Jeg har skrevet en bokomtale om boken i dag. Jeg likte boken

Jeg har lest mye av Ketil Bjørnstad og har hatt stor glede av hans forfatterskap. Jeg ser alltid fram til nye boklanseringer fra denne forfatteren. "Verdens ende" er en annerledes bok av forfatteren selv om språket og hans til tider "svulstige" formuleringer er gjenkjennende. Men det kler bøkene hans og jeg liker språkdrakten.
I denne boken er det sorgen over barnet Emma, som blir drept i en flyulykke, det handler om, forholdet mellom Emmas fraskilte foreldre og hvordan de sammen og hver for seg takler sorgen. Men mest av alt handler boken om "skyld og hat" og hvordan "ta dem" som har gjort livet surt for datteren mens hun levde, og ikke minst ramme på hardest mulig måte den de mener er skyld i ulykken, nemlig den kvinnelige piloten. Det som slår meg i begynnelsen av boken er at jeg som leser ikke helt klarer å ta del i sorgen, jeg er aldri i nærheten av "klump i halsen". Hele sorgprossessen skisseres med en distanse som er veldig merkbar. Jeg undrer meg over at jeg ikke "føler" sterkere enn jeg gjør. Men allikevel engasjerer boken hele veien. Og kanskje har dette vært et bevisst valg fra forfatterens side. Handlingen bygger seg gradvis opp og det ender i et cresendo da faren tar et oppgjør i Emmas klasse under et minnesamvær. Det er som en befrielse, og med ett er jeg revet med og nesten applauderer faren som ikke helt forstår hva han gjør. Fra nå av får boken en ny dimensjon og det blir stilt viktige spørsmål: Var Emma bare god og de andre bare onde? Finnes det nyanser her? Jeg likte siste halvdelen av boken best, som leser ble jeg tvunget til å være med å vurdere situasjonen, vurdere foreldrenes reksjonsmønstre, prøve å sette meg inn i de andre involvertes situasjon, finnes det noe rettferdighet? Boken berører viktige elementer i livet, den setter det gode opp mot det onde, først nådeløst, etterhvert trer rettferdigheten fram. Jeg lærte også mye om menneskesinnet, hvordan "de onde" ikke ser/forstår hvilken traume de kan påføre andre. Til og med Emma på 9 år så dette i forhold til den slemme skolevenninnen Jade og sa: Jeg tror ikke hun er slem, bare syk". Alt i alt er dette en velskrevet og god roman. Hvorfor jeg gir den terningkast 4 er fordi jeg synes forfatteren yter Emmas mor, Hanne for liten empati og rettferdighet. Er det så stor forskjell på moren Hanne og faren Aslak når det kommer til stykket? Jeg tror det spørsmålet kan få stå åpent med tanke på nye lesere. Sammenlignet med andre romaner av KB som jeg har gitt høyere terningkast, når ikke denne helt opp, men jeg gleder meg til diskusjoner om boken. Jeg anbefaler den, absolutt. En viktig bok.

Ikke vær flau du Norah, som ikke har lest Bojer, for heldige du, da har du så mange bøker tilgode. Du kan jo begynne med den mest kjent "Den siste viking" for å se om den faller i smak.
Ellers er erindringsbøkene hans gode, han hadde ikke den letteste starten på livet og det skriver han om i "Læregutt". Den første heter "Læregutt" og neste heter "Svenn".

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal.

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi").

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette.

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ...

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husket Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ...

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ...

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk.

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre.

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende.

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha.

Leser "Verdens ende" av Ketil Bjørnstad, hans siste. Den engasjerer meg veldig og jeg gleder meg til fortsettelsen. KB er en av mine norske favorittforfattere

De dødes tjern av André Bjerke, nyter det!

Jeg har nå kommet ca halvveis i siste bok i "Nattens brød" - Kjærlighetens veier". Jeg synest de har tatt seg opp etter første bok som jeg ikke helt ble venn med, det blir nesten litt vemodig når den er slutt. Sterke personbeskrivelser.
"Haugtussa" av Garborg har stått og ventet på meg lenge, og nå har jeg begynt på den. Noen snakket nylig varmt om Johan Borgens bøker og da måtte jeg bare finne fram "Lillelord", så nå ligger den klar.

Helt enig med deg annelingua :), han trenger virkelig å få en ny vår og jeg håper at Norah leser dette. Kanskje hun har lest ham likevel nå som jeg har rettet op flausen, hvis ikke, er vi noen stykker som kan skrive under på at da har hun mye bra i vente.
Jeg har enda et par uleste i bokhylla, og gleder meg alltid til å begynne på de.
Det som er litt synd, er at det er litt vrient å søke de opp her inne, for flere av de har vi lagt inn selv. Heldigvis har er vi noen som har oppdaget det og hektet seg på slik at bøkene og kommentarene slipper å stå alene. Bruk google eller lista di for dere som ønsker å snuse på BOJER :-)

Min feil, av en eller annen grunn har jeg skrevet Boyer. Huff a meg, tenk å ikke kunne stave navnet til en forfatter som har skrevet så mange gode bøker og gledet meg i så mange timer. Men nå har jeg rettet opp fadesen :)

Helt enig, en ordinær og til tider ganske kjedelig bok, ble også skuffa, etter anmeldelsene her hadde jeg ventet meg mer, men smaken er jo som baken:-)

Gleder meg til å begynne på denne i kveld etter din engasjerende omtale:-)
Har du forsøkt sort messe av John Dickson Carr da? Den er helt fantastisk spennende, mystisk og underfundig og overraskende!

Jeg ser at begge to har sine svake og sterke sider, begge lar rettferdigheten råde, om enn på ulike måter.

Husk at Valjean tok ikke livet til Javert når han hadde anledning til det.
For meg står Javert som en som er nidkjær, og som har et stort ønske om å lykkes i jobben sin. Det er det eneste i verden han kan og er seig og tålmodig.
Han kjente igjen Valjean og kunne ta tatt han men lot han gå. Jeg ser det som en gjenytelse. Men kunne han leve med å værte "utro" mot sin overbevisning og ekstreme oppfatninger i jobben sin? Nei, jeg tror ikke det. Derfor gjorde Javert det han gjorde. Han kunne nok ikke se seg selv i speilet og godta for seg selv at han ikke fikk fanget Valjean.

Jeg må med skam melde at jeg ikke har lest noen av Johan Borgens bøker. Takk til deg, Norah for at du skrev om både han og konas bøker, det pirrer min nysgjerrighet.
Tidligere har vi vært noen som har vært opptatt Johan Bojer's forfatterskap, og siden han skrev mange bøker dukker det enda opp uleste bøker på min vei, likeledes Gabriel Scott.
Disse avdøde forfatterne fra vår nære fortid har forfattet mange gode bøker som jeg ønsker at flere får lyst til å lese de.
Ser jeg har et par Borgen-bøker i bokhylla, ok, da blir det ikke lenge til jeg tar den fram.

Legger inn min anmeldelse fra Bokbloggeir her:
skriv lenkebeskrivelse her

Legger inn min omtale på bloggen Bokbloggeir her:
Omtale av boka