Bokelskere.no

Hun sto opp og gikk inn i dusjen. Der stod hun lenge, lot vannet renne over kroppen og kikket tankefullt nedover magen sin. Nervøst strøk hun hånden undersøkende over den, og lettet kjente hun at den var flat, og at hoftebenene var markerte.

Inne på soverommet stilte hun seg opp med den venstre siden vendt inn mot speilet og gransket hver millimeter. Høyre side likte Guro aldri å se på. Den var litt tykkere, så derfor valgte hun alltid denne posisjonen foran speilet. Hun trakk inn magen og hørte at det rumlet litt, smilte fornøyd, og fant frem en capribukse i dongeri som hun dro på seg. Knappen var lett og lukke. Hun følte seg tom og fin.

Her satt hun under Middelhavets himmel. Det var varmt og deilig, og bak henne lå et vidunderlig hus som hun skulle få bo i. Likevel kom den forræderske uroen, med sin ekle og klamme hånd, og la seg rundt magen hennes. Nå når hun ikke trengte gjøre noe. Ingen nye mål skulle nås. Stillheten hvisket: – Hva nå? Innerst inne visste Guro at hemmelighetene hennes lå der … nettopp i stillheten.

Mens hun satt der, kjente hun at hun forsiktig slapp taket i tømmene. Det var skremmende, men føltes godt på samme tid. I tankene så hun den fremste hesten, den som hadde vært hennes, løpe uten rytter mens stigbøylene hang og slang langs siden på den. De andre hestene i følget kom etter. En etter en, passerte de. Rytterne verdiget henne ikke ett eneste blikk. Endelig var hun usynlig, om bare for en liten stund. En lettelsens tåre visket bort bildet. Hun åpnet øynene. Hva var hun nå, da? Hva var det igjen når hun ikke lenger kunne vise at hun presterte i jobben? De stod litt forundret og så på hverandre, hun og tankene hennes…

Hun gikk inn en smal gate til høyre. Oppe på en liten veranda lå en dame på kne og malte på et lerret. Hun hadde et tørkle på hodet og en kjortel som var Odd Nerdrum verdig. Den var så full av malingsflekker at den kunne forveksles med selve paletten. En eføy hadde fått vokse fritt lenge. Den snodde seg innimellom alle krinkler og kroker i rekkverket av smijern, som rammet inn verandaen.

En mild bris kjærtegnet håret hennes da en patio åpnet seg mellom de smale gatesmugene. Det hun fikk se var simpelthen for godt til å være virkelig. Hun dro pusten dypt, for liksom å fylle hodet med kunstverket foran seg.

Patioen huset en uterestaurant hvor det var satt ut bord med smårutete røde og hvite duker. Utsikten avslørte åser og fjell i det fjerne, og i bakkekammen, rett ovenfor byen, lå det hus med små svømmebasseng utenfor. Skoddene var slått for de fleste vinduene, men de som var åpne blafret stille i vinden.

Guro lot igjen øynene sveipe over restauranten. Flere store steinkrukker, fylt med frodige lavendelplanter, var plassert rundt omkring mellom bordene. Hun gikk bort til dem, gned forsiktig på en blomst og trakk inn den lilla duften fra hendene sine.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store...

Alle dagbøker er ment å være hemmelige, men dagboken til Guro var mer enn det.Den kunne ikke lukkes med en tynn, liten nøkkel i en hengelås. Ingen måtte få lese dagboken hennes. Der stod hennes hemmeligheter. De andre ville aldri forstå noe av dem uansett. Tankene malte hun inn på de hvite sidene i boken. Hun brukte sterke og mørke fager.
Når hun holdt på å sprekke, hentet hun fyllepennen og puttet tankene raskt inn i dagboken. Slik holdt hun ut. Slik kunne hun gjemme dem nesten helt bort, som når en gjemmer noe et lurt sted, for så å glemme hvor det lure stedet er.
Hun husket da hun fikk dagboken. Hun hadde sittet i timevis på sengen sin og skrevet om glade, korte og lyse tanker.
Det hun skrev om nå var mørkt og skremmende. En hoggorm som bet og bet henne i magen, helt til hun ikke orket mer. Raskt førte hun pennen over arket, og leste aldri mer over det hun hadde skrevet.
Noen ganger gråt hun også, samtidig som hun skrev. Andre ganger rev hun utsidene, stjal pappas fyrstikker, selv om hun visste at hun ikke hadde lov, og satte fyr på dem.

Winnicott (1988) lanserte uttrykket "en tilstrekkelig god mor" som et alternativ til oppfatningen om at en god forelder ofrer alt for sitt barn. Uttrykket bygger på at forelderen ikke legger all sin egergi ned på barnet, men likevel respekterer barnets behov ved å skape et emosjonelt varmt miljø.

Å forsone seg med sine mangler er ikke det samme som å fornekte dem, eller overfor seg selv late som om de ikke finnes. I stedet må man kunne se dem for hva de er og likevel holde ut med dem. Er jeg fornøyd med meg selv, til tross for mine mangler, hjelper jeg samtidig barnet mitt til å være fornøyd med seg selv.

En av vanskelighetene handler om å klare å holde fra hverandre hvilke behov vi prøver å tilfredsstille, det vil si å kunne skille barnets behov fra våre egne. Denne evnen er avgjørende for hvor godt vi vil lykkes som foreldre.

Et barn trenger ingen perfekte foreldre. Et barn trenger i stedet vanlige, levende mennesker med feil og mangler som til tross for disse kan lose barnet kjærlig ut i livet. Ens eget behov for å være en perfekt forelder, noe som ikke kreves for at barnet skal ha det bra og utvikles godt, kan komme til å bli en belastning som i lengden villeder og gjør mer skade enn nytte.

Min mening er at foreldres vanskeligheter ikke handler om mangel på interesse, egoisme eller karrierebegjær, men snarere om et resultat av det store, av og til altfor storem engasjementet i sine barns ve og vel.

Egentlig bør man ikke - og absolutt ikke om psykolog - uttale seg om foreldrerollen før ens egne barn har passert puberteten. Det er først da man virkelig settes på prøve som forelder. Først da viser virkeligheten hva som fører til resultater. Å oppdra barn handler om lederskap - det vanskeligste lederskapet man kan tenke seg fordi man er så følelsesmessig avhengig av sine barn. Å oppdra barn er livets vanskeligste oppgave!

Man kan lure på hva det er som iblant gjør oss så umedgjørlige: En årsak er at man i en konflikt lett kan låse seg ved nettopp det faktum at man er to parter som står opp mot hverandre og at bare en av partene kan "vinne". Da kan det hjelpe å ta et skritt tilbake og se det hele som et felles problem som skal løses i stedet for en konflikt der en part skal vinne.

Ingen lommetyver i verden kunne vel sidestilles med konger og fyrster. Også fra hverandre stjal de verre enn ravner. Den fattige lommetyv havnet i galgen og uinnvidd jord. Og den rike under kirkegolvet.