Bokelskere.no

En jeg glemte av og som jeg tror er verdt å nevne, er jesuitten Leo Naptha i Trolldomsfjellet. Kanskje han ikke er en tydelig skurk, men iallfall helt klart farlig, en fiende av både humanisme og av liv. Jeg ser ikke at du har lest noe av Mann, og der har du mye å se frem til. Trolldomsfjellet er da et flott sted å begynne, vil jeg si, men kanskje litt Nietzsche innabords ville gjort møtet enda rikere. Tragediens fødsel f.eks.

Jeg synes det er merkelig hvor få det er som har svart deg i denne tråden, men det er kanskje pga. sommerferie. Jeg håper det blir flere: jeg tror det ennå finnes mye usagt. Denne posten får tjene som 'bump'!

Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!

Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.

Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.

Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.

Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.

Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.

Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.

Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/

Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!

Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.

Vel, ikke vær så sikker på det. Min vei inn i litteratur gikk via fantasy, tegneserier og Conan, og fra der er det vel ikke langt til science fiction. Er det mulig å vokse opp idag og ikke like sci-fi? Jeg vil kalle meg selv en Star Trek-fan, og da snakker jeg ikke om J. J. Abrams sitt tull. Solaris av Tarkovskij er noe av det beste jeg har sett, for ikke å nevne alt som finnes av gull fra 80-tallet. Sci-fi er en fin sjanger, jeg har bare vært treig med å lese det. Men nok bevisførsel. Jeg pekte imidlertid på en likhet i lyrikk: Eliot, Shelley, Yeats, Dylan Thomas, Hughes.

Jeg tror ikke jeg vil kalle den for den beste boka jeg har lest i juni, pga stiv konkurranse, men jeg vil allikevel trekke den frem, siden folk ikke synes å vite av den. Den heter Dersu Uzala, eller Dersu, stifinneren, og er skrevet av Vladimir Arsenjev. Jeg ble først kjent med den gjennom Akira Kurosawas filmatisering, som jeg setter stor pris på, og en dag var jeg heldig å snuble over boka på et antikvariat – til bare 10 kroner. Boka er memoarene til Arsenjev fra tre ekspedisjoner til taigaen mellom Russland og Kina (han tegnet kart og studerte dyrelivet, ca 1902-1907), hvor han møter en innfødt jeger og fangstmann ved navn Dersu. Mye av boka skildrer det rørende vennskapet, båndet og respekten som snart utvikler seg dem imellom, og ikke minst forskjellen mellom sivilisasjonen og villmarken, hvor da mennesket er det farligste dyret. Den var trivelig, godt skrevet, og er dessuten en rik kilde på lærdom om været, fjelliv og overlevelse. Den er absolutt å anbefale hvis man som meg har noe nær en 'Walden'-lengsel, til et fritt liv utendørs, eller om man bare liker å traske ute og nyte luften, stillheten og bekkeskvulpet.

Fuglenes morgenkvitter var matte toner for Françoise.

Veien til Guermantes, Marcel Proust.

Jeg beklager også, da. Og som et plaster: Jeg har lagt ham til for lengst.

Mari, du og jeg er i stor grad samstemte om poesi, noe jeg har lagt merke til og husker fra tidligere diskusjoner og fra det terningkastene her på forumet forteller. Rimbereid er en dikter jeg selvsagt har hørt om og hørt lovprist, og jeg har også lest litt av ham selv: Orgelsjøen og Herbarium. Ingen av dem hadde jeg noe særlig sans for, jeg ble ikke rørt på den måten du sier du rørtes av Solaris Korrigert, en bok jeg har hatt på ønskelisten min lenge. Men jeg tror disse samlingene er ulike, så jeg skal gi Solaris en sjanse, kanskje allerede nå i sommer pga. din anbefaling; det synes den å være verdt.

Jeg ser ikke ut til å få sove i natt. Men takk skal du ha for all denne informasjonen!

Jeg antar mer enn å snuse! Samtidspoeter er dét jeg med denne tråden først og fremst ønsket å vite mer om. Jeg visste ikke at Johan Harstad skrev lyrikk, jeg kjente bare til Buzz Aldrin [...] og Hässelby.

Edit: Hmmm, du må ha redigert bort Johan Harstad og erstattet med Johan Grip (som jeg ikke vet hvem er).

Edit 2: Er Ingrid Elisabeth Hanssen riktig skrevet? Jeg får ingen resultater når jeg søker.

Av det forrige svaret du ga fikk jeg inntrykk av at du var nedlatende, "[...] som du ser ut til å mene", men jeg orket ikke å kommentere på det i tro om at jeg antakelig tok feil og fordi jeg var i godt humør. Imidlertid sitter jeg igjen med det samme inntrykket nå også, av at du her setter "skogens dikter" i hermetegn, og av måten du avslutter på, "Saktmodig?". Jeg håper ikke den språklige magefølelsen min her har rett. Siden du har fått stjerner for det, vil jeg gjerne få eventuelle misforståelser oppklart.

Jeg vet ikke noe om Børli. Jeg vet bare det jeg har hørt. NRK og Wikipedia betegner ham som "skogens dikter", derfor gjentok jeg det. Saktmodig tenkte jeg han var fordi han angivelig levde av tømmerhogging, og jeg antar det yrket ikke går så livlig for seg som hverken Monty Python eller Discovery Channel vil ha det til, og fordi Børli er Sigbjørn Johnsen (av alle folk) sin favorittdikter. Han er også glad i å kle seg i kofte og ta seg en pipe mellom slagene, som meg selv, og dét er et godt tegn.

Jeg vet ikke hvorfor saktmodighet og et brennende hjerte er ment å utelukke hverandre. Det skjermer jo heller ilden, bygger opp trykk. Stille vann har dypest grunn, og selv om det vel ikke alltid stemmer for poesien sin del (jf. Byron) har det allikevel noe for seg. Det Børli i diktet du siterer egentlig sier er jo "hvis du visste hva jeg har inni meg", som med andre ord vil si . . . ? Man ser det ikke med "det blotte øyet", hatet har "overvintret", det har ikke blomstret, sprunget frem, tinet, men er båret, holdt inne, utholdt, stivnet, og man må stikke hånda inn i hjertet hans for å finne ut hvem han er, inn, og da vil man "brenne" seg, bli overrasket, man forventet ikke slik varme.

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten.

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Haha, dette var et fint og litt rørende svar. Gunnar Reiss Andersen har jeg vært på utkikk etter lenge, og idag fant jeg ham faktisk på et antikvariat. Om det diktet du siterer: ja, du har nok rett i at det er et sannhetskorn. Som 'franskmannen' sier om Rilke: Rilke var en stor poet, så han har antakelig rett. Sentimentet i diktet kjenner vi også fra Proust og svært kjent for oss nordmenn i Hamsuns Pan. Hva elsker du mest? Jo, drømmen.

Neinei, Rolf, du har rett, det er ikke noe problem og ingen skam ved å være en smule gammelmodig av seg, men jeg har kanskje vært det en anelse for lenge, jeg mener, det er hyggelig og vakker lesning, men jeg vil gjerne også utforske hva som er i vinden idag, hva det er som finnes i en slags post Jan Erik Vold-verden, ikke bare som en leser, men også som en som skriver litt selv.

Der kom begeistringen, takk! Og nå får jeg vel legge ham til ønskelisten. Er det en spesifikk samling av ham du vil anbefale (istedenfor å gå igang med alt)?

Skogens dikter, ikke saktmodig? Det høres ut som en selvmotsigelse, men er nok bare en fordom fra min side, men i det minste en fordom som ikke var dårlig ment. Her var det forresten to overraskelser, jeg har ikke lest og ikke engang hørt om Takvam og Gundersen, selv om jeg er sikker på å ha sett ansiktet til Gundersen et sted. Takk for tips.