«Tinius fikk en synkende følelse i magen. Skuddskade. Død. Ikke så langt fra der han hadde avfyrt skuddet og bommet på treet. Kunne det…? Nei, det var ikke mulig. Ikke i dette terrenget. Kula kunne ikke ha gått så langt. Det var jo hundre meter, og en million trær. Men likevel.» Skuddet
For et par dager siden debuterte traileren til «Pawn Sacrifice» på nett. Den Edward Zwick-regisserte filmen med Toby Macguire (Spider Man) i hovedrollen som sjakkgeniet Bobby Fischer (1943-2008) og Liev Schreiber (The Marchurian Candidate) som hans nemesis Boris Spassky, ble umiddelbart utropt som Macguires «The Lincoln Lawyer», altså en film som kunne rehabilitere karrieren til Macguire, slik TLL gjorde det for Matthew McConaughey.
Akkurat det er ikke det som er viktigst her. Det er derimot hva de skeptiske sier. Og det disse mer nøkterne kommentatorene sier, er at filmen overdriver viktigheten av en sjakk-kamp, og at filmen hyper opp det som var og er en kjedelig aktivitet, til en batalje som hadde noe å si for partene i den kalde krigen. Hvorvidt filmen er sannferdig er for disse kritikerne ikke så viktig som hvorvidt det hele høres riktig ut.
Det bringer oss til Stein Morten Liers «Skuddet». Som jeg skrev i min anmeldelse av «Rookie» (her), er Liers ungdomskrim mindre alvorlige enn det en venter. De er kjappe, lette og minner en om ungdomsbøker fra en annen tid hvor helten eller heltinnens hell og slumpetreffene knuste troverdigheten til pinneved i nesten hvert eneste kapittel.
At «Skuddet» dilter etter «Rookie» på det ovennevnte og kjedelige sporet kommer ikke som en overraskelse. Men boka har også en egen akilleshæl; dialogen. Jeg leser en god del bøker og ser en del filmer, men jeg kan ikke huske når jeg sist hørte så mye dårlig dialog. Og det som gjør dialogen er ikke det at den ikke er troverdig, det er at den er for ordinær og hverdagslig. Uansett om ungdom sier det eller ikke, er det noe i meg som får meg til å bite tenner når jeg leser karakterer som sier «Seff».
Plottet i seg selv er enda mindre interessant enn det i den første boken i serien om Tinius. Mens tenåringsgutten brynet seg mot en seksualforbryter i «Rookie», er motstanderne nå organiserte kriminelle.
En scene med horribel dialog tidlig i boka hvor Tinius og bestevennen utfordring hverandre, fører til at guttene bestemmer seg for å gjøre noe idiotisk: Tinius stjeler morens tjenestepistol og bruker trærne i skogen nær der han bor som målskive. Han bommer, og ikke lenge etter finner en turgåer et lik i skogen. Mannen er skutt i ryggen og verre; han har en forbindelse til moren og korrupsjonsanklagene som har fått henne suspendert.
Mediene camper utenfor huset. Tinius blir overfalt. Og plutselig står ikke bare livet hans i fare, han må kanskje også leve med det faktum at han har drept et menneske og ødelagt morens karriere.
«Skuddet» har ikke et spennende plott, setter ikke karakterene på prøve og er mer opptatt av å krysse mållinjen enn å gjøre veien dit krokete og med overraskende vendinger. I tillegg er det den dårlige dialogen. Summen av dette gjør boka til en større skuffelse enn jeg var redd for.
Kjipt.
Styr unna.
«Jeg har en mistanke om at FBI vil overvåke meg i noen tid, minst frem til den dagen Quinn Rucker blir dømt og satt inn. Sannheten er at jeg ikke kan tillate meg å stole på noen, hverken […] Den føderale marshaltjenesten eller FBI. Det er mange skygger i bakgrunnen, for ikke å snakke om bandittene.» Svindleren
I 1979 drepte en leiemorder hyret av en mektig narkolanger dommer John Wood, en føderal dommer i Texas. Richardo Daronco, en annen føderal dommer, ble skutt og drept i 1988 av faren til en kvinne som hadde tapt et søksmål i dommerens rettssal. Året etter, i desember 1989, eksploderte en brevbombe og tok livet av dommer Robert Smith Vance. Tjueto år senere, ble dommer John Roll et tilfeldig offer da en bevæpnet desperado åpnet ild under et politisk arrangement holdt av Demokraten Gabriell Giffords, i Arizona.
Den femte praktiserende føderale dommeren som mistet livet, var Raymond Fawcetts, og ble skutt sammen med elskerinnen sin på hytta i det landlige Virginia. Bortsett fra morderen, er det én mann som kjenner både identiteten til drapsmannen og motivet, og han er villig til å snakke.
Mannen heter Malcolm Bannister, er førtitre år og har sonet halvparten av en ti år lang dom for diverse små overtredelser og en stor forbrytelse: hvitvasking. Som de fleste andre som sitter i fengsel, bedyrer Bannister sin uskyld. Men i motsetning til de fleste andre på det føderale fengselet Maryland der han sitter, legger han ikke skylden på manglende juridisk hjelp; han klandrer seg selv for å ha vært for naiv og ærgjerrig, og mer enn noe annet- for å ha stolt på klienten sin; en mann som var villig til å selge både ham og moren sin til FBI.
At Bannister har akseptert sin skjebne er ikke det eneste som gjør soningen utholdelig; det faktum at fengselet nærmest likner på en feriekoloni, spiller også en viss rolle. Her er det ingen murer, ingen piggtråd og ingen vakttårn der væpnede vakter klør etter å plaffe ned fangene. Faktisk kan den som er fristet nok spasere ut. En og annen har gjort det, men de fleste vet hvor heldige de er og oppfører seg deretter. Inkludert Bannister, som- utover å yte juridisk hjelp til medfangene- styrer fengselsbiblioteket.
Bruddet på rutinen kommer når Bannister hører om drapet på Raymond Fawcett. Han vet at FBI står uten spor. Han vet at medieoppmerksomheten som omringer saken, er med på å øke presset på de føderale agentene om å ta gjerningsmannen fort. Og han vet at det gjør dem desperate etter å høre hva han, enda han sikkert høres ut som en av skrullene som ringer tipstelefonen, har å si.
Men Bannister er ikke villig til å snakke uten å få det han vil; sin frihet. Og dusørpengene. Både FBI-agentene som kommer til fengselet for å snakke med ham og deres leder er skeptiske til påstandene hans. Likevel, stående med ryggen mot moren blir det raskt klart at de ikke har noe annet valg enn å Bannister det han vil mot navnet på gjerningsmannen: Quinn Rucker. En medfange og narkolanger som stakk fra fengselet og som fortsatt er ettersøkt.
Rucker blir oppsporet, fanget, avhørt og tilstår til slutt. Bannister får ikke bare friheten sin og litt over hundre tusen dollar som en takk, han får også en plastisk operasjon, en ny identitet og en ny fremtid av Onkel Sam. Men like før både Bannister, statsadvokaten og FBI ser ut til å være seierrike og på vei mot solnedgangen, avslører en avlytting at Rucker og hans medarbeidere, hans nærmeste familie, vet hvor Bannister er. FBI er sikker på at det finnes en lekkasje, men hvor?
Så brister demningen når en kvinne spaserer inn i kontoret til Ruckers advokat og levere uomtvistelig dokumentasjon som gir Rucker alibi.
«Svindleren» er ikke en av Grisham mest spennende bøker. Den tar sin tid med å komme i gang, har et midtparti som til tider er litt for tregt og motstanden er ikke så oppfinnsom som man skulle ønske. Men den som liker Grisham vil få mye av det som har gjort forfatteren til en favoritt: en sympatisk helt med stålblikk på gullgryta i enden av regnbuen, karakterer med dunkle motiver, en spennende vri og en heseblesende slutt.
Anbefales.
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten Lund :
20:19, 28. mai 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"Every book you pick up has its own lesson or lessons, and quite often the bad books have more to teach than the good ones." Stephen King
«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben, s. 93 (Av David Gilmour, Libretto forlag, 2010, 208 sider)
Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.
Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.
Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).
Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.
Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.
Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren.
I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».
Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.
Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?
Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».
Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.
Men kanskje tar jeg feil.
Anbefales med forbehold.
Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208
Terningkast: 4
"And then I saw it. Not far ahead. A shape through the branches. It was the biggest animal I had ever seen, standing proud and straight, its head turned in my direction. Its antlers were enormous, spanning at least as wide as I could hold my arms. Straightening my back and taking a deep breath, I raised the bow and drew the string to my cheek. I closed one eye and aimed, allowing my breath to leave my lungs in a steady stream. Now. When I released the string, the arrow hummed across the forest. It cut through the air, covering the short distance in an instant a deadly missile of wood and feather, fired straight and true." Big game
Å adaptere en bok for lerretet er kunst. Å adaptere et filmmanus til en bok er grådighet. Eller i det minste et suspekt foretagende. Jeg vet at dette ikke er en sannhet som er hogget i stein, men det er ikke langt fra; det er en intuitiv sannhet. Det mener jeg i hvert fall.
Ingenting beviser dette mer enn det som ligger an til å bli årets største film; Star Wars: The Force Awakens.
Disney, det store multinasjonale studioet som kjøpte rettighetene til Star Wars fra George Lucas, annonserte tidligere i år at ikke mindre enn 20 bøker vil komme fra Disney Publishing Worldwide før premieren av den J.J. Abrams-regisserte filmen den 18. desember 2015.
Bøkene skal ifølge pressemeldingen være en blanding av barne-ungdoms-og voksenbøker. Videre sa selskapet at disse bøkene ikke bare vil inneholde pek om plottet i filmen, men også hint om universet, historietrådene og karakterene filmserien som kommer etter «The Force Awakens». Samtidig sa pressemeldingen at bøkene som hadde blitt utgitt og lest grådig av fansen i tiårene etter den første filmen- et titalls bøker- ikke vil være del av «kanonen». De teller altså ikke.
Hvis en ønsker å være generøs kan en si at Disneys grådighet er berettiget av prisen de betalte for rettighetene; de ønsker bare å få investeringen sin tilbake så rask som mulig. Man kan til og med si at det store Star Wars-universet med alle dets folkeslag, mørke krefter og klassiske helter, gjør det mindre skamløst å gi flere titalls forfattere og redaktører relativt fritt spillerom til å bygge på Lucas’ originale konsepter. Men kan man si det samme om High School Musikal-filmene?
Den lille, overfladiske, men svært lukrative tv-filmen fra- hvem ellers? -Disney, har ikke bare solgt uanstendig mange dvd-er, den har også skapt en bokserie som består av ikke mindre enn 19 bøker. Alle utgitt på tre år! Akkurat det er kanskje ikke så overraskende når man leser at den første boken i serien, som kom ut seks måneder etter filmen, solgte ca. 4.5 millioner eksemplarer. Bare i USA. Den andre boken i serien, var ikke like suksessfull, men også den må ha vært innbringende nok til å rettferdiggjøre de sytten andre som ble utgitt etterpå.
Det er en av grunnene jeg, enda piggene mine instinktivt spretter ut hver gang jeg hører om eller kommer over en bok som er basert eller inspirert av et filmmanus, ikke kan klandre produsentene bak «Big game» for å dyppe tåa i det lukrative ungdomslitteraturmarkedet. Ikke når de har rekruttert en så habil forfatter som Dan Smith, en av mine nye favorittforfattere når det gjelder spenningsbøker for ungdom.
Konseptet som er kjernen i «Big game», både filmen, som kom ut i Finland i fjor og boka, er gjenkjennelig: En morløs tolv, snart tretten, år gammel gutt- Oskari- som mobbes på grunn av sin ikke truende fysikk og sine manglende evner med pill og bue, får på sin trettende bursdag en sjelden sjanse til å overraske alle og bli helt.
Både boka og filmen finner sted i Finland. Men ikke i en moderne del du og jeg kjenner igjen. Og mest sannsynlig deler mange finner denne uvitenheten. Til og med finske samer, tør jeg vedde. Oskari er (mer enn antydes det) finsk same, bor i en avsides del av landet hvor jakt er en sentral del av innbyggernes identitet. Inkludert overgangsritualene.
Før en gutt blir mann, kreves det i dette området og hos Oskaris folk at man alene nedlegger en elg, eller et annet dyr det står respekt av. Med pil og bue. Så langt i livet har Oskari ikke bevist at han er i stand til å overkomme en slik oppgave, men faren heier på ham og tror på ham. Tror han.
At sannheten er en annen, at faren egentlig tror at han er så svak som alle andre i landsbyen tror, blir tydelig når han – med hjelp fra farens kart- finner en skjult skatt i skogen; et dyr som allerede er felt og som faren utvilsomt ønsker at Oskari skal ta æren for.
Skuffelsen og raseriet rekker han likevel ikke å dvele ved. Mens han fortsatt er i den vinterkledde skogen, skjer noe mildt sagt uventet: Et fly styrter. Men ikke et hvilket som helst fly; Air Force One. Og i en redningskapsel finner Oskari en verdifull last: presidenten av USA.
Men Oskari og presidenten er ikke alene i skogen. Det er også de som sto bak nedskytingen av flyet. Planen deres er å få tak i presidenten og kreve de største løsesummen som noensinne er krevd og utbetalt i historien. Garantert. Men ingen av dem, har regnet med at en tretten år gammel gutt skal komme i veien for planene deres, for ikke å snakke om å forpurre dem.
Det er det Oskari er oppsatt på. Så går det galere enn galt.
«Big game» er en filmatisk, spenningsfylt og rørende bok om å se sine redsler i øynene, prøve å overkomme vansker og kanskje overleve for å kunne fortelle om det. Boka skal også ha honnør for aldri å late som den er noe annet enn det den er, for ikke å late som den tråkker nye stier. Men denne styrken er samtidig også bokas største svakhet; verken konseptet og plottets vendinger byr på alt for store overraskelser.
En anmeldelse av boka som jeg kom over for en stund siden hevdet at boka stikker seg ut blant bøker i sjangeren ved å ikke ha ei tøff jente og/eller kvinne. Slik jeg leste anmeldelsen, er denne mangelen noe som er såpass «kriminelt» at det bør brukes mot den.
Jeg er selvsagt sterkt uenig i dette og finner et slikt «krav» litt hårreisende. Denne anmeldelsen er lang nok, så jeg skal ikke plapre mer om dette her. Men hvis du må ha ei tøff jente i en ungdomsbok eller prominente kvinnelige karakterer, er denne ikke en bok du bør plukke opp.
For de fleste som liker gode og spennende historier derimot, anbefaler jeg denne.
Tittel: Big game
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 253
Terningkast: 4
«Hva er det du ler av?» hylte Candy til ham. «Ler du av oss?» Smilet ble bredere, men han viftet med fingrene og sa; «Nei, nei, jeg ler ikke…» «Faen ta deg,» sa hun og skjøt ham i ansiktet. Smellet var som en bombe i det lille kontoret. De fire kvinnene skrek og kastet seg på gulvet. Mannen bare datt sammen, mens blodet sprutet på den brungule veggen bak hodet hans, og Georgie snurret rundt og sa: «Ut.» De var ute gjennom døren i løpet av noen sekunder...» Øyeblikkets lov
For en tid tilbake leste jeg John Sandfords «Nattjegere». Jeg likte boka umiddelbart, og senere, på denne siden av «Nightcrawlers» med Jake Gyllenhaal, har jeg lett høyt og lavt etter bøker fra frilansjournalistikkens spenningsfylte periferi. Så langt har jeg ikke funnet noe som har falt i smak. I hvert fall på litteraturfronten.
Noe sier meg at det både boka og filmen er alt for spesifikke og særegne til å ha mange tvillinger eller være en del av en sub-sjanger. Men håpet lever i meg ennå, selv om de resultatløse søkene av og til truer med å sniffe det ut.
En måte jeg pleier å bekjempe denne typen håpløshet på, er å se eller lese igjen filmen eller boka som gjorde meg noe bedrøvet på denne ikke-eksisterende sub-sjangerens vegne, men når man har sett filmen og lest boka for ente gang, kommer man til et punkt hvor man skjønner at man bør ta en pause fra akkurat denne filmen og boka og se eller lese noe annet av samme opphavsperson.
I Dan Gilroys tilfelle er det ikke noen bred eller mangeårig filmografi en kan fråtse i. John Sandford derimot, har en del bøker bak seg. Førtifem bøker for å være presis. De fleste av disse bøkene, tjuefem av dem, er i den såkalte «Prey-serien» som handler om Lucas Davenport, en til tider egenrådig etterforsker i politiet i Minneapolis.
Da jeg bestemte meg for å lese Sandford igjen og jeg var sikker på at han ikke hadde skrevet noe i samme gate som Nattjegere», var det derfor nesten uunngåelig at boka jeg kom til å lese ville være en Lucas Davenport-roman. Meg bekjent er ingen av Sandfords andre serier oversatt til norsk, og det er kanskje like greit.
«Øyeblikkets lov» er for min del en bok som beviser at «Nattjegere» mest sannsynlig var et lykketreff. Der den var spennende og uforutsigbar, er denne som en semitrailer du ser komme på lang avstand. Skurkene, med kanskje unntak av én, er amatører, svingningene hever ikke pulsen og noen av karakterene oppfører seg så idiotisk at man heller ser på at de blir ofre for sin dumhet enn å bli reddet. Det er da jeg vet at en bok har mistet meg fullstendig.
Starten er forrykende nok: Davenport og hans kolleger har sporet opp og lagt en felle for en gruppe voldelige ranere som har herjet i både Minnesota og de omkringliggende statene. Nå er det eneste som gjenstår å bare plukke dem opp etter at de har fullført sitt siste brekk, få dømt dem og kaste nøkkelen. Men operasjonen går ikke som planlagt.
Candy og Georgine LaChaise, de to sprøe bankranerne som leder ranet skyter overraskende en av tilskuerne. Skuddvekslingen mot dem når de kommer ut ut av banken, resulterer i et skandaløst blodbad. Begge kvinnene blir drept og Davenport og hans kolleger mistenkes for å ha lagt opp til en massakre. Og dette er før Candys ustabile ektemann, som også er Georgines bror, finner ut om familietragedien.
Fra bak fengselsmurene, der han har sonet ferdig halvparten av en dom, planlegger Dick LaChaise ikke bare flukten sin, men også en utspekulert, raskt og blodig hevn.
Han rekrutterer gamle venner fra høyreekstreme og myndighetsfiendtlige grupper, myrder for å vinne sin frihet, kidnapper og truer de han må, og samler et våpenarsenal som kan meie ned hvem som helst. Så går han til angrep. Ikke bare mot politimennene som mediene har navngitt som de som skjøt Candy og Georgie, men også deres familier.
Og bak det hele står en hensynsløs, patetisk og kynisk muldvarp. Men det vet Davenport ikke om. Ikke før det er for sent.
"Øyeblikkets lov" mangler det eneste og viktigste kortet som teller i bøker som denne: spenning. Med unntak av åpningsscenen, kan jeg ikke huske én scene eller en utvikling av plottet som gjorde boka mer interessant eller sitrende. Faktisk skjedde det motsatte oftere og oftere; det som burde vært spennende ble druknet i kjedelige beskrivelser, og resten føltes som en dans rundt grøten som bare este ut bok, uten å gi leseren noe å bite i.
Det er litt utilgivelig i min bok.
Styr unna.
Tittel: Øyeblikkets lov
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 301
Terningkast: 1
Mohammed Yusuf siterer Neverhome av Laird Hunt (side 27)
18:06, 23. mai 2015 Ingen har det som favoritt.
"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves."
"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves." s. 27 Neverhome (Av Laird Hunt, 2015 , Chatto & Windus, 243 sider)
Fremragende og særegent om den amerikanske borgerkrigen og om finne sin plass i solen.
Det meste jeg vet om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra et dusin bøker som, enda de var dyptpløyende og nyanserike, kan beskyldes for å ha et skråblikk på denne konflikten i Nordstatenes favør. Noen vil si at et slikt standpunkt er uunngåelig, siden det motsatte kan og vil bli oppfattet som et forsvarsskrift for Sørstatenes store skamplett; slaveriet.
Motargumentet mot denne beskyldningen, et som blir brukt den dag i dag av en betydelig gruppe mennesker i statene som tapte krigen og som for øvrig også dukker opp i Laird Hunts fantastiske roman, «Neverhome», er at opprettholdelsen av slaveriet som institusjon ikke motiverte alle de som kjempet og døde i konføderasjonsstatenes navn. Og dermed er debatten i gang.
Verken fagbøker, skjønnlitteratur, film eller tv-serier, uansett hvor gode de er eller hvor mange lesere eller seere de får, kan gjøre noe særlig for å endre slike fasttømrede og rigide holdninger om fortiden. Men filmer og bøker – særlig bøker- kan hjelpe oss å komme nærmere menneskene, uansett hvilken side de var på, og gjøre et forsøk på å forstå hvordan de levde og så på verden den gang, og kanskje mer interessant; hva som motiverte de som bestemte seg for å ta til våpen mot broren sin. Eller søsteren sin.
Mange av de mest berømte og kjente litterære bøkene om denne krigen og de som levde, kjempet og døde under den, har en tendens til å være en anelse sentimentale eller nostalgiske mursteiner som bruker romanse som et lim for å holde leseren fast.
Heldigvis og beundringsverdig nok, styrer den Singapore-fødte amerikanske forfatteren Laird Hunt unna dette. Han gjør også noe en sjeldent eller aldri ser; han fokuserer på én karakters odysse fra start til slutt. Fra krigens relativt optimistiske start til dens slutt, da de som ikke ligger igjen i slagmarken, døde, døende eller lemmeløse, drar hjem til sine kjære med tikkende bomber i hodet.
At denne karakteren er en kvinne som utgir seg for å være mann, vil kanskje i begynnelsen få en del til å rope om gimmick og anta at boka er en lettvekter på grunn av denne velbrukte kamuflasjen. Men la det være sagt; Hunt er ikke en forfatter som er opptatt av de store faktene, og han bruker aldri hovedpersonens rollespill på krigens teater til å ta med leseren på en forviklingskomedie, han bruker heller ikke trusselen om avsløring som en øks som får leseren til å bla febrilsk frem for å se om og når Ash, fortelleren og hovedpersonen, får masken revet av seg.
Reisen starter i Indiana. Ash, vår heltinne, er en ung kvinne som bor på gården hun arvet fra sin døde mor sammen med sin livsglade, svaksynte og noe «svake» ektemann, Bartholomew. Når krigen kommer og «alle» ser ut til å melde seg frivillig, gjør Ash det også. Delvis fordi Bartholomew ikke kan, og delvis fordi hun, enda så glad hun er i ektemannen, er villig til å dra fra ektemannen for å se noe annet enn Indiana og dets landlige liv. Hun vil oppleve noe.
Til tross for sitt kjønn og de herskende konvensjonene på denne tiden, er Ash ikke en fersking når det gjelder våpen og det å drepe. Hver uke, hele året, pleier hun å dra på jakt i nærområdet. Å ta livet av dyr er selvsagt noe annet enn å drepe et menneske, spesielt på nær avstand. Om det har hun ingen illusjoner. Men hun er heller ikke i tvil om at blodsutgytelsen ikke vil vekke en like stor vemmelse som hvis hun hadde vært totalt uerfaren med drapsvåpen.
Også her tar romanen befriende nok en annen retning enn den kjente stien. Den som tilsier at hun må henge med hodet og være «kvinne» over å pumpe fiendens kropper med bly. Hun oppfører seg altså som en av gutta.
Den første gangen hun ikke gjør det, er når hun og medsoldatene marsjerer inn i en liten by og tilbyr jakken sin til en ung kvinne som ved et uhell får visse deler av kroppen blottlagt. Fordi soldatlivet er nå som det er, fører episoden til at hun får kallenavnet «Galant Ash», og hun får til og med en ballade skrevet om seg.
Uheldigvis får medgangen henne til å droppe forsvarsverkene, stole på sine medsoldater. Og en dag får denne mangelen på årvåkenhet en miserabel pris; hun og to medsoldater blir tatt til fange av lovløse som er opptatt av én ting; dusøren sørstatsgeneralene har lovet ut til den som bringer dem hodet til krigførende fra Nordstatene. Levende eller død.
«Neverhome» er en fabelaktig god historie, fortalt med en særegen, gripende og usentimental stemme som er så musikalsk at man ikke kan la være å bli forført og henført av den. Bokas karakterer lever og puster og spretter ut av sidene med en så sterk livsenergi og et så insisterende krav på eksistens at man til slutt ville sverge på at den var et historisk dokument.
Og det er før den tragiske slutten som, enda den fikk meg til å sukke, overbeviste meg om at boka ikke bare er den beste romanen jeg har lest om den amerikanske borgerkrigen, men også en av de beste bøkene jeg har lest i år.
Fantastisk!
"Det var ikke mitt. Jeg hadde ikke mistet det, men gutten i køen sa jeg hadde det. Han bare stod der med et sånt jeg-vet-jeg-har-rett-uttrykk i ansiktet. Utenpå lo jeg av det, men innvendig følte jeg meg som en idiot. Jeg hadde ingen anelse om at det hadde skjedde noe viktig." Knust suppe (Av Jenny Valentine, Cappelen Damm, 2011, 186 sider)
Det er ikke ofte at en leser en bok som er flott konstruert, godt skrevet, som har troverdige karakterer og en relativt interessant historie å fortelle, men som – tross tragediene karakterene overlever og har overlevd- aldri snakker til hjertet.
Kritikerroste og prisbelønte Jenny Valentines «Knust suppe» er en slik bok.
Det var ikke det jeg hadde forventet. Og skylden er like mye min som forfatterens. Min del var at jeg antok at forfatterens andre bok på norsk, ville være like livsbejaende og litt rar som «Jakten på Violet Park», hennes første bok på norsk (Cappelen Damm). Også den ble utgitt på norsk i 2011, men mens boka om den farløse gutten som gjør et merkelig funn på en drosjesentral, hadde hjerterom og en stemme som tok en med storm, er «Knust suppe» fri for alt som gjorde «Jakten på Violet Park» til en underlig men minneverdig leseopplevelse.
I likhet med Lucas Swain (hovedpersonen og fortelleren i «Jakten på Violet Park»), er Rowan Clark, den femten år gamle heltinnen i «Knust suppe», en overlever. Hun er den eneste modne i et familie hvor faren har stukket, storebroren er død og moren går på diverse medisiner når hun ikke snakker med fotografiene til den avgåtte sønnen. Dermed faller ansvaret for lillesøsteren og energibunten Stroma på henne, det samme gjør også arbeidet med å holde huset og familien i gang.
Redningen, eller avbrekket for å være mer presis, kommer som bestilt når hun møter Harper Green. Han er tre år eldre, litt av en hippie og kommer fra New York. Det tilfeldige møtet er foranlediget av en misforståelse; Harper tror at Rowan er jenta han så miste et bilde, og Rowans insistering på at han tar feil treffer henne i fjeset når hun ser hvem som er på bildet: broren Jack.
Den naturlige antakelsen om at han kanskje forsøkte å flørte med henne, går fort over til forundring og spørsmål; hvordan har han egentlig fått tak i bildet? Og hva vet han om tragedien som drepte Jack.
Delvis motivert av disse spørsmålene og delvis fordi hun inderlig søker et pusterom der hun kan fokusere på noe som ikke innebærer ansvar og konstant bevissthet på den tunge skyen som er brorens bortgang, innleder Rowan sakte et forhold til den amerikanske gutten.
Samtidig blir Rowan bedre kjent med en annen jente. Bee er omtrent like gammel som henne, men er allerede mor til en to år gammel sønn. Det faktum at begge har måttet bli voksne for tidlig, gjør ikke bare at jentene forstår hverandre bedre, det motiverer dem også til å støtte hverandre når behovet melder seg.
Men så kommer en vri som ikke bare setter Rowans og Bees forhold i et annet lys, Harper kommer også med en avsløring som vil endre hans og Rowans forhold. Kanskje for alltid.
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men gode karaktertegninger, en grei historie, en god vri og en god penn, kan ofte resultere i en bok som er død som stein, kjedelig som å se maling tørke og følelsesmessig like flat som en asytoli-linje.
Styr unna.
«Jeg satte meg i mors lenestol og tenkte på min datter, min gravide datter. Den piken som hadde ligget i magen min, i armene mine, skulle til å forlenge kjeden, selv om jeg ikke visste hvor hen, i retning hva. Slik er livet, tenkte jeg, slik var livet. Ikke noe annet enn det, å bli født, forplante seg og dø. Noen ganger også å vokse. Og midt oppe i det hele, et tomt rom, en død tid, en redsel og gru som vi ikke engang kan huske.» Dette var ensomheten
Førtitre år gamle Elena er fanget i et limbo; stillingen i reklamebyrået har blitt vasket bort av arbeidsgiverens konkurs, datteren Mercedes omfavner de verste egenskapene til bestemoren (som også heter Mercedes) og bebreider moren med både blikk og ved å spille på Elenas skyldfølelse over hvor mye hun kommer til kort som forelder, noe som bare får avstanden dem imellom til å øke og forverrer situasjonen. Som om det ikke var nok, mistenker Elena at mannen Enrique er utro.
I stedet for å konfrontere utfordringene, velger Elena å heller ignorere dem ved hjelp av hasj. Siden hun er hjemmeværende, hennes eneste barn allerede er ute av redet og på vei til å etablere en familie selv og det ikke haster med å finne en ny jobb, består Elenas dager kun nesten av å stelle seg på en neddempet måte som skal underspille hennes klasse og relative velstand, gå turer og røyke.
Så ringer telefonen en dag og Elena får vite at moren, som hun aldri har hatt et nært eller varmt forhold til, har gått bort. Hun er ærlig nok med seg selv og med andre til ikke å late som om hun er berørt av bortgangen.
Hun gråter derfor ingen tårer. Faktisk lar hun være å delta i begravelsen. Den lar hun søsteren Mercedes (ja, den tredje i familien) og lillebroren Juan fikse. Først når morens etterlatenskaper skal fordeles og arven gjøres opp, tar Elena motvillig turen over til morens bolig.
Og det er mens hun er der at hun finner morens mange notatbøker.
Skrevet over flere år og i et utsøkt og konsentrert språk, er morens notater en uvurderlig skatt for Elena. For første gang i sitt liv har hun fått en mulighet til å bli kjent med moren, se hvem hun var bak den kalde og distanserte fasaden.
Samtidig som Elena sakte går gjennom notatene, hyrer hun anonymt en privatdetektiv til å følge etter Enrique. Senere gir hun den samme detektiven i oppdrag å følge etter og skrive subjektive og nådeløst granskende rapporter om henne selv.
Det er et impulsivt og kanskje banalt innfall, men for hver rapport detektiven skriver, foretar Elena korrigeringer i forhold til hvordan hun fremstår, og hver og en av disse korreksjonene tar henne et steg nærmere en konfrontasjon med menneskene omkring seg som hun brygget på lenge.
Juan José Millás? «Dette var ensomheten» er ikke en bok en faller for umiddelbart. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tross den gripende starten, de levende karakterene og den ikke-moraliserende holdningen om hasj-røyking som preger starten (blir noe annerledes og skuffende moralistisk på slutten), var jeg (basert på baksideteksten) redd for at boka skulle bli litt for svevende og forutsigbar. Det ble den ikke og det er den ikke.
Det en derimot får er en kontemplativ, godt skrevet og stimulerende roman om forholdet mellom mødre og døtre, om veggene vi noen ganger møter i livet og de små og store kompromissene som har brakt oss dit, enten de er av personlige eller politiske art.
En gledelig overraskelse og en bok jeg anbefaler varmt.
"I ryggen hadde de byen de skulle komme til å forsvare så desperat, denne byen dit det strømmet mennesker fra mange land for å gjøre sine kropper om til vollen foran en festning som tegnet seg skarpt mot de truende skyene: de som hadde flyktet fra umenneskelige regimer, de som drømte om en broderlig verden fordi de visste hva urettferdighet var, de disiplinerte som adlød ordre, drømmerne og de rasjonelle, alle rykket frem over åpne marker, tok seg fremt il leirvegger og rønner i utkanten av byen, det som skulle bli fronten." Lang november i Madrid
Et par av de beste dokumentarbøkene jeg leste i fjor (før jeg begynte å blogge), handlet om norske frivillige som kjempet på republikanernes side i den spanske borgerkrigen (1936-1939). Den norske kontingenten som man anslår aldri bikket over to hundre, var en bitte liten del av de 30 000 utenlandske frivillige som kjempet på republikanernes side.
Men ingen har noen gang betvilt nordmennenes ideologiske og idealistiske motiver for å forlate det trygge Norge for å kjempe mot fascismen.
Tvert om.
Fordi historien bare måneder etter nederlaget til republikanerne ga dem rett når det gjelder de fascistiske regimene i Europa, gir historikere dem ofte en forsinket anerkjennelse for å ha vært så forutseende. De er prima eksempel på gode utenlandske frivillige krigere (i motsetning til en viss annen gruppe)
Som det fremgår av sitatet over, er beundringen for de utenlandske krigerne også å finne i den Madrid-fødte forfatteren Juan Eduardo Zunigas novellesamling om borgerkrigen, «Lang november i Madrid». Alle de seksten novellene i samlingen handler perioden mellom 1936-1939.
Nordmennene blir ikke nevnt spesifikt. Det gjør for så vidt heller ikke mange av de andre nasjonalitetene. De to eneste utlendingene som blir dratt frem er en franskmann og en frivillig soldat som bare blir beskrevet som utlending. Og det er kanskje ikke så overraskende all den tid mye av fokuset ikke ligger på striden i seg selv, men heller hvordan beboerne og soldatene lever og blir påvirket av krigstilstanden.
Soldatenes psykologiske tilpasningsdyktighet og hva de prioriterer å gjøre når de ikke er i fronten, er nok det mest interessante i samlingen. Man kan ikke la være å føle med soldaten som, tross at han risikerer å bli drept, gjør det han kan for å arrangere et intimt samvær med en av det motsatte kjønn.
En annen ung republikansk soldat som har forlatt familien og hjemstedet for å forsvare fremtiden, som han slår fast, møter en kvinne som mener at krigen har revet ned alle pilarene som har holdt moralen oppe.
En tredje soldat blir konfrontert med republikanernes forestående tap og må gjøre et karakterdefinerende valg mellom å anerkjenne det uunngåelige og legge ned våpenet, eller om han skal dra tilbake til fronten og gå ned med skipet.
Sivilistene i novellene, de fleste av dem i hvert fall, er langt mindre interessante og sympatiske. De er enten opptatt av trivielle ting som verdisteiner og smykker, venter på at krigen skal slutte slik at de skal selge eiendom de har arvet og kutte de siste båndene til familiemedlemmer eller selger seg selv på en eller annen måte.
De eneste sivilistene som kommer i nærheten av å være interessante, er et par kvinner med et intimt forhold (mest fordi man stusser over åpenheten dette blir brettet ut på i et katolsk land i 1930-årene).
Ettersom de fleste novellene handler om sivilister, vekslet jeg mellom å bli irritert, kjedet og oppgitt av noveller som surret og summet og som var så dvaske at den eneste gleden jeg hadde av dem, kom da jeg leste den siste setningen i novellen.
At disse novellene i tillegg mangler hjerte eller driv som kunne ha strammet dem opp, gjør selv de korteste et ork å komme gjennom.
Ikke bra.
Jeg er ikke velbevandret i litteraturen som behandler den spanske borgerkrigen, men jeg er likevel villig til å satse en slant på at det finnes mange bøker om emnet som er mer verdig din tid enn «Lang november i Madrid». Mange bøker.
Styr unna.
Jeg kledde av meg fort, nesten uten å bøye meg. Jeg hadde med vilje tatt på et skjørt som bare kunne kneppes opp og slippes ned på gulvet. Det var rart å kle seg naken foran en jeg ikke så, men av en eller annen grunn var det enda mer skremmende å kle seg naken foran en jeg kunne møte blikket til. Som om jeg kunne avsløres på en måte, som om det ikke var brystene eller magen eller kjønnshåret mitt som skulle være det mest pinlige og som måtte skjules, men ansiktet mitt." Kongen befaler, s. 13
Hvor lenge kan en bok holde kortene sine tett inntil brystet før leseren mister interessen? Fordi bøker kommer i forskjellige sjangre og har varierende lengde, finnes det ikke et definitivt svar. En del vil til og med stille spørsmål ved premisset og si at litteratur ikke er som film, der reglene for de dramatiske anslagene er mer rigide. Men betyr det at det ikke er, eller i det minste ikke bør være et minstekrav til bøker om at de bør imøtekomme behovet for et gripende anslag?
I Linda Gabrielsens "Kongen befaler", skjer det ingenting av noen som helst interesse og gripende før de siste ti-femten sidene av boka. Og da mener jeg ingenting.
To barn, søstre, vokser opp hos besteforeldrene fordi foreldrene deres er sted hvorfra "de passer på barna" (s.114). En rimelig antakelse er at de er døde, men bortsett fra denne ene samtalen hvor disse ordene faller (på side 114), sies det ingenting om foreldrene. I stedet er det som om ingenting har skjedd: barna leker med klinkekuler, hjelper bestemoren med hagen, og gjør generelt det barn gjør.
Bortsett fra et par tilløp til noe interessant (som vil være en spoiler), er det ingenting å sette tennene i. Vel, med mindre åpningsscenen hvor fortelleren har bind for øynene og står modell for en kunstner appellerer til deg som noe "gripende" og "interessant". (Og bare for å få sagt det, dette er ikke som i en Brian De Palma-film hvor seksualitet har dramatiske tenner)
Når scenen over putrer ut, setter forfatteren i gang med å fortelle en historie som kort fortalt handler om en ung kvinne som prøver å forsone seg med en traumatisk hendelse fra barndomsårene da hun og søsteren bodde hos besteforeldrene. Men boka er ikke interessert i å gå rett på sak. Så den gjør hva bøker med et eneste godt kort pleier å gjøre; den tilbakeholder. Lenge vet man derfor ikke hva forfatteren og boka vil. Er dette en historie om idyllisk barndom? Handler det om to søstres forhold, slik omslagsbildet antyder? Eller har boka et annet mål?
Baksideteksten forleder mer enn den hjelper. Den siterer nemlig bare fortellerens tanker fra den nakenscenen som jeg allerede har nevnt. Dermed luller den leseren til å tro at det handler om noe annet enn det som er bokas fokus. Det gjør ikke akkurat leseren velvillig, gjør det vel?
"Kongen befaler" er omstendelig, ufokusert og full av intetsigende sirkeldans som munner ut i ingenting. Den vil ikke være interessant, ikke morsom, ikke gripende, ikke rørende, ikke øm, ikke kynisk, ikke grusom, ikke realistisk og heller ikke nostalgisk.
I stedet regner den med at leseren skal bla side opp og side ned, på febrilsk leting etter noe å sette tennene i. Og når leserens frustrasjon er på sitt aller høyeste, serverer boka et par saltkornstore brødskorper til en leser som har pløyet gjennom to hundre sider full av beskrivelser uten å finne det mest elementære som man bør finne i en bok: dramatikk.. Det kan hende at det er lesere som mener at sånt er hva som er "litterært". Det gjør jeg ikke. Og det er kanskje slik det bør være: ikke alle bøker appellerer til alle.
Styr langt unna denne!
Tittel: Kongen befaler
Utgitt: 2005
Forlag: Aschehoug
Sider: 218
Terningkast: 0
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten Lund :
18:08, 21. mai 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"I gave my life for freedom- This I know:
For those who bade me fight had told me so." William Norman Ewer, journalist (1885-1977)
"The abduction of April Finnemore took place in the dead of night, sometime between 9:15 p.m., when she last spoke with Theo Boone, and 3:30 a.m., when her mother entered her bedroom and realized she was gone. The abduction appeared to have been rushed; whoever took April did not allow her to gather her things. Her laptop was left behind. Though her bedroom was fairly neat, there was some clothing strewn about, which made it difficult to determine if she had been able to pack. Probably not, the police thought. Her toothbrush was still by the sink. Her backpack was by her bed. Her pajamas were on the floor, so she at least had been allowed to change. Her mother, when she wasn't crying or ranting, told the police that her daughter's favorite blue-and-white sweater was not in the closet. And April's favorite sneakers were gone, too." Theodore Boone-Kidnappingen
Theodore Boone, den tretten år gamle advokat/dommer-spiren og hovedpersonen i John Grishams populære ungdomsbøker, trenger ikke å være frivillig på suppekjøkkenet for hjemløse i Strattenburg, slik han pleier å gjøre én gang i uken sammen med foreldrene, for å vite at en god del mennesker i den lille og idylliske byen han bor i, har et kjipt liv. Han trenger bare å ta en prat med sin jevnaldrende gode venninne, April Finnemore.
Venninnens kvaler, angst og ustabile liv er det (naturlig nok) foreldrene som har skylda for. Faren er en ansvarsløs dott som kaller seg antikvitetshandler når troen på at amatørmusikerkarrieren har en fremtid ikke får ham til å dumpe familien til fordel for rockebandet og veien.
Moren har ikke slike illusjoner. Hennes drømmer døde samtidig med ekteskapet til faren, og den eneste grunnen til at hun klarer å leve med det- om man kan kalle kjeklingen og det miserable forholdet dem imellom for et liv- er at hun drikker. Hun bruker også narkotika, og det samme gjør faren.
Hvorfor de holder ut med hverandre er like mye et mysterium for April som for de som står paret nær nok til å kjenne til deres elendige forhold. Den eneste grunnen til at April, i motsetning til storebroren og storesøsteren, har blitt værende, er ene og alene fordi hun fortsatt er et barn. Ennå noen år yngre enn søsknene da de kom seg ut.
En natt forsvinner April. Fordi han var den siste som pratet med henne i live, blir Theodore fort involvert. Og snart oppdager både han, foreldrene, politiet og Aprils mor, May Finnemore, at April hadde noen hemmeligheter som hun ikke var villig til å dele med noen.
Den fremste av disse er at hun brevvekslet med en fjern slektning av moren, en ung mann som heter Jack Leeper. Alarmklokkene kimer ikke fordi Leeper kommuniserte med April uten morens viten, og brevene inneholder ikke noe som vekker sterk uro. Det gjør de derimot fordi Leeper er dømt for kidnapping og sonet straffet, helt til han rømte fra fengselet.
Politiets mistanker faller naturlig nok på ham, og mens de etterlyser ham og etterforsker saken, setter Theodore i gang sin egen leteaksjon og etterforskning. Han holder foreldrene utenfor, men rekrutterer både klassekamerater og onkel Eddie, farens bror og en gang foreldrenes partner i advokatfirmaet. Til han mistet advokatlisensen under mystiske omstendigheter som verken foreldrene eller Eddie vil snakke om.
Ikke lenge etter finner man et lik i den lokale elven.
To bøker inn i denne serien, begynner jeg å komme til visse konklusjoner om serien; for det første er dette ikke en bokserie for den er opptatt av kompleks plotting, karakterer som setter livet i fare eller gode skurker. Bøkenes styrke kommer fra karaktertegningene, Grishams uovertrufne evne til å fortelle en historie som, tross at den er en spenningsroman som ikke er så spennende som man kunne ha håpet på, aldri blir kjedelig. I hvert fall var jeg aldri det.
Det mener jeg er godt nok til å fortjene en svak firer.
Anbefales med forbehold.
“At the age of thirteen, Theo was still undecided about his future. One day he dreamed of being a famous trial lawyer, one who handled the biggest cases and never lost before juries. The next day he dreamed of being a great judge, noted for his wisdom and fairness. He went back and forth, changing his mind daily.» Theodore Boone-Advokatspire
Med en far og en mor som begge er advokater og en onkel som også var advokat før han mistet æren og lisensen i en hendelse ingen i familien vil snakke om, er det ikke så rart at Theodore Boone drømmer om en fremtid i den juridiske verden. Helst i hjembyen Strattenburg. At den fremtiden ligger minst ti år frem i tid er frustrerende, men Theodore er ikke typen som henger med huet; når livet gir ham sitroner, lager han limonade.
Han gjør det på to måter: for det første prosederer han saker foran dyreretten, der man ikke trenger å være advokat, eller voksen; og for det andre gir han juridiske råd til jevnaldrende, f.eks. hvis økonomien til foreldrene dine skranter og banken truer med å kaste dere ut.
Eller hvis du har en slektning som sitter på informasjon som kan være avgjørende i en av de største drapssakene i Strattenburgs historie, men som samtidig er redd for å kontakte politiet på grunn av sin juridiske status.
Drapet som er sentrum i «Theodore Boone-advokatspire», skjer på Strattenburgs vestkant. Der blir førtiseks år gamle Myra Duffy brutalt drept i sitt eget hjem mens mannen, forretningsmannen Pete Duffy, spiller golf ikke langt fra huset.
Politiet og påtalemyndighetenes mistanker faller naturlig nok først på førtiniåringen. Mer enn noen andre, er det han som har mest å tjene på konas alt for tidlige død. Ekteskapet skrantet, det samme gjorde Pete Duffys forretninger.
Begge problemene er nå løst ved. Ikke bare står han fritt til å dyppe nebbet i havet etter fisk igjen, han er også nå én million rikere, takket være livsforsikringen til kona.
Duffy bedyrer selvsagt sin uskyld, og siden politiet ikke finner drapsvåpenet hviler mye av saken på indisier.
Men det er før en viss trettenåring som foretrekker å sitte på tilhørerbenken enn å renne rundt sammen med jevnaldrende, kommer på banen med et eksplosivt vitne som kan avgjøre saken.
«Theodore Boone» er ikke en spenningsfylt pageturner. Den er heller ikke en Harry Potter for en ny generasjon, slik Grisham skal ha sagt halvt i spøk at han ønsker den skal bli. Den er derimot nok et medrivende eksempel på Grisham utsøkte og mesterlige evne til å fortelle en historie. Forfatterens evne til å kjapt gi leserne karakterer de kan bry seg om og heie frem, er like uovertruffent her som i hans bøker for voksne.
Samtidig skulle jeg ønske at plottet hadde vært noe strammere, spenningen mer drivende og slutten mer trøkkfylt. Jeg tror det ville løftet boka fra en sterk firer til en femmer.
Vel, vi får se om neste bok i serien tar den utfordringen.
Anbefales med forbehold.
«Da han svingte inn [i] sin egen vei, fikk han øye på en mann som sto skjult bak en trestamme rett ved rekkehuset. Det så ut som om han gjemte seg. Tinius fikk frysninger. Han slo blikket ned, gikk rolig videre og holdt øye med fyren mens han forsøkte å notere seg så mye som mulig om ham: klær, utseende, spesielle kjennetegn. Men det var ikke mye han så. Skyggene slukte mannen.» Rookie
I de siste årene har flere og flere av mine favorittkrimforfattere og en del andre krimskribenter som jeg ennå ikke har fått smak for, begynt å skrive krimbøker for ungdom. Harlan Coben gjør det. John Grisham gjør det. James Patterson gjør det, selv om ikke akkurat det overrasker; mannens penn kan sjeldent la være å gulpe opp noe for hvert marked, hver måned; til og med når hver utgivelse skreller av et lag av den lille respekten jeg har igjen for forfatterskapet hans.
Her hjemme har Jørn Lier Horst startet å skrive for ungdom. Det samme har Stein Morten Lier.
Liers første bok i Tinius-serien, heter Rookie. Der introduseres vi for tenåringsgutten Tinius: Han er alenebarn, bor med moren som er ansatt i Vold og Sedelighetsavsnittet, og siden eplet ikke faller langt fra treet går Tinius med en dårlig skjult drøm om å bli etterforsker.
Drømmen har likevel ikke gjort ham til en Nancy Drew. Han kan like mye om lover og regler og etterforskningsmetoder som enhver som ser på krimserier. Han leser nemlig ikke. Det gjør Malin, lærerens kjæledegge og kanskje en fremtidig kjæreste. Men ikke i denne boken. Ikke etter at hun sladrer til læreren om at Tinius har hacket Facebooksiden hans og endret og tilføyd en del ting til informasjonen som ligger der.
Overtredelsen fører ikke til utvisning. I stedet åler Tinius seg enkelt unna trøbbel ved å henvise til prinsippet om at han er uskyldig til det motsatte kan bevises. Moren er enig, feier hendelsen under teppet og sender læreren vennlig på dør. Dessverre er dette noe som gjentar seg litt for ofte i boka, noe som undergraver alvoret av det som foregår.
I et forsøk på å finne noe flaut som han kan bruke mot Malin, hacker Tinius Facebooksiden hennes. Han finner først ingenting utenom det vanlige, men så kommer han over en ekstern gruppe som er opprettet av en mann som kaller seg Andreas Lund, en mann Tinius mistenker for å ha uhederlige hensikter.
Omtrent samtidig herjer en sex-forbryter i området. Mannen lokker jenter i bilen sin og misbruker dem. Etterforskerne, ledet av en av morens kolleger, tror at gjerningsmannen og oppretteren av Facebookgruppen er en og samme mann. De er også nokså sikre på at han har peilet seg ut Malin som sitt neste offer, og jobber med å lure henne i en felle.
Tinius bestemmer seg for å ta affære, lokke ut forbryteren fra skjulet sitt ved å utgi seg for å være Malin. Ikke overraskende setter denne naive og amatørmessige atferden livet hans i ekstrem fare.
«Rookie» er kort, kjapp, ofte spennende og rett på sak. Jeg hadde forventet meg en bok med samme alvorsnivå som Cobens bøker Mickey Bolitar-bøker, i det minste en bok med et mer komplekst plott enn det «Rookie» byr på. Dermed var jeg dømt til å bli skuffet. Jeg tror det er like mye min feil som forfatterens.
Mitt råd er derfor at du senker ned forventningene betraktelig. Da vil du få mer ut av den enn jeg gjorde.
Helt ordinær.
Tittel: Rookie
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 150
Terningkast: 3
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten Lund :
21:18, 18. mai 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"Better build schoolrooms for 'the boy', Than cells and gibbets for 'the man'. Eliza Cook (1818-1889)- Engelsk poet, aktivist
"Hver kveld utfører jeg et treningsprogram for mage og hengerumpe jeg ikke har, men som jeg står i fare for å få, hvis jeg ikke passer meg! Jeg er i krig med hormonene som danser hissig rundt i kroppen min for å omforme meg til noe jeg ikke vil bli. Kvinne, voksen. Stor jente med rumpeballer." Det tause språket
Visse «lidelser» og «sykdommer» kommer jeg aldri til å forstå meg på. Som depresjon, ADHD, fedme, anoreksi og bulimi. «Sykdommer» som knapt eksisterte for noen tiår siden, men som stadig flere nå blir diagnostisert med her i landet. (En del vil hevde at de eksisterte, men at det var knyttet skam til det å vedkjenne seg dem, eller at vi har bedre kunnskap og metoder til å identifisere dem)
Selv om jeg ikke akkurat kan påstå at jeg er ekspert på emnet, har jeg lest nok om det til at min perpleksitet ikke kan sies å komme fra at «sykdommenes» kompleksitet unngår meg, eller at jeg er kunnskapsløs.
Dermed kan jeg ikke la være med å falle på en konklusjon deles av mange, og som ikke akkurat er ny; for det første at de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», i det omfanget de eksiterer i dag og blir medisinert, er et moderne fenomen; mer presist, et moderne fenomen i rike land og hos relativt rike klasser (uansett land); og for det andre at det har gått inflasjon i diagnostiseringen av dem.
Hovedproblemet med de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», er at så mye av diagnostiseringen avhenger av selvrapportering. Mennesker som utad har sine grunnleggende behov mer enn oppfylt, sliter med det ene og det andre. Nå er det ikke akkurat overraskende eller nytt at folk som har føde og tak over hodet ikke er lykkelige hele tiden, men når stadig flere som «har alt» sier at de er mer ulykkelige og sliter mer med selvbildet sammenliknet med andre som har mindre, mener jeg at noe er galt fatt.
Er det virkelig sånn, eller handler om innstilling?
I en artikkel om dyr i dyrehage og depresjon og hvorfor man ikke finner tilsvarende melankolske dyr i naturen, sa Irene Pepperberg, en komparativ psykologiekspert fra Harvard, følgende til New York Times: «Et dyr i naturen har ikke råd til å være depressivt. Det ville ganske enkelt bli drept eller sulte i hjel, siden miljøet det lever i krever konstant årvåkenhet.» Noe anekdotisk forteller Pepperberg avisen like etter om sine jødiske besteforeldre som overlevde krigen og hvordan selve ideen om å være depressiv falt dem inn.
Men om så var, om Pepperbergs besteforeldre hadde vært depressive under krigen, så ville det ikke vært noe problem å forstå det. Hva er vel mer depressivt enn en krig, attpåtil hvor den vanlige grusomhetens vilkårlighet er gjort verre med en systematisk forfølgelse?
Nå blekner de fleste lidelser hvis man skulle sammenlikne dem med den til generasjonen som levde under krigen. Men selv når man legger de lidelsene til side og tar livssituasjon og diverse andre faktorer, er det ofte vanskelig å forstå hva som gjør at et menneske utvikler depresjon, anoreksi og bulimi, og hva som hindrer det fra å utvikle disse «sykdommene»/«lidelsene».
Spørsmålet streifet meg da jeg leste Birgit Alms korte «Det tause språket» fra 1993.
Boka handler om ei jente som sliter med anoreksi, så med bulimi, fra hun er tretten til hun blir nitten. Antakelig lengre, siden historien ikke ender med at hun overkommer problemene.
Jenta sliter ikke på hjemmebane. Tvert imot. Faren er baker og har et sunt forhold til mat og bryr seg ikke om hvor mye han veier. Det samme er sant om den hjemmeværende moren, enda hovedpersonen selv mener at moren burde gjøre noe for å kvitte seg med valkene sine.
Hun er ikke mobbeoffer, og ingen av jentene hun vanker med ser ut til å bry seg om vekt i samme grad som hun gjør. Og likevel er det ingenting som opptar henne mer i de seks årene vi følger henne enn trangen til å spise så lite at hormonene går i dvale, eller overspise og gjøre det å kaste opp til en vane.
På sitt beste beskriver boka karakterens urokkelige behov for å veie maten og telle kaloriene hun inntar, hennes uttalte mål om å «bli kjønnsløs» og hennes forvrengte syn på kroppen sin. Språket er vart og gnistrer til tider av intuitiv kunnskap og psykologisk forståelse.
På den andre siden sliter boka med noen av de samme problemene en del forfattere sliter med når de skriver om unge karakterer; tankene og formuleringsevnene blir lite troverdige, og karakterens stemme blir en stram linje som ikke tar hensyn til karakterens vekst.
Det største minuset er likevel at jeg ikke tar "sykdommen" "lidelsen" på alvor.
Fint skrevet, alvorlig og øm. Men ikke akkurat en bok du vil huske.
Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.
Tittel: Det tause språket
Utgitt: 1993
Forlag: J.W.Cappelens forlag a.s
Sider: 72
Terningkast: 3
Sist sett
