Her er min omtale av Ingen er så trygg i fare (ekstern lenke)

Frøydis Eiriksdotter. Frilledatter. Høvdingdatter. Viking. Ei kvinne med bein i nesa og reisetrang. En saga for en av historiens oversette kvinner. En flott roman, med masser av historiske personer og fakta. Her møter vi mennene som oppdaget Grønland og Vinland, og kvinnen som ønsker å følge i de store oppdagelsesreisende fotspor. En roman med høyt tempo og action. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner. For full anmeldelse, se Edge of a Word: Kvinnen ved jordas kant

Her er min anmeldelse av "Camille" (ekstern lenke)

488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.

Fantastisk, leste det i en jafs......

Her er min omtale av Den siste gode mann (ekstern lenke)

Det begynner så bra, og akkurat passe hemmelighetsfullt og pirrende søkt: Overalt dør det mennesker med et type utslett eller tatovering på ryggen. Det kan virke som en gammel jødisk myte har blitt virkelig, - det finnes til enhver tid 36 rettferdige mennesker som har som oppgave å holde unna urettferdighet og ondskap i verden. Og grøss, - hva skjer med verden hvis alle disse dør?
Niels Bentzon og astrofysiker Hannah Lund er radarparet som skal finne ut av dette, og hvem disse rettferdige menneskene er, slik at de kan bli advart og verden igjen blir i balanse, eller?

Denne boka har en bra start, men så sklir det hele ut i endeløse katt-og -mus-leker i beste Dan Brown stil, og slutten orker jeg ikke nevne engang.
Nei, dette var altfor gjenkjennelig for de fleste. Boka kan fungere bra som spenning for ungdom eller dem som ikke har lest så mye av denne sjangeren tidligere. Det var tidvis spennende, men svært ujevnt fordelt.
A. J. Kazinski, aka Anders Rønnow Klarlund og Jaob Weinreich, - jeg mistenker dere for at plottet ble til under en særdeles fuktig middag, og at dere deretter brukte mye tid på å krangle om hvordan ideen best mulig kunne settes ut i verden.
Synd at dere ikke brukte ideen om 36 rettferdige på en mer elegant og fiffig måte, - det kunne blitt bra. Men siden boka tidvis minner mer om et filmmanus enn en roman, så lander terningen på en skuffet treer i dag. Den kunne landet på en firer, men siden jeg er lei av kodeknekker-gamleskrifter-krimmysterier, så ble det altså bare tre øyne, - jeg kan være streng sånn.

i årevis har forfatternavnet Hans Børli dukket opp, og hver gang har jeg tenkt at det sannelig er på tide å gå denne forfatteren mer etter i sømmene. Men så går årene, og ..... Graset gror, for å si det med tittelen på et av Børlis kanskje mest kjente dikt. Graset gror,.......og så glemmer man så lett.
Plutselig en dag kom jeg på det igjen, og en mastodont av ei bok lå der hemmelighetsfull og spennende i forsetet på bilen på vei hjem fra biblioteket. Siden da har den fulgt med meg overalt. For dette er ingen page turner, - dikt skal nytes i skimmeret fra ettertankens lys. Det er en produktiv forfatter det er snakk om, så lesingen har foregått i kjøkkenet, badekaret, sofakroken og soverommet. 500 sider med dikt er et bra stykke arbeid å fordøye.
Og for ei skattkiste jeg var smart nok til å hale med meg for noen uker tilbake! Det er bare så synd at forfatteren er ute av tiden, for var han ikke det ville jeg sendt ham noen velvalgte ord om forfatterskapet.
Det er ikke mange forfattere som trollbinder meg på det viset at tiden bare kommer og går, og så plutselig har det gått et par timer, men det gjør altså Hans Børli.
Det er en dyphet og en kjærlighet til blant annet natur og skog som griper om seg, og ikke slipper taket. Og fra de dype skogene beveger han seg også inn i analyse av samfunnet, - ord som like gjerne kunne vært skrevet i dag, før han berører de skjøreste aspektene ved det å være menneske. Ensomhet, det å bli gammel og kjærligheten, blant annet.
Kjære Hans Børli, forfatterskapet ditt står støtt i skogen, lik ei stor, gammel gran som ikke blir berørt av tidens tann. Takk for at du skrev ned dine innerste tanker og lengsler, slik at jeg fikk lese og kjenne igjen biter av meg selv, samfunnet, skogen og verden.
Du er en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til når jeg trenger ord jeg selv ikke makter å kreere. En sekser får du av meg i dag, mens snøen smelter, regnet faller og skyene leker med vinden over fjelltoppene her midt i landet.

Dette er Peter Newmans debutbok. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig, med engelsk for viderekommende. Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. For full anmeldelse, se: Edge of a Word: The Vagrant

Voyage of the Basilisk er bok nummer tre i Lady Trents Memoirs, etter A Natural History of Dragons og The Tropic of Serpents. Bøkene er en krysning mellom kostymedrama og fantasy. Satt i en fantastisk verden i en viktoriansk tid er disse bøkene en ren fornøyelse å lese. Det som gledet meg enormt i denne boken var at det handlet mer om drager enn i the Tropic of Serpents. Vi møter også flere forskjellige typer drager enn tidligere. Alltid med et antropologisk syn og en vitenskapelig kjerne. Bøkene om Lady Trent er originale, spennende, morsomme og interessante. De er virkelig i en klasse for seg og jeg anbefaler de varmt. For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Voyage of the Basilisk

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Her er min anmeldelse av "Ondskapens sæd" (ekstern lenke)

Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!

Her er min anmeldelse av "Dødens sirkel" (ekstern lenke)

Det er noe spesielt med Lena Ranehag, det har jeg alltid syntes. Det er et eller annet med øynene hennes som både pirrer nyssgjerrigheten, men som samtidig frastøter meg.
For endel år tilbake var hun med i et program som tok for seg gamle krimsaker, men mest kjent er hun nok for sin deltakelse i "Åndenes makt" på TV Norge. Et program få bekjenner seg å ha kjennskap til, men som alle har en mening om.
Da jeg fikk denne boka som oppmuntring etter en hasteoperasjon, var jeg både glad og nysgjerrig.
Lena skriver om tidligere meritter, der det virker som om hun fortvilet forsøker å bevise sine evner som klarsynt. Videre gir hun en interessant forklaring på "den andre siden" og hvorfor vi nå vandrer omkring her på den blå planeten. Hun tar oss med inn i et univers som mange ikke har kjennskap til, og dem som har det holder klokelig munn, i frykt for å bli latterliggjort.

Nå skal det sies at undertegnede er en åpen og nysgjerrig sjel, men som likevel har føttene støtt plantet i det realistiske, jordnære og skeptiske landskapet. En psykologilærer hadde en fornuftig tilnærming til det parapsykologi en gang på det glade 80-tall: 98 prosent av det kan forklares, men så sitter man igjen med de siste to prosentene, da. Og to prosent er faktisk mye, alt etter hvor mange "hendelser" man regner det fra. Det er så mye vi ikke vet, vi mennesker, - som fremdeles er uoppdaget.
Det er derfor jeg ikke ler av det du skriver, Lena Ranehag. Du skriver enkelt, men informativt, og det er fint å få lese om ulike typer temaer, - det utvider bokstavelig talt horisonten. Du virker troverdig i det du skriver, og jeg har selv hatt opplevelser som ikke kan forklares.
Synes imidlertid du gjør deg mye bedre på TV enn som forfatter. Dette er ikke ment som ramsalt kritikk, men bare en konstatering av at din karismatiske fremtoning blir litt borte mellom boksidene. Synes absolutt du skal skrive mer, og at du da kanskje kan gå i dybden på hvorfor noen sjeler eksempelvis ønsker å gi liv til pedofile og torturister?
Mens du grubler litt på den, gir jeg boka di en svært god treer, du kunne glatt fått en firer om du forklarte enda litt mer om den andre siden og hvordan sjelen selv velger sin fremtoning her på Tellus.

Her er min anmeldelse av "Dødelig applaus" (ekstern lenke)

Jeg har lest denne biografien om Arthur Omre og den overrasket meg positivt. Kan også anbefale Mors og fars historie av Edvard Hoem. Jeg, Phoolan Devi vil helt sikkert gjør inntrykk..

Her er min omtale av "Storesøster" (ekstern lenke)

Er snart ferdig meg boka Der vi engang gikk av Kjell Westø og vil helt sikkert lese flere av hans bøker så bra synes jeg denne er. Han skriver så naturlig og troverdig og de personene han tar for seg blir så levende under lesningen.
Vel, noen andre bøker jeg har lest dette året som jeg ønsker å fremheve er Amelie av Troyat,
Renhetens pris av Bergljiot Hobæk Haff og Munken som solgte sin ferrari av Robin Sharm.
Den som gjorde inntrykk må være kjærlighetsbrevene Nansen skrev til Brenda. Nansens siste kjærlighet Det var både interessant og vemodig å lese brevene...

Filosofisk om sannhet

Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.

Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)

"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"

Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.

En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene i sine egne liv, f.eks. om hvilken virkning de har på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.

"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)

Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...

Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!

Her kan du lese resten av min bokomtale.