Bokelskere.no

Stedet er fortryllende, mystisk, det beveger seg fremover og bakover i tid hver gang man skifter retning; det passer byen godt å ligge ved siden av et hav som dens sjel kan puste over, heller enn å være innestengt av fjell som en ånd i en lampe.

Om en alltid spiser ute, kan en aldri være sikker på hva en får i seg, og ferdigtygd kunnskap gir ingen mosjon.
Råtten, råtnende.
Her er et råd: Om du vil beholde dine egne tenner, så smør dine egne brødskiver...

Å søke asyl er en rettighet, men reisen til Europa er forbeholdt de med ressurser. De aller fattigste blir igjen. Det er ikke rettferdig.

Jeg kom til denne byen for å redde meg selv.
Har en demonene i seg, følger de med på lasset.
Alle synes deres egen situasjon er mest tragisk. Jeg er ikke noe unntak.

Mannen hennes var medgjørlig, men jeg visste at det gjorde ham nedslått. Han ville ha laget middag selv, om det ikke hadde vært for mors absolutte overbevisning om at hun var den eneste person i vårt hus som så forskjell på en kasserolle og et piano. Etter vår mening tok hun feil, men etter hennes mening hadde hun rett, og det var det som var avgjørende.

Det er umulig å beherske noe utenfor seg selv før en har mestret pusterommet sitt. Det er umulig å forandre på noe før en forstår det en vil forandre på. Folk lemlester og reduserer, jo visst, men dette er forfall; å endre på noe en ikke forstår, det er ondskapens sanne vesen.

I skorommet var det mørkt og luktet vondt, det luktet bestandig vondt der, selv i begynnelsen av terminene.
«Fotlukt nytter det ikke å få vekk,» hørte jeg vaktmesteren si grettent.
Vaskekona ristet på hodet, hun hadde fjernet flere lukter i sitt liv enn hun hadde spist varme middager.
Hun hadde til og med jobbet i en dyrehage en gang, «og du vet hvordan dem dyra stinker,» men fotlukt kunne hun ikke hamle opp med. «Dette stoffet her tar lakken av gulvene,» sa hun og viftet med en rød boks, «men fotlukt tar det ikke.»

Håndarbeidslærerinnen min hadde problemer med synet. Hun så ting ut fra forventninger og omgivelser. Om en var på et bestemt sted, ventet en å få se bestemte ting. Sauer og åser, sjø og fisk. Om det var en elefant i supermarkedet, ville hun enten ikke se den i det hele tatt, eller kalle den fru Jones og snakke om fiskekaker. Men sannsynligvis ville hun gjøre som folk flest når de stilles overfor noe de ikke forstår:
Bli redd.
Et problem konstitueres verken av tingen eller av omgivelsene der tingen finnes, men av foreningen av de to; noe uventet på et vanlig sted (ens yndlingstante på ens yndlingsbule) eller noe vanlig på et uventet sted (ens yndlingssvirebror på ens yndlingstante).

Mor hadde heller ikke mange venner. Folk forsto ikke hvordan hun tenkte, og det gjorde ikke jeg heller, men jeg elsket henne fordi hun alltid visste nøyaktig hvorfor ting skjedde.

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: «Jeg elsker Norge.» Men det Norge han elsker, er Wergelands Norge, det vil si de demokratiske tradisjonenes Norge, det vil si friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet, og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: «Jeg får gåsehud av denne byens historie.»
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem, forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

Enhver som forteller en historie, forteller den på sin måte, og dermed blir vi minnet om at enhver oppfatter den på sin måte. Noen sier at sannheter finnes, noen sier at alle ting kan bevises. Det tror ikke jeg. Det eneste som er sikkert, er at det er svært innviklet, som en hyssing med knuter på. Det er der alt sammen, men begynnelsen er vanskelig å finne, og slutten umulig å utrede.

Det hadde sine fordeler å vite hva en skulle tro. En bygde et imperium og holdt folk på plass i lommebokas skinnende rike...

Murer beskytter og murer begrenser. Det er murers vesen å falle. At murer faller, er en følge av at en blåser i sin egen trompet.

Hvis den kristne guden virkelig finnes, så vil forskningen ved et teologisk fakultet være både nyttig og nødvendig for et land. Men om guder ikke finnes vil slik forskning verken ha noen hensikt eller noen nytteverdi. Så det første et land som Norge bør finne ut er altså om guder finnes eller ikke. Men akkurat dette tror jeg ikke det forskes på ved de teologiske fakulteter i vårt land. Jeg vil påstå at det som drives ved disse fakultetene ikke er vitenskap i det hele tatt. Man stiller ikke spørsmålet om guder finnes og forsker på det, all forskning har som premiss at i alle fall den kristne guden finnes. Derfor er det mest riktig å si at det forskes på fordommer.