Bokelskere.no

Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.

Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.

1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.

Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.

I Sigri Sandbergs bok Ro møtest sjølvhjelpslitteratur, kulturhistorie og reiseskildring midtfjords.
Sognefjorden er verdas lengste farbare fjord. (Det finst ein på Grønland som er lengre, men den kan ein ikkje segla i.) Forfattar og journalist Sigri Sandberg vaks opp ytst i fjorden.

No er ho midt i 40-åra, og kjenner på ei stigande rotløyse. Kvar høyrer ho eigentleg til, ho som deler tilværet mellom Svalbard, Oslo og Sogn? Svaret på grublinga blir å ro Sognefjorden frå vest til aust i ein båt av typen oselvar, med slekt og kjenningar som mannskap. Det vert ei reise innover, både geografisk og i overført tyding.

Lars Mytting var ikkje den første, men etter Hel ved vart folkelesnad, har det komme ei rekkje bøker som zoomar inn på einskilddelar av norsk kulturarv og historie. Dei siste åra har det kome bøker om snømåking, heimebrent og komler. Ro handlar mellom anna om båtar og tradisjonar langs Sognefjorden.

Boka har òg ein fot i samferdslelitteraturen, som er ein vital undersjanger i norsk sakprosa. Ro fortel Noregs-historia gjennom fjorden si historie, slik andre har fortalt ho gjennom bilen eller togets historie.

Og medan båten sig innover Sognefjorden, kjem teksten innom vikingar, ferjer, forureining, lunefulle vindforhold og historier om dei som rodde og segla før, medan Sigri Sandberg balar med tankane om kven ho er og kva som er viktig i livet.

I motsetnad til oselvaren, er teksten litt overlasta. Det vert litt om mykje. Det betyr ikkje all verda. Strikkebøker skal gje deg lyst til å strikke. Kokebøker skal gje deg lyst til å koke. Turbøker skal få deg ut på tur. Fekk eg lyst til å komme meg ut i naturen snarast råd av denne boka? Ja.

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.

I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.

Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)

Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)

Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.

Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.

Klasse!

Ikke la deg skremme av det triple hinderet som møter deg med dette omslaget: Tittelen, undertittelen ("biomytografi") og illustrasjonen.

Zami er Audre Lordes selvbiografi fra barndom til tidlig i 20-årene, og det var turbulente år, gitt. Som svart, kvinne, lesbisk og sosialist fikk Lorde ingenting gratis. Zami begynner som en klaustrofobisk oppvekstskildring i skyggen av ei dominerende mor, men folder seg ut til ei trekrone av kjærlighetshistorier.

Jeg har alltid tenkt på 1950-tallets USA som et ensarta framskrittseventyr, hvor velstanden eksploderte og alle var enige (helt til det kaotiske 60-tallet forandra alt). Audre Lorde viser at epoken var mye rikere enn det, i et språk som er modig, poetisk og likevel ganske rett fram. Anbefales!

Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.

Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.

Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.

Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.

The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.

Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.

The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)

The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.

Battle royale (1999) er en dystopi hvor en japansk skoleklasse blir trukket ut til å drepe hverandre til bare én står igjen. Dette skjer på ei øy hvor de får utdelt ulike våpen, og boka følger (den stadig krympende) klassen de neste to døgnene.

Det er vanskelig å beskrive forfatter Koushun Takamis stil. Han er nøktern, men prøver ikke å skrive som Hemingway. Han skildrer vold grafisk, men likevel ganske nøkternt. Han skriver om relasjoner mellom 15-åringer på en realistisk måte, og han klarer å lage 42 små personportretter oppi all drepinga. Boka går inn i en tradisjon som begynte før denne og som fortsatt pågår (Dødslekene er en åpenbar parallell), hvor samhold og motstand mot en umenneskelig stat etter hvert blir det viktigste temaet.

Boka slutter med en cliffhanger, men Koushun Takami har ikke skrevet flere bøker enn denne. Jeg håper det kommer.

Som å være på båttur i høye bølger på åpent hav uten land i sikte. Det gynget, men jeg manglet fullstendig holdepunkter. Hva eller hvem skulle jeg engasjere meg i her?

Burde jeg ha lest meg opp på colombiansk historie på forhånd? Hvem er alle disse folkene som heter nesten det samme? Setningene snirkler seg oppover som overpynta cupcakes, og på hver side er det noen som skal dø (kanskje) og mye store følelser. En sterk nummenhetsfølelse var alt det skapte hos meg, for boka er ekstremt ekskluderende i stilen, synes jeg. My way or the highway, som de sier over there.

Jeg fullførte, men var frustrert 80% av tida. En av de mest slitsomme klassikerne jeg har lest.

Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.

Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.

Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.

Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."

Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.

Denne boka har venta på meg i bokhylla i noen år. Nå er jeg 45, og regner med at det ikke er mange tiårene til jeg ligger nedsenka i lokalhistorie og slektsgransking.

Pilt-Ola levde (på ekte!) i Rogaland på slutten av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. Han het egentlig Ole Olsen Songesand, og kom fra Lysefjorden. Tilnavnet fikk han fordi han "piltet", som betyr å halte (en skade han fikk i militæret).

Jon Moes bok er et portrett av et eventyrlig liv i det førmoderne Norge. Her handler det om overtro, ulvejakt, sildefiske og reinsdyrdrift, alt med Pilt-Ola som drivkraft. I første del av boka framstår han som en blanding av Peer Gynt (minus tilbakekomst til sitt livs Solveig) og Idar Vollvik: Alltid på farten, alltid med nye ideer og ofte med en ustø landing.

Boka bremser tempoet og fokuset dreier i siste del av boka, når Pilt-Ola blir eldre og bruker mer tid på religiøse tankesprang og mindre tid på forretninger.

Denne boka passer for alle som har et forhold til indre Rogaland, sånn omtrent fra Agder-grensa til Suldal. Leser du med notatblokk ved siden av, kommer du kanskje til å plotte inn noen historiske Pilt-Ola-stoppesteder til din neste fjelltur. Det mest krevende med boka er språket. Den er skrevet på et muntlig nynorsk, men fordi boka for en stor del handler om en verden som er borte, kan en del ord være vanskelig å forstå. Den er også skrevet på et gammeldags dansk, og veksler gjerne fra nynorsk til gammeldansk flere ganger i samme setning. Jeg tror dansken er der for å markere at det som skrives er hentet fra historiske kilder.

Blir du vant til dette, og har en dragning mot fjell, historie og det indre Rogaland, kommer du til å kose deg med denne. Jeg skal i alle fall lete etter Pilt-Olas gravstein neste gang jeg er på Eiganes gravlund.

Det bergenske adjektivet freidig dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne franske romanen fra 1954.

Freidig betyr ifølge ordboka "altfor ubekymret, lettsindig, uvøren, dristig". Hovedpersonen og fortelleren i Sagans roman, Cécile, er alt dette. Hun er 17 år gammel og på ferie ved Rivieraen sammen med faren sin, som hun er tett knyttet til. Der finnes også Elsa, farens solbrente elskerinne, og Cyril, hovedpersonens sommerflørt. Etter hver dukker farens gamle venninne Anne opp, og alle relasjonene kommer i bevegelse.

Boka ble utgitt i 1954, og skapte sterke reaksjoner i et Frankrike hvor generasjonsopprøret fortsatt var noen år unna. Cécile er kynisk og selvopptatt, og spiller et sosialt spill for å få ting som hun vil. Men boka vil ikke sjokkere noen i 2022.

Forfatteren var bare 18 år da hun skrev Bonjour tristesse, og det er fristende å si at den ikke kunne ha vært skrevet av en person nærmere 40 enn 20. Teksten har en slags gjennomsiktighet og spinkelhet som er vanskelig å beskrive. Det står ikke så mye mellom linjene, men veldig mye på dem. Romanen er handlingsmettet, og det er tett mellom spissformuleringene. Det er nok av sitater å lage memes av i denne boka, for å si det sånn.

Boka kom på norsk igjen i 2021.

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.

Voldtekt er et sår som aldri gror i Makta av Heidi Furre.

Liv er sykepleier i 30-årene og har to barn. For femten år siden ble hun voldtatt av en mann som hun ble med hjem fra byen.

Romanen skildrer hvordan voldtekten gjennomsyrer hele livet til hovedpersonen, i alt fra dagligdagse gjøremål til relasjonene hun har til mann og barn. Heidi Furre har et presist, og samtidig elastisk språk som setter ord på alle Livs følelser på en troverdig måte. Det er gjennomarbeidet, poetisk og rystende. Vi blir med inn i tankene hennes, og alle de ulike overlevelsesmekanismene hun bruker for å klare dagene.

Forsida har store bokstaver i glinsende gullfarge. Det å pakke seg inn i dyre klær, fikse på utseendet og prøve å komme unna seg selv, er noen av Livs overlevelsesmekanismer. På et tidspunkt flytter hun fra hybelen, og gir fra seg nøkkelen til neste leieboer. "Nøkkelen var det siste objektet eg skulle kvitte meg med. Alle andre ting eg hadde hatt med meg inn i rommet hans, var borte. Berre kroppen som stod att. Den fekk bli med på lasset."

Selv om traumet dominerer livet hennes, er ikke Makta en bok om håpløshet.

Dette er den første boka jeg har lest av Heidi Furre, men det blir ikke den siste.