Bokelskere.no

Folk kunne ikke overtales til å bytte lesevaner på bakgrunn av kvalitet, men kanskje vil de, som synes tidens ånd, ledes av hva som er sunt. Betegner vi en uønsket type litteratur som 'fastfood' vil man sky den som et uhyre! Men jeg håper for Guds skyld – eller en annens skyld – at klassikere oppi denne retorikken ikke vil omtales som 'vegetarmat', de er da snarere en styrkende middag avrundet med et kakestykke, slik jeg ser det.

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.

Dette er kanskje den boka som har betydd mest for meg i hele verden. Dette var den første boka jeg leste, dette var boka som ledet meg inn i litteraturen, dette var boka som gjorde at jeg bestemte meg for å bli forfatter i en alder av 6 år, og det er nå 16 år siden og planen er ikke forandret. Lurer på om livet ville vært annerledes hvis det var en annen bok som ble min første.

Begravelsestalen til Antony er forferdelig morsom. Synes du ikke den er hyklersk så det ljomer, og ellers herlig sarkastisk? Men akk, jeg tilgir ham, han har en for gylden tunge til at jeg kan gjøre annet.

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.

Hvor skal jeg så begynne med å svare et innlegg det er så mye å bryne seg på? Nåå, det er sannelig ikke godt å si. La meg først uttrykke glede over at jeg er blant venner og erklære hvor stimulerende det er å ordveve om et emne som dette!

Jeg har den evne (eller uvane) å ikke nødvendigvis sympatisere med karakterer, men å være velvillig stemt overfor dem, å se på det gode i dem som genuint dem selv og det onde som noe de ikke kan kontrollere. Den åhh arme Don Quijote har jeg f.eks. vanskelig for å se på som noe annet enn en større helt enn alle han så innbitt og dåraktig forsøker å etterligne. Dette er nok grunnen til at jeg ser på Henry som jeg gjør, ja, for hvordan kan jeg mistro ham når endog Richard den tredje gir meg mersmak!

Jeg tror ikke vi er uenige om Hal som en idealkonge, med alt det dette måtte innebære av (i våre øyne og kanskje også i Shakespeare sine) misbruk av makt. Det jeg opponerte mot var den ensidige framstillingen. De to perspektivene kan forhåpentligvis bindes sammen, for begge synes tilstede i Shakespeares tekst.

Du har rett, vi kan ikke skille kongens personlige makt fra kongerikets makt, da kongen jo er kongeriket. Det jeg mente var at Henry som idealkonge vet at tilfredse undersåtter betyr et mer velstående rike, og et mer velstående rike betyr igjen mer makt til ham. Hans kongelige plikter og ansvar går forbi det å danke på Versailles, rusle rundt i hager og spise seg fordervet på all slags kaker, slik Solkongens etterfølgere hadde for vane. Kanskje kan vi kalle ham kynisk på et vis som tjener allmennheten, ikke bare ham selv? At hos ham er 'målet helliger middelet' ikke en rettferdiggjøring av fæle handlinger, men en sannhet. Jeg vet ikke om jeg kan min idéhistorie, men tanken om individet mistenker jeg er ankom den allmenne bevissthet senere enn da Henry sveipte gjennom Frankrike og lot folk dø for å utvide sin (eller var det jammen Guds?) makt. Jeg tror dog jeg foretrekker Henry over de franske antagonistene, det ligger mang en kime til frihetstanker i stykket, synes det meg, og alle disse hviler hos engelskmennene. Slaget ved Agincourt – både historisk og Shakespeares versjon – kan leses allegorisk i så måte: vi har de utarmede, sykdomsherjede og stakkarslige engelske troppene, svært underlegne både i antall og utrustning, som med hell, mot og langbuer meier ned hele den franske adel. Ridderlighetens død, er det ikke dét slaget regnes som? og med ridderligheten også adelen og det føydale styresett, om enn det skjedde mer gradvis enn med et pang.

Liker ditt poeng om at Henry kaller dem brødre såfremt de er krigsbrødre. Kanskje dette har å gjøre med at døden gjør hver mann lik, og døden jo ikke kan være stort mer nærverende enn på slagmarken? Det synes likevel solidarisk på en litt underlig og fremmed måte hvordan han behandler dem. Er det deres lojalitet de lønnes for, er det medmenneskeligheten til Hal som kommer til uttrykk, eller prøver han bare å egge "gentlemen in England now a-bed" til å verve seg? Hvem kan si!

Kanskje gåten til Hals personlighet ikke ligger i ham selv, men i Falstaff. En underlig påstand, antakelig, men la meg forsøke å forklare. Hvorfor skyver han f.eks. Falstaff vekk først når han blir konge? Er det fordi han ser på ham som ubrukelig? Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi leser Falstaff som et bilde på livet, eller ihvertfall de mer hedonistiske sidene av det, er dette noe Hal vet han må gi avkall på når han stiger til makten. Tronen kan ikke være et bordell, i det minste i et land med lover og under Gud. Vi kan se på det som et tap for ham, men hvorfor er det et tap og hvorfor er han villig til å tape det? Kanskje Hals brutale avvisning av sin gamle venn Falstaff kan leses som den type brutal avvisning som er så utbredt i mer eller mindre dårlige filmer, hvor hovedpersonen lyver for den han/hun elsker for dennes eget beste (men dette henger kanskje ikke helt på grep). Men at en brutal avvisning er det eneste Falstaff vil godta, vet nok Hal, og gir ham derfor dét, om han (Hal) så gråter over sin tapte venn i ettertid. Skjønt Falstaff selvsagt ikke bør skrenkes inn til et symbol alene, så ligger det kanskje noe her. Jeg liker å se på det som scenen i Moby Dick, hvor Ahab kaster pipen sin overbord. Wikipedia skriver temmelig illustrerende om dette:

"Ahab's pipe is widely looked upon as the riddance of happiness in Ahab's life. By throwing the pipe overboard, Ahab signifies that he no longer can enjoy simple pleasures in life; instead, he dedicates his entire life to the pursuit of his obsession, the killing of the white whale, Moby Dick."

Nåvel, dette var mine tanker, for denne gang . . . ;-)

Jaaa, fin bok. Kosebok av og til, men huslånet på slutten av boka gav meg angst.

Javel. Det du skildrer fremstår snarere som såkalt euroburger enn noe hemingwayisk isfjell. 'Lesevennlig' er ordet du bruker, og jeg antar du ikke mener leservennlighet. Der leservennlighet betyr at forfatteren stoler på leseren, betyr lesevennlighet at forfatteren ikke stoler på leseren. Jeg er nok tilhenger av at romaner bør gi en klype motstand. Og "snakk" har sine gleder.

Du har truffet nerven! Du nevner endog Goethe og Hamsun som de store idealer. Jeg har ikke noe imot kortfattet stil (som idé, om man vil), det jeg har noe imot og som min rettferdighetssans gjør opprør mot - om det da ikke bare er en dårlig fordekt opprørstrang - er at denne stilen synes å bli elevert av kritikere selv i tilfeller den ikke har utrettet noen videre bragd, ja, når det ikke engang kan kalles godt håndverk. Jeg generaliserer og trekker alle kritikerne ned i den samme pølen nå, merker jeg - det jeg forsøker er å skildre en pågående trend som alt for mange føyer seg til. Erlend Loe skal ha ros for ikke å ha føyd seg, men for å ha vært en foregangsfigur.

Først må jeg rose de mange utførlige innleggene i denne tråden! Men jeg må likevel bryte inn med mine innvendinger. Jeg har ikke lest de andre stykkene hvor Henry er tilstede, men de meningene dere har om ham synes så forskjellig ifra de jeg selv har dannet. Når jeg ser tilbake kan jeg forstå din og Karamellas tankegang, men jeg kan altså ikke gi meg uten en dyst - mitt inntrykk av ham må bli skåret ut av margen før jeg blir tilfreds. Og ha meg på forhånd unnskyldt for stilen i denne tilbakemeldingen; jeg forsøkte å være systematisk, men ble istedet prippen.

Men nok introduksjon! Min mening . . . Det aller første jeg reagerer på er linjene dere trekker til krigen i Irak. Argumentasjonen er at retorikk, samling av nasjonen og beleilighet for makthaverne er tilstedeværende i begge, men på denne bakgrunnen kunne jo enhver krig brukes som parallell. Ut ifra dette kan man lese Henry både som en Tony Blair og som en Churchill. Et annet poeng er at Henrys England jo var (i det minste som krigsmakt) underlegen Frankrike, mens USA bare hersjer med de små.

Videre viser dere til en rekke hendelser som tegner Henrys personlighet. Disse hendelsene tolker dere i retningen at han er et hensynsløst, utspekulert og maktsykt menneske. Jeg kan si meg enig i at Machiavelli nok ville ansett Henry som en utmerket prins (som en krysning mellom løve og rev, og som er beredt til å gjøre det som er nødvendig for å beholde makten), men jeg klarer dog ikke å se på ham som machiavellisk. Det er en forskjell her! – Iago i Othello er machiavellisk; en machiavellisk person er en viss eneste mål er sin egen vinning og egen makt. Henry synes i det minste ikke å trakte etter personlig makt - om enn personlig ære - men heller å utvide sitt kongerikes makt, kongeriket som jo har undersåtter, undersåtter han bryr seg om (men mer om det senere). Han virker utilpass i seremonier og i staselige klær, og han synes oppriktig hengiven overfor sine menn (soldater) og landsmenn. Han kjemper endog med dem, i fremste geledd, tapper og djerv, og henvender seg til dem som brødre. Talen før slaget ved Agincourt må vel være en av de fremste noen gang skrevet, huff, hvor den rører ved meg! Muligheten er at han gjør alt dette som en politiker, og siden han er konge synes dette naturlig. Men trenger alle hans følelser å mistenkeliggjøres pga. hans posisjon? I sine selvrefleksive stunder synes han å ville flykte fra det ansvaret som legges på ham; scenen i akt IV hvor han rusler maskert blant sine soldater kan naturligvis leses som at han bare var ute for å kalkulere mennenes moral og morgendagens utsikter, men det kan også leses som om han vil bruke sin siste tid (da utsiktene er uhyre dårlige) blant sine lojale menn eller som om han bare ønsker ordentlig, jovialt og ærlig selskap (som motsetning til hoffet?). Kanskje er han ensom? Kanskje vet han at hans menn – hvis han tar av seg forkledningen sin – ikke vil behandle han som et medmenneske, men som konge? Kanskje lengter han tilbake til sin tid med Falstaff? Og kanskje kan vi dra det så langt som at denne scenen er en parallell til nattverdenen, det siste måltidet. Hengivenheten Henry har til de rundt seg er – slik jeg erindrer – et for gjennomgående trekk ved hans personlighet til at det kan være utelukkende noe annet; ja, muligens er det derfor f.eks. forræderiet smerter ham så dypt?

Dere nevner Henry som en slags kameleon. Dette må jeg også si meg uenig i. Han er en ung og viril mann, og kanskje derfor leser jeg ham som jeg gjør, da det jo foreligger en mulighet for at jeg leser inn meg selv i ham; men Henry som ung vil jeg likevel stå fast på er av stor betydning for vår forståelse av ham. Det dere beskriver som en maske leser jeg som temperament, der han brøler om voldtekt og plyndring mener jeg han rives med av øyeblikket, og når han ved første møte forelsker seg underlig brått i Katharine er det ikke politisk spill, men den velkjente 'kjærlighet ved første blikk'. Det er dog påfallende, kan dere si, at hans humørsvingninger alltid tjener ham fordelaktig, men hvem vet, kanskje forsynet smiler på ham eller kanskje han kan betegnes som et geni, en som regjeres av sine impulser og viss impulser aldri slår feil. Henry, slik jeg ser det, er altså ikke en mann som "snur kappa etter vinden", men heller en som ennå er ung nok til at vinden snur ham. Om anklagen om Henry som psykopatisk: Ja, han er lunefull, men kanskje dette snarere skyldes en overflod av følelser enn en total mangel?

Til syvende og sist, Henry er jo et fremragende eksempel på Shakespeares mangetydighet, og jeg må ende dette innlegget ved å uttrykke min ydmyke tvil og gjenta ordene Karamella skrev ovenfor: hvem er egentlig denne mannen?

Huff, jeg burde ha lagt meg for lenge siden, men her sitter jeg og skriver og koser meg . . .

jeg er et stykke uti del 2 nå. som jeg forøvrig innleda med å begynne å grine. ganske lenge.

det er lenge sia jeg har kjent så sterk sympati for personene i ei bok. de føles som ekte mennesker. jeg har lyst til å klemme dem.

jeg tror muligens dette er boka som kan vekke min tro på litteraturen igjen, etter utrolig mange halvhjerta og uengasjerende forsøk (på/av andre bøker).

det føles bra.