Jeg har lest at barn som har vokst opp med krig, kan huske enkeltehendelser fra de er veldig små. Kanskje minnebildene fra tidlig i livet bare varer i noen sekunder. Likevel preger de oss for alltid. De påvirker vi ender opp senere i livet, de påvirker hvem vi blir og hvordan vi har det. Med oss selv og med andre rundt oss.
Ja, det kan du si :)
Å spørre om hjelp er ikke det samme som å gi opp, sa hesten. Det er å nekte å gi opp.
Den største illusjonen sa muldvarpen, er at livet skal være perfekt.
Noen ganger hører du bare om alt hatet, men det er mye mer kjærlighet i verden enn du kan forestille deg.
Jeg får av og til følelsen av at de samme tingene skjer igjen og igjen:at alt er variasjoner av noe som allerede har skjedd, og at livet beveger seg som vann,i strømmer, noen ting trukket vekk fra oss, mens andre kommer tilbake.
Det er et punkt,hun holder opp en finger som hun framfører en monolog på en scene, hvor noe slutter å være en kilde til glede og blir en kilde til smerte.