Bokelskere.no

Kan anbefale titlene og forfatterne under.

"Klagesang for Easterly" noveller av Petina Gappah
"Vi trenger nye navn" av Noviolet Bulawayo
"Zoo City" av Lauren Beukes (hele forfatterskapet er spennende etter min mening)
"Ikke la oss gå til hundene i kveld" (selvbiografi) av Alexandra Fuller
"Say you are one of them" av Uwem Akpan
"Allah skylder ingen noe" av Ahmadou Kouroum
"Shaking hands with the Devil" Roméo Dallaire
"Cry, the beloved country" av Alan Paton

Nesten alle som er suksessfulle i en gitt nisje vil før eller senere få kritikere som skriker høyt om at han/hun/de ikke tør ta risiko. De holder seg på sitt trygge spor og gjør det de kan best. Det er tilfellet i alle livets områder, men mer enn noe annet så er underholdningsartister en gruppe som oftest blir ofre for en slik kritikk.

Ta for eksempel Tom Hanks, Tom Cruise, Bruce Springsteen eller Stephen King; ikke en av disse kunstnerne har unngått denne kritikken. Da Tom Hanks' siste film "Saving Mr Banks" hadde premiere i USA og England i fjor, var kritikken at rollen var en "Tom Hanks rolle" (i betydningen en positiv karakter som griper omgivelsene med sin posivitet). Da traileren til den siste filmen til Tom Cruise dukka opp på nett, så kunne man høre det kollektive sukket til både filmkritikere og cinefilister. En kommentar som stadig dukket opp, gikk ut på at han allerede hadde laget den, og at publikum hadde sett den da den het Oblivion. Ingen ville høre på Cruise når han påsto at både rollen og filmen var noe han ikke hadde gjort før.

Enhver Stephen King-roman påkaller påstander om at forfatteren ikke kan skrive en god nok slutt. Likevel er Tom Hanks fortsatt suksessfull (både kommersielt og kritikermessig, spesielt i fjor da han var med i to kritikerroste filmer). Tom Cruises siste film " Edge Of Tomorrow" er en av best anmeldte filmene i år, og Stephen King er mer aktuell og relevant enn noensinne (med kriminalromanen Mr Marcedes, TV-serien Under The Dome mm.) Disse underholderne (en absolutt hedersbetegnelse i min verden) vet hva seerne og leserne deres vil ha, og de leverer det. År etter år. Selvsagt er ikke populæritet ensbetydende med kvalitet (Twilight og Hunger Games-bøkene er noen eksempler på at det ikke alltid er tilfellet), men det er ikke ubetydelig.

Robert Ludlum, forfatteren bak blant annet bøkene som Jason Bourne-filmene var basert på, var en forfatter som visste hva leserne hans ville ha, og som leverte. Forfatterskapet hans var rotfestet i 1970-åras paranoia mot statsmakten og statlige institusjoner. Bøkene er mursteiner der desillusjonerte agenter blir forrådt av ansiktsløse byråkrater med globale maktambisjoner.

"Jansondirektivet" er sånn sett ikke en bok som tråkker nye spor. Men så er det heller ikke det som er poenget. Det som leseren derimot får, er 605 sider med spenning, overraskelser og mord gjennom store Europeiske og Amerikanske storbyer.

Paul Janson er en middelaldrende eksspion. En dag blir han kontaktet av en kvinne som representerer stiftelsen til en kolosal filantrop og Fredsprisvinner som er blitt tatt til fange av en gruppe ekstremister. Janson setter sammen en gruppe og lykkes med å befri gisselet. Men like etter ser han på i det helikopteret som flyr gisselet og de andre i teamet hans eksploderer midt i luften.

Plutselig er han en jaget mann.

Da jeg fikk boka for første gang, hadde jeg lite lyst til å lese en mursteinsroman til (jeg hadde akkurat lest en på 800 sider). Så jeg lot boka ligge. Men den var der, stirret på meg, utfordra meg til å plukke den opp.

Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. Boka sitrer av spenning, og klimakset er helt fastastiskt.

Det er ikke en overdrivelse å si at det er en av de beste spenningsbøkene jeg har lest på en stund.

Fakta:
Tittel: JANSONDIREKTIVET
Forfatter: ROBERT LUDLUM
Forlag: N.W. DAMM & SØNN
Sider: 605

Terningkast: 5

Glad for å kunne bistå. Har stor respekt for de eldre.

Er nok best at relevante innlegg, synspunkter og spørsmål postes i riktig tråd. Gjør det enklere å både svare og holde ting adskilt. Det motsatte fører bare til surr.

M

"For de little stealin' dey gits you in jail soon or late. For de big stealin' dey makes you Emperor and puts you in de Hall o' Fame when you crooks." Eugene O'Neill

"Television has brought back murder into the home-where it belongs." Alfred Hitchcock

"When I give food to the poor, they call me a saint. When I ask why they are poor, they call me a communist." Helder Camara

"Det ble nødvendig å ødelegge byen for å redde den." tilskrevet en amerikansk major som uttalte seg om ødeleggelsen av den Vietnamesiske byen Ben Tre i 1968 (AP)

Be happy while y'er leevin,
For y'er a lang time deid

Skottsk motto

All things bright and beautiful
All creatures great and small
All things wise and wonderful
The Lord God made them all

Cecil Frances Alexander

"He slipped, Dolan. That's all you have to know. And Elizabeth was there, at the wrong place and the wrong time, to see the slip. She went to the police, and the police sent her to the FBI. And she was questioned, and she said yes, she would testify. They promised to protect her. But they either slipped or they underestimated Dolan. Maybe it was both. Whatever it was, she got into her car one night, and the dynamite wired to the ignition made me a widower." Dolan's Cadilac

For sju år siden var Robinson en lykkelig middelaldrende mann: Han var gift med kvinnen i sitt liv, Elizabeth; han hadde en jobb som han trivdes med, som lærer på en barneskole i Las Vegas; og han hadde fortsatt en respektabel manke. Ikke nå lenger.

Elizabeth, som også var lærer på den samme skolen hvor Robinson jobbet, og fortsatt jobber, ble vitne til en kriminell hendelse hvor den mektige mafiabossen Dolan var delaktig i. I motsetning til de fleste, velger Elizabeth å gjøre det rette; hun går til det lokale politiet, som henviser henne til den føderale politietaten- FBI. Ikke bare forteller hun dem om hva hun har sett, men hun går med på å vitne når rettsaken kommer opp. For det lokale politiet og for FBI, som hadde etterforsket Dolan i årevis uten å noen gang få noe på ham, representerer Elizabeth et kolossalt gjennombrudd. Men gleden er kortvarig: En kveld setter Elizabeth seg inn i bilen, skrur på tenninga og blir blåst til himmels.

Dolan blir frikjent, og livet går videre for alle. Men ikke Robinson.

Han skygger Dolan. Studerer ham fra en god avstand mens mafiosen holder overdådige fester, omgir seg med vakre kvinner, kjøper den ene luksusbilen etter den andre og farter mellom husene sine i Las Vegas og Hollywood Hills. Observerer og venter. I sju, lange år. Så får han en dag en idé. Fra en film.

I filmen lurer en gjeng ranere en pengetransportbil med omkjøringsskilt, helt til bilen ender opp i ørkenen der ranerne beleirer den. Kan han gjøre det samme med Dolan? Robinsons rasjonelle side tviler sterkt på at en slik plan kan bli en suksess. Men i sju år har stemmen til Elizabeth hvisket ham i bakhodet og krevd blodig hevn. Og Robinson er ikke en mann som vil nekte sin elskede det hun ønsker mest av alt.

"Dolan's Cadillac" er en novella fra samlingen "Nightmares & Dreamscapes", utgitt i 1993. Det er også en typisk Stephen King-novella; plausibel, gripende, konsentrert, og kanskje mer enn noe annet- varm. Det siste er at noe som kjennetegner det beste fra Kings penn. Og "Dolan's Cadillac" er uten tvil noe av det beste som King har produsert.

Les den!

Tittel: Dolan's Cadillac
Utgitt: 1993
Forlag: Viking
Sider: 69

Terningkast: 6

"Mannen som hadde giftet seg med mine drømmers kvinne, ser ut til å ha vært gift med en annen kvinne- for ikke å snakke om at han nå var, vel, død. For å si det på en annen måte: Natalie var ikke i begravelsen til sin mann. Det har krav på en slags respons fra meg, har det ikke?" (s.33)

Den amerikanske spenningsforfatteren Harlan Coben har blitt mer og mer populær i de siste årene. Ikke bare er han godt likt av kritikerne, men hans spenningsromaner, som ofte foregår i og omkring New Jersey der forfatteren selv bor, har også vunnet en stor leserskare over hele verden.

Jeg er en av dem.

I likhet med noen av sine berømte kollegaer, som Stephen King og James Patterson, har Coben skapt seg en nisje i det litterære landskapet. Der King for eksempel kan sies å skrive (dramatiske) grøssere med et særegent hjerte og Patterson (med sin store produktivitet) utgir den ene høyoktan action-boka etter den andre, kan man oppsummere Cobens forfatterskap ved å si at han skriver spenningsbøker med et stort hjerte.

Som leser har jeg stort sett ikke noe å si på hans evne til å holde leseren åndeløst fanget. Men jeg kan ikke si at jeg er like imponert over hvordan han håndterer de romantiske delene, aspektene eller understrømningene som etter hvert er blitt en obligatorisk del av hans bøker. I stedet for å styrke protagonistens motivasjon, få meg som leser til å heie enda sterkere på ham, får disse romantiske bi-historiene (som ofte får hovedkarakterene til å komme med svulstige erklæringer) leseren- i dette tilfellet meg- til å himle med øynene.

Før jeg legger frem et eksempel på denne, i mine øyne fatale feilen, la meg gi deg et kort hint om hva boka handler om: Jake Fisher er en intelligent og ung statsviter med en stor fremtid som professor i statsvitenskap. Hans kjærlighetsliv er dessverre ikke like lovende som hans yrkesliv. Faktisk er det heller ganske dødt. Jake har nemlig akkurat blitt dumpet av sitt livs store kjærlighet; kunstneren Natalie Avery. Grunnen hun oppgir er like sårende som den er enkel: Hun har bestemt seg for å gå tilbake til en ekskjæreste; kirurgen Todd Sanderson.

Som om det ikke er nok, inviterer hun ham til bryllupet. Ingen forventer at han skal dra, men Jake drar. Sitter bakerst i en av de bakerste benkene og betrakter kvinnen i sitt liv gi sitt ja til en annen mann. Etter seremonien, kommer Natalie bort til ham og gjør et par ting klinkende klart for ham; at hun ikke elsker ham mer, og at hun vil at han skal glemme henne og la dem få leve i fred.

Jake går motvillig med på det. Han lover det. Og i seks år, seks lange år hvor det ikke har gått en dag uten at han har tenkt på henne, på den første gangen de traff hverandre på en retreat for spirende skribenter i Vermont, holder han løftet sitt. Så forandrer alt seg.

Det starter med en nekrolog som blir publisert i studentavisen på Colleget der han underviser. Todd Sanderson er død. For første gang på seks år vekkes Jakes rustne livsmotor. Dermed skjer det uunngåelige; han setter seg på første fly til Palmetto Bluff, South Carolina, der Natalie og Todd skal ha slått seg ned, og der begravelsen skal finne sted. Så kommer sjokket; den døde mannen er Todd Sanderson, men enken er slett ikke hans Natalie! Han blir enda mer forvirret når søsteren til Natalie, som var til stede under bryllupet, later som om hun aldri har møtt ham.

Bestevennen Benedict råder ham til å gå videre med livet sitt. Møte en annen, glemme Natalie. Men det makter han ikke. Senere erkjenner han overfor noen at ;"Latteren hennes var selve livet.[...]Vi fant et sjeldent og spesielt sted, et sted med farge og tekstur, og når du er så heldig å finne det, angrer du på hvert øyeblikk i livet da du ikke befant deg på det stedet, for det føles som bortkastet."(s.187) Er det rart at han blir beskyldt for å gå med rosafargede briller?

Gravingen hans vekker opp makter som er villige til å gå over lik for å få det som de vil, og Jake oppdager raskt at han burde ha tatt rådet til bestevennen og latt fortiden ligge i fortiden. Men da er det allerede for sent.

"Seks år" en heseblesende, spenningsfylt, fettfri og strøken spenningsroman. Karakterene, spesielt hovedpersonen, er sympatiske, utviklingen av plottet er troverdig, og slutten er ikke mindre enn fantastisk.

Det eneste som får boka til å skurre er kjærlighetsforholdet som er så sentralt for handlingen. I stedet for å fremstå som et forhold tuftet på voksne menneskers gjensidige tiltrekning og affeksjon for hverandre, sitter jeg igjen med et inntrykk av å ha lest om et tenåringsforhold. Selv språket Jake bruker om Natalie høres som om det er tatt fra en tenåringsroman for jenter.

En gang når han skal beskrive hvordan forholdet mellom han og Natalie var, sier han dette; " Du synes synd på andre fordi de aldri kommer til å oppleve disse ustanselige utbruddene av lidenskap. Natalie fikk meg til å føle meg levende. Hun fikk alt rundt oss til å sprake og overraske." (s.187) Jeg vet ikke om andre, men denne lange passasjen (som forresten er på over tjueni linjer) hakket løs på troverdigheten til hele historien. Ikke fordi jeg har et problem med folk som er forelsket eller store kjærlighetserklæringer, men det er en tid og sted for alt. Og disse pompøse linjene skurret i denne boka.

Det er likevel en liten rift i en ellers solid og velplottet spenningsroman. En jeg, tross de svulstige delene, ikke har noe problem med å anbefale på det varmeste. Dette er Harlan Coben i toppform.

Tittel: Seks år
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 318

Terningkast: 5

Generelt avbryter jeg aldri en bok. Jeg leser den ferdig uansett om den er god eller ikke. Men én ting som ødelegger en bok for meg, og det skjer ofte, er overbeskrivelse. Dette skjer spesielt hos debutanter og en del krimforfattere (spesielt Unni Lindell). Da pleier jeg å ta en pause, lese et kapittel fra John Irving-bok for å lade opp, før jeg går tilbake til den kjipe boka.

Det er noe med underdogen, han eller hun som blir avskrevet av alle, men som på grunn av sin iherdighet, utholdenhet, ståpåvilje og med en dose hell trosser alle spådommer og kommer seirende ut. Det er ikke hver dag man ser sånt, noe som bidrar til den elektriske magien som får håret til å reise seg når man en sjelden gang blir vitne til noe slikt.

For det er virkelig sjeldent.

For min egen del har jeg ikke sett noe som har imponert meg siden Euromesterskapet i 2004 da Hellas vant hele mesterskapet. Siden jeg heiet på tsjekkerne, etterlot grekernes seir meg med en bitter smak i munnen, mye på grunn av anti-fotballen de spilte, men etterpå da jeg roet meg ned, kunne jeg ikke la være å beundre hva grekerne hadde prestert.

Som med sport, så også med litteratur, enda en del vil protestere at det er en forskjell. Ikke i min bok. Ikke alltid.

Fordi jeg leser så mange bøker og sampler så mange forfattere, blomstrer eller dør mitt forhold til en forfatter på et par bøker. Hvis forfatteren ikke klarer å fenge meg, vekke min interesse eller forsøker å drepe min leseentusiasme med tusen kutt ved å hengi seg til pretensiøst svada, unngår jeg hele forfatterskapet og går videre til noe mer givende. Verden er tross alt full av skribenter som ikke får meg til å lukke øynene og puste inn og ut for å overkomme instinktet til å kyle boka mot veggen.

Jon Øystein Flink tilhørte frem til et par bøker siden forfattere i denne kategorien, forfattere jeg avskrev som så dårlige og pretensiøse at jeg ikke ville bruke ett eneste minutt av livet mitt på å lese igjen.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

Etter nesten to ti års fravær, reiser Matti hjem for å besøke faren, Lasse. Vi vet ikke helt hvorfor de to ikke har sett hverandre i så lang tid. Ei heller hva som er den primære grunnen til at Matti nå kommer til hjemtraktene. Men det blir stykkevis og sakte avklart. I hvert fall delvis.

Før han rekker å besøke faren, møter han og kommer i prat med to menn, hvorav den ene er en bekjent. Mennene har med en hund som de forteller Matti er aggressiv og en fare for barn. De skal ta den med ut i skauen og avlive den med børsene de har med seg.

Av grunner som i hvert fall jeg aldri forsto, bestemmer Matti seg for å bli med mennene. Men den planlagte avlivingen går ikke slik de så for seg. Hunden klarer å stikke av. Men ikke før den gir Matti et lite men alvorlig bit på fingeren. I stedet for å dra til en legevakt, forbinder Matti selv skaden. Så ringer han dama, forteller at han har kommet frem, men lar være å informere henne om at han ikke har besøkt faren ennå, eller om den stygge skaden han har fått.

Senere, etter at han har tatt avskjed med mennene, bestemmer han seg for å utsette besøket og sove i bilen. Det er ikke så enkelt i den iskalde natten. Men erindringene fra barndommen, luller ham i søvn.

Imens blir vi presentert for Lasse. Snart sekstifem, singel, og til tider brysk. En mann som har levd livet, som de sier. Ikke bare har han fartet fra den ene jobben til den neste gjennom hele livet, men underveis klarte han i tillegg å havne i alkoholens vanedannende klør. Det kostet ham mer enn han kan eller vil huske. Både økonomisk, helsemessig og ikke minst- sosialt.

Men i de siste seks månedene har vært på bedrings vei.

Han går jevnlig på AA-møter, jobber som frivillig på et senter der både han og vennene vanker, og bygger sakte men sikkert opp livet sitt. Til tross for fremgangen han har gjort med å temme de ødeleggende kreftene som ødela så mye av det han hadde kjært, har han ikke funnet en kvinne å dele livet med. Ikke er vi sikre på om han vil ha det heller, ettersom han har et udefinert og sporadisk forhold til en mann i omgangskretsen Grunnen til at leseren er usikker, er at han selv ser på det som noe ikke-planlagt og slett ikke som noe som han vil gjenta. Men han har noen i livet sitt som han setter foran alt og alle. Det blir vi i hvert fall fortalt.

Møt whippeten Boys. En lojal hund for Lasse, men en kilde til konflikt mellom eieren og naboene som ser på han som en udisiplinert plage. Konflikten mellom partene har eskalert såpass at kommunen har blitt involvert, men fordi partene er så uvillige til å gå i dialog med hverandre, er det ingen løsning i sikte.

Historien veksler mellom perspektivene til de tre.

"Boys" er et forsøk på å skrive et øyeblikksbilde om en gruppe skadete menn og et kjæledyr som prøver å finne, eller finne tilbake til, sin plass i solen.

Dessverre er det ikke særlig vellykket. For det første er historien full av klisjéer. En barndom ødelagt av alkohol; en gruppe menn som har levd lenge, men som oppfører seg og snakker som tenåringer; vennskap mellom menn som absolutt må ha rot i homoerotikk. Alt er der.

Men klisjéer trenger ikke å være kjedelige. De kan pakkes i humor, anekdoter, og interessante hendelser som dekker over klisjéene. Dessverre gjøres det ikke her. Humoren er nærmest fraværende. Det lille som er der er så barnslig at det virker myntet på fjortenåringer. Her er et eksempel: På bursdagsfesten ber en av gjestene alle tie stille. Deretter forteller han om den gang Lasse kom for å leie en buss, hvordan han var skeptisk til han, og hvordan alt endte i latter og livslangt vennskap da det viste seg at Lasse ville leie bussen for å transportere et dusin kvinner til et feriested for en orgie. Hvis du reagerer med et "hæ?" uten å smile eller le, så er vi i samme båt.

Det som likevel overbeviste meg om at jeg hadde kastet bort tiden, er dette; leseren blir gitt et inntrykk av at Lasse elsker hunden sin. En av karakterene mener til og med at den opptar en for stor plass i livet hans. Likevel, når hunden forsvinner, er hans reaksjon ikke å lete. Nei, han fortsetter å underholde og feste sammen med kameratene. Som om det ikke var nok, går han og legger seg etter festen. Uten å lete etter hunden!

Personlig synes jeg at altfor mange mennesker har et følelsesmessig usunt forhold til kjæledyrene sine (f.eks. alle menneskene som demonstrerte forleden i forbindelse med drapet av hunden Tønnes), men jeg har til gode å møte noen som påstår å "elske" sitt kjæledyr og som deretter fester og sover etter at kjæredyret deres ble borte.

Jeg er ikke i tvil om at Anna Ringberg kan skrive. Hun klarte tross alt å gi ut denne boka. Men det å kunne skrive, og det å kunne skrive interessant og godt er ikke det samme.

"Boys" er kjedelig, uinteressant og utroverdig i sine karaktertegninger. En av mine absolutt verste leseropplevelser. Uten tvil.

Tittel: Boys
Utgitt: 2011
Forlag: Pax forlag
Sider: 254

Terningkast: 0

«Jeg har vært utro. Jeg ler litt, og heller appelsinjuicen i glasset. Jeg var tjuesju da jeg giftet, ikke en gang Stig trodde vel at han var den eneste jeg skulle pule med resten av livet.» Ynde, s. 38

Ballettdanseren Maria, hovedpersonen i Kristin Marie Berstads «Ynde», står foran mer enn et veiskille i livet: På jobbsiden har hun akkurat fått hovedrollen i en oppsetting av Shakespeares Romeo og Julie. Bonusen er at Romeo skal spilles av Antonio, en klisjéaktig råflott italiensk danser med erfaring fra scenemiljøet i New York.

Men før stykket blir en realitet må hun overkomme både en fersk skade i kneet og usikkerheten som kommer fra yngre og ferskere dansere som puster henne i nakken.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg! Rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der.» Bisettelsen har funnet sted

Døden. Det tomme intet hvis du ikke er religiøs. En viktig mellomstasjon dersom du er religiøs. En uunngåelig kontrollpost som vi alle må gjennom. Et emne en del liker å si at de «liker å gruble over».

Jeg er ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke synes det er interessant å snakke om det, det gjør jeg. Men min største bekymring kretser lite rundt selve dødsprosessen (enda jeg foretrekker å krysse over så smertefritt som mulig). I stedet er jeg mer opptatt av hvor jeg kommer til å ende opp. Om troen min og mine gode gjerninger er nok. Enkle ting.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Gata leiligheten ligger i, er bare et steinkast borte fra der hvor jeg bor, likevel er romma der høyere og større, oppgangene breiere, og det er alltid lyspærer i gangen. Aksjeleiligheter. Dem er bygd for andre folk enn meg. Jeg veit at jeg ikke har noe der å gjøre.» Alt vel, kommer snart tilbake, s. 27

Enda jeg ble født og vokste opp i en storby, har mitt trivelige liv på bygda i de siste femten årene gjort meg nokså allergisk mot byer. En snikende uro kryper inn i kroppen min når toget, bussen eller flyet eller bilen kommer i nærheten av en, og jeg planlegger fluktruten allerede et par eller tre sekunder (noen ganger minutter) før jeg krysser grensene til byen som skjebnen av en eller annen grunn har tvunget meg til å dra til.

Det betyr ikke at jeg hater byer. Jeg har tross alt mange gode venner som bor i disse maurtuene hvor folk av alle slag lever og irriterer livskiten ut av hverandre. I tillegg liker jeg jo fiksjon, både litteratur og film, som handler om byliv; f.eks. Crash, The Goodbye Girl, Paris Short Cuts på filmsiden, og The Age Of Innocence, George Pelecanos’ bøker og Ingen drømmer om Oslo av Ola Jostein Jørgensen på litteratursiden.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Til slutt klarte hun det, og satte kniven tappert rett inn i sitt eget hjerte: «Gilles elsker meg ikke lenger.» Hun svimlet. Med en stor, klossete bevegelse strakte hun armen ut mot Gilles som lå og sov, som om hun ville be ham om hjelp. Hun stoppet i tide. Nei Elisa, nå må du lide alene. For første gang kan du ikke søke støtte i Gilles’ kjærlighet, du må kjempe som om du var alene i verden.[…] Du står alene overfor ditt livs største sorg.» Gilles’ kvinne, s. 21

Elisa er en typisk hustru i 1930-tallets Belgia: Hun steller huset og barna, planlegger familiens sosiale utflukter og lever og, kanskje mindre typisk for perioden, lever og ånder for kjærligheten til ektemannen Gilles. Med god grunn også. I en tid hvor den økonomiske depresjonen rev i stykker familier og nøden herdet både kropp og sjel, er Gilles noe så ekstraordinært ordinær som en øm og hensynsfull ektemann og en kjærlig far for parets to barn.

Les mer: skriv lenkebeskrivelse her

"Det er en viss tilfredsstillelse ved å sitte som fange i Tower of London. Det plasserer liksom en mann i selskap med de store, selv om det er aldri så ufortjent. Mon forbryterne i Dartmoor-fengselet føler det på samme måte? Sannsynligvis gjør de det. Når alt kommer til alt, betyr en dom på tyve år at man har nådd toppen av sin karriére." Jaget vilt, s. 5

Claudio Howard-Wolfersan er ren og pen på fingrene, har dametekke og forfinet smak og måte å føre seg frem på som bare kan komme fra et privilegert liv. Men hverken hans dannede stil eller standen han tilhører kan få ham ut av klemmen han nå befinner seg i; Claudio sitter nemlig i Tower of London, anklaget for høyforræderi mot Storbritannia, fordi myndighetene tror at han er en overbevist kommunist, en trent spion og en farlig infiltratør som sto på nippet til å stjele atomhemmeligheter.

Det beskyttede livet han har levd, godt krydret med hovmod, gjør Claudio blind for alvoret i anklagene staten stabler opp mot ham. I stedet for å ta inn over seg de seriøse beskyldningene, står han fast på at de er et resultat av den paranoide atmosfæren i landet, der den røde fare, forestilt eller reell, ses overalt. Og det er bare et spørsmål om tid, tror han, før alle andre ser hvor latterlige anklagene er.

Les resten av anmeldelsen her: "Jaget vilt": Anmeldelse

skriv lenkebeskrivelse her