Bokelskere.no

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

Jeg ser på Violets forhold til den fargete mannen, og også hennes gaver den til dreptes mor, som botsøvelser for brødrenes misgjerning.
Og når det gjelder utestengelsen og fordømmelser her hos oss, behøver vi vel bare se på praksis i enkelte religiøse sekter.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Lenge siden jeg har lest romanen - men jeg ser grunnen til at jeg stilte det spørsmålet er vel det samme du kom frem til - vanskelig med den forsoningen ja.....

"... men kunne sangen forsone?"

Jeg har akkurat lest ut boka. I det siste kapittelet er Andreas tilbake i hjembygda og blir overtalt til å spille i kirka. I min tolkning bærer denne "sangen" bud om at ei forsoning er langt unna, - og jeg tenker at dette er hovedbudskapet til Heivoll. Slike splittelser blir man ikke så fort ferdig med i ei lita bygd.

Skremmende aktuell

Tjue år med «krig mot terror» i Afghanistan har gitt oss så mange nyheter om krigshandlinger at vi ble vant til det. Det blir vanskelig å ta innover seg alle grusomheter, og det berører ikke så mange av oss direkte. Så har Simon Stranger skrevet denne fantastiske romanen på en måte som jeg føler gir ny innsikt, fordi historien presenteres på en måte som gjør det mulig å forholde seg til. Vekslingen mellom historien til Afghanistan-veteranen Nicholas, Taliban-krigeren Arman, referat fra politiske beslutninger før og under krigen samt historiske tilbakeblikk helt tilbake til Djengis Khan, synes jeg er svært vellykket. Nicholas’ historie er basert på en norsk soldats erfaringer, mens Armans historie er fiktiv og basert på flere intervju med afghanske unggutter og menn. Boka illustrerer veldig godt hva avgjørelser på makronivå kan bety for livet til den enkelte innbygger og soldatene som kriger. Dette er opplevelser som gjør at livet aldri kan bli som før.

Han skriver om ulike skjebnesvangre endringer på side 353:

Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.

Øyeblikket da forhjulet på sykkelen kiler seg i trikkesporet i
asfalten, slik at du sendes på hodet over styret og smeller i bakken.
Øyeblikket da legen ser opp fra svarene på vevsprøvene som ble tatt
noen uker tidligere, og nølende forteller at det ikke ser så bra ut.

Øyeblikket da du løfter graviditetstesten opp mellom lårene og ser det
blå krysset som langsomt vokser frem i det vesle vinduet, at det
finnes et knøttlite foster som vokser inni deg.

Og for Nicolas, øyeblikket da all den oppdemmede angsten fra det siste
oppdraget i Afghanistan får ham til å bryte sammen, litt over to år
etter at han kom hjem.

Hvordan reagerer du når du så vidt har overlevd et angrep, har kommet hjem på perm og det er smørkrise i Norge? Vi får ikke tak i nok smør til å bake de tradisjonelle julekakene våre, og i en trygg hverdag er dette nok til å utløse krisestemning. Hva tenker du når du er i Afghanistan og kriger mot terror, og får høre på nyhetene at det er gått av en bombe i regjeringskvartalet? Litt etter kommer også nyheten om skyting på Utøya. Kan man heller ikke være trygg i Norge?

Selvmord er et tema i boka, både hovedpersonens selvmordstanker og det høye antallet selvmord i Norge. Sitat fra side 258:

Hvert år tar rundt seks hundre nordmenn sitt eget liv. For norske menn
mellom femten og førtini år er selvmord den vanligste dødsårsaken av
alle, og rager øverst på statistikken, før trafikkulykker, overdoser,
kreft og hjertefeil … … I Afghanistan, som for tiden er et av verdens
farligste land å leve i, er selvmordsraten blant de laveste i verden.
Unntaket er det økende antallet selvmordsbombere.

Bakgrunnen for NATOs engasjement i Afghanistan var Atlanterhavspaktens artikkel 5. Den sier at et angrep mot ett eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot alle. Det er foreløpig den eneste gangen denne bestemmelsen er benyttet.

Sa jeg noe om at boka også er språklig veldig god? Han skifter elegant mellom det konkrete, det litt poetiske og det reflekterende, og jeg ble hekta fra første side. Faktaopplysningene «lures inn» slik at det ikke framstår som en oppramsing, og gir historien ekstra troverdighet. Her ligger det nok mye god research bak.

Jeg har fortsatt med å unne meg en krim i påsken, selv om det etterhvert har blitt lite av det resten av året. Det begynte naturligvis med Agatha Christie, og så fortsatte jeg med de andre britiske krimdronningene: P.D. James, Minette Walters og Elizabeth George, - jeg har lest nesten alt av dem, for mange år siden riktignok. Men jeg har jo lest noen britiske menn også, som Robert Goddard og Peter May, - den siste hadde jeg særlig sans for, han brakte meg til Hebridene. Men jeg har lest lite av den nye krimmen vi oversvømmes av fra Sverige og Norge, - jeg tror jeg har foretrukket å bli brakt til et annet land med en (nokså) annen kultur.

I det siste har jeg imidlertid lest noen bøker av Jørn Lier Horst, som jeg liker godt, - til tross for at de foregår i Norge i våre dager. Så i år har jeg Sak 1569 liggende på vent i håp om å kunne lese den i solen på verandaen, med Kvikk Lunsj og et glass Solo.

Ellers har jeg også hatt en helt annen lesetradisjon i påsken, den oppsto på de avisløse påskemorgnene i før-internett-tid. Da leste jeg naturbøker som Kilden av Gabriel Scott, Walden av H.D. Thoreau og Hunden av Kerstin Ekman mens morgensolen flommet inn på kjøkkenet. De siste årene har det nok blitt mer internett og mindre naturbøker, men jeg unner meg gjerne noen dikt, - helst av Hans Børli.

Ellers har jeg to «must do»-aktiviteter i påsken, - den ene er å se Maverick med Mel Gibson, James Garner og Jodie Foster om igjen! Spør meg ikke hvorfor, men antagelig så jeg den første gang i påsken. Og etter at jeg, helt frivillig, sluttet å dra til fjells i påsken, har raking i hagen vært min favorittaktivitet, - det er så deilig å se mørk, frisk jord og nye skudd dukke frem!

Corona-påsken i fjor ga meg imidlertid en ny aktivitet som muligens kan bli en ny tradisjon, i hvert fall ved dårlig vær. Da la jeg puslespill, Harald Sohlbergs Rørosmaleri, og det var fascinerende artig! Vi får se hva det blir til i år, både når det gjelder puslespill og andre bøker enn Sak 1569.

Takk for en presis og god omtale Randi. Jeg var til å begynne med i stuss over hva slags bok dette egentlig var (kjøpt på salg primært pga. tittelen og omslaget). Men ble raskt trukket inn i den nærmest suggererende teksten. Som du så treffende sier: «Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i.» Jeg sitter igjen med en følelse av kanskje å ha lest for fort og dermed gått glipp av noe, noe jeg ikke riktig vet hva er. En bok som grep meg på et litt underfundig vis, med sin vemodige undertone, og som jeg ikke usannsynlig leser på nytt, sakte.

Lykke til!
Spendt på å høre hva du synes.

Disse bøkene anbefaler jeg på det varmeste!
Vi har også hatt en fin og utbytterik felleslesing av dem her på bokelskere.
Språket vil nok være uvant (ser at du kommer fra Agder), men du kommer raskt inn i det, og vil forstå meningen selv du ikke forstår hvert eneste ord. Hvis du ser litt nedover i denne tråden vil du finne en lenke til en ordliste fra Falkberget-ringen.

The teller, not the doer, gets the blame. Tenkte på Julian Assange idag.

Denne boka er en klassiker, skjønner jeg nå, bortimot 60 år etter at den kom på norsk første gang. Jeg husker godt at den var en "snakkis", men var vel for opptatt av annet lesestoff den gangen til å bry meg noe større. Etter å ha lest den skjønner jeg bedre hvorfor den vakte en viss oppsikt, men samtidig blir jeg overrasket over at den også ble omtalt som en smule "vovet" i Norge på sekstitallet.

Boka handler om en venninnegjeng og deres gjøren og laden i tida rundt 1930, med vage referanser til depresjonen. I mine øyne er det eneste disse unge damene har til felles, at de har tilbrakt noen studieår sammen på en velrenommert skole, og at de hører hjemme i den øvre middelklassen. De fleste av dem framstår for meg som naive, usjølstendige, uvitende, fordomsfulle, autoritetstro og konvensjonelle, men med flere unntak som gjør at jeg ikke helt tror på det tette samholdet. Betroelser og sladder utgjør en vesentlig del av fellesskapet.

Likevel likte jeg det jeg leste. Det sies at Mary McCarthy påsto at hun ikke var feminist, men hun har iallfall tydelig vist at kvinneuniverset har utvidet seg siden Gruppen famlet seg fram uten annet mål enn å opprettholde fasaden.

Tusen takk!
Nattens brød har jeg lest to ganger :-))))

Her er et annet sitat fra samme bok:
Et skibbrudd på landjorden var verre enn på sjøen - for sjøen har da en strand.

Vil du være så snill og si hvilken bok eller hvilket dikt dette er hentet fra.
Takk.

Noen bøker har en tendens til å stå uleste i hylla i over ti år, og The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, var en av dem.

Grunnen til at den stadig ble utsatt, aner jeg ikke, men hadde den alltid på samvittigheten. Men nå var det gjort. Det var ingen grunn til å utsette den, for jeg likte den bedre enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

Interessante tidslinjer
Jeg likte den bedre enn forventet fordi den var veldig stemningsfull, og ikke så tørr som jeg trodde den ville bli. Er stort sett ikke fan av bøker med forskjellige tidslinjer fordi som regel liker jeg bare den ene og bryr meg mindre om den andre, men i dette tilfellet var både fortiden og nåtiden interessant å lese om.

Margaret Lea får et spesielt brev i posten. Hun får æren av å skrive biografien til Vida Winter. En svært populær forfatter som har levd et tilbaketrukket liv. Ingen vet hennes egentlige navn. Margaret drar hjem hos henne og bor der på ubestemt tid. Hun får høre forskjellige historier fra forfatterens liv, mens Margaret bruker kveldene på å skrive ned for harde livet, med blyant og det hele, siden boka gjenspeiler en helt annen tid. Forskjellige karakterer fra Vidas liv dukker opp mens hun forteller, som Margaret vil finne mer ut om, noe som fører til egne undersøkelser.

Men hvor mye skal Margaret tro på det Vida sier, og finner hun av ting om seg selv under prosessen?

Noe langdryg midtparti
Interssant lesing. Selve handlingen er svært langsom, så her er det karakterene som er mest spennende å lese om enn selve handlingen. Setterfield bruker god tid til å pakke inn sidene med stemning, forklare hus og steder, og hvordan karakterene er. Så regn ikke med en bok full av action. Selv om jeg liker langsomme handlinger, føltes ikke alle partier i boka nødvendige å ha med, da noe deler er der bare for en kort stund. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde kuttet ned noen steder eller strammet opp handlingen noen lunde. For noen av samtalene blir noe gjentakende.

Det mest interessante med boka var å lese om disse tvillingene som levde i sin egen verden uten at de "kommuniserte" med hverandre, og på en måte snakket deres "eget språk". Kunne tenkt meg at de fikk en større rolle. Det hadde gjort boka mer mystisk og spennende.

En noe vag og kort anmeldelse dette, men det er også meningen, da dette er en bok man bør vite minst mulig om når man leser den. Ypperlig bok hvis man liker hverdagslige mysterier og er interessert i litteratur. Selv savnet jeg enda mer mystikk, og hadde ikke sagt nei til enda flere hemmeligheter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvis du kunne gå tilbake i tid
og gitt den yngre versjonen
av deg selv
en lang, varm klem
Hva ville du fortalt til
deg selv da?

Stein-Roger Olsen

Nærmer meg slutten - stakkars jente! Og for en stemme Joyce Carol Oates gir på sin stillferdige måte, til alle det begås overgrep og urettferdighet mot i verden.

Af Haab og Liv er alle Knopper fulde

Af Haab og Liv er alle Knopper fulde, —
De tør ei briste, skjønt de gjerne vilde;
Thi Vaaren kæmper end med Vintrens Kulde.

De brudte Straaler over Marken spille,
Og Blomsten svulmer i sit snevre Kammer,
Og drikker Lyset længselfuld og stille.

Den aner Maiens underbare Flammer,
Naar alle mørke Vinterskyer vige,
Naar ingen Kulde Hjertebladet rammer.

April, min Ven, er Navnet paa din Pige:
Snart kolde Blik, snart hemmelige Pile;
Du ved ei endnu ret, hvad de vil sige.

Ak, hendes Hjerte har ei heller Hvile;
Af Frygt og Uro vexelvis det banker, —
Men Læben er dog villigst til at smile.

Snart Kysser Mai de længselfulde Ranker,
I Luften svæve Elskovsguder glade;
Da tør Du nævne dine skjulte Tanker, —

Da viser Blomsten sine Hjerteblade.

Johan Sebastian Welhaven

Seeck gjorde mye riktig i sin debutbok som jeg leste i fjor, men da var det også en helt annen tematikk.

Jeg er interessert i Internett og lære om tenkiske ting, men ikke nødvendigvis sosiale medier. De siste årene har jeg brukt svært lite av det selv, for det er ikke av interesse. Derfor denne oppfølgeren ikke engasjerte like mye som hans førstebok Heksejakt gjorde. Er heller ikke så interessert i influensere da det er et sært "yrke". Man kan ikke forstå seg på alt.

Aldri fred å få for Jessica
I bok nummer to av Seeck, møter vi igjen Jessica Niemi og hennes gode kollega Jusuf, men denne gang styres de under en annen ledelse. Hvorfor, får man vite i forrige bok ... Denne gang er det om to influensere som er sporløst forsvunnet, en gutt og en jente. Samtidig får etterforskerne også en annen sak å utforske. En kvinne er funnet død på en strand med rare merker på seg, og hun har på seg klær som er typiske i mangaserier. Klarer Jessica å samarbeide med den nye lederen og gjøre en god nok jobb, selv om hun føler at lederen gjør alt for å stille henne i et dårlig lys?

Som sagt, Instagram, influensere og manga er teamene i denne oppfølgeren, og ingen av de delene har interessert meg noe særlig, og dette er den tredje boka bare i år jeg har lest en bok med en influenser i persongalleriet. Synes heller ikke det er et "yrke" som er spennende å lese om, da man ikke tar det så veldig seriøst.

Det var fint gjensyn med Jessica og Jusuf igjen. Jessica er kul, men hun har også en tendens til å bli overkul, og da er det noe slitsomt. Så må nok si at jeg liker Jusuf bedre, da han virker mer jordnær og er kanskje den mest realistiske av dem.

Savner den spenstige fortellerstemmen fra forrige bok
Selve boka er veldig rolig til tross for de dystre sakene det jobbes med. Man klarer ikke helt å leve seg inn i det som man gjorde i forrige bok. Til tider føltes det ut som om boka ble skrevet av en annen forfatter. Syntes også noe av humoren var noe laber. Oppfølgeren manglet noe av gnisten som Seeck fikk frem i hans første bok.

En helt ok krim dette, men ikke like fengende og mørk som Heksejakt hvis man ønsker noe lignende. Selv om denne ikke falt helt i smak, er jeg interessert i å bli bedre kjent med de faste karakterene og følge serien videre. Noe man ofte ser i en mislykket horrorfilm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Synes ikke at troverdighet er alt, men noen ganger kan andre faktorer bidra til at man liker en bok. Sånn er det for meg, i hvert fall.