Bokelskere.no

Jeg har generelt et veldig u-approachable ansikt, jeg ser jo alltid sur/sint ut. I hvertfall alvorlig. Så jeg ser vel for det meste sånn ut når jeg leser, men det kommer jo ann på boken. Av og til tror jeg at jeg sperrer øynene opp i forferdelse, eller jeg må smile, av og til bryter jeg ut i en en kort latter.

Det er som om alle de tre store forlagene må gi ut sin "sånn type bok" hver. Fra før av i år har jeg lest Heidi Lindes Nu, jävlar på Gyldendal og Ingrid Arvolas Grisehjerter på Cappelen Damm. Nå har jeg altså også lest Aschehougs sin, Anfall. Alle disse tre handler om etablerte kvinner med barn som i grunnen er ganske miserable på livet og mannen de giftet seg og fikk barn med. Et kjedelig emne allerede midtveis inn i den første av jeg leste av disse, og i hvertfall Anfall. Kjedelig og uorigunal. Hvis du først skal lese en av disse, så les Grisehjerter, for den handler ikke bare om en småbarnsmor som er utro mot ektemannen, men også om flere karakterer som er ganske interessante, og dessuten er den ikke like alvorlig i sin fremstilling av denne nyetablerte kvinnen som Anfall er. Anfall tar dette emnet så alvorlig at det blir for overdrevent, det er som second thoughts i et ekteskap er noe mye mer alvorlig enn det egentlig er, og jeg kan ikke la være å tenke at dette er så jævla i-landsproblem at det er helt latterlig. Å, ingenting er mer irrterende en 30+ år gamle vellykde damer som syter. Herregud, som jeg hater dem. Ingrid Arvola derimot, tar temaet lettere og med humor, der blir det mer jaja, dette er ikke livets undergang - og så ler vi litt.

En dag dør man foreldrene sitter på gulvet og leser dagbøkene

Denne boka er delt opp i to deler, hvor den ene handler om et band i Norge. Den andre halvdelen handler om terrorister i Chile. Og i Sverige. Ikke bare spenner den over forskjellige land, men også over flere generasjoner og veldig mange mennesker, jeg blir lettere imponert over alle disse forskjellige historiene PCA skriver inn i én bok. Og så er det så mye fint og/eller smart, og endelig tror jeg at jeg har fått snøring på Chiles 9/11 - et puslespill jeg, hver gang etter å ha lært om denne historisk hendelsen, alltid glemmer. (Det kanhende det ikke engang er st særlig til puslespill, bare jeg som aldri klarer å strukturere historisk hendelser.)

Du kan virkelig glede deg til utrenskning og guden for små ting. og murakami så klart!

Jeg er på Stormfulle høyder.

Ikke lese under semesteret? Det blir jo store deler av året uten lesning! Men nå ja, jeg har ikke lest særlig mye skjønnlitteratur selv den siste måneden, etter at jeg begynte på dette studiet. Heldigvis studerer jeg litteraturvitenskap, så jeg får nå lest noe skjønnlitteratur likevel, men ikke sånn som jeg velger selv.

Jeg oppdaget denne helt tilfeldig på biblioteket. Jeg har hadde aldri tidligere hørt om forfatteren. I utgaven jeg leste har Charles Bukowski skrevet forordet, og han hadde, på samme måte som meg, oppdaget Fantes "Ask the Dust" ved et slumpetreff på biblioteket.

En fantastisk bok! Språket er enkelt, energifullt og usedvanlig lyrisk på samme tid. Umiddelbart finner jeg ingen forfattere jeg vil sammenligne Fante med. Nå gleder jeg meg til å lese " Wait until Spring, Bandini" - Fantes første utgitte roman, som omhandler den samme unge forfatteren, Arturo Bandini, som vi møter i "Ask the Dust".

Hei, hei! Ja, jeg skriver tekster, litt her og der, mest på bloggen av det som er ute i verden - ennå.

Jeg er enig, jeg, en god tekst kan være i Cupido, leste du det jeg skrev om '100 tak...'? Jeg mente jo da at hvis man ville lese noe om dette temaet så burde man heller lese Cupido enn nettopp denne boka.

Joda, jeg vet jo at billedlige kunstnere også hadde sin tid på 1920. Jeg vet jo at Dalí og Picasso hang med Hemingway og Fitzgerald i Paris. Blant andre. ;)

for en fantastisk bok