Bokelskere.no

Du har gjennomskuet meg ganske lett: jeg liker ikke Luhrmann. Eller, jeg liker ikke filmene hans. Mannen i seg selv synes som en veldig gløgg fyr som det er vel verdt å gi sitt øre til. Måten han lager film på har jeg imidlertid mye imot, fordi det kan kanskje oppsummeres som "la oss se hva som skjer hvis vi gjør slik og slik". Naturligvis er ikke trailere noe godt grunnlag for å bedømme en film, kanskje blir endog filmen helt forskjellig fra den; derimot er traileren der for å gi oss forventninger, og forventningene denne traileren vekker har likheter med Luhrmanns andre filmer. Det er sterke farger, det er store følelser, det er moderne musikk, og det er overdrevne og "quirky" karakterer (jeg finner ikke noe godt norsk ord i farten). Luhrmann har så langt i sine filmer forsøkt å skape noe "larger than life", men The Great Gatsby er en veldig subtil roman, noe kald, noe dvelende, aldri svepende foruten der den i sin stillhet er vakker. Der Fitzgerald skrev en roman som blant mye annet også viste det overfladiske ved sin egen (og all) tid, står Luhrmann tilsynelatende i fare for å lage en overfladisk film. Det du påpeker om jazzalderen er et gyldig argument for å lage en film om dans og champagne, men selv om jeg ikke har noen inngående kunnskap om denne tiden så må jeg likevel protestere med at The Great Gatsby ikke er en lykkelig tekst. Melankolien stammer jo ikke fra etterpåklokskap, men fra Den første verdenskrig -- og jazzalderen er således ikke en håpløs drøm, men kanskje heller et forsøk på å fortrenge. Huff, jeg må lese den på nytt i sommer.

Traileren til den nye filmadapsjonen av Baz Luhrmann er nå kommet ut. Hvis trailere er ment å gi oss et visst inntrykk av hva den ferdige filmen vil bli - og inntrykket er at jazzalderen var en fargerik, temperamentsfylt, rasksvingende tid for dans og sang og slett ingen jazz og heller ingen melankoli -, ja da har ikke Baz truffet riktig, filmen ser heller feil ut, feil i kursiv, og jeg vet ikke om jeg skal fnyse indignert eller fnise av hvor latterlig det er, av at enda en fantastisk bok ser ut til å bli forvrengt og "tolket", modernisert og lagt til en tone som er totalt fremmed for verket. Skal vi tro Hunter S. Thompson er The Great Gatsby en fullkommen roman, og hurrameghei han har rett, og da er det vel ikke mulig for svingende å endre noe og samtidig få det til å fungere. F.eks. hele atmosfæren i romanen, grrr. Men nok sinne for nå.

McCabe & Mrs. Miller er en virkelig fin film ja. For bare å trekke fram én ting ved den må jeg si at jeg har særlig sans for musikken, men selvfølgelig har jeg det, det er ikke en overdrivelse av meg å påstå at jeg er forferdelig hengiven overfor Leonard Cohen.

Du har naturligvis rett. Jeg trodde at whisky slettes ikke kunne kalles whisky hvis det ikke inneholdt malt, men etter å ha lest meg litt opp ser jeg at whisky kan inneholde både hvete, rug og mais. Den obligatoriske ingrediensen er altså en form for korn. Men for skotsk whisky (som jo er det som kalles whisky og ikke whiskey) er malt gjerne en nødvendig ingrediens. Tror jeg iallefall!

Maiswhisky?! Nei det går da ikke an! "Single malt" er tingen. Det skal smake naust. Nå taler jeg forøvrig som en fordomsfull liten fyr, fordi til tross for at jeg har rukket å gjøre bekjentskap med mer enn et dusin skotske whiskyer, har jeg ennå ikke smakt bourbon. Det blir vel tid til det også.

Fin liste! Jeg slenger raskt ut et par personlige favoritter, men jeg vet ikke om de alle er gode adapsjoner, bare at de er glimrende filmer med bøker som grunnlag. Godards Le mépris som er basert på en roman av Alberto Moravia (har den i bokhylla, men har dessverre ikke lest den ennå); Journal d'un curé de campagne av Bresson, basert på en roman av samme navn; David Leans adapsjon av Pasternaks Doctor Zhivago; Ridley Scotts The Duellists som er basert på Conrads flotte The Point of Honor; Viscontis adapsjon av Giuseppe Tomasi di Lampedusas store roman; Robert Altmans adapsjon av Raymond Chandlers The Long Goodbye; og til slutt, The Man Who Would Be King av John Huston som er basert på en historie/novelle av Kipling. Jeg tror forresten Hitchcock skal ha laget en adapsjon av en roman eller novelle av Steinbeck, tror den heter Lifeboat.

Har nettopp lest den boken, og synes den er svært velskrevet (men jeg synes en så god bok trenger en mye bedre slutt. Den var slapp).

Sitter og ser filmen nå, og er svært glad for at jeg har lest boka. Filmen er i beste fall overtydelig - det er faktisk slik at jeg vurderer ikke å se den ferdig.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Sjokolade kan ikke prises høyt nok. Trikset er å spise den før den smelter og setter seg på fingrene. Og det er jo ikke vanskelig når sjokoladen er god!

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagsaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbrittannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere skal skjønne fort hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

http://kathleen-bean.blogspot.com