Bokelskere.no

Boka gir oss et bilde av hvordan tilværelsen kan arte sg fo reindriftssamene. Om de ikke lenger lever som nomader, men bor i vanlige hus, er det mye som skiller dem ut fra befolkningen forøvrig. Handlingen i boka utspiller seg i en liten bygd nord i Sverige. Her tegnes det opp sterke konflikter mellom samer og de andre.

Hovedpersonen er samejenta Elsa. Første gangen vi møter henne, er hun ni år. Hun har tilbakelagt en lengre skitur innover i skogen til reingjerdet for å se til reinkalven sin. En voksen mann er i ferd med å snitte opp dyret som han nettopp har drept. Denne hendelsen blir sittende fast i jenta i årene framover. Mannen, Robert Isaksen, er bokas store skurk. Sammen med en kompis tar han seg ofte inn på samenes områder, stjeler rein, slakter dem og selger kjøttet videre. Andre ganger morer de seg med å pine og plage de stakkars dyra. Det nytter heller ikke å melde fra til politiet. Politidistriktet her nord er milevidt, andre mer presserende oppgaver går foran.

Bokas handling starter i 2008 og gjør så et hopp ti år fram i tid. Samenes problemer gjelder ikke bare hetsen fra storsamfunnet rundt dem. I en søskenflokk på flere er det ikke gitt at alle får sjansen til å eie sine egne reinsdyr. Selv om dette har vært den sentrale delen av livet deres fra barnsben, blir de kanskje som voksne henvist til å søke annet arbeid, f.eks i bygdas gruver. Dette blir den tragiske skjebnen til Elsas onkel, som selv er lillebror.

Utallige ganger melder Elsas familie fra om reintyveri og annet hærverk. Men hver gang får de som svar at saken er henlagt pga bevisets stilling. I bokas sluttepisode får samene endelig gjennomslag, men ikke før Roobert Isaksen og kompisen har måttet bøte med livet – gjennom selvforskylte ulykker.

Boka har et sterkt handlingsinnhold. Man kan håpe at behandlingen av samene og deres rettigheter har kommet lengre i Norge. Beskrivelsen her kan til tider virke noe overdrevet, rett og slett for melodramatisk.

Det er en slags trist håpløshet over denne boka. Smtidig kan deler av innholdet virke noe forvirrende. Her er det trukket inn elementer som langt overgår vår realistiske fatteevne.

Handlingen er lagt til et sørstatsmiljø i USA der rasismen gror i fullt monn. Også klimaet er skildret som noe vanskelig, nesten uholdbart – stekende varme kombinert med sterk fuktighet. Her går menneskene rundt, er sultne oh kvalme, lukter spy og det som verre er.

Bokas hovedperson er trettenåringen Jojo – fysisk sett av blandingsrase, men følelsene hans er utelukkende på den ene side, Jojo og lillesøsteren hans vokser opp hos Mom og Pop. De er barns besteforeldre. More Leonie er også der. Men hun har vansker med å påta seg foreldrerollen. Selvopptatt som hun er, glemmer hun ofte å gi barna mat og annet de trenger. Derimot er hun ensidig opphengt i sin hvite ektemann, Michael, men han er for tiden i fengsel der han soner en lengre narkotikadom. I tillegg hjemsøkes Leonie til stadighet av sin døde lillebror, Given. Han ble i sin tid drept av hvite ungdommer (deriblant en slektning av Michael.

Ikke bare Leonie har disse synske evnene. Også Jojo kan se en død person. I hans tilfelle dreier det seg om Richie (12 år) som flere år tudligere satt i fengsel sammen med Pop. Gjennom oppveksten sin har Jojo hørt bestefaren fortelle om Richie som også ble drept av hvite.

En stor del av boka omhandler reisen til og fra Parcham-fengselet. Nå skal mor og barn ta imot Michael som har sonet ferdig. På hjemturen blir de stanset av det hvite politiet som opptrer ganske så provoserende og brutalt. De er også innom Michaels hvite foreldre. Men her blir de avfeid rakt og ufølsomt.

I den sorte familien har Pop nå lenge regjert både ute og inne, mens de krefteyke Mom har ligget i sengen med store smerter og i slutten av boka dør hun

Dette er en bokserie der innholdet i bøkene virkelig henger sammen. Jeg hadde sikkert vært ganske forvirret under lesingen dersom jeg ikke hadde lest de seks foregående bølene.

Et annet særpreg ved denne boka er at den faktisk deler seg i to. Vi har som vanlig en større forbrytelse som Riksmord får i fanget. Men da arbeidet rundt denne er ferdig, gjenstår fremdeles nesten halvparten av boka. Det er da mistanken brer seg om at selveste Riksmord må ha en massemorder i sin midte. Og da blir det virkelig dramatisk......

Sentralt i Riksmord står denne gangen Vanja, Ursula og Billy. Vanja er besitter ham, /Det sjefen etter at Torkil mot sin vilje er blitt førtidspensjonert. Han er nå på god vei til å bli en uhelbredelig alkoholiker. Sebastian Bergman har også trådt tilbake. Han hjemsøkes fremdeles av plagsomme mareritt etter tsunamiulykken i Thailand mange år tidligere der han mistet datter og kone. Tankene hans rundt dette males opp og opp igjen. Det får være måte på, kan leseren tenke. Men helt på slutten av boka dukker det opp noe helt oppsiktsvekkende som sikkert vil gi næring til flere bøker i serien.

Denne gangen er Riksmord innkalt til Karlshamn. Her har det nylig skjedd flere uoppklarte drap, utført med jaktgevær. Det viser at den skyldige er den unge kvinnen Julia. Hun har hatt en vanskelig barndom, ble mobbet og voldtatt og mistet sin eneste venninne i en tragisk bussulykke. Nå skal hun hevne seg. Hun har satt opp en liste med 10 personer som fortjener å dø. De blir alle skutt fra en bil, på langt hold. Underveis får Julia med seg broren til den drepte venninnen. Jakten på de to drapspersonene ender ved at de to kaster seg utfor et høyt stup.

Det siste utførte mordet på listen de)res blir det Billy som utfører. En voldsom trang til å drepe overmanner ham. (Det er som å ha en slange i magen!) Denne trangen viser seg å være enda større enn gleden over familielivet sammen med My og de ventende tvillingfødslene.

Da det viser seg at omstendighetene etter en tidligere kollegas (Jennefers) død ikke stemmer, våkner mistanken mot Billy hos Sebastian.. Han kontakter Torkel og Ursula. Deres øyne rettes mot Billy. Men denne er gløgg nok til å ane at nå er det fare på ferde.

Den vanskeligste delen med å dele interesse for litteratur med andre, er å skrive om en bok man ikke liker. Det er noe jeg aldri blir vant til, uansett hvor mange ganger jeg gjør det.

Paradis er en krimdebut som ble utgitt i fjor, og ser den har fått mye skryt. Jeg ville lese den fordi jeg synes at det er interessant å bli kjent med nye forfatterskap og det var aspekter av boka som virket spennende. Men dessverre gikk jeg ikke helt overens med fortellerstemmen, og dermed ble det en noe tungtrødd leseopplevelse.

En heslig sak
Krimdebuten er om en noe spesiell sak. To eldre menn er funnet døde, og det ser ut som noen har stappet i dem hundeavføring. Førstebetjent Jonas Bø, vil ha med Petra Hassel i denne saken siden hun er psykolog og profilerer. Petra sliter en del privat. Hun og mannen prøver å finne tonen, men hun har fremdeles sine utroskapsmistenksomheter rettet mot ham. Samtidig som hun samarbeider med politiet, opplever hun en del creepy ting. Er det noen som holder øye med henne, og har det noe med saken hun jobber med å gjøre? Burde hun trekke seg fra jobben med politiet?

Denne boka er veldig mye om Petra. På en måte er det relevant, men likevel savnet jeg mer jobbprat og etterforskning, fordi det blir vel mye om Petra og hennes familie. Det blir for mye om familiedrama og følelser, i stedet for spenning. Syntes også at saken ble for lett å gjette seg frem til. Derfor ble boka noe tungtrødd i stedet for spennende og engasjerende. Hadde nok likt handlingen bedre hvis den var formulert annerledes.

Kanskje ikke en krim for alle
Med dette påstår jeg ikke at det er en dårlig bok. Jeg foretrekker mer hardbarket krim, så det var nok ikke min type krim dette. En noe kort anmeldelse denne gang, men har ikke mer å tilføye. Ikke annet enn at Paradis var litt for tam til å være krim.

Det siste jeg vil si er at forfatteren er rammet av ME, og at hun har klart å skrive en bok, er imponerende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Romanen handler om Arvid Jansen som trolig er forfatterens alter ego. Et år før handlingen tar til mistet han foreldre og brødre under brannen på skipet Scandinavian Star. I tillegg tok kona hans, Turid, med seg de tre døtrene deres og forlot ham. Arvid ble sittende igjen alene med store traumer som han sliter med å takle. Han driver nå målløst omkring i Oslo, tilbringer mye tid på diverse barer eller kjører rundt i bilen sin uten mål og mening, ute av stand til å slå seg til ro verken på den ene eller den andre måten.

Strukturen i boka er slik at handlinga hopper fra den ene hendelsen til den andre. Det er vanskelig for leseren å holde rede på rekkefølgen. Før kona forlot ham, virker det som om hun hadde «vokst» fra ham. Hun hadde fått seg nye venner. «De fargerike» er det Arvid kaller disse menneskene. Med sin egen proletarbakgrunn klarer han ikke å akseptere og tilpasse seg dette miljøet. Situasjonen blir desto vanskeligere for Arvid siden ex-kona hans også nekter ham samkvem med de tre mindreårige døtrene.

Tidlig i boka blir Arvid vekket en natt av telefonen. Det er Turid som ringer. Hun befinner seg på et ukjent sted og vil at Arvid skal komme og hente henne. Da han kommer, forteller hun gråtende at hun ikke har andre enn ham. Dette er et tydelig omslag i handlingen. Indikerer dette at de to er på vei mot hverandre igjen?

Enda mer gåtefull er sluttscenen i boka. Her er Arvid sammen med eldstedattera si, Vigdis. Det er hun som har lidd mest under foreldrenes skilsmisse. De oppsøker en psykiatrisk institusjon, men denne kan ikke ta imot den unge jenta. Så er de på vei mot en annen, men før de kommer helt fram, snur de og går hjem. Hva skal dette bety?

Bare slapp av! Her må det foreligge en misforståelse. «Og bakom synger skogene» er første bind i en trilogi. De to følgende bindene heter «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Første bind som er på ca. 250 sider (Bokklubbutgaven fra 1973), er nok den som er foreslått her. Flere av de andre foreslåtte bøkene ( Johan Borgens «Lillelord» og Johan Falkbergets «An-Magritt») er også første bind av en serie.

Så bra at du likte bøkene, Lillevi - det er så flott når man finner bøker som begeistrer! Jeg har også lest bøkene hennes om Lucy Barton. De er også verd å lese, men for meg ble Olive favoritten.

Jeg vil bare si tusen takk! For en fin omtale – så presise og gode observasjoner og refleksjoner. Jeg støtter fullt opp om dem.

Det er dessuten din fortjeneste, Bjørg at jeg har blitt kjent med Olive. Jeg leste den første, «Olive Kitteridge», på ferie tidligere i år og begynte på «Olive, igjen» i formiddag – og har knapt gjort annet i dag. Begge er bøker jeg anbefaler på det varmeste.
.

Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.

Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.

Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.

Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?

Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.

Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...

Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.

Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.

En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Kan en bok være grotesk og uhyggelig på samme tid som den virker både troskyldig og hyggelig? Ja, faktisk! Det er i hvert fall slik denne boka virker på meg. Kanskje er dette inntrykket blitt forsterket gjennom oppleserens stemme. (Jeg valgte lydboka.)

Boka omhandler en familie gjennom tre generasjoner. Fra å være en ganske normal familie, går den over til å bli dysfunksjonell av verste sort. Vi hører om 2. generasjon som bokstavelig talt utrydder seg selv. Men heldigvis ender det med nytt håp i 3. generasjon i skikkelse av jenta Liv som riktignok er fylt med forskrudde forestillinger, men som likevel er helt uskyldig og ser ut til å kunne klare seg i den normale verden.

Så vidt jeg skjønner må boka være et oppgjør med folk som lever helt isolert (her er et snakk om en ellers ubebodd øy). Under slike forhold, når man ikke får noen motstand, kan de rareste ideer utvikle seg.

Jens, faren til Liv, er snekker, men først og fremst er han en samler av verdens mest outrerte sort. Han reiser rundt for å selge det han har laget og vender hjem med desto mye mer skrap. Også unyttige ting han finner ute i naturen bringer Jens med seg. Til slutt går det så vidt at det knapt er plass til å bevege seg inne i det overfylte huset. Det som i hans øyne er plagsomme mennesker, kvitter han seg lett med ved å drepe dem. Jens’ mor som for lengst har rømt huset, kommer på besøk. Sønnen tar livet av henne. Så lar han den døde kvinnen bli sittende i stolen og overvære julefeiringa.

Liv har hatt to søsken. Først en tvillingbror. Han ble som spedbarn funnet livløs på gulvet under senga si. Hendelsen blir senere omtalt som en ulykke. Henne tar faren livet av (med em kniv?) Når det gjelder Liv, melder faren fra til myndighetene at hun har omkommet i en storm. På denne måten slipper jenta å begynne på skolen. Liv som vitne til det som skjer, går rundt og tror at alt er normalt. Noe annet kjenner hun ikke. Da det ikke lenger er plass til henne inne i huset, flytter hun ut i en container. Liv elsker og beundrer faren sin. Det samme gjelder for Livs mor. Men hun reagerer med å vokse seg umåtelig stor og feit. Hele dagen blir hun liggende i senga. Det ender med at Jens ser nødvendigheten av å også kvitte seg med henne. Han bedøver henne med tabletter og drukner henne i et badekar.

Samme dag dukker en fremmedkar opp ved huset. Han ser seg forferdet om og blir oppdaget av Jens som beordrer ham til å bli med og bære et badekar opp på soverommet. I tumultene som oppstår ser mannen sitt snitt til å stikke av. Utenfor huset dukker Liv opp. I samme stund raser hele huset sammen foran øyne på dem. Mannen tar jenta med seg til hovedøya der også en onkel av jenta dukker opp. Slik ser det ut til at boka får en slags «happy ending», tross alt.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Det er heller sjelden jeg blir så overasket når jeg nærmer meg slutten av en bok som jeg ble denne gang. Og når jeg så tenker tilbake på alt foran, virker løsningen så logisk, det var naturlig at det skulle henge slik sammen.

Bokas handling foregår på to tidsplan. I 1980forsvinner en ung jente fra den lille småbyen Stenträsk i Nord-Sverige. 40 år senere blir et hodeløst lik funnet, godt gjemt i et brufundament. Alt tyder på at det er den savnede Sofie.

I 1980 var hun en av jentene i lesegruppa «Polarsirkelen». I flere år hadde 5 jenter kommet sammen en gang i måneden på det lokale biblioteket for å diskutere en valgt bok. Referatet av samtalene ble alltid skrevet ned av Sofie. Dette var hennes viktigste bidrag. De andre jentene mente at hun hadde en noe enkel og begrenset litterær forståelse. Sofie gikk til behandling hos psykolog. Flere år tidligere hadde hun mistet lillebroren sin i krybbedød. Dette hadde gått sterkt inn på henne, het det.

En av de fem jentene var Agneta som gikk med egne forfatterdrømmer. I muntlig tilstand hevdet hun seg dårligere fordi hun stammet. Hun bodde sammen med moren sin som var psykisk syk. Familien hennes skilte seg ut fra de andres ved å ha dårlig råd, og Agneta måtte ta vaskejobber ved siden av skolegangen. Hun vasket på den amerikanske militærgarnesjonen som ligger nær fundamentet der liket nå er blitt funnet. De unge jentene den gang i en alder da de amerikanske soldatene var spennende. Bl.a. hadde jenta Carina (i beruset tilstand) bøitt med inn på rommet til en av soldatene, noe som den gang ble observert, ble nedtegnet i en politirapport og voldte henne stort besvær da saken ble tatt opp igjen 40 år senere. Ellers var det en av stedets jevnaldrende gutter som var spesielt populær blant jentene. Det var idrettshelten Wiking Stormberg. Han var sønn av småbyens politimester.

Da liket er blitt funnet og saken gjenopptatt, er det Wiking selv som leder etterforskningen. Han har nå overtatt som politisjef og som kontordame har han Carina. Hun som den gang så sterkt ønsket å reise, var den som var blitt værende.

Nå 40 år senere møtes de fire gjenlevende jentene i en minnestund som blir holdt i kirken for den døde. Politiet er også mannsterkt til stedet folkemengden. Det gjelder å få grepet drapspersonen før vedkommende, som trolig er bevæpnet, ser sitt snitt til å stikke av. Men personen de jakter på og resultatet av den tilbakelagte etterforskningen er noe annet enn det vi lesere hadde forestilt oss.

Forfatteren Liza Marklund har skrevet mange bøker der journalisten Annika Bengtzon er hovedperson. Jeg var blitt litt lei av ¨lese om Annika og hennes arbeid og familie. Denne boka representerer noe nytt og forfriskende. Og skal man ta til etterretning en antydning som kommer helt på slutten, blir det flere bøker fra småbyen Stenträsk.

En riktig skummel bok fylt med nifse ingredienser. Mennesker som bor for seg selv inne i en skog. En jente som holdes fanget i en kjeller. Eventyreffekter som blir spunnet rundt dette – Hans og Grete, pepperkakehus, en heks...bibelsitater. To personer som blir til én. Et brødrepar: den ene tilsynelatende slem, den andre snill. Døde personer som liksom opptrer på scenen.

Hovedpersonen i boka må sies å være jenta Elissa, 13 år gammel og et kommende sjakkgeni. Boka åpner med at hun i følge med moren sin dra på en sjakkturnering. Elissa vinner de innledende partiene, men så vil hun ut i bilen for å hente noe. Da blir hun tatt, dopet ned og kjørt vekk i en fremmed bil.

Et stort politaipparat blir satt i gang, men det er vanskelig å finne noe spor. Etterforskningen blir ledet av politietterforskeren, en sterk, men samtidig uhyre sårbar kvinne (som opplever at en lang rekke med graviditeter bare ender i spontanabort.

Da Elissa våkner opp, befinner hun seg nede i en kjeller, lenket til veggen med håndjern og kjetting. Dette stammer og skjærer seg inn i armen hennes ved bevegelser. Resultatet blir dype sår som det etter hvert går betennelse i. Men Elissa er en dypt rasjonell person som ikke lar seg stanse av smerte. Hun analyserer kjellerrommet, deler det opp i firkanter etter mønster av et sjakkbrett. Det som ser ut til å være to forskjellige personer kommer etter tur og med jevne mellomrom inn til henne. De er utstyrt med ulike hodelykter, noe som gjør at Elissa ikke kan se personen. Den ene snakker med sint stemme, er brutal og later til å være sjefen. Den andre ser ut til å være en gutt på hennes egen alder og kaller seg Elijah. Han vil bli venn med henne, leke med henne. Da han vil lære seg sjakk og trenger et sjakkbrett, ser Elissa sin sjanse. Hun får ham til å sende et brev som kommer til å bli politiets endelige gjennombrudd i etterforskningen.

Elijah virker som en ytterst ensom gutt. Før Elissa dukket opp, hadde han bare en eneste venn, den mystiske Annie (kvinnen som bor i en rusten campingvogn). Etter hvert skal det vise seg at det nettopp er hun som er heksen i historien. Uansett hvor mye Elissa trygler Elijah, nekter han å melde fra til politiet. Han sier bare at han «må følge reglene».

Etter hvert avsløres mer og mer av sammenhengen for oss lesere. Vi ser at det egentlig dreier seg om et alvorlig psykiatrisk tilfelle med et ensomt menneske som selv en gang er blitt kidnappet og som fremdeles «tror» at han lever sammen med familiemedlemmene sine. Aller mest skremmende er at kidnappingen av Elissa ikke er enestående. Gjennom årene er flere barn blitt borte på denne måten. De er nå for lengst døde, og sakene er heller aldri blitt oppklart av politiet. Boka ender på en svært dramatisk måte med en skadet Elissa på flukt nedover en skråning mens en bil ruller i rasende fart rett mot henne......

I går mottok boken Cocoknits, dansk oversettelse. Forklarer hvordan strikke fra top/ned med modifikasjoner hva som som passer din kropp (en størrelse foran i forstykket og en annen for bakstykket). Ved cocoknits metode så sitter genser/jakke pent over skuldrene.
Julie Weisenberger er amerikansk designer og hennes bok på engelsk fås tak i på hennes webside (får også i tillegg en pdf versjon av boken), men det koster for mye + forsendelse til at jeg ville kjøpe den. Ellers så er den tyske oversettelsen lett å få tak i.
Det var bare en tilfeldighet at jeg fant den danske oversettelsen på Adlibris.

PS! For de som liker utfordringer, men kan få hjelp når man står fast på https://www.ravelry.com/discuss/cocoknits/topics

Swanson er et stille forfatterskap som ofte blir overskygget av andre forfatterskap. Bøkene hans er så vidt synlige blant jungelen av bøker. Men jeg synes bøkene hans alltid har noe som interesserer. Det hadde også denne.

Jeg blir alltid nysgjerrig på bøkene hans, fordi de minner meg om gammeldags krim som jeg liker, men som jeg har lest altfor sjeldent de siste årene. Tidligere av Swanson har jeg lest Her Every Fear og Dødelig bekjentskap. Jeg likte Åtte perfekte mord litt bedre enn Dødelig bekjentskap, men ikke bedre enn Her Every Fear. Jeg har også lyst til å lese mer av ham.

Denne er om Malckolm Kershaw, også kjent som Mal, som driver en bokhandel sammen med få andre. Han lever kanskje et stusselig liv med bare katt og bøker som selskap. Han har vært enkemann i i fem år etter hans kone døde i en bilulykke. Ofte leser han ut en bok i løpet av en kveld eller en natt.

Litteratur i litteratur
Men så blir han hjemsøkt av et gammelt blogginnlegg han skrev for mange år siden gjennom bokhandelens blogg. Han skev en liste over åtte bøker som inneholder de mest utspekulerte mord. Han blir opsøkt av FBI Agent Gwen som har en mistanke om at en morder dreper som inspirasjon fra blogginnlegget Kershaw skrev. Hvem blir neste offer? Er det noen som er ute etter Malcolm personlig, eller er det bare noen som leker seg med å gjøre lista til virkelighet? Sammen bestemmer de seg for å lese bøkene. Malcolm leser dem på nytt, mens Gwen leser de fleste for første gang, i håp om at det kan lede dem til noe, men hvor lang tid har de egentlig til å løse saken?

Åtte perfekte mord inneholder spoilere når det gjelder bøker som Malcolm har ramset opp i dette blogginnlegget sitt. Så jeg nevner bøkene som blir nevnt i denne boka, hvis du vil lese dem før du kommer over avsløringene gjennom Åtte perfekte mord. Noen mordscener blir avslørt fra bøkene de leser, siden de kopieres i virkeligheten. Derfor jeg advarer om spoilere.

Bøkene som blir nevnt er:

*Mysteriet i Det røde hus* av A.A. Milne
*Med overlegg* av Anthony Berkeley Cox
*Mord etter alfabetet* - Agatha Christie
*Dobbelt erstatning* - James M. Cain
*Billett til helvete* - Patricia Highsmith
*The Drowner* av John D. MacDonald
*Dødsfellen* av Ira Levin
*Den hemmelige historien* av Donna Tartt

Selv hadde jeg lest to av dem tidligere, og det er: Den hemmelige historien av Donna Tartt, Billett til helvete av Patricia Highsmith.

Fin måte å gjenoppdage eldre bøker
For meg gjorde det ikke noe at de andre bøkene var avslørt selv om jeg ikke hadde lest dem. For vet ikke jeg kommer til å lese dem senere eller ikke. Men syntes dette var en morsom måte å leke seg med krimsjangeren på og samtidig dra frem gamle perler frem i lyset igjen. Kanskje inspirere noen til å lese litt eldre litteratur i stedet for bare det moderne.

Det som skuffet meg litt var slutten og det ble for lett å gjette seg frem til hvem den skyldige var. Det fant jeg ut gjennom en diskusjon Malckolm har med noen. Hvem han snakker med og hva det ble snakket om da jeg skjønte det, skal jeg selvfølgelig ikke avsløre. Syntes grunnen til at den som gjorde det han eller hun gjorde, var noe dum, spesielt med tanke på at resten av handlingen var stilig og elegant utført. Avslutningen og hvorfor personen gjorde det han eller hun gjorde, ble for meg noe komisk. Det tok bort noe av alvoret som boka ellers bar preget av.

Swanson klarer igjen å engasjere, og det var svært interessant å lese om litteraturglade mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

André Bjerke (1918 – 1985), Samlede Dikt

Bokas tema er først og fremst integrering av muslimer i Europa her møter vi alt fra innbitte jihadister innstilt på å hevne seg til den motsatte ytterligheten muslimer som gjør alt for å viske ut sine røtter og så gjøre seg så europeisk som mulig. Og midt i mellom finner vi det store flertall av mennesker som ønsker å bevare sin kultur og religion samtidig som de prøver å tilpasse seg vertslandet.

Her møter vi tre muslimske søsken. Det er storesøsteren Isma og tvillingparet Aneeka ogParvaiz. De vokser opp i London, men tidlig mister de begge foreldrene. Da må Isma avbryte studiene sine og innta rollen som en slags mor for de to langt yngre søsknene. Da boka åpner, har tvillingene blitt nitten år og Isma har gjenopptatt studiene sine. Hun reiser til USA, men på flyplassen i London blir hun stoppet i tollen der hun blir utsatt for en umåtelig grundig og ydmykende kontroll.

På stamkafeen blir hun kjent med Eamon Lane, som også kommer fra London. Han er sønn av den nyutnevnte britiske innenriksministeren, Karamat Lone, muslimen som har gjort at for å bli så britisk som mulig. Da Eamon får se et bilde av Ismas lillesøster, den vakre Aneeka, blir han helt betatt. Tilbake i London gjør han kur til Aneeka.

I USA forsøker Isma så godt som råd er å holde kontakten med tvillingene i London. Det er vanskelig å høre noe fra Parvaiz. Nå har det alltid vært et særdeles godt forhold mellom tvillingene, men det kommer nå tydelig fram at også Aneeka er dypt bekymret for broren. Parvaiz har alltid lengtet etter sin far som han aldri har kjent. Faren var en islamsk terrorist som ble drept da han skulle fraktes til Guatanamo- Nå har Parvaiz kommet i kontakt med en gjeng med eldre ytterliggående islamister. En av dem blir som en slags far for ham. Denne mannen planter i gutten et svært forherligende bilde av faren hans.

Parvaiz blir lovet en stilling i Syria. Han skal jobbe for IS i informasjonsavdelingen. Han reiser, men tør ikke helt å fortelle familien hvor han skal. Jobben i Syria viser seg å være langt fra det han hadde forestilt seg, og Parvaiz vil tilbake til London. Nå har den nye britiske innenriksministeren fått gjennom en ny lov som innebærer at enhver som forlater Storbritannia for å slutte seg til en terrororganisasjon vil automatisk komme til å miste sitt britiske statsborgerskap. Parvaiz er tilbake i Istanbul på vei mot den britiske ambassaden for å prøve å skaffe seg et nytt pass da han blir skutt på og drept. Man påstår at han var mistenkt for å planlegge et angrep på ambassaden.

Da Aneeka i London får høre at broren er blitt drept, blir hun helt knust, og enda verre blir det da britiske myndigheter nekter familien å få fraktet liket hjem til England for å begrave gutten der.

I London har familien Lone fra første stund tatt avstand fra Eamons nye kjæreste. Og Aneeka selv har hevdet at hun har blitt sammen med innenriksministerens sønn i håp om at han kunne hjelpe broren. Nå har faren sendt sønnen sin vekk i håp om at han skal gi slipp på tanken på Aneeka. Hun på sin side tenker bare på den døde broren. Hvordan få liket hans hjem til London? I all hemmelighet reiser hun til Karachi. Her lar hun seg fotografere sammen med brorens lik. Bildene går gjennom Tv-kanalene verden rundt, og en sterk folkeopinion danner seg til fordel for de to og motstanden mot den ubarmhjertige innenriksministeren vokser seg stor. Nå våkner også Eamon til handling. Også han reiser til Karachi og slutter seg til Aneeka. Mens TV-bildene derfra raser over skjermen, samler en rasende folkemengde seg utenfor huset til Lone-familien.

Boka handler om en ung jente som er i en situasjon som de fleste veletablerte mennesker vil karakterisere som det største de opplever i livet -graviditet og fødsel av et nytt menneske. For Emly derimot er denne situasjonen bare vanskelig og skremmende.

Hvem er denne jenta? Emily (eller Em som hun ofte kalles) er 19 år. To år tidligere forelsket hun seg i den småkriminelle Pablo som nå har forsvunnet ut av livet hennes uten at Em egentlig forstår hvorfor. Em har vokst opp som enebarn hos en alenemor. Hun har aldri kjent sin far. Moren hadde dårlig råd. Emily og barnet kommer sikkert til å ha det samme. Altså her er det historien som gjentar seg.

Skildringen av Emily kommer fram på forskjellig vis. Vi hører om hva hun gjør i dagliglivet. I tillegg flettes det inn tanker som utenforstående gjør om henne, politifolk, jordmor, lege, ansatte på mødrekontor, sjefen hennes på jobben, en mannlig nabo osv. Ellers griper forfatteren selv inn gjennom kommentarer og spørsmål. I tillegg hopper fortellingen fram og tilbake mellom tiden før fødselen og tiden etter.

Vi kan si at boka ender som et spørsmål. Hvordan kommer det til å gå videre med Emily? Vil hun klare å holde på jobben hun fram til nå har hatt hos KIWI. Vil hun senere finne seg en mann? En nabo (dobbelt så gammel som Emily) har kastet sine øyne på henne. Komme det noe positivt ut av dette? Vil barnevernet måtte komme og blande seg inn?

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tyskerne har okkupert Frankrike. Estelle lever et glamorøst liv blant høytstående nazister på Hotell Ritz i Paris. Men i sin egen leilighet lever hun et annet liv…

Aurelia arver den overdådige leilighetenes i Paris etter bestemoren. Den har stått avstengt i 70 år. Her finner hun en stor kunstsamling, og mange spørsmål om hva slags liv bestemoren en gang har levd.