Bokelskere.no

Husker noen av dem noenting? Og hva burde en lese hvis en skal lese biografier av musikere?

Okay. Du mener kanskje jeg heller burde poste kun konklusjonen?

Hei. Nei, dessverre. Hadde avtale med en om å fornye siden, men han er ute på reise. Så jeg må nok utsette endringene.

«Jeg husker ikke om Gauvain var like god til å kjærtegne da som han ble senere. I hans miljø kjærtegnet man ikke noe særlig den gangen. Og den gangen lot jeg meg ikke så lett kjærtegne jeg heller. Jeg syntes at Roger var svært normal. Man kan ikke plage mennene med «nei, høyere opp» eller «au, det er for hardt»?» eller enda verre «litt til, er du snill». For hvis man maser på dem, virker man umettelig, og da går de annet steds hen til jenter som alltid er tilfredse, som høyakter deres magiske stav og drikker deres hellige olje med miner som om de gikk til alters.» Hjertets kar, s. 30-31

På de første sidene i «Hjertets kar», kommer Pariserinnen, historikeren og litteraturviteren George (uten s, oppkalt etter Sand) med en innrømmelse; ord og språk kommer til kort når en skal fange på et blankt ark « de gleder som kalles kjødelige». «[?] hvert ord jeg skriver er rede til å svikte meg, fordi det enten er kjedelig eller vulgært, blodfattig eller grotesk, om ikke direkte frastøtende.» kontemplerer hun. Så kommer hun med en av de mest skarpe (og morsomme) observasjonene jeg har sett på en stund når det gjelder erotika-litteraturen; «[?]ordforrådet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslører en forferdende fattigdom.»

Denne kvalen er nokså typisk for både henne og den intellektuelle kretsen hun tilhører som voksen. De utgjør en gruppe som kan snakke «briljant [?] om elskov og vellyst», men som ikke er bedre elskere eller bedre i stand til elske for det. Alt er blitt impotent. (s. 132)

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

"Livets nivåer" av Julian Barnes er en bok ulik de fleste. Den inneholder tre litterære essays; det første essayet handler om pionerene i ballongferd og vovhalsene som for første gang klarte å ta de første fotografiene fra lufta; det andre delen handler om en romanse mellom to større-enn-livet-figurer, og det tredje, det beste essayet etter min mening, handler om bortgangen til forfatterens kone, sorgen og hvordan han taklet livet uten henne. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, kommet over noe finere som er skrevet om sorg. Det er også denne delen som fortsatt gjør at jeg ikke tør å anmelde boka, fordi jeg stadig går tilbake til den og opplever nesten elektrisk støt ved hver leste setning.

"Jeg famlet meg blindt gjennom verden, på leting, selv om jeg ikke visste det, etter det som kunne gjøre meg hel. Hun gjorde meg hel, men jeg mistet henne. Og etter å ha kjent sammensmelting og helhet, ble det umulig for meg å leve uten- jeg ville foretrekke aldri å ha visst at en slik tilstand var mulig." Dr Haggards lidelse, s. 76-77

Min introduksjon til Patrick McGraths psykologiske semi-skrekkbøker, kom gjennom en adapsjon av en av hans bøker; «Asylet» fra 2005, med avdøde Natasha Richardson i hovedrollen. Jeg så filmen, ble lite imponert, leste boka og skjønte hvorfor; McGrath er en av disse forfatterne som bygger opp sine bøker på samme måte som M. Night Shyamalan, altså rundt ett spesielt element eller "vri". Og som med Shyamalan er inntrykket man sitter med etterpå avhengig av om man har latt seg imponere av dette elementet eller denne «vrien».

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg vil vekk. Bort. Jeg har over fire tusen kroner på kontoen. Jeg har en mamma som ikke er her. Jeg har en pappa som har for mye å tenke på. Jeg har en lillebror som snakker for mye bæsj. Jeg har en søster som bare vil dø, det er i alle fall det hun sier. Og jeg har for mange tanker i hodet og det er ikke plass til dem lenger og da må jeg gjøre noe. Gjøre det jeg vil. Det er det jeg må.» Mamma er et annet sted, s. 51

De tre siste romanene til Aasne Linnestå har handlet om ett skjebnesvangert år i livet til en over gjennomsnittet privilegert norsk familie. Mer konkret tar bøkene for seg solskinnsdagene før depresjonen til forfatteren og moren i familien, Sylvia, og den tunge perioden etter at familien blir klar over at Sylvias siste forsvinningsnummer ikke er enda en i rekken, at det er alvorligere enn som så, at Sylvia har begått selvmord.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg visste godt at problemet med foreldrene mine var et klasseproblem. De ble sendt til landsbygda for å bli rehabilitert, gjennom hardt fysisk arbeid og gjennom kontakt med bønder og andre arbeidere, nettopp for å fri seg fra sin klassetilhørighet. Men hva skulle jeg gjøre for å befri meg selv? Det hadde ingen fortalt meg.» Spør solen, s. 82

He Dong er noe så sjeldent som en kina-født forfatter, bosatt i Norge. Hun kom til Norge i 1985, debuterte med diktsamlingen «Øy» i 1990, og har siden utgitt flere diktsamlinger, fått et par enkeltstående noveller publisert i helholdsvis Samtiden og Vinduet, utgitt én novellesamling og oversatt og gjendiktet flere verk. Som om ikke det var nok, er hun medisinsk utdannet og har skrevet om hvordan akupunktur kan hjelpe røykere å bli kvitt uvanen sin.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Søstrene Balado åpnet Casino del Danzón om kvelden den 15. september 1961. Blant de tilstedeværende var sakfører Canales, privatsekretær for guvernøren i staten Plan de Abajo, og sakfører Sanabria, privatsekretær for guvernøren i staten Mezcala, videre kongressmedlem Medrano, en jernbaneforeningsformann og to bondeledere, banksjefen i Mezcala-bankens filial i San Pedro de las Corrientes, diverse forretningsmenn og en kvegeier som eide over 100 krøtter.[?] Søstrene Baladro var på toppen av sin samfunnskarriere, men trodde at det ennå var mange trinn å klatre på stigen.» Jentene som forsvant, s. 46

Hjernen er en fantastisk konstruksjon. Jeg skal ikke gå inn på dens fysiologi eller ramse opp alle de vidunderlige ting den gjør, men la meg bare nevne to ting jeg er evig takknemlig for og som hjernen min hver eneste dag: for det første resetter den seg hver gang jeg leser en middels til dårlig (hvilket skjer oftere enn jeg liker å tenke på), det hindrer min litteraturelskende sjel fra å bli knust under vekten av alle de dårlige bøkene en ikke kan unngå å utsette seg for når man leser mye; det andre den gjør er enda viktigere: den tar enhver god leseopplevelse og legger den i skattebingen der minnet om de gode, sjelsettende bøkene bevares, og henter dem på bestilling hver gang en bok truer med å svekke min tro på at enda flere ukjente gode bøker og forfatter er «out there».

At det er mulig å finne en anna bok som kan gjøre meg like målløs som John Irvings «Garps bok» og Zadie Smiths «Hvite tenner».

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«There was a shadow over me. Jeg var ondere enn selveste Mark David Chapman. Hvis det sto i stjernene at John Lennon skulle erobre Yoko Ono og forlate The Beatles- hva hadde vel jeg med det å gjøre? Med hvilken rett hadde jeg blandet meg inn i John Lennons liv?» Den trettende Beatle, s. 50

Ting har sjelden klaffet for Billy Shears; Han har ikke fullført finansutdannelsen, mer enn et dusin forhold med kvinner har havnet i grøften og de nitten semestrene han har brukt på å ta filosofi har kun skaffet ham en deltidsjobb på en fotokopieringssjappe og en annen som bartender. Det er ikke noe han er spesielt stolt av, ikke når han allerede er trettiseks. Det hjelper heller ikke på ting at han pusher speed på si.

Han er litt mislykket med andre ord.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Noen hadde knust en rute på sløyden, antagelig Steven, han sa det var han og at de ikke måtte sladre, Gud ser alt, men sladrer ikke skrev Steinar i sykkelskuret i matfrikvarteret, Nils hadde stjålet et mikroskop på kjemien, Fredrik hadde røyka på jentedo. Helle og Mari skulle drepe Grimsmo.» Et dikt til mormor, s. 39

Vigdis Hjorhts «Et dikt til mormor» handler om å vokse opp, om skjæringspunktet mellom barnslig barndom og Rubiconen man må krysse for å bli «voksen». I hovedpersonen Helles tilfelle er «voksenhet» relativt, hun er bare elleve, men som så mange i den alderen er hun opptatt av å løsrive seg, stiller spørsmål ved de voksnes regler og normer og prøver å finne sin egen sti. Paradoksalt nok betyr det at hun og venninnen tar den samme stien som barn og unge har tatt i uminnelige tider; de skulker skolen, stjeler, skriver nokså stygge brev til autoritetspersoner og grynter og sukker seg gjennom hverdagen.

Leser resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

"They [corporations] cannot commit treason, nor be outlawed, nor excommunicate, for they have no souls." Edward Coke (1552-1634), Engelsk jurist, dommer, politiker.

«På nattbordet til den andre beboeren sto en kjempestor klokke, den tikket så høyt at jeg til slutt ikke hørte noe annet enn tikkingen. Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den i hjel, den dør av seg selv.» 17:15 til Tønsberg, s. 13

Jeg er ikke en ekspert på forfatterskapet til Vigdis Hjort. Egentlig har jeg bare lest to av hennes bøker, men hvis jeg får en pistol mot tinningen og blir bedt om å komme med en observasjon om hennes forfatterskap, så vil jeg nok si at enhver leser som søker plottdrevne historier, skyr filosoferende forfattere, misliker dialog som får en til å rynke pannen, bør lese andre forfattere enn Hjort.

Les resten av anmeldelsen her : skriv lenkebeskrivelse her

«Din verdi består kun i at du opptar og mestrer den lærdommen du får. Avhengig av bruksområde vil din verdi variere. Når man sår et tre og forventer persimoner og det bare kommer kart er det bortkastet å stole mer på det treet. Staten hadde presentert en klar målsetning for hvordan dine medisinske ferdigheter skulle komme til nytte. Dine ferdigheter innen medisin tilhører ikke deg, men må være et instrument for staten.» Herr Hann, s. 41

Hwang Sok-Yong er ikke nådig mot den ærlige, oppofrende og moralsk stødige hovedpersonen sin. Han utsetter ham for kyniske naboer, paranoide statstjenestemenn, svikefulle kollegaer, en mistroisk kvinne, fengsel, tortur og et trist endelikt. Herr Han vasser altså ikke gjennom skitt som en Andy Dufresne, for så å ende opp som en rik og fri mann på en Stillehavsøy. Det gjør Hwang klart allerede i de første førti sidene. Fokuset er i stedet på hvordan og hvorfor herr Han, en mann som en gang var professor i gynekologi i Pyongyangden, har endt opp som en fattig og slagrammet dranker.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

"De skyter den hvite jenta først. Med de andre kan de ta seg den tiden de trenger. Ingen grunn til hastverk her ute. De er åtteogtjue kilometer fra en by som har hundreogfemti kilometer mellom seg og noen annen. Det er sikkert nok av steder å gjemme seg i Klosteret, men de har god tid og dagen har så vidt begynt. " Paradis av Toni Morrison, s. 9

«Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som så på henne som en fiende som måtte temmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å ta imot det de tilbød fordi det ikke ar dét hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med alle svarene.» Jakarandatreets barn, s. 19-20

I anmeldelsene av den prisvinnende iranske regissøren Asghar Farhadis 2011-film A Separation, var det ikke rent få filmanmeldere både i USA og i Norge som identifiserte Nader (Peyman Moaadi) og Simin ()Leila Hatami), middelklasseparet filmen fokuserer på, som sekulære, og bemerket at Vestlige seere ville være på deres side i konflikten mot det fattige og religiøse ekteparet Razieh (Sareh Bayat) og Hodjat (Shahab Hosseini).

Påstandene underbygger hverandre, den første må være sann for at den andre også skal være det. Og hva er det den første påstanden hviler på? Jo, den hviler på tre observasjoner; for det første det faktum at Simin ønsker å immigrere til et Vestlig land der datteren Termeh (Sarina Farhadi) vil ha bedre utsikter til en god fremtid; for det andre at Simin og Nader, i motsetning til Razieh og Hodjat, ikke søker veiledning hos religiøse skikkelser; og for det tredje at Simins flammende røde ikke er helt dekket av skautet slik nyhetsrapportene sier at regimets lover krever.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

På den ene siden beundrer jeg Coben for å skrive om karakterer som til de GRADER har hjertet "on their sleeves". Det er ikke ofte en ser det i krim/spenningsbøker. Men på den andre siden kan jeg ikke la være å himle med øynene når språket blir så svulstig at det minner om romansebøker for tenåringer.

Det er du ikke alene om. Både fans, boknerder på goodreads og anmeldere har notert seg det samme. I boka forklares invitasjonen med at hun ønsker å gjøre det tindrende klart at hun har gått videre. Noen velger å bruke det mot boka, mens andre heller fokuserer på spenningen. Selv gjorde jeg det siste, men hvis Coben skal bedømmes på måten han skriver de romantiske bi-historiene så er han nok en av de mest svulstige i bransjen nest etter Nicholas Sparks.

http://www.huffingtonpost.com/jackie-k-cooper/six-years-is-cause-for-ju_b_2839478.html

Anmelderen over er av dem som roser boka, selv om han også noterer seg invitasjonen i slutten av andre avsnitt.

«Utrolig. Vernon rakte hånden ut etter et nytt[bilde]; fra topp til tå og sterkt beskåret; og deretter det tredje, i trekvart profil. Han vendte tilbake til det første. Alle andre tanker var nå jaget på flukt. Så studerte han det andre og tredje på ny, og denne gangen tok han inn hver minste detalj ved dem og følte bølger av distinkte reaksjoner: først forbløffelse, etterfulgt av en ustyrlig indre lystighet. Å undertrykke den gav ham en fornemmelse av å lette fra stolen. Dernest fikk han en følelse av tyngende ansvar- eller var det makt? En manns liv, eller i det minste hans karriere, lå i hans hender. Og hvem visste, kanskje Vernon var brakt i stand til å endre landets fremtid til det bedre. Og avisens opplagstall.» Amsterdam, s. 58-59

Ingen av hovedkarakterene i Ian McEwans «Amsterdam» kan kalles sympatiske. Ikke Molly, restaurantkritikeren og fotografen har vandret over til den andre siden og som nå eksisterer kun som aske i en krukke og i minnene til de som er igjen. Ikke George, Mollys herskesyke forleggerektemann, som lot seg behandle dårlig nok av henne til at menneskene rundt dem la merke til det, uten at noen kunne forstå hvorfor han fortsatte å bli i ekteskapet. Ikke Clive, den moralsk bankerotte komponisten Molly var sammen med på slutten av sekstiårene og som, tretti år senere, fortsatt behandler forholdet som en fjær i hatten. Ikke Julian Garmony, utenriksministeren som hadde et spesielt forhold og en nokså dårlig skjult affære med Molly. Og ikke Vernon, redaktøren og journalisten som bodde sammen med henne i et år i Paris en gang på 70-tallet, enda han er det nærmeste en kommer til en helt.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

Jeg ville gjort det hvis jeg trodde på at det var nødvendig å gjenoppfinne hjulet. Vi må bare minne hverandre på hva slags hjul som passer hvor.

Når det gjelder Hitchcock og samfunnsetikk; jeg tror nok ikke at han planla å fremme en etisk posisjon. Men siden han hadde levd gjennom krigen, kan du jo greit konkludere at han mistet illusjonene som alle andre. Om du setter ham i relativissmeleiren eller oppdaterer ham til "født sånn"-posisjonen biologer og nevrovitenskapen forfekter i dag står er opp til deg.

"Har stor respekt for de eldre" betyr akkurat det. Ikke noe mer enn det.