Bokelskere.no

Har denne i påventbunken min.. Gleder meg til å lese den.

Har denne boka liggende. Hm..

Er det ikke en slags livstrett forfatter han beskrievr seg selv som?

Jeg synes boka var kjedelig og orket ikke lese den ferdig engang..

Jeg synes alle spørsmålene er litt malplassert...

Jeg holder på med denne nå. Har lest ca 120 sider. Og jeg syns den er litt treg.. lurer på om jeg skal gi den opp, men vil gjerne lese den ferdig også. Likte jo Midtvinterblot veldig godt.Men denne fenger så langt ikke i nærheten av den..

Nesten uuholdelig å lese. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Posted on March 8, 2012 by artemisia

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese lenge. Da jeg endelig fikk den i hus og startet lesingen, greide jeg ikke å legge den fra meg. Jeg som hadde tenkt at jeg ikke orker flere slike sterke bøker på en stund, opplevde akkurat det på nytt. En sterk bok. En bok som har surret i hodet mitt i dagene etterpå.

Gaute Heivoll har fått mye god kritikk av boka “Før jeg brenner ned”. Den har solgt godt i Norge siden den kom ut i 2010, og den har solgt til flere land. Det er velfortjent, tenker jeg. Veldig velfortjent.

Romanen handler om unge Dag, som vokser opp som et etterlengtet og elsket barn av brannsjefen på Finsland, Ingemann, og hans kone Alma. Dag er en veldig flink, snill og høflig gutt som er godt likt. Det er aldri noe tull med Dag, og han er flinkest i klassen helt til han starter på videregående skole. Deretter drar han i militæret nordpå. En dag kommer Dag hjem fra militæret. Foreldrene tror han har perm, men han drar ikke tilbake. Han sover om dagen og murer seg inne. Det pågår i ukesvis. Uker blir til måneder. Mora begynner å ane at noe er galt. Hun prøver å ta det opp med Dag, med det kommer noe i veien. Faren benekter det. De lar det skure å gå. Dag elsker å bli med faren sin på brannslukninger, og siden faren etterhvert blir syk, må Dag ta mer og mer ansvar for utrykningene.

Bygda Finsland blir plaget av flere branner i et tett tidsrom og man skjønner at man har med en pyroman å gjøre, en brannstifter.

Parallelt i boka får vi historien til Gaute Heivoll, forfatteren. Han vokste opp på Finsland. Han ble døpt i 1978, da den første brannen oppstår. Gaute har vokst opp med historien om brannene og brannstifteren, og i voksen alder bestemmer han seg for at han vil skrive bok om det. Mange av de berørte er døde, men han pusler sammen bitene som best han kan og går igang med bokprosjektet. Vi får også vite hvorfor Gaute ble forfatter og ikke jurist som planen var.

Det er mora til Dag som først skjønner at det er Dag som er brannstifteren. Gutten er alvorlig syk. Faren må ta den tunge avgjørelsen å anmelde sin egen sønn. Det vil si, han ber en venn om å gjøre det. Faren har funnet beviset.

Dag var så elsket og etterlengtet. Det er så hjerteskjærende å lese om foreldrenes benekting, bekymring og sorg over å se sin sønn bli stadig sykere, og erkjennelsen over å måtte innse at det er han som har stått for de voldsomme brannene i bygda. Som mor selv til en nittenåring, som også er i militæret nordpå, lever jeg meg inn i moras sorg, og tenker at dette er helt forferdelig for henne å oppleve.

Gaute Heivoll gir oss noe å reflektere over, ved å vise frem sine egne kriser. Hans utgangspunkt var ganske likt Dags. De var begge elsket, gjorde det bra på skolen, var snille og høflige. Hvorfor gikk det galt med Dag, men ikke med Gaute? Er det tilfeldigheter som rår, eller finnes det en skjult genetikk? Boka gir ingen svar, men mange tanker. Om hvorfor det går sånn det går med noen og ikke andre, om det kunne vært unngått hvis han hadde fått hjelp i tide, om hvordan et samfunn behandler psykisk syke når behandling og straff er unnagjort. Og et spørsmål jeg stilte meg underveis var: Er det mulig å elske for mye?

Historien om brannene og brannstifteren er sann. Forfatteren har imidlertid blandet dikting og fakta. Det er noe jeg spekulerer på en stund, helt til jeg leser intervjuer med Heivoll, der han sier at han gjør nettopp det; blander. Han sier at han også lyver om seg selv i boka.

Romanen anbefales på det sterkeste.

Ja, det var en sterk og spesiell bok. Takk for ros.:)

Så fint. Takk for ros også.:)

Svar til deg også, Hanne, under Brits innlegg.:)

Tusen takk. Jeg tror både omslaget og bakordet kan være litt misvisende . Jeg hadde lest om den i en annen blogg og en artikkel, så det var det som fanget min interesse. Du får vel ta deg en ny tur til bokhandelen da.;)

Jeg slukte den i dag- og ga den 6 her inne...:) n

Man blir vel mer utsatt for hogg, når man får gode kritikker generelt, selger mye og får priser..???

Igjen- tusen takk Rose -Marie. Ja, denne anbefaler jeg virkelig- og jeg har visst lyktes i det.:)

Tusen takk for hyggelige ord.:)

Takk skal du ha.:)

Så hyggelig.:)

Sterkt om et følelsesmessig skadd barns vei mot et selvstendig voksenliv. Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbauch. Posted on March 4, 2012 by artemisia

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne. Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb. Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.

Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

(fra bloggen min http://artemisia.bloghog.no )

Her er mitt blogginnlegg om boka. Jeg synes den var utrolig bra.
http://artemisia.bloghog.no/2012/03/04/sterkt-om-et-folelsesmessig-skadd-barns-vei-mot-et-selvstendig-voksenliv-blomstenes-hemmelige-sprak-av-vanessa-diffenbauch/

Enig. Holder på med den nå- lest i hele dag- måtte bare ta en pause..pga sliten i øynene..har vel ca 130 sider igjen. Utrolig varm, spennende, vond, fin, etc..