«Velkommen til Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tro- selv om vi ikke ville sagt det rett ut- på reseptbelagte piller og cocktail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi trår ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss.» Vi var løgnere
Selv om jeg er en av de som ennå ikke har lest én eneste av John Greens bøker, hadde jeg såpass respekt for det han har oppnådd med bøkene sine at jeg ikke kunne la være å plukke opp Emily Lockharts «Vi var løgnere», basert på blurpen hans på omslaget til boka. Her er hva Green skriver om romanen: « Spennende, vakker og gnistrende. Vi var løgnere er en bok du vil huske.»
Jeg er ikke en utgitt og populær forfatter. Jeg er heller ikke en som leser mange ungdomsbøker, og kan dermed heller ikke at jeg sitter med en bred oversikt over sjangeren. Og jeg er ikke litteraturviter, en som kan tegne de store linjene, plassere en forfatter og hans eller hennes forfatterskap i en litterær kontekst.
Men jeg leser bøker. Mange bøker. Og jeg kan med hånden på hjertet ikke nevne ett eneste øyeblikk hvor jeg opplevde boka som «vakker og gnistrende», for ikke å snakke om «spennende». Det eneste som virret i huet mitt mens jeg leste var dette; hva f*** er det Green snakker om?
Så leste jeg menneskene forfatteren takker, og da skjønte jeg det.
Nå skal det sies at Green, som står Lockhart nær nok til å ha vært involvert i dens tilblivelse (som venn og kritiker, antakelig), ikke er den eneste som har rost boka. Det er det en god del andre som har. Inkludert Guardian. Men her mitt ikke-profesjonelle syn på spenning; det bør skje noe i boka eller filmen som driver handlingen fremover. Det eneste som kvalifiserer til dette i «Vi var løgnere» kommer når det er mindre enn femti sider av den to hundre og førtiåtte sider lange boka.
Hvis jeg måtte velge et ord som dekker boka, måtte det være dette: monoton.
Historien er noe av det tynneste jeg har kommet over i det siste: En rik Massachusettsfamilie, bestående av patriarken, matriarken, de tre voksne døtrene som fortsatt er avhengige av pappas penger og disses barn, Johnny, Mirren og Cadence, pluss nevøen til kjæresten til en av mødrene, indiske Gat, samles hvert år på familiens hytter og landsted like ved Martha’s Vineyard og gjør det man vanligvis gjør på ferier.
Det eneste «spennende» som bryter inn i rekken av feriene, bortsett fra tragedien på slutten, er Cadences forelskelse i Gat, hennes rundreise til Europa, og det som tilsynelatende er en drukningsulykke som finner sted den femtende sommeren.
Om historien er tynn, er motivet som setter i gang enda verre. Jeg kan ærlig talt ikke huske å ha lest noe liknende på lang tid.
SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER.
Lei av mødrenes press til å leke snille perfekte barn, går Cadence, Johnny, Mirren og Gat sammen om å gi patriarkatet et nådestøt ved å brenne ned bestefarens hus. Uheldigvis går alt galt, og Johnny, Mirren og Gat, i tillegg til et par hunder omkommer i brannen. Det er mer selvsagt. Inkludert hukommelsestap som bare blir en større og større vits jo nærmere slutten man kommer.
En av de verste bøkene jeg har latt meg selv bli utsatt for på lang, lang tid.
Et absolutt bunnmål.
Ikke overraskende kommer jeg til å styre unna alt som har med John Green å gjøre i fremtiden.
Tittel: Vi var løgnere
Utgitt: 2015
Forlag: Fontini forlag
Sider: 248
Terningkast: 0
«Du er ei smart jente, Katarina- for smart til å ta tåpelige sjanser. Dyktigere tyver enn deg har forsøkt å stjele den hersens steinen, og de har betalt dyrt for det.» Han stanset, og Kat kunne ha sverget på at hun så hånden hans skjelve. Munnen var en tynn, hard strek da han hvisket: «Store tyver har betalt en svært høy pris.» Spesielle kriminelle
Hollywood og forfattere generelt er ikke spesielt gode sengekamerater. Det er enda verre hvis man snevrer inn feltet og fokuserer på forholdet mellom bokforfattere og studiene og produsentene som kjøper rettighetene til en gitt bok og som ønsker å adaptere den for det store lerretet. Produsenter er ikke fremmed for å anklage forfattere for å være alt forelsket i sine bøker. Forfattere på sin side pleier å klage over at Hollywood ikke forstår dem og bare er opptatt av å tjene penger, og at de er alt for villige til å gjøre bøkene til noe helt annet enn det kunstneriske produktet det opprinnelig var.
Men bare en eksklusiv gruppe med forfattere når så langt. De fleste er ikke så heldige. Det store flertallet ender med å bli ignorert. De få heldige som unnslipper anonymitetens helvete vinner en plass i solen takket være en kombinasjon av talent, heldig sammentreff og kanskje viktigst av alt; markedsføring.
Kvinnene og mennene som jobber med å albue et rom for akkurat den boka du og jeg leser i dag, får sjeldent den oppmerksomheten, æren og ja, æreskjellingen, de fortjener. Etter forfatteren selv er det etter min mening ingen som har en like sterk hånd på rattet. Ingen som i like sterk grad kan avgjøre hvorvidt en bok navigerer seg gjennom den tette og innviklede trafikken som er bokmarkedet. De er også dørvokterne, de avgjør hva det første inntrykket vi får av boka skal være.
Noe av det verste markedsføringen kan gjøre, er å skryte så uanstendig av boka at den umulig kan møte forventningene. De fleste ganger er det markedsavdelingen som har hovedskylda for denne dødssynden.
Men av og til kan man ikke la være å gi forfatteren en rettmessig del, særlig hvis forfatteren er en av disse som ikke kan unngå å si om karakteren at han eller hun var «den beste» eller «en av de beste» i det karakteren driver med.
Det er selvsagt ikke noe galt i å si/skrive dette hvis forfatteren viser oss at karakteren det gjelder faktisk besitter det lille ekstra som skal til for å gjøre krav på å få en slik merkelapp. Men det blir noe annet når dette ikke skjer.
Det siste er tilfellet i «Herlig uærlig»-bøkene av Ally Carter. I hvert fall når det gjelder de første to bøkene, «Herlig uærlig» (anmeldt her) og «Spesielle kriminelle».
Markedsført som «Ocean’s eleven» for og med ungdom, skiller serien seg ikke noe særlig fra den generelle trenden i subsjangeren «spenningsbøker for ungdom». Den tar en et voksent konsept, setter ungdom i sentrum, tilføyer et trekantdrama og skubber unna enhver som rekker opp hånda om en viss realisme eller jordnærhet.
Mer enn noen annen serie jeg har lest, inkludert «Alex-Rider-serien», gjør «Herlig uærlig»-serien seg skyldig i en av de største dødssyndene en bok kan begå; karakterene, spesielt hovedpersonen, viser oss ikke det forfatteren insisterer at både de og hun er så flinke til at de, hun spesielt, anses som «noen av de beste».
To bøker og mer enn sju hundre sider inn i serien, kan jeg ikke komme på ett eneste innbrudd som var troverdig. Et par ganger måtte jeg bla bakover for å sjekke om det var noe jeg hadde gått glipp av. Det hadde jeg selvsagt ikke, og hver gang kunne jeg ikke la være med å føle at jeg hadde blitt lurt.
Bedrageri er i det hele tatt i sentrum av boka. Hovedpersonen, femten år gamle Katarina Bishop, blir like etter at hun har returnert fra et solooppdrag i Moskva, oppsøkt av en eldre kvinne og hennes sønn. De har blitt henvist av Vasilij Romani, den siste i rekken av mystiske mesterhjerner som bruker aliasnavnet og som forfatteren introduserte for oss i første bok.
Constance, kvinnen, vil ha Kats hjelp med å få tilbake den ene halvdelen av en smaragd som skal ha tilhørt Kleopatra, og som hennes foreldre oppdaget i Egypt, før den ble stjålet av en mann som sto dem nær.
Kat er først skeptisk til Constance, men etter å ha hørt historien, går hun med på å hjelpe den eldre kvinnen. Ikke fordi historien er så original, men fordi hun nå kaller seg en «gjenvinner», en som er opptatt av tilbakeføre malerier og kunstgjenstander til de opprinnelige eierne. Hovedsakelig jødiske etterkommere av menn og kvinner som døde i konsentrasjonsleirene.
I motsetning til første bok, er Kat sen med å rekruttere vennene. Hun vil heller planlegge og utføre innbruddet på egen hånd. Men Gabriel, kusinen og Hale insisterer på det motsatte, og Kat går med å dele ansvaret uten motstand. Og godt er det, for selv med hjelp fra vennene går det helt galt. Og plutselig står ikke bare Kat tilbake uten smaragden, hun sitter også igjen med en flause som vekker onkelens harme og en forbannelse som har ligget begravet i lang tid.
Hvis du skal lese «Spesielle kriminelle» så er mitt første råd dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt andre råd er dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt tredje og siste råd er dette: gjør det motsatte av det jeg gjorde; ikke forvent at bok nummer to skal overgå den første boka i serien.
Følger du disse rådene, er du ikke garantert en hyggelig leseopplevelse. Men du vil unngå å irritere deg over at kastet bort tiden på noe som ikke var verdt det. Det er verdt noe.
Mohammed Yusuf som svar til Karen Ramsvik :
20:50, 5. mai 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Utfor kanten av Michael Connelly av Michael Connelly
Jeg har hørt så mye godt om han uten at jeg har turt å plukke opp en av hans bøker. Jeg tenker meg om både to og tre, kanskje til og med fire ganger, når jeg hører at en krimforfatter er "litterær". Men kanskje det bare er min dumhet. Hvor bør jeg starte hvis jeg skal lese ham?
Karakteren var en kvinne. Jeg tenkte ikke at det var noe originalt ved det valget da jeg leste boka, men med tanke på at det oftest er menn som er utro både i litteraturen og i virkeligheten, bør jeg kanskje gi honnør til forfatteren for at hun i hvert fall tok et annerledes valg enn det som er vanlig og forventet.
Er enig når det gjelder TV. TV-serier, særlig de HBO, AMC og Showtime har laget i de siste 10-15 årene har gitt skribenter og skapere langt større rom til å utforske grumsete karakterer og miljøer. Men selv innenfor disse tyr jo forfatterne til et gammelt knep; å gjøre motstanderne, selv politiet, sjofle og lite sympatiske, slik at det blir enklere for seerne å heie på antihelten, se noe godt i ham eller henne som kan gi den det gjelder en håpefull karakterark.
Nødvendigheten av en karakter som kjemper "det godes sak" eller som har en karakterark som ender med at han lærer å forandre seg og bli en slik "god person", er jo eldre enn Hollywood-formulaen, er du ikke enig?
Men det er jo selvsagt ikke slik at vi alltid heier på de gode karakterene. Jeg husker ennå hvordan en del av meg fikk lyst til å klappe for Hannibal Lecter på slutten av "Nattsvermeren". Karakteren var ond som få, men det var noe med hans historie og personlighet som gjorde at det var enklere å heie på ham- en seriemorder og kannibal- enn Chilton. Delvis fordi Lecters ondskap, med unntak av det han gjør på slutten, dirrer i bakgrunnen, mens Chiltons sjoffelhet, smålighet, sexisme og overlegenhet kommer stadig opp.
I "Hannibal" er skurken enda verre enn Hannibal. Men ville det vært enkelt å heie på Hannibal hvis HAN hadde vært den fæle? Det ville sikkert vært like spennende som thriller, men jeg tror ikke karakteren ville skilt seg ut fra så mange andre som befolker krim-og-thrillersjangeren.
Jeg leste nylig en roman der hovedpersonen var utro i store deler av historien og hvor historien endte med at karakteren avsluttet forholdet uten å bli avslørt. Jeg hadde i det minste forventet en karakterark som strammet veggene omkring hovedpersonen, som fikk frem karakter. I stedet endte det på en ganske kjedelig måte.
En relativt vedtatt sannhet i filmbransjen er at protagonisten må være en sympatisk person. Noen vi kan identifisere oss med, som har mål som er gjenkjennelige og bruker metoder som er rosverdige, eller i det minste ikke får våre moralske klør til å sprette ut, rede til å gi vedkommende ripe i lakken.
Når det gjelder bøker, har jeg oppdaget at det er annerledes. I hvert fall hvis man skal dømme det ut fra hva de fleste av de jeg har snakket med sier når spørsmålet om helten/heltinnens moralske karakter kommer opp.
Mange av de jeg har snakket med sier nemlig at de ikke bryr seg særlig om personens moralske karakter, kun om andre sider ved boka (om den er "litterær", forfatteren, plottet, mm.)
Så hva sier DU?
Har hovedpersonens moralske karakter, hvorvidt han eller hun f.eks er utro, svikefull, bedrar, dreper noe å si for hva slags inntrykk du sitter igjen med ? Har det noe å si om hovedpersonen blir "straffet" for overtredelsen eller lærer noe av det?
Er boklesere mer tolerante overfor karakterer som ikke er sympatiske?
«Verden var kanskje blitt digital, men Harry Bosch hadde ikke blitt med på forvandlingen. Han hadde lært seg å bruke mobiltelefonen og bærbar datamaskin. Han hørte på musikk på en iPod, og en gang iblant leste han avisa på datterens iPad. Men når det gjaldt mordbøker, var han fortsatt, og kom alltid til å være, svoren til papir og plast. Han var et fossil. Det spilte ingen rolle at etaten gikk over til digital arkivering og at det i det nye politihuset ikke fantes hyller til de tykke, blå permene. Bosch var en mann som vedlikeholdt tradisjoner, spesielt når han mente det dreide seg om tradisjoner som bidro til å ta drapsmenn.» Utfor kanten
Et par år ute i kulden der han arbeidet som privatetterforsker, har lært Harry Bosch, den aldrende, jazzelskende og ikoniske etterforskeren i Michael Connellys bøker, at selv om det var en befrielse å komme unna de politiske intrigene og rivaliseringene som hang over karrieren i politihuset, så er det ingenting som er like bekreftende og tilfredsstillende som å jobbe med en mordsak, nøste opp trådene og være den som feller rettferdighetens hammer over gjerningsmannen. Eller gjerningskvinnen.
Passende nok jobber han nå i «Enheten for åpne og uløste saker»; en underavdeling i Los Angeles politiets drapsetterforskningsavsnitt som primært jobber med kalde drapssaker fra så langt som femti år tilbake i tid. Ti tusen av dem. Men som i ethvert byråkrati, er rutinene for hvordan sakene skal prioriteres ikke umiddelbart logiske.
For eksempel kan ikke etterforskerne bare plukke opp den øverste saken i pallen og, i samarbeid med krimteknisk, gjennomgå de fysiske bevisene og bygge opp sakene derfra. I stedet har hvert etterforskningspar en eksklusiv periode for seg selv, og følger disse sakene fra gjenopptakelse til rettsak. Det virker på overflaten som en god ide, men det er før man finner ut at backloggen hos krimteknisk kan sette noen etterforskningspar på sidelinjen, virkeløse.
Det er det som er tilfellet med Bosch og partneren David Chu i starten av «Utfor kanten. Men virkeløsheten varer ikke lenge. Nesten som mana fra himmelen, faller en over tjue år gammel sak i fanget på Bosch og Chu. Den er fra 1989 og krimteknisk har nettopp fått napp på de tekniske sporene. Den gode nyheten er at DNA-et tilhører en nylig løslatt homofil pedofil. Problemet er at han bare var åtte år gammel da 19 år gamle Lily Price ble kidnappet og kvalt i 1989.
Både Bosch og hans nærmeste sjef, Gail Duvall, tviler på at åtteåringen var i stand til å begå ugjerningen, men alternativet er også urovekkende; at krimteknisk eller noen i politiet kludret med de fysiske sporene. I en by og et land som stadig blir flinkere til å stille spørsmål ved hvordan rettssystemet fungerer, eller ikke fungerer, er det helt rimelig å forvente at en slik konklusjon, vil sette i gang en skandale som kan koste flere jobben. Duvall vil være en av de første som vil komme i skuddlinjen.
Så kommer en annen og større sak i veien.
Liket til George Thomas Irving, advokatsønnen til Boschs fremste og største nemesis, blir funnet på asfalten utenfor et av underholdningsbyens mest kjente og historiske hoteller.
Bevisene tilsier at det er ikke er noe annet enn selvmord. Men det er ikke noe den sørgende Irvin Irving, faren, eks politimesteren og nå, mektig byrådsmedlem med sterk og voksende, noen vil si kvelende, innflytelse over politiets budsjett, kan akseptere. Han insisterer på at saken bør etterforskes som en mulig drapssak, og han krever at ingen annen enn Bosch skal lede den. Ikke fordi han har blitt bløt, men fordi han, her og nå, er overbevist om at Bosch styres av en integritet som noen har formulert for ham, og som han lirer av seg når han møter Bosch: «Du sa en gang at alle teller, eller så er det ingen som teller.»
Enda sitatet er hans «[…]absolutte rettesnor som menneske», kjenner Bosch det ikke igjen som noe han noen gang skal ha sagt. Ikke at det spiller noen rolle. Han har fått et oppdrag, og det oppdraget skal han gjøre så godt han evner. Men som han gjør det klart overfor både Duvall, politimesteren, Irving og Kizmin Rider, ekspartneren som nå på en mirakuløs vis har klart å arbeide seg oppover det haifylte farvannet som er politihusets politiske ledelsestårn, vil han heller takke nei til de tre ekstra årene han har blitt innvilget før han må pensjonere seg enn å utføre en etterforskning hvor konklusjonen skal bli stavet ut for ham.
Ingen gjør noe annet enn å rose Bosch for standhaftigheten. Men noen ljuger.
Samtidig som han og Chu skal prioritere Irving-saken, kjører Bosch en parallelletterforskning i Lily Price-saken. Og også her står vanskene i kø. For det første byr det Bosch imot å gjøre noe forsøk på forstå Clayton Pell og hans historie. Men det er det han blir inspirert til å gjøre av Hannah Stone, Pells terapeut. Ikke for å unnskylde eller bortforklare Pells ugjerninger, men for å børste støvet av den pedofile mannens personlige helvetehistorie og dermed komme et steg nærmere identifiseringen av den som brutalt drepte en ung kvinne som sto på terskelen til en lys fremtid.
Sammen med Deon Meyer og Jeffery Deaver er Michael Connelly en mine absolutt største krimforfattere. Det stramme plottet, referansene til gode jazzmusikere og hans evne og vilje til å på en spennende måte sy inn i historien både de rasepolitiske hensynene etaten må ta og svikene som er motivert av karrieremessig ærgjerrighet, er noe som, for meg, blitt noe jeg ser frem til hver gang jeg plukker opp en Connelly-roman. Jeg har til nå, selv etter så mange bøker, ikke blitt skuffet én eneste gang.
Å si at Connelly feier de fleste av banen, vil bare være en gjentakelse av hva mange andre, meg selv inkludert, har sagt. Men det er et faktum.
Glem de vanlige mistenkte og les denne.
Og har jeg sagt at slutten ga meg en sitring som jeg ikke kan huske å ha fått fra en krimbok på en stund? Vel, nå er det sagt.
Anbefales på det varmeste.
Tittel: Utfor kanten
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 390
Terningkast: 6
Mohammed Yusuf som svar til Solis :
21:30, 3. mai 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Mister Pip av Lloyd Jones av Lloyd Jones
Takk! Som leser er jeg opptatt av bøker og filmer med noe vektig å si om ting jeg er opptatt av, særlig litteratur, politikk og religion. Denne haket av alle tre på en måte som virkelig berørte, så nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren.
«Altfor snart var Stanley ute på sjøen igjen og stakk i spaden i jorda. X-Ray hadde rett: Det tredje hullet var verst. Det var det fjerde hullet også. Og det femte. Og det sjette, og det…. Han satte spaden i jorda. Etter en stund hadde han mistet tellingen på ukedagene, og hvor mange hull han hadde gravd. Alt virket som et eneste stort hull, og det ville ta halvannet år å bli ferdig med det. Han tippet han hadde gått ned minst to og en halv kilo. Han anslo at om halvannet år ville han enten være i kjempeform, eller død.» Hull
Helt siden tippoldefaren, Stanley Yelnats, lot være å holde sin del av et løfte han ga til en sigøyner i Latvia og i stedet reiste over til Amerika, har Yelnatsfamilien vært omgitt av uhell som har ristet dem løs fra fremskrittets stige og sendt dem tilbake til startstreken.
Det startet med at tippoldefaren ble robbet for en betydelig formue på vei fra New York til California, en formue som, skjøtet med litt kompetanse, ville ha gitt familien en arv på solsiden, « i et herskapshus ved stranden i California» (s.15). I stedet bor «[…] de oppå hverandre i en knøttliten leilighet der det lukter svidd gummi og fotsvette.» (s.15)
Vår helt, Stanley Yelnats den IV, bor der sammen med moren og oppfinnerfaren, Stanley Yelnats den III. Moren hører vi ikke spesielt mye om, her er fokuset på Yelnatsguttene. Og en kan godt unnskylde det med å si at hun, fordi hun ikke er en ordentlig Yelnats, har unngått å bli direkte rammet av uhellene familien etter hvert har akseptert må være bunnet i en forbannelse.
Hennes rolle er den støttende partneren når det blir kluss med mannens siste oppfinnelse og han uunngåelig startet å «forbanne den elendige-stinkende-råtne-grisestjelende-oldefaren sin» (s. 14). Eller så var hun den oppmuntrende moren, blind for sønnens venneløshet og uvitende om mobbingen sønnen blir utsatt for på grunn av størrelsen. Selv fra lærerne, som i tillegg synes det er noe moro ved at Stanleys største mobber, er en gutt som fysisk er mindre enn ham.
Men det er ikke dette som er Stanleys vanskjebne. Den er verre. Det starter med at Stanley blir arrestert for å ha stjålet et par gamle sko. Vanligvis ville en slik ugjerning ikke fått konsekvensene den får. Ikke en gang i Texas. At det likevel er det som skjer, skyldes at skoene ikke var hvilke som helst par sko; de var sko en av landets mest berømte baseballspillere hadde donert til en pengeinnsamlingsauksjon for et herberge for hjemløse og som hadde fått en prislapp på flere tusen.
Stanley bedyrer sin uskyld og forteller sannheten. Men sannheten setter ham ikke fri. Derimot blir han først kalt ussel av dommeren, før han får et (slags) alternativ; fengsel eller atten måneder på en leir for trøblete gutter. Stanley har aldri vært på leir, det er familien for fattig til. Men både han og familien har en forestilling om slike steder som er langt fra Green Lake-leiren, der Stanley blir sendt.
Der er det ingen utflukter, ikke svømming, ingen grilling og historiefortelling rundt bål, og ikke ingenting annet å gjøre enn å grave hull. Sju dager i uka. Bestyreren og de andre voksne sier at dette skal bygge opp karakter og utholdenhet, men det det stort sett gjør er å slite deltakerne til utmattelse og gi dem blemmer på hendene.
Gravingen er likevel ikke like meningsløs som den ser ut til. Den har en hensikt som holdes hemmelig for alle deltakerne. Til Stanley finner ut av det. Og da må han gi seg ut på en strabasiøs ferd som kan koste flere enn ham livet ut i det nærmeste golde landskapet rundt leiren.
Louis Sachars prisbelønte roman er morsom, spennende, engasjerende og har et hjerterom som man ikke kan la være å bli berørt og sjarmert av.
En leseglede.
Anbefales varmt.
Mr Watts' beretning viste seg å være like uimotståelig som Store forventninger for oss ungene. Og nå satt hele landsbyen som fjetret og lyttet, rundt et lite bål på en øy som var praktisk talt glemt, hvor de mest uhyrlige gjerninger fant sted uten én gang å vekke omverdenens forbitrelse." Mister Pip
Av alle ting britene har gitt til verden, er BBC World Service en av de mest undervurderte. Det mener jeg nå i hvert fall. Jeg ble introdusert for kanalen tidlig på nittitallet, av engelsklæreren moren min hyret for å undervise søsteren min og meg i engelsk. Han pleide å ta opp sendingene, låne oss opptakene og be oss ikke bare knekke språket og uttalelsene, men også sakene reporterne diskuterte.
En av disse sakene handlet om en mann og en konflikt på en øy. Mannen var Francis Ona og øya heter Bougainville. Fra 1970-tallet og til så sent som midten av 2000-tallet foregikk det en nokså skarp konflikt på denne øya mellom en separatistbevegelse med lokale røtter og Corzinc Rio Tinto, det multinasjonale gruveselskapet som hadde inngått en 80-20 kontrakt med Papa Ny-Guinea (PNG) for å hente opp de betydelige kopperfunnene på øya.
Kjernen i konflikten var at separatistene, med blant annet Ona i spissen, mente at gruveselskapet suget ut øyas rikdommer, uten at de tradisjonelle grunneierne ble rettferdig kompensert. Videre mente separatistene, som senere kalte seg BRA (Bougainville Revolutionary Army), at gruveselskapet ikke tok hensyn til miljøet. Situasjonen ble ikke bedre av at Rio Tinto og den PNG gikk sammen om å importere arbeidstakere, og snart var øya full av hvite australiere og «Rødhudede», betegnelsen Bougainvillene brukte om folk fra PNG.
Kort sagt førte det ene til det andre, og fortere enn du kan få sagt menneskerettighetsbrudd, pusset BRA-medlemmene og deres støttespillere opp våpnene som japanerne hadde lagt igjen etter okkupasjonen av øya under andre verdenskrig for å forsvare det de mente var umistelige rettigheter. Reaksjonen fra den PNG var både nådeløs og umiddelbar; En nærmest ugjennomtrengelig blokade (som mange hevde ble støttet av den australske staten) ble lagt rundt Bougainville, og resultatet var ikke spesielt overraskende; lidelse og død. Opp til 15 000 mennesker anslås å ha omkommet i løpet av blokaden og i de væpnede forsøkene fra PNG på å knuse BRA.
Det er i denne konteksten den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones’ «Mister Pip» foregår i.
Fortelleren er en tween som heter Matilda. Hun bor sammen med moren i en ikke navngitt øy, men jo lenger en kommer inn i historien jo mer tydelig blir det at den lille øylandsbyen hun, moren og Mr Watts, mannen som får tittelnavnet, bor i, befinner seg i midten av det som etter hvert blir stormens øye i konflikten mellom BRA og PNG.
Matildas far er fraværende. Han har dratt fra øya for å drikke, bli hvit og jobbe de hvite. Det er han ikke alene om. Alternativet for mennene som har blitt igjen, selv for de som er såpass unge at de ikke ennå kan kalles menn, er å stille seg frivillig på opprørernes side (før omstendigheter som tvinger en til det melder seg). Resten, hvilket vil si kvinnene, de eldre og barna, kan bare fortsette å stå på sidelinjen, men bare til en av partene i konflikten gjør det helt umulig å forbli nøytral.
Før den tid kommer, og la det bare være sagt- den kommer, forsøker beboerne i øylandsbyen takle vanskene blokaden bringer med seg. Noen av disse er helt umulige å gjøre noe med; det er f.eks. ingenting noen kan gjøre når det lokale sykehuset går tom for essensielle medisiner og de yngste og mest sårbare i landsbyen begynner å dø av sykdommer som før ble kurert med en vaksine. Som malaria. Det er heller ingenting innbyggerne kan gjøre når de fleste hvite, inkludert lærerne, drar fra øya.
Mer enn to måneder går før en erstatning melder seg og undervisningen blir gjenopptatt. Han heter Mr Watts, er tilfeldigvis den eneste hvite som er igjen og er gift med Grace, en Bougainvillener som engang studerte til å bli tannlege, men som nå er noe midt imellom eksentrisk og psykisk syk (mest det siste).
Mr Watts er mest kjent for å gi etter for konas eksentrisitet. Han er heller ikke utdannet lærer. Så det er ingen som forventer at han skal melde seg frivillig for å undervise barna til de seksti familiene som bor i øylandsbyen. Men det er nettopp det han gjør.
Verken foreldrene eller barna bryr seg om at hans kunnskap om det meste er, mildt sagt, overfladisk. Unntaket er litteratur, og da spesielt forfatterskapet til en viss berømt Engelsk forfatter. Favorittboken til Mr Watts er «Store forventninger», og det er nesten hovedsakelig det hans undervisning kretser rundt. Dag etter dag.
En skulle ikke tro at «Store forventninger» ville store problemer, men det er akkurat det som skjer. Det første problemet, eller kanskje den første utfordringen, skapes av Matildas religiøse mor, Dolores. Som så mange av øyas voksne, har hun knapt fått noen utdannelse, men som så mange andre foreldre ønsker hun en bedre fremtid for datteren enn den hun selv har fått. Det er likevel en utfordring å se på mens ens barn sakte men sikkert får mer boklig kunnskap om verden enn en selv noensinne fikk. Og verre; at barnet spør deg om ting og at man, for første gang, oppdager at man ikke har svarene. Dolores reagerer instinktivt. Ikke klokt, bare instinktivt.
En kan argumentere at det er også det «Rødhudene» gjør når de en gang, mens de er på et av sine raider i landsbyen, finner «Pip» skrevet i sanden på den idylliske Stillehavsøya. I oversikten over innbyggerne som «Rødhudene» sitter med, er det nemlig ingen som heter Pip. Likevel blir de overbevist om at en slik person eksisterer og gjemmes av landsbyen. Denne lille, men fatale antakelsen, setter i gang en tragisk serie med hendelser som forandrer alt.
Det er ikke ofte at en bok berører meg så sterkt at jeg får en klump i halsen. Det skjer, men det hender så sjeldent at det lager en mental strek som får meg til å ville ønske å rope så høyt jeg kan om at akkurat denne boken fortjener mer ros enn jeg evner, og langt flere lesere enn den har fått.
«Mister Pip» er en slik bok. For å være ærlig kjenner jeg en klump vokse i halsen mens jeg skriver disse ordene. Hvis du leser bloggen jevnlig, vet du at det ikke er en innrømmelse jeg kommer med hver dag, uke eller måned.
Bokas karakterer er mennesker av kjøtt og blod. Historien som fortelles er lokal, men også global, menneskelig og dermed gjenkjennelig. Den minner oss om andre historier om globaliseringens ofre. Historier vi ofte velger å ignorere fordi tragediene de rommer er så overveldende at vi er redde for å bli knust under deres vekt hvis vi skulle gjøre å gjøre det rette og forsøke å ta dem innover oss.
Vær så snill og les denne.
Anbefales på det varmeste!
Tittel: Mister Pip
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207
Terningkast: 6
«Som gutt pleide min bror Lawrence alltid gjemme seg. Han gjemte seg bak dører, under verandaer, i den dype skyggen av trær; han la seg ned i dreneringsgrøfter og enger med høyt gress og falt i søvn; han dykket i Mississippi-elven og pustet gjennom et kort sivrør mens de andre guttene og jentene lekte sisten på bredden[?] Så, da han gikk på gymnaset, sluttet han å gjemme seg. Stemmen ble høyere, skrittene ble bestemte og han begynte å streife åpen om i verden.» Blue River
Uansett hvor lang avstand man legger mellom seg selv og stasjonen der man startet livet, er det uunngåelig at arrene man fikk før man var gammel nok og evnet å stikke forblir med en. Hvordan man takler det er forskjellig fra person til person, men selv en slik åpenhet for at det finnes et spekter av alternativer for hvordan man overvinner sine demoner kan minske underligheten ved hvordan øyelegen Edward Sellers, hovedpersonen i Ethan Canins «Blue River», takler det som rir ham: Han pleier nemlig å dra ut midt på natta, finne øde strekninger på motorveien og kjøre med lukkede øyne.
Så merkelig og livsfarlig enn denne aktiviteten er, hjelper den Edward med å få en forløsning for spenningen, stresset og maren som rir ham i bølger. Kona Elizabeth kan ikke unngå å merke hans fravær, men verken hun eller noen annen, inkludert leseren, skjønner hvorfor en mann i begynnelsen av trettiårene, med en vakker kone, et barn som går på en skole hvor de underviser i fag som gresk og latin, et digert og flott hus med svømmebasseng på baksiden av huset, setter sitt eget liv og andres liv i fare på denne måten. Boka gir ikke et svar som tilfredsstiller fullt ut, men vi får mer forståelse for karakteren når den seks år eldre storebroren Lawrence, kommer på uanmeldt besøk.
Lawrence bor i California, har ikke vært sett av lillebroren på fem år, sliter med en skade og har ikke et stabilt liv. Men at den ene broren har fått en lysere skjebne, i hvert fall økonomisk og i privatlivet, forklarer ikke spenningen mellom brødrene, og som er tydelig allerede fra starten av. Edward stoler rett og slett ikke på broren, særlig ikke med sønnen.
I et forsøk på å avdekke det komplekse forholdet mellom brødrene, tar boka oss frem og tilbake i tid mellom nåtidens Texas og fortiden, til Mississippi-elvens bredder der guttene vokste opp hos en enslig mor.
På fortidsplanet er faren en fabrikkarbeider som bare er sporadisk til stede. Det stopper når Lawrence kommer i skolealder. Da begår faren det store brekket; han stjeler fra arbeidsgiveren, forfører bestevenninnen til kona og reiser vestover. Tilbake sitter en enslig og fattig kvinne med tre barn; Lawrence, Darienne og Edward. Sistnevnte er bare måneder fra å bli født.
Ikke overraskende tok Lawrence farens sted og holdt både Edward og søsteren Dariennes hånd gjennom barndom-og-ungdomstidens vansker og utfordringer. Men selv en ansvarsbevisst og lojal ung gutt har sine grenser, og Lawrences bristepunkt kom i ungdomsårene når han og en mann som heter Henry Howland, utvikler en eskalerende konflikt hvor moren og datteren til Howland, Lottie, spiller en sentral rolle.
På nåtidsplanet forsøker Edward å ikke bare forsone seg med brorens ugjerning fra fortiden, han får også en uventet sjanse til å konfrontere en mann han ikke har trodd at han hadde spesielle følelser for; faren. Svikeren ligger døende på et sykehus i El Paso og trenger hjelp, og Lawrence vil at de skal hjelpe.
«Blue River» dirrer ikke akkurat med dramatisk nerve og spiller ikke på noen sentimentale strenger, slik en del bøker der karakterene skal forsone seg med rifter og uforløste vonde følelser fra fortiden gjør. Det den vinner på er derimot karaktertegningen, den gjennomførte og mesterlige stilen og det finstemte og bedagelige tempoet. Det er nesten sånn at man får følelsen av at man flyter på Mississippi-elvens berømte vann med lukkede øyne og den eneste lyden man hører er skvulpingen fra vannet, fuglenes musikk og latter fra barn som leker ved elvens bredder.
Anbefales varmt!
«Kjære dagbok. I to dager nå har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at bruk av LSD vil gjøre meg til «stoffmisbruker» og alle de andre sjofle, skitne, foraktelige tingene jeg har hørt om ungdom som bruker LSD og alle de andre stoffene; men jeg er så, så, så, så, så nysgjerrig.» Bare spør Alice
I begynnelsen av nittitallet ble muren like ved koranskolen jeg gikk på et tilholdssted for en håndfull tenåringsgutter som hadde droppet koranskolen og nå brukte kveldene på tvilsomme aktiviteter, inkludert røyking av hasj. Det var før borgerkrigen, og vi levde i en boble hvor foreldrene våre innbilte seg at diktaturregimet var mer godmodig enn det var, vårt land var det fremste på kontinentet både militært og sportslig, og hvor rusmidler, hos den jevne borgeren, var en stor fy.
Det var selvsagt noen mennesker som utgjorde et unntak; medlemmer av eller familiene til eliten som hadde et sugerør inn i statskassen og som søkte mer stimulerende adspredelse enn shopping i Dubai; kunstnere, musikere og skuespillere, så lenge de holdt seg unna regimekritikk og sist men ikke minst; ungdommer på kjøret.
Fordi den gjengse borgeren ikke hadde råd eller skamløshet til å vanke på de stedene eliten frekventerte og forsøkte å unngå alt som kunne bringe en i kontakt med regimets brutale håndlangere, var ungdommene de eneste hvermannsen kunne gjøre mål for sitt oppdemmede frustrasjon, maktesløs og moralske indignasjon.
Så ethvert funn av en hasjsneip, et funn vi barna for øvrig ble oppmuntret til å bistå med siden vi likevel virret omkring, feide opp og gravde ting, vakte stor oppmerksom. Og siden ethvert diktaturregime og politistat som er verdt sitt navn, ikke kan la være å rette oppmerksomheten sin mot enhver ting som samler mennesker i grupper, hendte det ofte at politiet kom ubedt og lynkjapt til åstedet for sneipfunnet, beroliget sikkerhetstjenestens lokale stasjon om menneskesamlingen ikke hadde politiske motiver, før de til slutt forsikret tilskuerne om at myndighetene ville ta affære.
Og noen dager senere forsvant en eller flere av ungdommene i et par-tre uker.
Dette var min første erfaring med rusmidler.
Jeg lærte ikke om tyngre stoffer før jeg kom til Norge og møtte ungdommer som var avhengige av kokain, piller og metamfetamin. Men måten myndighetsinstitusjoner møtte dem på var veldig annerledes fra hva jeg var vant med. I stedet for å bli sett på som kriminelle, ble brukerne sett på som syke. I hvert fall i teorien. Til og med i dag hender det jo at brukere, avhengig av hvor mye de blir tatt med, skifter kategori og går fra å være brukere til å bli rettsforfulgt.
Misbrukere er selvsagt ikke bare individer. De er også sønner, døtre, mødre, fedre og venner. Og de første deres misbruk tester er ikke statens budsjett, det er familiens. Det er de som må se på mens deres kjære nekter å ta til fornuft og akseptere hjelp. Det er de som må ile til når de blir ringt opp fra legevakta om en overdose. Og det er de som mange ganger må punge ut for at familiemedlemmet skal gjenvinne kontrollen. I hvert fall i Norge.
Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at det er «litt» annerledes i Somalia. Avhengighet som ide møter der ikke en like stor forståelse. Den tilhører kun brukeren, og brukeren alene. Han eller hun blir først dømt for å i det hele tatt bryte med det islamske forbudet, så for sin uvilje mot å kvitte seg med avhengigheten, og til slutt kommer den endelige straffen; familiene kutter kontakten med den avhengige. Man amputerer rett og slett medlemmet som et infisert lem. Også her i Norge.
Derfor var noe av det første som jeg spurte meg selv da jeg leste Beatrice Sparks’ roman, «Bare spør Alice», for snart tjue år siden dette: hvorfor gidder foreldrene å kaste bort så mye energi på å hjelpe denne bortskjemte dr**?
Snart tjue år senere, er jeg mykere og forstår foreldrene bedre. Det hindrer meg likevel ikke fra å synes at de kaster bort sitt martyrium på en tenåring som ikke bare misbruker LSD og andre tyngre narkotiske stoffer, men som også stikker hjemmefra flere ganger og må få deres hjelp for å komme seg hjem.
Det mest interessante med boka, er ikke avhengighetshistorien, det er hvordan den så til de grader tar perioden, eller i hvert fall hvordan vi tror vi tror perioden var, på kornet. Her er ungdommer i tenårene som rettferdiggjør sitt misbruk med at foreldrene «avhumaniserer» dem når de insisterer på at de skal klippe av seg det lange og ofte uhygieniske håret. Her er ungdommer som vil røyke eller hallusinere seg bort fra det fæle øvre middelklasselivet, helt til de kommer seg til San Francisco og Oregon og møter barn som er yngre enn dem, men som faktisk har legitime grunner til å flykte fra hjemmene sine.
Ikke overraskende fører disse realitetsorienteringene til at både Alice og hennes reisefelle, kommer på bedre tanker, ringer hjem og blir tatt imot med åpne armer og ingen irettesettelse fra takknemlige familiemedlemmer. Jeg er ikke i tvil om at slikt skjer titt og ofte, men som leser kan jeg ikke unngå å bli skuffet over så mye forståelse. Jeg vil ha konflikt, at karakterene ofrer noe og kommer ut på den andre siden med arr og en helt annen måte å se livet på. Det skjer ikke her.
At det likevel tilfredsstiller hviler kun på at boka skal forestille å være en ordentlig dagbok, skrevet av en anonym tenåring. Den er den selvsagt ikke. Men i likhet med «Fargo» er jeg såpass imponert at jeg gir boka en sterk firer.
Les den.
Tittel: Bare spør Alice
Utgitt: 1991 (Min utgave, utkom første gang i 1971)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 157
Terningkast: 4
Jeg har ingenting mot særegne karakterer, faktisk liker jeg å lese om mennesker som både er underlige og som opptrer underlig. Men jeg krever en forklaring på hvorfor karakteren er slik, eller en ark som bygger opp til en blottlegging av denne særegenheten, som scorer dramatiske mål og skaper reaksjon og endring. Det skjer dessverre ikke her.
Dermed kan jeg ikke annet ennå konkludere at poenget med dette elementet er at det skal være hispterlitterært; et kjøttløst bein som leseren skal tygge på i et håp om å finne noe symboltungt å gomle på. Det fungerer sjeldent. Ikke når historien ellers er så tynn. Verre er det at slutten, i et forsøk på Gud-vet-hva, gir leseren en lusing ved å ende på en slags cliffhanger.
Styr unna.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Mohammed Yusuf som svar til Anita Ness :
21:22, 26. april 2015 Diskusjon: Anita Ness om Hvis du vil av Helle Helle av Helle Helle
Leste hennes "Rødby-Puttsgarden" og løp i motsatt retning. Virksom som jeg gjorde det rette.
Mohammed Yusuf som svar til [ Slettet bruker ] :
21:19, 26. april 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om We are all completely beside ourselves av Karen Joy Fowler av Karen Joy Fowler
Har jeg? Er ikke imot at dyr fortjener god behandling. Bare så lenge 1) vi ikke glemmer at de er dyr (ikke familiemedlemmer), og 2) at dyreliv ikke= menneskeliv.
Mohammed Yusuf siterer Merkelig vær i Tokyo av Hiromi Kawakami
19:39, 26. april 2015 Ingen har det som favoritt.
"Jeg måtte ut i gatene, for å få bekreftet at jeg ikke var den eneste som levde, og som levde med denne hjelpeløsheten. Men samme hvor grundig jeg gransket menneskene omkring meg, fikk jeg ikke den bekreftelsen jeg trengte. Jo sterke behovet for bekreftelse, desto vanskeligere ble det å få bekreftet noe som helst. Det var da jeg støtte på Sensei."
Sist sett
