Hanne Ørstavik er en norsk forfatter som har vunnet mange priser og er kritikerrost. For noen år siden kjøpte jeg Kjærlighet på restesalg, og den har støvet i hylla mi frem til nå. Kjærlighet er en tynn liten bok på litt over 100 sider. Den handler om en alenemor og hennes sønn. En kald vinterkveld går de ut en tur, og blir borte på hver sin vandring og treffer noen. Dette er en sterk liten bok, litt småuhyggelig etterhvert, og trist.
Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan A Sundquist er også en bok jeg har hatt ulest i hylla en stund. Jeg lastet den ned fra Storytel og hørte den i går og dag. Jøje meg for en spennende og velskrevet bok. Den inneholder også mye om dissosiative lidelser, og man får forklaringer på hvorfor pasientene til psykologen Sofia er som de er, dog uten at det blir belærende. Sofia bistår politiet som sakkyndig . Boka handler om barn som blir funnet bestialsk mishandlet og drept. Stikkord ellers er barnesoldater, menneskehandling, unger som ingen etterlyser, som ikke finnes, seksuelle overgrep, pedofili, samliv. Boka er ganske grusom, og det er egentlig alt for fæle detaljerte skildringer av en del ting her for meg, men siden boka ellers var så bra, kom jeg meg gjennom den ganske fort. Jeg tror jeg må lese den neste for å høre hvordan det går med Victoria Bergmann, Sofia, etterforsker Jeanette Kihlberg og sønnen Johan.
Mange av dere har vel lest John Williams Stoner. Har du ikke gjort det, så gjør det. Det er en nydelig bok. Den er lavmælt, vakkert skrevet, stemningsfull, trist, fin, kjærlighetsfull til både mennesker og litteraturen.
Jeg hørte boka innlest på svensk av Bjørn Granath, som gjorde det aldeles fortreffelig. Eneste minuset med boka var at den tok slutt.
I sitt førtitredje år oppdaget William Stoner det andre, langt yngre, hadde oppdaget før ham: at den man elsker først, ikke er den man elsker sist, og at kjærligheten ikke er et mål, men en prosess hvorigjennom en person forsøker å bli kjent med en annen.
Fra min bloggomtale: Jeg synes Hislop har skrevet en god og gripende historie, og jeg synes ikke denne er så full av klisjeer som VGs anmelder mener, hvor han kaller Hislop for klisjedronning og elendig litterær kokk. La gå at språket ikke er av det mest høylitterære og at det er lite undertekst, men hun kan det å koke sammen gode lesverdige historier på et historisk godt grunnlag, hvor det faktisk er en del å lære, og mer å bli nysgjerrig på.
Du kan lese mer HER
Emilie, 15, er på ferie på Grand Canaria med familien sin . Hun er tynn og besatt på ikke å spise, men trene, bli tynnest mulig. En dag hun er ute og jogger ser hun en liten båt på vei mot stranda. I båten sitter det flere mennesker, sultne og utslitte. Hun hjelper den ene, Samuel, 18, som har hoppet overbord, i land, og etterhvert de andre.
Hun hjelper dem også med å skaffe mat og et hus de kan være midlertidig i.
Samuel er fra Ghana. De andre er fra blant annet Senegal, Sierra Leone, Ghana, Mali, Benin, Togo.
Flyktninger som har betalt dyrt for en usikker og farlig seilas til et bedre liv. Det er stor sjanse for at de blir sendt tilbake hvis de blir oppdaget, derfor forsøker en del å leve ulovlig, gjemme seg for myndighetene. Kanskje noen blir selgere av klokker og smykker på turiststrendene. Noen blir satt i flyktningeleir, de yngste under 18 kan kanskje få bli.
Emilie og Samuel blir venner. Han synes hun er tynn, og lurer på om det er en sykdom. For en afrikaner er det sikkert veldig merkelig å se en hvit europeisk kvinne nekte seg mat og være så tynn når de selv lider av ufrivillig matmangel og sult.
Simon Stranger har illustrert boka med bilder av flyktninger, samt et dataspill om flukt fra Afrika. I bokas midtparti får vi små tekstsnutter av forskjellige mennesker og dyrs perspektiv. Det virker litt malplassert i den ellers greie fremstillingen . Men det har samtidig en effekt som jeg få sans for.
Barsakh er den første av tre bøker om Emilie, og er ungdomsbøker. Jeg er nok ikke i den rette ungdomsalder til å bedømme hvordan denne boka funker for ungdom. Jeg kan bare bedømme ut fra meg selv, hvordan jeg leser den. Og jeg likte det jeg leste, jeg synes dette er en god bok som viser kontrastene mellom livsvilkårene våre og deres. Jeg synes forfatteren viser på en god måte hva som er virkeligheten for tusenvis av båtflyktninger, hva de utsetter seg for, hva de riskikerer, om den kyniske menneskesmuglingen som står bak. Svært mange mister livet på ferden over Atlanterhavet. (eller Middelhavet for den sags skyld)
Jeg skal også lese den siste boka i trilogien; De som ikke finnes, som nettopp har kommet ut.
Canarijournalen skriver stadig om båtflyktinger som ankommer Kanariøyene, les mer om det HER. Det er en virkelighet turistene sikkert ikke så ofte tenker over, kanskje ikke en gang klar over. Selv om marinens vaktfartøy ligger ute i havet og følger med, og kan ses godt fra land på Grand Canaria.
Du kan lese hele blogginnlegget mitt HER
Anita Ness som svar til Steinar Jøsok :
20:11, 11. november 2014 Diskusjon: Steinar Jøsok om Doktor Fredrikis kabinett kriminalroman av Jørgen Brekke av Jørgen Brekke
Jeg avbrøt denne boka etter 150 sider, det var da ikke noe driv og spenning. Språket synes jeg var godt og replikkvekslinger tildels humoristiske, men det holdt ikke. Dessverre. Jeg ser også frem til Odd Singsakers tilbakekomst.:)
Min konklusjon om boka: Men mest av alt er jeg utrolig imponert over Storholmens evne til å skrive så troverdig og levende som hun gjør i denne boka. Jeg antar det krever veldig mye å sette seg inn i så mange forskjellige personer, bli med dem gjennom de mest skjellsettende år av deres unge liv, deres dødsangst, deres lengsler og lidelser, bli med dem inn i døden, inn i hjelpesløsløsheten og avmakten, sette seg inn i de som venter på dem hjemme sitt ståsted: Får de sønnene og kjærestene sine hjem i live, eller ender de i en grav i havet, med et navn på en minnestein et sted i Norges land?
Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære.
Hele blogginnlegget om boka kan leses HER
Fornøyelige dikt, som jeg humret og lo godt av. Ikke dikt for pripne sjeler akkurat. Her sleives det på kanten med sjekking, samliv, bygda flokse, rørleggeren med mer. Les gjerne mer i min blogg HER.
Lavmælt og fin bok om Sella og Arilds som sørger over sin sønn som forvsnat for åtte år siden. Naboene mister sitt barn i 22.juli, og sorgen vekkes til live. Hvordan er det å deale med egen sorg i kjølvannet av en nasjonal sorg som 22.juli ble? Jeg har blogget om boka her:
Her er min omtale
Dette blir en kjapp omtale fra meg, men jeg vil gjerne fortelle at dette var en solid og spennende krim med mange avkroker og sideveier, og historier som berørte og skremte. Ikke så mye nytt kanskje, men det er nå heller ikke lett når det gjelder krim lenger.. Men historien fortelles godt, og jeg drives hele tiden videre fordi jeg lurer på hvordan det går med selve saken, hvordan det går med tidligere etterforsker Solveigs kall, med Tommys sinne, med diverse relasjoner, om de klarer å ta Ulv og gutta, og så videre. Og med Edvard Matre selv, hvordan det vil gå med kjærlighetsforholdet til Victoria. Det skjer triste ting i boka, og flere overraskelser..
Lasse Lindtner leser veldig godt. Jeg liker nok best lydbøker med mye dialog, lest av skuespillere som får frem de forskjellige karakterene. Det gjør Lindtner forbilledlig, med nye stemmevrier på begge kjønn, mange aldre og flere karakterer med forskjellige dialekter.
Anbefales!
Mer i bloggen min HER
Omsider har jeg somlet meg til å lese Carl Frodes Innsirkling 1. Jeg har nr 2 på bordet, klar til å leses. Bøkene har stått for lenge i hylla, men siden nr 3 er klar i butikkene nå, og på vei til meg i posten, er timingen god. Den som venter på noe godt osv. Innsirkling er ikke nødvendigvis noen lett bok å lese, selv om det både er humor, førnøyelige scener, vonde scener, kjedelige scener, interessante oppvekstskildringer, dype filosoferinger, småbytrønderske vulgariteter og mye mer…
Jeg trenger å notere en slags oppsummering av innhold og inntrykk før jeg går videre til neste bok i trilogien. Kort oppsummert så handler boka om David som har mistet hukommelsen. Han setter inn annonse i avisa og ber folk som kjente/kjenner ham om å skrive til ham.
Tre personer skriver til ham. Det er ungdomsvennene Jon og Silje og stefaren Arvid. Gjennom deres brev og beskrivelser av hendelser i nåtid blir vi kjent med dem, David gjennom dem, og andre viktige personer, som mødrene til Jon, Silje og David først og fremst.
De tre ungdomsvennene var litt annerledes, de var frie ( skulle være), testet grenser, var en slags kunstnere, freaks, outsidere, opprørere i småbyen Namsos.
Mine inntrykk av dem er som følger:
Jon- hadde talent for musikk og spilte bass, men drev det aldri til noe. Han var dyster, sårbar, og hadde noen selvmordsforsøk. Vennene trodde han bare gjorde seg til for å få oppmerksomhet. At han sugde dem for energi med sine spill for galleriet, nok til at de til slutt ble lei av ham. Jon var også forelsket i David, mens David bare eksperimenterte seksuelt.
Silje - virket som en ganske tøff jente, som hadde et forhold til David like før og etter at Davids mor Berit døde. Hun og David mistet kontakten da de begynte å studere på forskjellige steder. Siljes mor var en slags kunstner, og det var ofte fest og mange kunstneriske og bohemske folk hjemme hos Silje som trekløveret sugde viten av. Silje giftet seg med Egil, og på slutten av boka har Egil og Silje en stygg krangel som det er slitsomt å lese. (så dumme folk kan være, så mye dritt de slenger , så mange unødvendige misforståelser og drama de lager, tenker jeg)
David- den kompromissløse kunstneren, som leker med folk , eksperimenterer med folks følelser og reaksjoner som en del av sine "kunstverk". Som tar ting ut. Som ikke vet hvem faren er, som fantaserer om at han er overgriper, at han er resultat av en voldtekt. Som har så mange sære ting for seg at både Arvid og Berit blir bekymret. Men også Silje tenker tilbake på det hun ikke så da, men som nå føyer seg inn i bildet av en ung manns utvikling av en psykisk lidelse. Silje lurer på om hukommelstapet til David også er iscenesatt som en del av hans Kunstprosjekt.
Om vi får svar på det, vet dere som allerede har rukket å lese Innsirkling 3. Selv har jeg lest flere anmeldelser og intervjuer med forfatteren den siste uka, og skjønner at det er noe stort på gang.
Ingen tvil om at Tiller skriver godt, dypt, tar folk og situasjoner på kornet, og det er en bok hvor jeg må tenke en del underveis, stoppe opp, lese noe om igjen, få med med språklige gode setninger og passasjer, nyte, irritere meg, som for eksempel over kranglescenene mellom Egil og Silje. (hold opp, kan dere ikke bli ferdige snart? ) samtidig som jeg lar meg fascinere over måten han forteller på, gjentagelsesgrepene- når Silje sier til seg selv gang etter gang hvor impnert hun er over seg selv som sier det hun gjør, at det bare datt ut av henne og hun ikke skjønner hun sa det hun sa.. for eksempel.
Jeg vet enda ikke helt hvilket prosjekt Innsirkling er. Om det er en studie i menneskelig skrøpelighet og mørke sider, om dysfunksjonelle relasjoner og familieforhold, om annerledeshet, eller om det bare er en oppvekstskildring fra Namsos, dog med en original vri. Skjønt jeg tror prosjektet er større enn det. Selv om Namsos for meg er spesiell, da jeg ble født der. Jeg vokste ikke opp der. Men jeg har noe slekt der fortsatt.
Og det er noe med det også, at jeg blir litt forstyrret i lesingen siden jeg tenker mer på Namsos enn jeg ville tenkt om en annen hvilken som helst by som ble beskrevet i en roman.
Mitt bloggnotat HER
Anita Ness som svar til him :
15:54, 3. august 2014 Diskusjon: him om Mot min vilje oppklaring av et politisk liv av Per Sandberg av Per Sandberg
Jeg er heller ingen tilhenger av FRP politikk, men liker å lese biografier av spesielle personer-- og Sandberg er en utradisjonell politiker, attpåtil fra mitt hjemfylke. Jeg starter på boka nå.
Jeg lyttet meg gjennom denne i rekordfart. Denne boka har det meste jeg forlanger av en god krim. Driv, snerten humor, spennende plott, overraskende vendinger og solid håndtverk. Samt en god oppleser.
Her er min bloggomtale.
Utrolig vakker og gripende bok.:) Ble rørt til tårer. Har mye tematisk felles med "Hvor ble du av, Bernadette" som jeg leste ferdig i går.. God femmer fra meg. Vil se filmen, Har noen sett den?
Mer utfyllende omtale på min blogg HER.
Anita Ness som svar til Bjørg Marit Tinholt :
00:18, 19. juli 2014 Diskusjon: Anita Ness om Hevneren krim av Jan-Erik Fjell av Jan-Erik Fjell
Tysteren har jeg på vent i hylla.:)
Avbrøt etter 80 sider. For lite fengende og interessant til å bruke så mye tid på (boka er på nesten 500 sider). Det finnes riktignok noen snertne replikker og situasjoner, men ikke nok til å holde på interessen i lengden. Ble påstartet som en del av sommerbøkene vi hadde valgt ut i lesesirkelen min. Chic lit nok ikke min genre …
Anita Ness som svar til Cecilie Bjørnstad :
20:03, 10. juli 2014 Diskusjon: Cecilie Bjørnstad om Ut av ilden roman av Ingvar Ambjørnsen av Ingvar Ambjørnsen
Jeg slet selv, men leste ferdig.. Den tok seg ikke vesentlig opp, men det er partier som er bedre /mer engasjerende enn andre..
Denne ble en skuffelse, og jeg hadde nok for stor forventinger. Jeg likte Natten drømmer om dagen så godt. Dette var en helt annerledes bok. Jeg kom aldri under huden på Alexander Irgens, han engasjerte meg ikke nok. Enten er han en karikert pappfigur, eller så er han gjort så grunn og overfladisk med vilje. De andre personene fikk jeg heller ikke helt grepet på. Hva gjorde egentlig Skute og Dolven i historien? Næ…sj. Joda, Ambjørnsen skriver godt, og det er en del artige situasjoner og replikker, som kapitlene hvor Irgens er på Lillehammer med Librisdamene feks.. Men , nei.. dette ga meg ikke så mye. Erlend Loes Vareopptelling var mye artigere--- hvis vi snakker om bøker om forfattere som er helt på styr..
Da jeg var i Praha sist høst var jeg i Kafkamuseet og leste en del av Brevet til faren som var utstillt i montrene i museet. Den klaustrofobiske følelsen av å være i museet gjorde inntrykk på meg. Jeg kjøpte deretter boka The Metamorphosis and other stories, i en liten bokhandel ikke så langt derfra. I den er også Letter to his father. Dette hadde jeg glemt da jeg satt meg på vent på biblioteket på boka, men hva gjør vel det, når jeg fikk hentet boka på norsk i går . Jeg startet å lese på den da jeg satt på Tulla Fischer med en pizza og en øl i det fine sommerværet som fant det for godt å gjeste oss i trønderhovedstaden. Jeg fortsatte på bussen hjem og senere i godstolen foran TV-skjermen under Brasil-Colombia-kampen, og resten i dag på terrassen.
Boka gikk foran den nyeste av Ingvar Ambjørnsen; Ut i ilden, som jeg også hentet og har ventet på en stund. Det sier jo litt. Det sier at jeg likte å lese boka, og lot meg drive fremover nesten uten stans.
Boka er forbausende lettlest. Det er ikke sikkert alle mener det, og kanskje er den det for meg siden jeg er vant til å lese en del slik litteratur om barns oppvekst og mindre gode foreldre, og hvordan de påvirker sine barn. Det at jeg mener den er lettlest, handler om språket. Innholdsmessig er den ikke lett, det er til tider vondt og smertefullt lesestoff.
Brevet til faren beskriver hvordan lille Franz opplevde sin far, og hva det gjorde med ham, konkret og detaljert. Faren var en tyrann og i farens øyne gjorde lille Franz aldri noe riktig, han var en liten usling som det aldri ble noe av. Han innbillte seg syk, og følte seg konstant utilstrekkelig og udugelig, noe han fikk høre til gangs gjennom hele oppveksten. Det samme gjentok seg i ungdomsårene og voksen alder, og påvirket hans forsøk på å etablere forhold og ekteskap, som ikke ble noe av. Valg av utdanning ble også vanskelig, fordi Franz ikke greide å konsentrere seg nok om skolearbeidet fordi han var så opptatt av sin egen angst og det vanskelige forholdet til faren.
I brevet viser også Kafka en forsonende side overfor sin far, han prøver å forstå ham og tildels tilgi ham ved å selv ta en del av skylden i det forferdelige dårlige og dysfunskjonelle sampillet de to hadde.
Det sies at Brevet til faren er en nøkkelhistorie til å forstå Kafkas forfatterskap. Det kan jeg forstå. Kafka var et hundset barn, et følsomt barnesinn som ikke tålte farens tyranniske og psykopatiske oppdragelse. En oppdragelse med psykisk mishandling som kan leses som en oppskrift på hvordan frata et følsomt barn en normal og sunn følelsesmessig utvikling, som gir sjelelige sår som vanskelig kan leges, og som vanskeliggjør et normalt sosialt liv i voksen alder. Det klaustrofobiske i Prosessen og Slottet bør antageligvis leses i lys av dette.
Jeg fikk også assosiasjoner til Knausgårds Min Kamp 1 og hans beskrivelse av sitt forhold til faren. Andre forfattere har også skrevet om dette. Far- sønn forholdet er nok svært viktig for forming av personligheten. Har vi i litteraturen lest like mye om mor-datter-forholdets betydning? Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke huske det..
Kafka har skrevet bra og veldig godt og inngående om et vanskelig tema.
her kan du lese resten av mitt blogginnlegg med linker til andre omtaler.
Sist sett
