Nok en gang har jeg lest en fantastisk bok av forfatteren Amalie Skram. Denne gangen hennes debutroman Constance Ring fra 1885.

Boken skildrer et ulykkelig ekteskap samtidig som den også kritiserer den økonomiske og seksuelle undertrykkelsen som kvinnene var utsatt for i ekteskapet. Denne boken ble omtalt med forargelse når den ble utgitt og fikk en viktig rolle i tidens moraldebatt. Historien om Constance Ring bygger på Amalie Skram sitt eget liv. Skram ble giftet bort til en eldre skipskaptein i ungdomsårene sine. Ekteskapet var fra første dag mislykket og hun valgte å bli skilt fra mannen sin, noe som ikke var anstendig på den tiden.

I denne romanen møter vi 19 år gamle Constance som blir overtalt og presset av familien til å gifte seg med den betydelig eldre herr Ring. Siden herr Ring var en velstående forretningsmann syntes alle at Constance hadde vært meget heldig og burde av den grunn være takknemlig og lykkelig. Constance mistrives i sitt ekteskap med en mann som hun ikke elsker. Når hun oppdager at mannen er utro og har gjort tjenestejenta gravid vil hun derfor skilles. Den første hun søker råd hos er presten, men han verken støtter henne eller viser forståelse. Sjokkert blir hun fortalt at kvinnens plass er hos ektemannen. Familien hennes ber henne bli i ekteskapet for å ikke gjøre skam på dem. Constance blir fortalt at feilen må være hennes og om hun hadde vært en bedre kone så ville dette ikke ha skjedd. Hun føler seg presset til å gå tilbake til mannen sin. Det er derfor en dypt ulykkelig Constance som forsoner seg med sin ektemann.

Constance blir enke og gifter seg pånytt etter noen år med en god omgangsvenn. Nå tror Constance at hun endelig skal få være lykkelig og leve med kjærlighet. Hennes kjærlighet og respekt for ektemannen forsvinner når hun oppdager at ektemannen har løyet om sin bakgrunn og sitt tidligere kjærlighetsliv. Constance er igjen dømt til å leve i et ekteskap hvor hun ikke føler kjærlighet for mannen. Boken ender med mye dramatikk når Constance for første gang tar egne beslutninger for sitt liv.

I romanen skriver Skram om personer som tilhører borgerklassen. I dette miljøet beskriver hun hvordan kristendommen har en sentral rolle, samt hvordan normene i samfunnet er for gifte kvinner. Kvinnene skulle godta ekteskapet uansett hvor klandreverdig det var og en skilsmisse ville bety sosial fordervelse. Dette gir seg blant annet uttrykk i at Constance blir stilt ansvarlig for ektemannens utroskap. Constance stiller spørsmål ved disse konservative normene, men møter ingen forståelse for dette.

Dette er en sterk historie om en ulykkelig kvinne og til tider er boken både så spennende og interessant at den er vanskelig å legge bort.

Jeg har gitt boken terningkast 5 :)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 3 svar.

«… det har harmet meg at du ga deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den». Slik skrev Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram om hennes debutroman Constance Ring. Det sier vel sitt - og Bjørnson hadde ikke en gang lest boken.

For en modig utgivelse! Og for et rabalder den vakte! En roman om en kvinne som ikke avfant seg med å leve for å være mannen til behag, ta ansvar for hans ve og vel og undertrykke sin egen seksualitet og sitt eget liv. Utgitt første gang i 1885, nesten tretti år før norske kvinner fikk stemmerett.

Jeg er gammel nok til å huske noen av de holdningene som finnes i boken, og som plaget oss helt frem til 1970-tallet. Da det å være «fraskilt kvinne» var det mest skammelig som kunne vederfares en kvinne, da det fantes «uekte barn» og «enslig mor» var et skjellsord.

«Du svermer da vel ikke for den frie kjærlighet?» spør Constances venninne, prestefrue Sunde, og sikter til kjærlighet og seksualitet utenfor ekteskapet. «Neimen gjør jeg ei,» svarer Constance, «men jeg svermer heller ikke for de tvungne kjærlighetsplikter». «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. – Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.»

Min utgave er fra 1975 og i etterordet skriver Haagen Ringnes om dobbeltmoralen på den tiden boken kom: «Og denne moralen er det som den dag i dag har holdt seg så levedyktig at Constance Ring gir ekko inn i vår egen tid.» Vi har kanskje godt av å bli minnet om at dette altså ikke lenger tilbake enn tretti – førti år.

Et artig apropos til vår felleslesing av Haugtussa er at Arne Garborg var Amalie Skrams trofaste støttespiller.

Ibsens Nora gikk, fra mann og tre små barn, allerede i 1879. Henrik Ibsen var forut for sin tid – allerede den gang.

En god omtale, Hedvig! Jeg støtter din 5-er - god bok!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Veldig fin omtale. Denne setter jeg på ønskelisten min

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja det burde du :)
Jeg har virkelig blitt begeistret for Amalie Skram sitt forfatterskap.
Med tanke på tiden romanene hennes ble til så syntes jeg det er stor kunst.
Har også lest og kan anbefale, Fru Inès, Forrådt og selvfølgelig storverket Hellemyrsfolket.
Jeg har skrive bokomtale til alle de bøkene så du finner mine tanker om dem hvis du søker bøkene opp :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

MarteAmanda ABerit B LieKirsten LundStig TMads Leonard HolvikHarald KKine Selbekk OttersenMcHempettIngunn SLailaVioleta JakobsenAndreas BokleserPi_MesonBenteReadninggirl30Berit RTine SundalBritt ElinAnne-Stine Ruud HusevågRisRosOgKlagingHanne Kvernmo RyeEgil StangelandReidun SvensliCathrine PedersenBjørn SturødTanteMamieAnn ChristinalpakkaAnneWangAlice NordliLilleviMathiasPiippokattaJoannAnne Berit GrønbechFarfalleMarianne MLinda NyrudLisbeth Marie Uvaag