Herlig oppfølger!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner, og "little people".

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av rundt 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen onskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

En annerledes krimbok, med mange fine stemninger og beskrivelser, selv om bakgrunnen for historien er motbydelig. Forfatteren er imponerende i sitt skifte av perspektiv, - fra 12 åringens, til den monstrøse seriemorderens. Jeg hang meg også opp i at oversettelsen var dårlig, - språket kunne med fordel vært polert litt. Enkelte setninger er direkte komiske. Men uansett, en flott bok som skiller seg ut på en positiv måte, både i fortellerstil og plot. Mine varmeste anbefalinger!

Synd

Hvorfor ikke prøve å få til et treff der også. Blant drøye 17000 bokelskere er det nok mange fra Bergensområdet. Det er jo egentlig så lite som skal til: en dato, et klokkeslett og et møtested. Og så går, forhåpentligvis, resten av seg selv. Fellesinteressen, BØKER, vil være deg "bærende" element, pluss litt annet snakk også da. Gøy å bli kjent. Sett i gang, Ann Christin

Høres ikke dumt ut det heller. Skulle gjerne hatt bokelskertreffet der.......

Det kommer når vi nærmer oss. Hyggelig at du vil delta

Hadde vært gøy å treffe deg også. Du får prøve så godt du kan

Ja, fortsett! Akkurat i denne boka hadde jeg ikke problemer med å akseptere den fremmede mannen som lå i en våt bylt på stuegulvet hjemme hos Perla. "Snøbarnet" ble imidlertid litt for fabel-aktig for meg - kanskje fordi snøbarnet i tillegg ble så pass romantisert og nærmest overjordisk beskrevet?

Innenfor genren magisk realisme har man litt spillerom, og mannen i "Perla" ga forfatteren mulighet for å få fortalt en historie det ellers ville vært vanskelig å få tak i. Så ja, jeg bare aksepterte hele greia, jeg. ;-) Det hjalp stort at boka er så godt skrevet, synes jeg.

Det blir spennende å høre hva du mener når du er ferdig med boka, Brit!

Veldig interessant å lese din bokanmeldelse av "Perla". Vet ikke hvorfor, men jeg slet litt med å komme igang og finne engasjementet da jeg startet på denne boken. Kan hende ble jeg litt frustrert og forvirret over denne fremmede som lå der som en "våt klut" på gulvet hennes i dagevis, og måten Perla både aksepterte og mislikte det på. Jeg fikk liksom ikke helt "tak" på sammenhengen her, og det ble utrolig mange ord og vendinger uten at jeg klarte å la meg rive med. Jeg er "realist" og har alltid hatt litt problemer med "rare fenomener" Det samme som jeg opplevde m "Snøbarnet" som mange elsker men som ble for mye eventyr for meg. Men nå begynner det å løsne med Perla, men det må sies at jeg befinner meg på side 147. Er derfor veldig spent på den siste halvdelen av boken. Jeg elsket hennes debutroman "Det usynlige fjellet" som er rangert som en av de beste jeg leste i fjor. Men årsaken til den "trege" starten kan også skyldes ukonsentradjon og for liten mottaglighet for den type roman akkurat nå. Jeg fortsetter med friskt mot.

Ja, det er viktig å lese hele triologien for å få en sammenheng

Forstår hva du mener

Litteraturhuset i Oslo åpnet i 2007 og er etablert i den gamle lærerskolens lokaler i Wergelandsveien 29 ( hjørnet Wergelandsvn/Parkveien) like ved Slottsparken som er rett over veien. Her er det ukentlige program, debatter m.m. ( du kan Google og få mye info). Her er det også servering ( uteservering om sommeren). Det er uansett et veldig greit møtested i Oslo. Fra Nationalteateatersiden er det fint å spasere tvers gjennom Slottsparken og til lyskrysset i Parkveien. Da ser du Litteraturhuset på hjørnet.

Sterkt om den skitne krigen i Argentina i årene 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez.

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem".

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på.

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Takk for info.

Da får vi vente i spenning. Han har vel ikke så mye tid mellom konserter og radioprating.

Jeg var og så en av hans gamle kompiser, Rambelin Jack Elliot ifjor på Herr Nilsen, og han klagde fra scenen over at Dylan ikke lenger hadde tid til noen og var totalt utigjenglig.

"Et bokelskertreff" har tidligere blitt nevnt her på siden og flere har ytret ønske om å kunne delta på et slikt opplegg i Oslo.

Nå lanseres en dato og den må stå fast. Det vil være umulig å tilfredsstille alle ønsker om tid og sted.

TREFF I OSLO: TIRSDAG 5.JUNI kl. 18.00.

Vi møtes ved inngangen til Litteraturhuset. Det kan være en gylden anledning til å ta en titt innom. Og så kan vi vandre gjennom Slottsparken og finne et egnet sted for prat og forfriskninger.

Det er viktig å presisere at opplegget er UFORMELT og at hver enkelt selv må ordne med oppmøte, mat og drikke.

Det er ingen påmelding. Den som har lyst og anledning møter opp. Enkelt og greit. Dere får bare spørre de som står ved trappen til Litteraturhuset om de er "bokelskere". Noen vil vi kanskje kjenne igjen fra profilbilde. Men dere som vet dere kan den aktuelle dagen kan jo gi et signal om det i denne tåden. Da får vi ihvertfall en viss peiling på interessen.

Jeg er ihvertfall på plass, Lillevi også, og vi er kanskje begge lette å kjenne igjen fra profilbildene våre (?).

Samtidig oppfordres bokelskere andre steder i landet til å gjøre det samme.

Jeg gleder meg veldig og håper å se mange glade "bokelskerfjes i Oslo 5.juni.

Nesten. Jeg hadde planlagt å lese "Perla" av Carolina De Robertis i påsken. Det har jeg forsåvidt gjort, men har bare kommet halvveis. Er fortsatt litt usikker på denne, og den er uansett ikke av typen "Pageturner". Det har derfor blitt mye kryssord og litt Wordfeud i tillegg. Krimen i påsken er den jeg har sett på TV, men den har heller ikke vært av det "helt store" Jeg har hatt en LAT hjemmepåske ( noe besøk da) og det har i grunnen vært helt topp. Konklusjon: skuffende lite lesning.