker vi på den annen side ikke om noveller, men om romaner ...

For å ta det viktigste først - på selveste julaften! Dersom du mangler én siste presang til noen og trenger et hurtig-julegavetips, så er mitt råd klinkende klart: kjøp denne boka av Frode Grytten i dag! Du kan kjøpe den til hvem som helst - også til mannlige slektninger som "egentlig" ikke leser så mye. De kommer til å elske denne boka, de også! Novellene er relativt korte, lettleste og poengterte. De går rett hjem!

"Menn som ingen treng" er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden sist han utga en novellesamling, kan vi lese på forlagets nettsider. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, men akkurat den var det Vigdis Hjorth som stakk av med i år. I de senere årene har Grytten blant annet konsentrert seg om å skrive romaner ("Saganatt. Lundetriologien" (2011) og "Brenn huset ned" (2013)), men mest kjent er han antakelig for sin eminente novellesamling "Bikubesong" (den fikk han Brageprisen for i 1999). I tillegg har han utgitt novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen" (2007) og romanen "Flytande bjørn" (2005). Jeg har skrevet om alle de nevnte bøkene på bloggen min.

Hva handler "Menn som ingen treng" om? Egentlig har forlaget selv presentert denne novellesamlingen på glitrende vis:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

Og vi kunne ha lagt til farlige menn ... For menn som ingen trenger, som ikke føler seg nødvendig eller sett, blir noen ganger farlige ...

Hva skjer med menn som ingen egentlig trenger? Vi aner det mer mellom linjene enn i det som sies rett ut. Her er det nemlig mye undertekst, og det krever at vi stopper opp og tenker før vi rusher videre til neste novelle. Grytten fanger opp nyanser og fascetter i presise og skarpe setninger, som får det til å grøsse i meg. Som når han i novellen "1974" sier at "1974 var året då far min tok til å gå laus på sin egen familie". Ikke noe mer. Bare dette. Mange bilder kom opp i mitt hode. Ikke til å undres over at kona hans forelsket seg i en annen ... en mer galant herremann som var høflig og snill og omtenksom ...

Grytten får frem hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker, noe som skyldes at vi som regel er så forutinntatte fordi vi tror vi har skjønt så mye ... Og så har vi egentlig ikke skjønt noe som helst. Selv om Grytten ikke som f.eks. Kjell Askildsen er minimalistisk i sine skildringer, er det ikke mye unødig utenomsnakk i hans noveller. Han vet hvor han vil, og han leder oss dit - ofte med tankevekkende og overraskende poeng.

Det jeg liker aller best er det virkelighetsnære aspektet ved Gryttens noveller, og hans evne til å skildre så fullstendig ulike menneskeskjebner. Jeg ble sittende med et inntrykk av en forfatter som finner sin største inspirasjon til å dikte når han sitter med avisen foran seg og leser om mennesker som har gått seg vill, og virkelig går inn for å fatte hva som lå forut for det som skjedde. Dette har han gjort med en slik innlevelse at det hele fremstår svært troverdig og autentisk. Hva skjuler seg bak avisoverskrifter som "Mann, 72"? Og hva skjuler seg bak en kaldblodig forbryter som har gått berserk og drept flere mennesker? Hva tenker et slikt menneske? Bak alle menneskeskjebnene ligger det noen samfunnsstrukturer som nettopp gjør dem mulige. Fattige mennesker i møte med det rike Norge. Mennesker som har falt utenfor samfunnets rammer, men som like fullt er midtpunktet i sitt eget univers og tolker alt ut fra dette. Mennesker som fordi de har falt utenfor, ikke får de vanlige korrektivene som de fleste andre får når de er i ferd med å falle ut ... Mennesker som er fremmedgjort i det samfunnet de skulle ha vært en del av ... Gjennom novellene gir Grytten oss en mulighet til å bli kjent med disse menneskene vi vanligvis ikke omgås, og slik beriker han oss med noen flere perspektiver. Dette får han til uten å moralisere på noe vis. Det er opp til oss selv hva vi skal mene om de ulike skjebnene vi møter. Jeg ble sterkt grepet mens jeg leste!

"Menn som ingen treng" er en brilliant novellesamling, som jeg anbefaler på det varmeste!

Du kan lese resten av min bokanmeldelse på bloggen min.

Her er min omtale av "Paradisbakken" (ekstern lenke)

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Kanskje var det den klisjefylte tittelen på boka som gjorde at jeg nølte, eller muligens det faktum at jeg aldri hadde hørt om B.A Paris?
Ihvertfall var jeg en smule tilbakeholden da tenåringen i huset drasset den med seg hjem, etter å ha fått den i gave i arbeidsuka si ved kjøpesenterets bokhandel. Hun på sin side slukte den i et par jafs, og kunne meddele at den både var spennende og overraskende.
Det var vel mest for å glede henne at jeg startet på de første sidene, som bekreftet min lunkne holdning:
" Dette var litt enkelt, ja, hva vil nå denne Parisdama med dette??"
Noen sider etterpå begynte spenningen likevel å krype ut av boksidene og inn under huden.
Og slik holdt den seg, stort sett gjennom hele boka.
Språket er lett, det er oppbygning og plott som gjør "Bak lukkede dører" til en liten spenningsbombe.
For hva er det som skjuler seg bak lukkede dører, egentlig?

Grace og Jack er som klippet ut av en eventyrfortelling. Hun er vakker og gjør alt perfekt, mens han er kjekk og tjener mer enn nok til både salt i grøten og tequilaen. Hjemmeværende skjønnhet og trofe som hun er, prøver Grace å tilfredsstille både sine egne og andres krav til misunnelsesverdig perfeksjon. De er alltid sammen. Det perfekte par. Eller er de nå det?
Dette er en genial krim, med snedig uttenkte detaljer som passer perfekt sammen når alt rulles opp og forklares til slutt. Jeg vil si at dette er en nydelig krysning mellom filmen "I seng med fienden" med legendariske Julia Roberts i hovedrollen, og en eller annen snedig krimintrige med Agatha Christie.
Spenningen er til å ta og føle på hele veien, og den eneste grunnen til at det blir en meget sterkt firer, er at søsteren til Grace skildres litt lite troverdig etter min mening, skjønt det kan kanskje ha sammenheng med en litt for enkelt oversettelse. Mer vil jeg ikke si, uten å røpe for mye.
Uansett anbefaler jeg boka di, B.A Paris, for dette med plott og detaljer er du suverent god på! Såpass god at jeg nok kommer til å dvele litt ekstra ved julens selskapeligheter og tenke: "Jøss, det var litt av et par, hva er det egentlig som skjuler seg bak dørene her, da...??"

Takk for flott anmeldelse. Har boka liggende og gleder meg nå til å gå i gang med den :-)

Kunne ikke vært mer enig...

Her er min anmeldelse av Rottejegeren (ekstern lenke)

Å lese en bok om bøker gir alltid et lite gledesgys. Det er så mange bemerkninger rundt bøker en bokorm raskt vil kjenne seg igjen i. Dessverre fant jeg ikke denne boka spesielt bra. For meg ble den for sær. Plottet i seg selv er spennende, men den ble for rar og forutsigbar. Hvorfor bøker om tivoli og/eller sirkusfolk ofte er sære, vet jeg ikke, men det er en gjenganger. Dessverre ble ikke plottet spennende nok til å veie opp for særheten. Det finnes mange andre bøker som er mer verdt lesetiden enn denne.

For full anmeldelse, se: edgeofaword: De druknedes bok

Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken. Romanen var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen (fra Dagboken), som må være Sparks mest romantiske karakter.

For full anmeldelse, se: edgeofaword: Kjærlighetens kraft

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der man vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

For full anmeldelse, se: edgeofaword: Kjære John

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den er elegant og mørk, og skildrer den mørke siden ved norsk oppvekst og hvordan barndomstraumer påvirker voksenlivet. Dette er ingen lettlest roman, leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen.

Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye.

For full anmeldelse, se edgeofaword: Varsjøen

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved å ikke være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

For full anmeldelse, se: edgeofaword: Den ene pluss en

Her er min anmeldelse av "Trekkfuglene" (ekstern lenke)

Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen. Her finner en et knippe flotte noveller om hverdagsmennesker som har en bakgrunnshistorie og er sårbare når høytiden står for døren.
Levi Henriksen skriver disse fortellingen på en lun og fin måte som traff meg i alle fall.

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til!

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur.

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i?

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss!

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende.

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30)

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha.

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå.

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs.

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere.

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon!

Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).

Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.

Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!

Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...

Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.

Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.