I byen så hun en hvithåret kvinne, japansk, alene på en grusgang foran huset sitt. Hun holdt i en hageslange og sto vektløs under en synkende himmel, så flat og urørlig at hun kunne være gavepakket, og hun vannet et smalt bed av purpurrød høstfloks, en myk dusj i bue fra dysen.
So holy and so perfect is my love,
And I in such a poverty of grace,
That I shall think it a most plenteous crop
To glean the broken ears after the man
That the main harvest reaps: loose now and then
A scatter'd smile, and that I'll live upon.
Har man lest én Lars Saabye Christensen-bok har man lest alle. Dette kan jeg mene, nettopp fordi jeg har lest ganske mange bøker av ham.
Freeze, freeze, thou bitter sky,
That dost not bite so nigh
As benefits forgot:
Though thou the waters warp,
Thy sting is not so sharp
As friend remember'd not.
Å frie mann, du elskar havet til kvar tid!
Havet er din spegel. Der kan du følgje
sjela di som roleg rullar i kvar bølgje.
Din ande er ein avgrunn, ikkje mindre vid.
Du kastar deg med fryd i bildets opne fang,
du femnar det med auge, sinn og armar,
og gløymer eigen angst når bølgjer larmar
med lydar frå ein meir ubendig klagesang.
Jeg er ikke flau over min tidligere smak for bøker, og jeg vet ikke hvorfor noen skulle være. Man går videre. Min hengivenhet overfor litteratur er en nokså ensom affære; jeg forholder meg kun til meg selv og til de verdidommene jeg selv har tilegnet, verdier som herdes for hver bok jeg leser; og hva mer, jeg mener man skal hevde dette, for jeg hører for ofte at forfattere som – la oss si – Thomas Mann trekkes ned f.eks. med ordene "kjedelig", "tung" og "lite givende", mens Coelho visstnok skal være en stor filosof. Med andre ord, problemet for meg er ikke at folk liker Twilight, men at de hevder det er verdens beste bokserie.
Men jeg tror vi er enige. Når jeg 'etter langt om lenge' får en sønn eller en datter, kommer jeg nok til å lese Tolkien for dem, nettopp fordi jeg ennå bærer i meg en varm og genuin leseropplevelse og nok ikke kommer til å kaste fra meg mitt fortidige selv.
Her reiser den tenkende seg og går bort til vinduet, dette høye værelset er ham for nær, han vil gjerne se stjerner, hvis det er mulig. Han tar ikke feil av seg selv. Han vet at denne bevegelse fyller ham fordi der finnes én blant egnens piker, den ene som angår ham. Han har ønsker (ikke for seg selv, nei, men for henne); på hennes vegne forstår han i en flyktig nattetime kjærlighetens betingelser. Han lover seg selv ikke å si noe om det til henne. Han føler det som det ytterste, dette, å være våken og alene og for hennes skyld å tenke hvor meget rett hin elskende hadde: når hun visste at det med forening ikke kan være ment noe annet enn forøkelse av ensomheten; når hun gjennombrøt kjønnets timelige mål med dets uendelige hensikt. Når hun i omfavnelsens mørke ikke grov efter tilfredsstillelse, men efter lengsel. Når hun foraktet dette at det av to er én elskende og én elsket.
Bedst troer jeg Vanvid vilde digte.
Det Luefarver har, Indbildningskraft.
Og ene Vanvid og Alviisdom
tør Tvivlens Tænder ikke gnage.
Hvis da jeg kunde, hvis det ei en Grif
i Støvet lænket var, jeg Vanvid løsslap.
Thi snart det rev mig hen paa vinget Smiil
til hvert et Maal, jeg tænkte mig, det rakte
mig med Triumfens Latter sønderplukket
hver Gaade, som jeg pegte paa; og naar,
med kroget Gisning paa, det medede
i Verdensdybet, flux det ud blev kastet
det fisked op den Perle, som jeg ønsked.
Tages Forholdet til sig selv bort, saa har vi Massens tumultuariske Sig-Forholden til en Idee; men tages ogsaa dette Forhold bort, saa har vi Raahed. Saa trykke og skubbe og gnide Individerne sig op ad hinanden i ørkesløs Udvorteshed; thi der er ingen Inderlighedens Blufærdighed, der sømmeligt fjerner den Ene fra den Anden; saa er der Røre og Røre, der bliver til Ingenting. Ingen har hver for sig Noget og i Forening eie de heller ikke Noget: saa blive de fortredne og skjendes. Da er det end ikke det glade Gjestebuds muntre Sange, der forener Vennerne; da er det ikke Oprørets dithyrambiske Sange, der flokker Masserne; da er det ikke den religieuse Begeistrings høie Rhythme, der under guddommeligt Opsyn til Revue for de himmelske Hærskarer mønstrer Slægtens Utallige. Nei, da bliver Bysnak og Rygte og chimairisk Betydningsfuldhed og apathisk Misundelse et Surrogat baade for det Ene og det Andet. Individerne vende sig ikke ind ad i Inderlighed fra hinanden, ikke ud ad i Samdrægtighed for en Idee, men indbyrdes mod hinanden i sinkende og mistrøstig nærgaaende nivellerende Gjensidighed.
å gå fremover i mørket alt er rolig på utsiden av en kropp.
Jeg er i California, akkurat nå under gullrushet, men tiden går rakst fremover. Snart er det 1930-tall og filmindustri. Nærmere bestemt Los Angeles forresten.
Jeg leser Simen Kartveds "La-La-Land"
Lahiri skriver fantastisk! Jeg har lest Interpreter of Maladies og Unaccustomed Earth. Jeg har også lest romanen The Namesake, og den var ikke på langt nær like god som novellesamlingene.
Think where man's glory most begins and ends,
And say my glory was I had such friends.
Jeg har reist mye i India, og dermed lest mye indisk litteratur. Selv synes jeg Arundhati Roys The God of Small Things er overvurdert. Det samme kan sies som Shantaram, som for meg ikke er annet enn en spennende page turner. Jhumpa Lahiri har skrevet to fantastiske novellesamlinger (Unaccustomed Earth og Interpreter of Maladies) som anbefales på det varmeste. De omhandler riktignok indiske immigranter i USA, men en får et godt innblikk i indisk kulturliv. Aravind Adigas The White Tiger og Between Assasinations er to gode romaner med politiske undertoner. Jeg så at både Vikram Seths A Suitable Boy og Rushdies Midnight´s Children var nevnt. Disse er unektelig begge to meget gode og velskrevne bøker, som i tillegg til å ha fantastiske karakterer, gir leseren kunnskap om det indiske samfunn og historie.
I tillegg bør nevnes William Dalrymple som har skrevet flere bøker om indisk historie og samfunn, bl.a Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India. Sarah Macdonald har skrevet Holy Cow, en lettlest og humoristisk beretning om hennes møte med de forskjellige religionene i India.
"Jag er tyvärr död och kan inte komma til skolan idag" av Sara Ohlsson. Morsom og sår tittel på en fin roman om ung kjærlighetssorg.
Mia Berner er visst en slags akademias Wenche Foss. Jeg visste ikke hvem hun var før jeg tidligere i år leste en anmeldelse av denne boken i Klassekampen, noe som gjorde meg nysgjerrig på å sjekke den ut, og det med god grunn, for dette var en bok jeg likte. Den var morsom og sjarmerende, men også litt trist. Jeg kjenner at jeg ikke kan forstå at en mor kan være som Mia Berners mor i denne boken.
Hjertets livvagt handler om Dorothy som havner i en billulykke og påkjører en mystisk mann som heter Lewis. Hun tar ham med til sykehuset og lar ham deretter bo hjemme hos seg, og alle som har lest litt Sagan blir ikke forbauset hvis jeg sier at Lewis blir filmstjerne i Hollywood, men altså, det skjer flere ting også, annet enn at filmbransjens folk fester rundtomkring i Los Angeles, derfor blir ikke dette bare enda en Franҫoise Sagan-bok. Forøvrig er den lettlest og gøy! Jeg tror forresten ikke at den finns på norsk; jeg leste den på dansk.
Da jeg var på hytta i påskeferien hadde jeg feilberegnet hvor mye lesestoff jeg putta i bagasjen. Plutselig hadde jeg gjort semesteroppgaven min ferdig, Vinduet var lest fra perm til perm og alle bøkene også - og det var én dag igjen! Uæh, hva skulle jeg lese da? Jo, jeg begynte å lete i hyllene på hytta og jeg fant denne gamle Lanterne-boken. Hvilket passet godt til at jeg akkurat hadde lest om avdøde Gyldendal-redaktør Sigmund Hoftun, GAM og Lanterne-serien i Vinduet, hvor Sigurd Hoel altså ble nevnt, om så bare i en bisetning. Anyways, jeg leste En dag i oktober med fornøyelse; den var underholdende og jeg måtte humre inni meg av Fru Gabrielsen, spesielt i et av de siste kapitlene som jeg ikke skal si så mye mer om, for det ville vært å røpe slutten, og jeg røper aldri slutten av en bok jeg liker.
I can suck melancholy out of a song, as a weasel sucks eggs.
Etter litt grubling . . . . . Jeg tror mye kan være løst med et enkelt grep fra André. Hvis man nå trykker på en bok får man beskjed om "Si hva du mener om boka". Da er det nok naturlig at folk kommer med korte (eller skal jeg si impulsive) uttrykk for hengivenhet og frustrasjon. Joda joda, det står i liten, grå skrift under at "Dette starter en ny diskusjon", men man kan tydeligvis ikke stole på at folk leser alt! Det enkle grepet fra André kan derfor være å skifte ut "Si hva du mener om boka" med et "Start en ny diskusjon om denne boka". Eller kanskje det skal være mulighet for både omstendelige diskusjoner og kjappe synspunkter, dvs. atskilt fra hverandre?