Bokelskere.no

Samla på Terje Stigen, Arild Nyquist, Ivar lo Johansson, Odd Eidem og Dag Solstad... Samla vel eigentleg på det meste av bøker eigentleg men her er det nokon som skil seg ut.

Ja her er mine signerte bøker, berre norske forfatterar, men det er ikkje forseint!

Jon Fosse - Stengd Gitar, Melancholia I og II, Prosa frå ein oppvekst, Det er Ales, Gnostiske essays Ragnar Hovland - 1964 Rolf Sagen - Samuel Eydes siste tid Einar Økland - Skrivefrukter, I staden for roman eller humor, I tilfelle nokon spør Øystein Hauge - Grønt!, Fotografi av to som dansar

Andvake er ei utrulig historie med ein gjennomtenkt takt nærast eit musikkstykke med pauser og gjentakingar, der dei grammatiske reglane må vike for kunsten. Her har Fosse med sin enkle form tatt oss med inn i ein allegori utan jåleri og pynt. Men likevel eit flott bidrag til kresne lesarar. Personleg synest eg at s.27-28 er geniale, og at Fosse generelt er autentisk og ikkje kjedeleg...

Og la oss ikke glemme filmatiseringen av Hobbiten, når nå den måtte komme, 2011 eller 2012. ;-)

Vet du forøvrig at Universal Pictures skal filmatisere The Eye of The World? Det ligger ikke ute mye informasjon, annet enn at den skal være ferdig i 2011. Mon tro hva man skal forvente - kan ikke si jeg er voldsomt optimistisk, men blir morsomt å se hva de kan brygge sammen likevel, om så bare for å ha noe å irritere seg over.

Med all respekt og all takk for oppmerksomhet, men urban fantasy er jeg ikke interessert i. Når jeg leser om "sverdbrigaden" er jeg som fisken i vannet; kanskje fortjener den ferie, men nå har jeg jo ferie selv. ;-)

Neinei, du buser ikke inn! Førsteinntrykket jeg får av Elric-serien (når jeg googlet den) minner meg om Conan; lurer nesten på om det var en karakter i Conan som het Elric eller Alric eller noe i den dur (* nei faktisk husker jeg nå det er en karakter i Myth: The Fallen Lords som heter Alric!). Jeg skal ta en nær kikk på serien, den så interessant ut - sverd og sandaler og likhvite krigere, kan det bli bedre?

Det sverdet du nevner gir meg assosiasjoner - siden du er inne på det - til Archaon i Warhammer Fantasy, var en ivrig samler av Chaos noen år tilbake. ;-) Vet dog ikke om det var ham du siktet til. Og skål for anbefalingen!

Shannara-serien ja, hm, den hoppet jeg av på side hundre eller noe der. Av god grunn, vil jeg driste meg til å påstå! Det meste av plotstrukturen og andre trekk syntes da som ren kopi av Ringenes Herre, og ikke bare en kopi men en dårlig kopi, hvor karakterene var uinteressante og grunne, og språket var ikke noe videre å skryte om det heller. Nei langt ifra, den siden jeg hoppet av på skildret en scene hvor Shea og Flick og en eller annen annen unge gikk seg vill i en myr og ble overfalt av et slags monster, på denne siden ble ordet "fangarm" brukt forbannede tretten ganger, om ikke mer ... Jeg holdt ikke ut, og leste heller Ringenes Herre på nytt - en god investering! Hvor mer fascinerende er ikke Orodruin fremfor Skallefjellet? Og Gandalf fremfor Allanon?

Hehe, ja det er sannelig noe eget med småkårsfolk som redder verden og bare prøver så hardt de kan å overleve - slik at de omsider en dag kan dra hjem, fortsette å pløye åkrene og spise kålsuppe. Jeg får vel bite i meg Nynaeves sutring og prøve å fullføre serien! Og slik bør det være.

Det er første del av Ringenes Herre som også for meg gir størst leseopplevelse, kanskje er denne delen endog også min største leseopplevelse noensinne, det er så mye glede å finne på de sidene, og så mye unyttig for historien som til dømes Tom Bombadil, vertshuspreik og sopp-plukking, ja for ikke å nevne all den plassen som er satt av til måltider og naturskildringer! Det er nesten som i Asterix, hvor det eneste Obelix tenker på er villsvin og hvert eventyr blir avrundet på lykkeligst tenkende vis – en bankett!

Sarumann er en glimrende karakter i Ringenes Herre. Tolkien skriver noe slikt som at hans hjerne er satt sammen av tannhjul, og mye mer med ham kan sikkert tolkes opp mot industrialisering. Hobsyssel har jeg hørt lest opp mot det såkalte "Merry England", og da får sannelig "Lutringen av Hobsyssel" en ny betydning, hvis man da ønsker å lese det allegorisk. Hehe, hobbiter er vel selskapelig anlagte Isak Sellanråer. ;-)

Mange takk for anbefalinger! En god kamerat har fortalt meg en del om A Song of Ice and Fire, og jeg må si at "rosekrigsettingen" (om vi kan kalle den det) frister meg veldig til å gi meg i kast med serien. Kan du forresten fortelle meg litt om The Sandman?

Det må vel nevnes at kravet om mørke og elendighet bare er et utgangspunkt, da jeg ikke har særlig kjennskap til denne siden av sjangeren; jeg har ingenting imot den trivelige og kanskje naive fantasyen, den mer eventyrlige snarere enn (skitten)realistiske. Var en ivrig leser av Tidshjulet en tid tilbake, men falt imidlertid av lasset i midten av åttende bok, fordi jeg ble så himla lei av kjolekniplinger og flettenapping side opp og side ned, magien fra første bok hadde forsvunnet. Nåvel. Det som gjør Ringenes Herre så vidunderlig synes jeg er motsetning mellom matglade Hobsyssel og industrielle Mordor – eller mindre konkret, balansegangen mellom det gode og det onde, kontrasten, det ene som styrker det andre, at det finnes både lys og mørke og at begge kommer til uttrykk.

Og da taler vi bekmørk fantasy, krig og fordervelse og alt som lukter vondt (men selvsagt ikke fravær av håp!), og helst av episk monn - storstilt skal det være! De som har spilt Myth: The Fallen Lords vet nok hva jeg er på leting etter. Har allerede kjennskap til The Black Company- og Malazan Book of The Fallen-seriene, så hvis du er helbarka fan av en av disse, gi noen gode ord som kanskje lokker meg til å åpne nevnte bokpermer.

Ved siden av en anbefaling ville jeg satt pris på en beskrivelse eller overtalelse på hvorfor akkurat den er "boken for meg". Jeg har forøvrig blitt fostret opp med Conan og Ringenes Herre, så mitt hjerte står disse nært og burde gi en viss pekepinn. Ellers bør det kanskje sies at jeg ikke er særlig begeistret for de alt for lange seriene.

Jo, det vart det. Men det gjeld å kle seg godt!

Tror hun bruker Stein-Finland som et bilde på den finske bygda.

Jeg elsker denne boka av hele mitt bankende hjerte. Jeg skal lese den for andre gang i sommer. Liker første del aller best, men det poetiske språket holder seg gjennom de mangehundre sidene. Den er inspirerende og samtidig skremmende på meg som skrivende menneske - kan man toppe dette? Jeg kommer til å prøve og prøve og prøve, igjen og igjen og igjen. Og hele tiden vil jeg komme tilbake til denne boka, bla opp, lese og lese på nytt. En av de vakreste bøkene jeg har lest, noen sinne.

Hva med Buddenbrooks eller Hundre Års Ensomhet? Eller Forsythe-sagaen? Buddenbrooks har jeg ihvertfall lest, og den kan virkelig anbefales. ;-)

Jeg må gi deg min takk for å ha oppdatert meg når det gjelder hva Narvesen selger!

Kiosklitteratur er ikke et dekkende begrep, jeg er enig, men hva annet kan vi bruke? Du foreslår i ditt andre innlegg å kalle det underholdningslitteratur, men det vil jeg si er veldig feil, om enn også delvis riktig. Man kan si det slik at "underholdningslitteratur" er litteratur som er skrevet med det ene formål å underholde eller tilfredsstille, men slike bøker finner jeg ikke spennende overhode, nei jeg finner adspredelse - og for den saks skyld tilfredsstillelse - når det jeg leser utfordrer meg eller gir meg noe jeg ikke har bedt om, gir meg noe nytt. Et begrep som underholdningslitteratur er feil fordi det indirekte utelukker at mer "kunstferdig" eller omfattende litteratur kan være underholdende det også, dvs. både underholdende og givende/stimulerende.