Bokelskere.no

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Filerte forkleborder kan nå kjøpes hos Voss Husflidslag. Boken er nå for salg for de som er interesserte. Denne teknikken er rødlista hos Norges Husflidslag. Samt Bokdesign med info

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Jeg har ikke lest boken. En forespørsel er sendt på Bookis så det ordner seg nok. Det jeg funnet er en artikkel fra Den Norske Buchenwald Foreningen for de som er interessert.

Knut-Jørgen Erichsen ville ha blitt 100 år i 2022 om han hadde levd.

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Enig, en veldig god bok. Leser den faktisk om igjen nå.

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Er det noen som har denne boka å selge?
"The New Sirian Revelations Galactic Prophecies for the Ascending Human Collective" av
Patricia Cori

Fiffig måte å velge ut bøker på: Goodreads-statistikk med skjønnsmessig tilpasning! Og artig karakteristikk av Goodreads-medlemmer: (...) interesting, widely read, devastatingly good-looking people.

Jeg har lest 38 av bøkene som er oppført, kjenner til en del flere, men i mange tilfeller hadde jeg verken hørt om forfatteren eller boka. Vanskelig å nevne noen favoritter, men Vredens druer, Hundre års ensomhet og Sangen om Salomon peker seg ut. Og William Faulkner, som jeg er svært begeistret for, er oppført med to titler som jeg ikke har lest. Forsmedelig.

Lagt til ønskelisten!

En litt underlig bok. På mange måter er det en slags blanding av eventyrsjanger og krim. Litt uoversiktlig, bl.a. fordi det underveis er ganske mange personer som blir trukket inn i handlingen på ett elle annet vis.

Elven det her er snakk om er Themsen. På et lite sted ved elven ligger det et vertshus der folk ofte samles for å fortelle hverandre historier. Det er blitt slik særlig fordi vertshusholderen er en mann med en særskilt forteller- begavelse. En dag kommer en forslått og blodig mann vaklende inn og i armene har han et livløst barn. En sykepleier, Rita, blir budsendt. Hun steller med mannen som har segnet helt om og tar seg av barnet, en liten jente på ca. 4 år. Det er ingen puls hos henne, alt tyder på at jenta er død. Men så plutselig begynner hun å røre på seg. Er dette mulig? Det bryter med alt Rita kjenner til. Hva har skjedd med denne jenta? Og hvem tilhører hun? Mannen som kom med henne, kan ikke svare på det. Han husker ingenting. Denne mannen er fotograf og sammen med sykepleieren Rita får han en slags detektivrolle i oppklaringen av mysteriet. Det er nemlig flere som melder seg og mener at den lille jenta er deres.

En bonde, Armstrong, tror at det dreier seg om hans barnebarn. Den eldste sønnen i familien, en svært så ustabil slubbert, har nemlig fått et barn med en kvinne som han så har forlatt.Nå er denne kvinnen død, men hvor er barnet? Armstrong er en farget mann, full av godhet og raushet overfor sine medmennesker. Han og kona har flere yngre barn, men eldstesønnen ser de bare sporadisk (når han kommer og krever penger av foreldrene), og det var bare ved en tilfeldighet at de fikk vite om jenta som de selv aldri har sett. Armstrong har begitt seg ut på vandring for å finne barnebarnet, men til ingen nytte.

En annen familie, Vaughans, opplevde to år tidligere at deres lille datter ble kidnappet av noen som brøt seg inn i huset deres. Dette er en ganske velstående familie. Kona har sørget dypt over tapet av datteren. En tredje person er også med i bildet, en førtiårig kvinne som påstår at jenta må være hennes lillesøster. Men dett er en historie ingen tror på. Det skal imidlertid vise seg at alt dette til syvende og sist henger sammen, men det skal ta sin tid før hele sammenhengen blir nøstet opp.

I mellomtiden blir jenta, som helt later til å ha mistet taleevnen, plassert hos Vaughan. Den nedbrutte kona blomstrer nå virkelig opp, noe mannen også blir veldig glad for, men samtidig plages at av mistanken om at det egentlig ikke er deres barn. Det ender med at jenta blir flyttet til Armstrongfamilien. Her blir hun en del av en stor og omsorgsfull søskenflokk. Men det stopper ikke der. Det skjer et nytt bortføringsforsøk, og nå er også løsepenger med i bildet. Det ender opp med å likne mer og mer på en kriminalhistorie med svært onde og svært gode mennesker satt opp mot hverandre. Som i andre eventyr er det godheten som seirer tilslutt. Underveis i historien har det skjedd ting som kan virke som rene undere, men eksperimenter som blir gjort, viser at de har en vitenskapelig forklaring.

Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Boka er en autentisk skildring av en italiensk familie gjennom store deler av 1900-tallet. Forfatteren vokste opp i Torino som den yngste av 5 barn (tre brødre og én søster). Det er en livlig familie med mye høylytt krangel, men bare på overflaten.

Sentralt i familien står faren, en dominerende hissigpropp. Han er universitetsprofessor i biologi. Han er halvt jødisk, noe som gjør det vanskelig for familien under Mussolini og det fascistiske styret i landet og senere nazismen.t. Mens faren turer fram med hyppige raseriutbrudd, er moren langt lysere til sinns For faren kan det virke som om den eneste av barna som duger til noe er eldstesønnen Gino. Kanskje nettopp fordi han går i farens fotspor og fordi han deler farens hobby, strabasiøse fjellturer, noe som de andre familiemedlemmene setter mindre pris på. Men det er ikke bare familien som skildres i boka. Her er det et stort persongalleri, med onkler, tanter, venner og politisk allierte.

Boka er underholdende med mye humor, men gir også rom for et stille alvor, bår det gjelder skildringen av familiens vanskelige politiske situasjon. Noen av dem flykter landet under krigen, andre havner i fangenskap. Forfatterens ektemann, Leone Ginzburg, er jøde. Han blir arrestert av tysk politi og torturert til døde.

Selv om handlingen strekker seg over et langt tidsrom, fortelles det hele sammenhengende, uten kapittelinndeling. Dette er gjort kanskje for å understreke at slik er livet, de ulike hendelsene glir inn i hverandre, uten stopp. Likevel er kronologien klar. Den omfatter tiden før 1. verdenskrig, selve krigen og til slutt etterkrigstiden.

Dette var voldsomt! En lang rekke dødsfall som gjennom mer enn tretti år har blitt avskrevet som ulykker eller selvmord, viser seg etter hvert å være regelrette drap, utført av samme person. Ved en tilfeldighet havner disse sakene på bordet hos avdeling Q som nå består av Carl Mørk, Assad, Rose og unge Gordon.

Vi er i 2020, og den første saken de kommer over, skjedde i 1988. Da var det en eksplosjon i et bilverksted. Alle de ansatte omkom, men også en liten gutt i barnevogn som tilfeldigvis var innom sammen med moren sin Det skulle se ut som en ulykke. Det eneste påfallende var en liten haug med salt – koksalt- som også befant seg på stedet. Hvorfor? De fire medarbeiderne på avdeling Q begynner å grave i dette og finner etter hvert fram til andre saker som også er knyttet opp til salt.

De finner ut at annen hvert år har slike drap skjedd. Ofrene har vært personer som har gjort seg bemerket gjennom en samfunnsfiendtlig virksomhet, gjennom grådighet og utstrakt egoisme. Det merkeligste av alt er datoene for drapene. Hver gang sammenfaller det med fødselsdagen til en av verdens mest brutale diktatorer. Saltet går også igjen på flere høyst ulike måter. En ikke-svømmedyktig drukner i bassenget sitt da hun snubler i en sekk fylt med salt. En annen gang finner man likene av to gravlagte menn som har fått sprøytet inn i hjertet en konsentrert blanding med natriumklorid. Denne sistnevnte metoden skal også brukes i den siste saken som er viet stor oppmerksomhet i bokas siste del. Her er en mann, Maurits van Brebak, eier av et svært så tvilsomt og kontroversielt filmselskap tatt til fange. Han blir anbrakt i en kjeller flere etasjer under jorda. Her sitter han og venter på den angitte datoen da han skal bli tatt av dage.

I mellomtiden har avdeling Q funnet ut hvem drapspersonen er. Det er en kvinne ved navn Sisle som er eier av et stort firma. Hun er drevet av en blanding sinnssykdom og religiøsitet og ser på seg selv som verdens frelser. Hittil har hun hatt god hjelp av to medarbeidere, ekteparet Adam og Debarah. Men da disse begynner å stille spørsmål ved det som skjer, ser hun seg også nødt til å avlive disse to, noe som skjer gjennom en brannstiftelse.

I noen dager har avdeling Q bevoktet hjemmet til Sisle. I et uoppmerksomt øyeblikk er også unge Gordon blitt tatt til fange og anbrakt i samme kjellerrom som Maurits. De krasse uttalelsene som den unge politimannen retter mot fangevokterne sine, gjør at Sisle har bestemt at også han skal nå lide samme skjebne. Carl og co leter nå febrilsk etter stedet der de to sitter fanget. Redningsmennene dukker opp i aller siste liten, nok til å redde Gordon, men for sent for Maurits.

Dette er bok nummer 9 i en serie på 10 som Jussi Adler Olsen vil skrive om avdeling Q. Slutten her peker direkte mot det som sikkert vil bli innholdet i siste boka. Carl er jaget av internasjonalt politi og arresteres for noe som skjedde i seriens første bok. Man har funnet en koffert inneholdende narkotika og en masse store pengesedler. Noen av disse har Carls fingeravtrykk på seg. Selv husker han ingenting og Anker hans nære medarbeider fra den gang er for lengst død.

Noe av det helt spesielle ved denne serien er måten forfatteren har latt innvandreren Assad uttrykke seg på. Hans hyppige språkfeil har nok vekket stor munterhet hos leserne. I de første bøkene var feilen ofte knyttet til syntaks. Nå som Assad har vært lenge i landet, er det rimelig at feilene av en annen art. I ordtak eller faste vendinger bruker han ofte annet ord med beslektet betydning. Også dette kan virke oppfriskende og morsomt.