Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?
Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.
Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.
Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.
Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.
Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.
Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.
Den boka!
Ann-Sofi S. Emilsen om Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne:
20:59, 16. juni 2015* Kommentarer: 1
Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.
Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.
Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.
Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva den representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.
Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.
John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.
Britiske Olivia Laing fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.
Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.
Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.
Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.
Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.
Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.
For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.
Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?
Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.
Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til “Bryllup og begravelser”, Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.
Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men “Bryllup og begravelser” er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?
Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?
Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.
“Bryllup og begravelser” er dels “Patrick Bateman møter Oslo-hipster” med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.
I stedet for en roman, skulle “Bryllup og begravelser” ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.
Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået historien om ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.
Ann-Sofi S. Emilsen som svar til Tine Sundal :
08:58, 22. oktober 2013 Diskusjon: Ann-Sofi S. Emilsen om Mors gaver roman av Cecilie Enger av Cecilie Enger
Takk for det! Jeg tror "Mors gaver" vekker følelser og tanker som veldig mange kan kjenne seg igjen i.
Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.
Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.
Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.
Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.
Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører mens det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.
Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i “Bergeners”. Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.
På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.
På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. “Forfatteren som ikke skriver” og “Om nødvendigheten av en dør” er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene “Hun” og “Han”. Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i “Bergeners”.
I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I “I’m your man” blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.
Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.
Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.
Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni “Beethoven” Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!
Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte å dempe med alskens kjemikalier.
Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at “Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter“. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro “I’m your man”, elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.
Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.
Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:
SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.
REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.
KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.
DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.
“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.
Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.
I “Det bästa barnet” følger vi paret fra “Hetero i Hägersten” som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i “Det bästa barnet”, for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at “jeg tror ikke jeg elsker deg lenger”. Hvor går man videre fra noe sånt?
Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om “er det ikke deres tur snart, da?“. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne “annen” – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.
I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! “Det bästa barnet” er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.
Det er ikke første gang David Vann utforsker det komplekse forholdet mellom barn og foreldre, men denne gangen tøyer han strikken langt og enda lenger. I romanen “Jord” forteller han en dyster og mørk historie om en familie som ikke bare allerede har gått i oppløsning, men hvor alle gjør alt de kan for å slite hverandre i stykker før de går under.
Hovedpersonen i “Jord” er Galen, en ung mann i begynnelsen av 20-årene som bor alene sammen med moren på landsbygda i California. Man blir raskt inneforstått med at de to har et spesielt forhold, preget av sære vaner og måter å kommunisere på. Hver dag drar de på besøk til bestemoren til Galen som er plassert på gamlehjem, mot sin vilje. Galen tror det er fordi moren vil snylte på bestemorens penger, mens moren hevder at hun gjør det av kjærlighet, fordi den gamle viser tegn til senilitet og kan ende opp med å skade seg selv. En dag de kommer hjem etter et besøk på gamlehjemmet, har tanten Helen og tenåringsdatteren Jennifer dukket opp.
Omgangen mellom de fire utvikler seg snart til en bisarr og negativ spiral av spydigheter, trusler og krangel om penger, med den svarte familiehistorien som bakteppe. Alle de kvinnelige karakterene er dominerende og manipulerende på hver sin måte; og der Jennifer bruker sin seksualitet og erfaring til å snurre uerfarne Galen rundt lillefingeren, er det tydelig at både Helen og søsteren utøver makt over sine barn. Og bestemoren, er hun egentlig så glemsk som hun later som? Er det sant at hun ble slått og dratt etter håret av sin avdøde mann, Galens bestefar som alltid hadde alkoholånde og en manisk trang til å jobbe fremfor å ta vare på familien?
Mens vi følger de ytre konfliktene mellom den lille familien på ett plan, bygger det seg opp en minst like dramatisk konflikt inne i Galens hode. Han er jomfru, har ingen utdannelse og bor alene sammen med moren uten å en gang vite hvem faren er. Galen er i en evig drakamp med seg selv fordi han både elsker og hater moren; hun har gjort ham hjelpeløst avhengig av henne, og skapt et hjem som både holder ham fanget og samtidig gir ham trygghet. Han leter etter en rømningsvei som kan ta ham ut av hatet mot familien og det konforme, men det ene forsøket etter det andre mislykkes. Han dukker ned i det spirituelle, mediterer og leser “Siddartha”. Han går barbeint på kull, legger seg naken på bakken for å omsluttes av naturen og forsøker å bli vektløs og gå på vannet, men klarer ikke å løsrive seg nok til å oppnå åndelig frihet. Den seige, uslitelige strengen som binder ham til jorda og nekter å gi slipp, er moren.
“Jord” er visuelt helt perfekt. Den er full av lukter, farger og stemninger, av forfall, råskap og uuttalte følelser så desperate at de ligger tjukt i lufta og dirrer. Som leser føler man nesten et fysisk ubehag, som en våt ullgenser rett mot huden som stikker, klør og gjør at man nesten ikke får puste.
David Vann bruker 130 sider på det endelige oppgjøret mellom mor og sønn. Han drar det hele sakte ut, med nitidige og detaljerte beskrivelser av hver setning som ytres og hver bevegelse Galen foretar seg. Det er et godt bilde på hva som foregår inne i hovedpersonen, for han vet ikke sitt eget beste, han er ikke sikker på om det han gjør er rett eller galt, og tvilen kommer til uttrykk i handlingene og bevegelsene. Han må hele tiden overtale seg selv til å fortsette, og undertrykke stemmene i hodet som ber ham om å stoppe. “Jord” skildrer den evige runddansen av kjærlighet og hat mellom barn og foreldre på flere plan, og stiller spørsmålet om hvorfor man aldri klarer å rive seg løs fra opphavet. Når Vann til slutt setter to streker under svaret, er det en ekkel og dyster likning han har fått til å gå opp.
Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i “Förortshat”. I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.
Utgangspunktet for “Förortshat” var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes “miljonprogram”. Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.
Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.
“Förortshat” reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.
Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i “Förortshat”. Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen “om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!“. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?
“De gule fuglene” er en roman om krig. Om unge soldater som lærer seg å drepe andre mennesker før de egentlig kjenner seg selv som mennesker, før de vet hva de vil bli når de “blir store”. Historien tar utgangspunkt i den knapt 20 år gamle amerikanske soldaten John Bartle som har vervet seg for å tjenestegjøre ett år i Irak. Det er langt fra hjemstaten Virginia til Irak, og historien hopper mellom livet før, under og etter krigen. Forfatter Kevin Powers er selv eks-soldat, og den semi-selvbiografiske romanen hviler i stor del på hans egne erfaringer fra frontlinjen.
Det finnes et eget sett med stereotypier, kan man nesten si, om livet som soldat i krig. De har blitt overlevert fra både filmer og litteratur, og har en del typiske karakterer og/eller handlingsmønstre: den venneløse, usikre soldaten som blir hele kompaniets mobbeoffer. Den sadistiske, snørrspyttende sersjanten som elsker å gjøre livet surt for alt og alle, og ikke minst den intellektuelle soldaten som er modig nok til å stå utenfor fellesskapet. I tillegg kommer de ofte overraskende og snåle vennskapsbåndene som knyttes, de tomme løftene som blir gitt til familiene der hjemme, om at “jeg lover at jeg skal komme tilbake, uskadd og i live” og brevene hjemmefra med bilder av soldatenes søte kjærester. “De gule fuglene” viderefører flere av disse stereotypiene, så når hovedpersonen John blir bestevenn med den litt rare Daniel “Murph” Murphy, blir man ikke overrasket. Heller ikke når sersjant Sterling viser sitt bøllete, mandige jeg.
Kevin Powers er poet, og man tenker at kanskje det er grunnen til det litt stive, formsatte språket. Mer enn å brutalt og ærlig skildre krigshandlinger og visuelle opplevelser, bruker han mye plass på å la John gruble, meditere og filosofere over sin egen situasjon. Og det med til tider tung bruk av adjektiver og beskrivelser som føles påtatte og oppstyltet. Eller er det oversetter Vibeke Saugestad som ikke har maktet å overføre et billedlig, metafortungt engelsk til godt norsk? Teksten er i hvertfall veldig stiv og formell, og har et flinkispreg over seg som ikke passer når handlingene som skildres er de mest naturgitte og banale i menneskers liv – nemlig kampen for å overleve.
Man skulle ønske at Powers tok det “ned” på nivået til soldatene som faktisk ligger med trynet i søla, det hadde kledd romanen mye bedre enn de anstrengte forsøkene på å beskrive krigshandlingene på en var og poetisk måte. “De gule fuglene” er klart best når leseren følger Bartle og Murph ute i kamp. Når det ligger døde kropper foran dem med invollene på bakken, når det lukter av kulebrent hud og soldatene og sersjantene snakker om øl og puling. Når de viser hvilket banalt nivå mennesker ofte senker seg ned på som en beskyttelsesmekanisme for å kunne takle det som egentlig ikke kan takles, det er denne psykologien som er mest interessant i Powers´ roman, men vi får alt for lite av den. Allikevel er det en viktig bok; viktig fordi den skildrer opplevelser av krig som ikke kan beskrives i media, for man kommer ikke nærmere frontlinjene enn gjennom øynene på de som har vært der selv. De som har holdt i geværene, de som har kjent lukten av råtne lik rive i nesa, de som har slitt seg søvnløst gjennom utallige netter.
Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen “Nattbarn”. Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.
Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.
I “Nattbarn” møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.
Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. “Spinnet” på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.
Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med “Nattbarn”. Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. “Nattbarn” er ikke dårlig, bare litt traust og lite engasjerende.
Å skulle gå fra kortformatet med noveller til romanformatet er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. De to litterære sjangerne har strenge regler for oppbygging og struktur, og når danskenes novelledronning Naja Marie Aidt debuterer som romanforfatter med “Stein saks papir”, klarer hun ikke å gjennomføre det store spranget.
“Stein saks papir” er først og fremst en historie om Thomas, en mann i slutten av trettiårene som ser ut til å ha det meste på stell med en pen og smart samboer, gode venner og eget firma. Han tror han har lagt bak seg den trøblete oppveksten med den alkoholiserte og småkriminelle faren Jacques, men når faren dør i fengsel, kommer alt galopperende tilbake. Sammen med søsteren Jenny må Thomas møte både indre og ytre demoner på nytt, og ikke overraskende takler de dødsfallet på hver sin måte.
Så langt, så vel. Videre herfra kunne Aidt ha dykket ned i dype familiehemmeligheter og tatt seg all verdens tid med å brodere ut Thomas’ og søsterens traumer, men hun velger en annen vei. I stedet for en inngående skildring av et mislykket barn-forelder-forhold, får leseren presentert en smørje av bipersoner, hvor den ene er mer sprø enn den andre, uten at det gjør dem mer interessante eller relevante for historien. Niesen Alice, tanten Kristin, kollega og bestevenn Maloney og farens gamle drikkevenner er bare noen av dem. Ja, og så Luc/Luke, som Thomas aldri blir helt klok på og derfor anlegger et elsk/hat-forhold til.
Søsteren Jenny er den mest interessante karakteren av dem alle, og et speilbilde av Janice Soprano, for den som husker mafiabossen Tony Sopranos slitsomme og følelsesmessig manipulerende storesøster som kunne kunsten å skifte fra gråtende og angrende til en hatefull hevner med ett knips. Slik er Jenny også, men Thomas gjennomskuer henne hver gang.
Omtalen sier at romanen er et “ømt og nådeløst portrett av en mann og den vestlige kulturs myter om fedre og sønner”, og det er nok dette Aidt forsøker på, men uten å lykkes. Det blir simpelthen alt for mye – spørsmål om kjønnsroller, seksualitet, maskulinitet og søskenforhold sauses sammen og man ender opp med å ikke ane hvor Aidt vil hen. Ikke minst er “Stein saks papir” alt for lang. Den langtekkelige sekvensen hvor familien samles hos Kristin for en helg, med en gjettelek om dikt som liksom skal være hele romanens “clue” om “poesien som helende kraft”, er patetisk. Særlig når den kombineres med at alle spenningene skal få utløp og de konfliktfylte forholdene skal få sitt endelige oppgjør – og romanens tittel skal forklares.
Aidt er sylskarp som novellist, for da har hun stålkontroll på sine litterære rammer. Hun er dog langt unna å treffe målet med sin første roman. Historien spriker i for mange retnninger uten at hun klarer å sy dem sammen på en tilfredsstillende måte, og 384 sider er 150 sider for mye. Det er som om Naidt har så mye hun ønsker å si, at hun har kastet sin egen stilistiske stramhet, som fortjent har blitt hennes varemerke, over båtripa med et “skitt au”.
Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.
De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.
Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.
Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.
Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.
Hvem som helst kan starte en blogg, men jeg tror på "sammen står vi sterkere"-prinsippet!
Jeg har så smått startet en litteraturblogg, men er fullt inneforstått med at jeg ikke kan drive den alene. Ikke om jeg ønsker hyppige oppdateringer og innlegg/omtaler av høy kvalitet - hvilket er målet. Jeg etterlyser derfor litteraturelskere som leser mye, liker å reflektere over det de leser og liker/kan formulere det med ord!
Bloggen skal bestå av bokomtaler innen mange sjangre - fortrinnsvis nyere litteratur, men det er også en "klassiker"-spalte med rom for omtaler av eldre titler. Bloggen har/skal videreføre en seriøs, men allsidig profil.
Selv har jeg tidligere fungert som litteraturredaktør i en nettavis, og i mange år jobbet i bibliotek. Og selvfølgelig kom jeg ut av mors liv med ei bok i hånda.
Er du interessert? Ta kontakt via profilen min, og fortell litt om motivasjonen din for å bli med, samt hvorfor du er så glad i litteratur.
Hilsen Ann-Sofi
Gleden var stor da jeg tilfeldigvis oppdaget at Mark Haddon var ute med en ny roman for voksne (siden han for det meste befatter seg med barnelitteratur). Jeg likte "The red house" veldig godt, etter å ha gitt den tid til å synke inn. Det er en nedtonet fortelling om det voksne søskenparet Richard og Angela, som etter at moren deres dør, tilbringer en uke sammen med sine respektive familier på ei hytte på grensen til Wales. Ingen har egentlig lyst til å være der, men høflighet og "vi burde vel..."-følelser får forrangen. Og som i de fleste familier, ligger hemmeligheter, løgner, svik, anger og misunnelse rett under overflaten og murrer. Det jeg likte best med romanen, er at den går stille i dørene, uten å fremtvinge grandiose, unaturlige oppgjør og drama. Det handler om mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre - så enkelt, og samtidig så vanskelig. Med Haddons finurlige fortellerstil, klarer han det unike i å få meg til å forstå og ha sympati for alle karakterene, etter tur.
Sist sett
