Bokelskere.no

Krim med mening!

Takk!

Takk for framlegget! Skal sjekka det ut!

Det var Ønskebok.no! Takkar så mykje!

Merknad her: Selve språkmann Sylfest Lomheim har jo skrevet en bok med tittelen 'Kvissleis'!

Jeg leser Tequiladagbøkene av Morten Strøsnes og The Magic Mountain av Thomas Mann (som jeg bare har 100 sider igjen av). På toget Bergen-Oslo leste jeg en norsk biografi (essay) om Virginia Woolf.

Opprinnelig postet på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kongen handler om den persiske sjahen Nasser al-Din Shah som styrte over Persia fra 1848 til 1896, da han ble snikmyrdet av opposisjonen. Boken er sentrert rundt kongen, men gjennom det får vi et innblikk i det persiske samfunnet på den tiden, hvordan opposisjonen bygget seg opp sammen med ayatollahene og hva som ledet til den aller første politiske fatwaen (noe som gav meg svaret på hvorfor folk flest bruker ordet 'fatwa' på en ukorrekt måte i dag, noe jeg i en stund har lurt på). Interessant og i høy grad gjort på en underholdende og fengende måte. Dog kommer ikke denne boken like høyt opp som den tidligere boken om Persia/Iran til Kader Abdolah: Huset ved moskeen, som gjennom generasjoner av en familie bosatt i et hus ved en moské, forteller historien om Iran over et lengre tidsspenn enn denne romanen gjør. I tillegg er de mange ulike personene og deres opplevelser og handlinger som utgjør Huseet ved moskeen mer interessante enn det i lengden kjedelige livet til en konge som stort sett bruker tiden på å være inne i palasset sitt og snakke med katten sin, inspirere haremet (hvis kvinner han blir fort lei av), røyke vannpipe og motsi alle forslag fra vesiren om mulige forbedringer for det persiske folket og landet (telegrafnett og jernbane, hva f skal man med det?), med unntak av en halv år lang reise til Farang (Europa) som vi ikke får vite så mye om, og en kort reise til en by hvor de beste kirsebærene i hele Persia blomstrer og som selvsagt er forbehold sjahen og hans følge. Dette kan virke som en noe svart/hvitt framstilling av en konge, men Kongen skildrer et sympatisk og nøkternt bilde av et (egentlig stakkarslig) menneske som tilfeldigvis bare har fått sin stilling i arv. Uansett er det ikke menneskeportretter som er det mest interessante ved å lese en bok som dette, men skildringer av et land, dets kultur og litteratur, dets folk og streben, noe boken, som sagt, gjør på en lettlest og lærerik måte. Jeg vil si at også denne er verdt å lese, men skal du lese bare én bok av Kader Abdolah, så anbefaler jeg heller Huset ved moskeen.

"Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar."

-Stille natt av Ragnar Hovland.

For en stund siden brukte jeg en internettside hvor man kunne trykke på kategorier (som "dramatisk", "romantisk", "kort" osv.) og velge hvor mye en bok skulle være av hver kategori. Så fikk man opp et søkeresultat med anbefalte bøker. Jeg finner ikke denne siden igjen! Vet noen hvilken side jeg snakker om?

Det er iallefall helt håpløst (skjønt jeg forsøker gang på gang) å lese på skrivebordet, for der er veien for kort til laptopen. Jeg leser forøvrig godt både når det er veldig stille og når det er veldig mye bråk, men når det er noe midt imellom har jeg lett for å miste konsentrasjonen; bråk kan stenges ute hvis det er nok av det! Ellers må jeg nok innrømme at det stedet jeg leser best og mest enten er på hytta eller utendørs. På dette førstnevnte stedet kan jeg tilsynelatende lese hva som helst (krim, biografier, bygdebøker, Nansens dagboknotater, ja her kan du se) og uten stort mere avbrudd enn å fylle på koppen med kaffe eller skru av en ilter popsang på radioen. Sist vår, eller var det våren før der, iallefall en vår, jeg var forelsket og hadde vært og lånt meg W.B.Yeats samlede på biblioteket, og på veien hjem gikk jeg gjennom en skog og syntes det var fint da det nylig var blitt tørt etter snøsmeltingen i april og det var slik varm tordenvind i tretoppene, så jeg satte meg ned der på en gressbank, åpnet samlingen og ble sittende der lenge og ganske lykkelig og kom meg langt inn i boken. En annen slik lesning av poesi hendte en sommer da jeg bestemte meg for å overnatte ute under åpen himmel midtsommers, og tok med meg ullklær, en kikkert, litt mat og termos og Wildenvey og Bjerke sine samlede dikt og leste ut iallefall halvparten av dem iløpet av natten. Jeg burde gjøre dette oftere. Nåvel, poenget er naturligvis: det anbefales å lese utendørs, og notat til meg selv: gjør det oftere.

Kort og grei innføring i barokken. Spesielt god på bruk av og kommentarer til spesifikke verk. Inndelt i tre tematiske bolker: skulptur, maleri og arkitektur. Hovedvekt på Italia og Nederland, er også innom barokken i Frankrike og Storbritannia.

En dramatisk og innholdsrik suksesshistorie, fortalt med et enkelt språk.

Samfunnsengasjerte noveller som ser på hendelser med et juridisk blikk. Som det hintes om i tittelen er det SKYLDSSPØRSMÅL og spørsmålet hva SKYLD er, som er samlingens fokuspunkt. Novellene er åpenbart ute etter å vise frem en kompleksitet rundt temaet "skyld" som man går glipp av i rettspleien. Spesielt har jeg inntrykk av at forfatteren ønsker å vise at skillet mellom "skyldig" og "uskyldig" ikke er absolutt, men at det heller befinner seg i en gråsone. Skjønnlitterært behandlet får von Schirach også frem hvor mye tilfeldighet som kan utløse en livsforandrende forbrytelse. Minus for at forfatteren litt for ofte tyr til samme grep i avslutningen av novellene. Man forstår at det er utsagn som skal være til ettertanke - og at de skal "henge" litt i lufta - men noen ganger virker de litt for formelaktige.

Av og til så har det noe å si hvorfor jeg bestemmer meg for å lese en bok. For det meste leser jeg bøker som noen hvis litteratursmak jeg liker har anbefalt eller referert til. Det var ikke grunnen til at jeg tok med meg denne hjem fra biblioteket (selv om det riktignok er et sitat av Ali Smith på baksiden av omslaget). Derimot var det idéen om en novellesamling hvor alle novellene er (løst) basert på helgenmyter som tiltrakk meg. Jeg er jo godt kjent med Francesca Lia Block og hvordan hun ofte skriver og snirkler inn gresk mytologi (det er jo et mye mer vanlig fenomen i litteraturen), hvordan gudene menneskeliggjøres og blander seg inn i det verdslige livet til tenåringsjenter som hører på punk, bruker lørdagsformiddagene på å lete etter kjoler i bruktbutikker og drikke kirsebærmilkshake på dineren til lunsj. Helgenmyter er av en annen sort. For i katolisismen bryr de seg om synd. Det driter de greske gudene i. De kvinnelige helgenene i Living with Saints er med andre ord dydsmønstre alle sammen, kanskje med ett unntak (det kan diskuteres). Noe annet er det med de vanlige jentene og kvinnene som ferdes i novellene. For med bare ett unntak handler alle novellene om hunkjønn, og dette, kombinert med at de fleste befinner seg i miljøer knyttet til helgener, altså er de katolikker alle sammen eller har gått på katolsk (pike)skole, får meg til å tenke på en annen bok jeg nylig leste, nemlig Woman Hollering Creek av Sandra Cisneros. Begge to tar dessuten opp morstematikken, gjerne det som handler om (unge) alenemødre, eller de som velger å ikke bli det. Likevel er det en stor forskjell. For mens kvinnene i Woman Hollering Creek er overlatt til seg selv, settes kvinnene/jentene i Living with Saints opp mot deres hellige motparter. En skulle tro at det kanskje ville satt hovedpersonene i et relieff, gjort deres tragiske skjebner mørkere (eller som jeg forventet: tilogmed groteske), men det blir ikke det. Det er overraskende lite dystert. Helgenskikkelsene er trukket tilbake. De funker bare som en historie som er i bakgrunnen. I noen av novellene er det som om historien om helgenen (det er ca. en helgen pr. novelle) går parallelt med selve hovedhandlingen i novellen, uten at de flettes sammen i tilhørighet, og det hele ender med å virke poengløst. Hele myten blir død, en uklar referanse. Ok, dette var historien om den og den helgenen, og så da? Hva hadde den å si i forhold til mennesket i historien?

I noen av novellene er helgenreferansen knyttet nærmere historien, men det er ikke sikkert det gjør det så bra heller. Jeg tenker ikke på helgenene som levende mennesker. De er som tomme skall, som bildene av dem, når man har sett for mange etter hverandre på altfor kort tid (som f.eks. hvis man er litt for lenge på bysantisk museum!). Det samme gjelder for novellene som en samling, jeg føler de blir litt for like hverandre. Noen unntak finnes det jo, som novellene "The Patron Saint of Travellers" og "Veronica's Veil", de kunne gått stått alene og blitt satt pris på i et litterært tidsskrift kanskje., utenfor dette rammeverket, men ikke verdt å lese hele novellesamlingen for.

De ulike problemene kvinnene strider med, er det heller ikke noe originalt med. Det trenger det jo naturligvis ikke å være, så lenge forfatteren setter det i et fresht perspektiv, noe jeg trodde at sitatet "[...] re-telling of tales-of-old [...]" ville bety, men akk, nei. Stol aldri på et cover. Og mens vi allerede er inne på skuffelser, så forestilte jeg meg også at forfatteren ville hatt et kritisk blikk mot katolisismen og helgendyrkelsen, men det har hun heller ikke. Det virker rett og slett som om hun ikke mener noe om det, verken negativt eller positivt. Helgendyrkelsen, den bare er, den. Nå viser riktignok én av karakterene tendenser til å lure på det hele, men så viser det seg bare at hun er sint, på helgendyrkelsen og katolisismens prinsipper, ikke utenfor. Noe som gjør det mer til en bok for noen som faktisk tror (altså utelukker det meg -- jeg skulle bare holdt meg unna den i utgangspunktet). Konklusjonen (eller moralen) blir dermed: Ikke les bøker om helgener skrevet av forfattere med irske navn. Selv ikke når de er anbefalt av Ali Smith.

Jeg forstår det du sier, og med det mener jeg: jeg er enig, både når det gjelder begrepet og særlig når det gjelder bokomslag. Krast, ærlig eller overdrevet (jeg er ikke sikker) må man kunne si at bokomslag nå til dags rett og slett er piss. Joda, jeg er nok sikker på at jeg overdriver allikevel.

Unostalgisk men med en viss teft for kvalitet ser jeg tilbake på omslagene på bokserier som for eksempel Fakkel, Lanterne og Bokklubbens klassikere, eller for den saks skyld førsteutgavene til amerikanske forfattere før nyere tid, den største stjernen der går naturligvis til The Great Gatsby. Jeg ser for meg et nytt omslag til Gatsby, et fotografi med sterke kontraster og farger hvor vi ser ryggen til en kvinne som står og lurer på om hun skal begi seg gjennom porten til en stor prestegård. Men nå skriver jeg uten å tenke over hva jeg skriver, så jeg får - som man sier - holde meg i skinnet. Iallefall litt. Det verste er uansett når bøker får filmomslag; snart kommer folk til å kjøpe Gatsby fordi Mr DiCaprio er klistret over hele. For en skrekk! Neida, jeg overdriver igjen, ingen skrekk, men litt småforkastelig er det, om vi kan tillate oss å være håndhevere av moralen. Boken før filmen. Som jeg også så andre utlyse nedenfor vil jeg gjerne hatt mer nøytrale omslag; ville ikke for eksempel en forside tegnet med kullstift ha vært snasent? Eller sammenlign førsteutgaven av Breakfast at Tiffany's med versjonene som kom etter filmatiseringen med Audrey Hepburn.

Et utmerket svar, Ebba, om jeg enn føler meg satt opp mot veggen i din avslutning. Jeg vet ikke om ditt "du" er rettet mot en implisitt leser eller mot meg. Hvis det er mot meg må jeg isåfall vise til tvilen og frustrasjonen i det jeg skrev som jeg selv retter mot begrepet kvinnelitteratur. Jeg liker ikke bruken av begrepet, men det er likevel det vi diskuterer. Bakgrunnen for spørsmålet mitt mot slutten er at folk har en enestående evne til å opphisse seg over at andre ikke leser "deres" type bøker. Den mest gjentakende diskusjonen på disse forumene er eliten vs kiosken, der de to stridende leirene først og fremst består av Anne B. Ragde- eller Twilight-fantaster og Hamsun-fantaster. Jeg må nok innrømme at jeg tilhører den sistnevnte grupperingen og at jeg derfor ikke har hjulpet på å løse polariseringen. Men uansett, poenget er, eller poenget jeg prøvde å få frem, at den såkalte Chick-litteraturen så tydelig er markedsført for et visst publikum, en viss type kvinne(stereotypi), og det burde derfor være selvsagt at menn holder seg unna, med andre ord: det synes å være det de vil. Kvinner som ikke er krakilsk opptatt av høyhælte sko, sminke, muskuløse menn med trimmet skjegg, journalistdrømmen, Manhattan og Starbucks holder seg vel også unna. Det dårlig stilte spørsmålet mitt var vel derfor rettet mot forlagene, som motivert av salgstall og målgruppen for sine bøker fortsetter å markedsføre som de gjør og åpenbart ikke har noen grunn til å fri til et mannlig publikum.