Bokelskere.no

helt enig! er veldig spent på filmversjonen.

herregud, fantastisk fin bok. gråt hele veien til Sverige, sånn ca. anbefales, men ikke uten en pakke kleenex.

Det tror jeg så absolutt at han er!

Jeg har nettopp lest den på engelsk og jeg følte at språket hang godt med. Jeg liker Lord of the Flies. Den gir oss en hel del å tenke på i forhold til oss mennesker, men kanskje aller helst samfunnet og hvor avhengig vi er av det, og hva som skjer hvis vi fjerner rammene som holder oss gående..

Waterstone på Piccadilly er angivelig Europas største bokhandel. Og jeg husker at jeg kom over et veldig trivelig antikvariat like ved British Museum, hvor man ble rent svimmel av alle de eldgamle bøkene som rant ut av veggene.

Jepp! I morgen var jeg alltid en løve :)

Det er da ihvertfall slik at man ved å lese tar opp i seg andre folks perspektiver, og gjerne fører dette til en viss forståelse av mennesker og deres vaner, ikke minst toleranse. Men dette kan vel gå begge veier! Hitler skal ha vært en meget belest mann (Peer Gynt har jeg hørt var hans yndlingsbok), og slike ørkenvismenn som stirrer på stjernene og tenker "hm!" de er vel mer enn bare en myte. :-)

(redigert ett år senere: dette er nå å anse mer som en kuriositet fremfor en meningsytring jeg fortsatt står ved).

Etter nettopp å ha lest <i>Mesteren og Margarita</i> for første gang, kan det ikke nektes for at jeg nærer svært blandede følelser til verket. Innholdet er da rimeligvis en tankevekker, og de mange påfunnene og de beslektede historiene som omsider knyttes sammen, gjør at jeg beundrer Bulgakov og hans fantasi – og hvis vi skal vurdere det historisk kan man vel beundre ham for hans mot også, for å ha prøvd å utgi noe slikt i Sovjet av alle steder! Men likevel, språket virket på meg som veldig monotont, ja det er først og fremst språket jeg har innvendinger mot. Selvsagt er dette et spørsmål om smak, men en mer levende, visuell og poetisk drakt ville vært på sin plass, synes da ihvertfall jeg. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor den mystiske «mesteren» gikk under dette tilnavnet fordi han hadde diktet denne fortellingen om vår gode venn Pontius Pilatus – det var da lite enestående over denne beretningen, ihvertfall hvis man skal angripe den ut ifra «erotiske» kriterier. I denne forbindelse må jeg spørre: Er det noen her på Bokelskere som har lest denne på russisk og kan si om en eventuell kraft i språket forsvant under oversettelsen?

Men det må for all del nevnes, Behemot - den muntre slyngelen! - og Korojev og en del andre underlige skruer, de gjorde sitt for å marinere leseopplevelsen; og de dialogene som blir utvekslet var høyst fornøyelige, kanskje særlig fra en retorisk synsvinkel. Dessuten, slike små detaljer som at det spilles Schubert i Himmelen var òg på sin plass! Nåvel, jeg antar dette er et verk som ikke flykter fra hukommelsen med det første, selv om jeg sitter igjen med det inntrykket at den kastet bort noe av sitt potensiale. Som en sluttnote bør jeg vel legge til at jeg gjerne bedømmer litteratur etter (som jeg var inne på) "erotiske" kvaliteter - brunsten i setningene, livskraften i karakterene, fortellingens potens, så og si. Dette snarere enn på rent samfunnskritiske kriterier, hvor <i>Mesteren og Margarita</i> utvilsomt skårer skyhøyt. Jeg må også bringe på banen at til tross for denne svulmende kritikken så hadde jeg sans for boken, man skulle kanskje ikke tro det? Innleggets kjerne er at jeg tror den kunne vært <i>enda</i> bedre.

Gjerne protester eller gi bifall! Det er da tross alt derfor jeg publiserer dette.

Ja! Jeg låner bort. I bøtter og spann. Det er ikke ofte noen er på besøk hos oss uten å ta med seg ei bok eller seks hjem. Sannheten er at vi driver et slags omvendt pyramidespill. Mange bøker, liten leilighet og dårlige bokhylleplass gjør at vi har langt flere bøker enn vi har plass til. Så hvis vi ikke har lånt ut en del til en hver tid hadde det hele kollapset.

Men fra og med i går er plassproblemet løst. Verden beste Pappa har vært og laget en hel vegg med skreddersydde bokhyller:)Og nå har vi faktisk tomme hyller så det er plass til flere bøker!

Men jeg kommer fortsatt til å låne ut. For meg handler det om å dele bok og leseglede. Jeg vil at flest mulig skal lese de bøkene jeg er glad i. Jeg er faktisk overrasket over at så mange bokelskere sier at de ikke låner bort bøkene sine. Hvor er solidariteten og gleden ved å dele?

Det er da noe selvmotsigende at du "merker at jeg har en sterk forkjærlighet for "enklere" tekster, der spenningen ligger like mye i det lille som blir sagt eller ikke sagt" og samtidig at første bind i Knausgårds Min Kamp har gjort inntrykk på deg, utvilsomt et positivt inntrykk, og et sterkt et sådan, siden du nevner den. Slik jeg har forstått det går Min Kamp-prosjektet ut på å blåse ut så mye som mulig om et aldri så lite levd liv.

Likevel, jeg skal gi deg en anbefaling: The Old Man and the Sea av Hemingway. Hvis du liker romaner med et umiddelbart enkelt språk, så og si, så er vel Hemingway mannen for deg.

Jeg fryktet du misforsto meg, men det gjorde du selvsagt ikke. Retten til å undervurdere meg trenger du ikke å gi slipp på – jeg behersker foreløpig ikke evnen til å grave frem alle verdens sannheter og kan ha godt av å bli korrektert fra tid til annen!

For å uttrykke det i termer vi begge kjenner: kvinnelige forfattere har gjerne blitt undertrykt sin rett til å få sine verker publisert, fordi det i en tid da verden var mørk og dyster eksisterte en fordom om at kun menn kunne skrive, da pennen var en penis. Hvis kvinner ikke har fått utgitt noe fordi de har manglet muligheten, så er det vel vanskelig å havne i en kanon. Og dessuten, hvis hva som havner i kanonen (hva som ikke blir glemt for ettertiden) er bestemt av et "autoritært patrialkalsk samfunn", gjør det trolig ikke saken bedre. De ulike grunnene jeg siktet til var altså av en kulturhistorisk art, ikke kunstnerisk! ;-)

Det er utvilsomt slik at jeg leser flest bøker av mannlige forfattere. Eller snarere, det meste av det jeg leser er kanonisert litteratur, et felleskap få kvinnelige forfattere - av ulike grunner - er del av. Å organisere sin tid etter "lesekvoter" synes meg nokså pussig; man bør vel heller lese flott litteratur eller litteratur man tror faller i smak, fremfor å velge bøker ut av solidaritet. Om forfatteren er kvinne eller mann eller norsk eller fransk - det skulle da vel ikke utgjøre noen forskjell for leseropplevelsen. Det er tross alt denne opplevelsen, i all sin mystikk, som er grunnen til at ihvertfall jeg åpner bøker. Og undring har jeg blitt skjenket av både Hamsun og Emily Brontë. :-)

Anmeldt på bokmerker.org her: http://bokmerker.org/?p=5223

Selv falt jeg av Robert Jordans serie halvveis ute i bok åtte. De første bøkene hadde jeg stor sans for, men lenger uti ble det kjolekniplinger meg her og kjolekniplinger meg der, rykking i fletten både morgen og kveld, døgnlange diskusjoner om partnere og annet som blir nokså urelevant når det gjentas opp og ned - alt dette når det man ønsket å lese var at Rand brukte sine evner til annet enn å tenne telys. Nåvel, den første boken var veldig fin.

Oi, her er det mye fint å anbefale. Min absolutte favoritt serie er Strangers in Paradise. En komplisert og fin kjærlighetsserie. Da jeg var ferdig med det 21 bindet følte jeg at jeg hadde mistet gode venner.

Se forøvrig listen jeg har laget over mine favoritt tegneserier: http://bokelskere.no/liste/19297/

En slik påstand krever da virkelig en forklaring. Er det du som finner han irriterende, eller oppførte han seg irritabel overfor de rundt seg? Hva er det som gjør ham til en "irriterende hovedperson"? Det du sier kan tolkes begge veier og er ikke akkurat åpent for kritikk.