Den heter "En elv av røyk".

Bildet er flott, og etterhvert tror vi jo at det faktisk ER deg, Berit

https://fbcdn-sphotos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-ash4/384938_10150476431606299_866871218_n.jpg

Bok nr. 2 i denne Ibis-triologien kommer i september i år! Gjett om jeg har forhåndsbestilt!

Lillemor Berge 30 år etter ....

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til stykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Maleren fra Shanghai engasjerte fra første side. Har ikke kommet så langt enda. Men du kan glede deg til "Den usynlige broen", Hanne. En av de desidert bedre bøker jeg har lest på lenge.

Veldig fin omtale. Denne setter jeg på ønskelisten min

Men synes du ikke at det er trist at effektiviseringen får slike upersonlige konsekvenser...

Når seansen er over, trekker Yuliang seg tilbake til den sprukne vasken i hjørnet av atelieret. En av de to modellene hennes går umiddelbart. Den andre, Leanne, nøler litt mens hun glatter på underkjolen og trekker strømpeholderen på plass så den sitter riktig foran og bak på låret. Mens hun fester strømpebåndene lener hun seg over Yuliangs maleri og de fortsatt fuktige fruktene av de siste fem timers arbeid: et tre, en innsjø. Henne selv knelende ved siden av en annen naken kvinne.

"Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein

Ja, den har jeg sansen for. Har jobbet i helsevesenet og er ikke ukjent med at enkelte ansatte omtaler pasienten som "lårhalsen" på rom nr.223 istedet for navnet. Det er m.a.o diagnosen som er viktig, ikke personen. Dette er fortsatt et fenomen på sykehus og behandlingsinstitusjoner.

Du har helt rett, Kirsten

Helt enig, Ellen

Det var SÅ hyggelig da du byttet ut gullørnen med bilde. Blir faktisk i godt humør av å se ditt blide åsyn, Karin. Og det rare er at da bildet kom, falt liksom alt på plass.

Savner det gamle bildet jeg......

Du har rett når du trekker fram dette med navn, og at det også kan være anonymiserende når ikke HELE navnet er med. Jeg har ikke bevisst utelatt etternavnet mitt, men det har bare blitt slik. Har tenkt at fornavn og bilde er et hyggelig " kommunikasjonsverktøy" her på siden. Ved å trekke fram navneaspektet beveger du deg utover det som lå i mitt innspill, nemlig å "se" den/de jeg kommuniserer med. Personlig har jeg aldri, et øyeblikk, vært nysgjerrig på etternavnene. Det går utover mitt anliggende her. Det var rett og slett "Bilde" jeg etterlyste. Fiktive navn synes jeg er helt greit.

Hyggelig å se deg ihvertfall....

Tror du har et poeng,Trond

Når det gjelder deg, Solveig kan jeg fortsatt se deg for meg etter bokelskertreffet ( så lenge det varer da) Må kanskje ha et nytt treff snart slik at jeg ikke glemmer deg...Skåling i rakija, hvorfor ikke? Men "katten" er jo DEG da....

Jeg har en gang vært en "morsk gull-ørn" her inne. Men så tenkte jeg skitt au, jeg legger inn et bilde, og nå synest jeg det er helt uproblematisk.
Enig med deg Brit, at det er noe annet med et riktig bilde enn andre figurer.
Det som er greit, er at en kan selv kan velge, og så kan en jo ombestemme seg etterhvert som en har vært her en stund.
Det er alltid artig å komme inn på siden å se på bildene av "aktive bokelsker", med et portrett eller ei.

Ja da ( en liten stund)