Bokelskere.no

Kjære Gud, la det skje noe, bad Sophia. Gudsomharosssmåbarnkjær, jeg kjeder meg i hjel, amen.

Ta bort servietten, sa Sophia. Den er fjollete.

Noen ganger husker jeg ikke så godt. Hvem var han som styrte?
Din farfar naturligvis, sa farmoren, altså han jeg var gift med.
Er du gift! utbrøt Sophia ytterst forbauset.
Dødsens dumt, mumlet farmoren.

Etter en stund bemerket farmoren: Akkurat nå tror han at jeg sover under den paraplyen.
Men det gjør du ikke, sa Sophia. Du sitter her og røyker i smug.

Vet du hva, noen ganger synes jeg det er dødens kjedelig når alt er bare bra, sa Sophia.

Måten en del mennesker behandler kjæledyrene sine på, gjør meg skikkelig forbannet.

Hva i granskauen har du i den vesken, Rose? Brostein? hvisket han foran innkjørselen til Curt Wads hus mot Brøndbyøstervej.

"Er du gal. Det er Shakespeares samlede verker i skinninnbinding."

Han nøt stillheten i den andre enden. Tenk at hun kunne bli så taus. Det var som å få julaften to dager på rad.

Det var alltid moralsk oppløftende å se at andre var verre ute å kjøre enn en selv.

Og vet du hva? Jeg hater det, sa han. Hater at noen føler seg bedre som menneske enn andre. Og raselære, om å dele opp folk, at noen er verdifull og noen ikke så verdifull.

Der ute var det mennesker som ikke fortjente å puste.

Hvem var det som lot seg opphisse av smilende kvinner?

Hva har vi mest bruk for? Vann eller diamanter?

"Vet du forresten hva som er forskjellen på smør og margarin?" Spurte han. "Smør er laget av kumelk, og margarin er laget av fett. Fett fra døde dyr."

Det er noen underlige lover dere har i dette landet. Det er så en får lyst til å slå seg på politikken noen ganger. Rydde opp i kaoset.

Men vennligheten som omfattet oss der vi satt, bare vi, vekket også en angst, en jeg ikke hadde kjent før, som om den hadde sin tilmålte tid og at vi for hvert minutt satt der, lot oss omfatte av den, brukte av den resterende tiden. Jeg ville kaste meg rundt og løpe ut av huset, spare så mye som mulig av den til neste gang vi skulle møtes.

Tenk om vi glemte alt, med én gang det var over. Det ville være det beste. Med én gang noe var skjedd, så glemte vi det. Tenk om hukommelsen vår bare hadde hatt plass til de siste to eller tre timene. Tenk så godt det ville ha vært. Tenk så glade vi ville ha vært da. Og om det skjedde noe vondt, så ville det bare vare i et par timer, så var det over.

Jeg så skyggen hennes i dørsprekken. Jeg prøvde å forestille meg det, hvordan Anne-Sofie ville ha reagert dersom det hadde skjedd noe med meg, om jeg hadde kommet ut for en ulykke og blitt alvorlig skadet, om jeg plutselig lå der og svevet mellom liv og død, hva redselen ville ha gjort med henne, hvorvidt engstelsen ville ha fått henne til å bli seg selv igjen, om den ville ha blitt stukket så dypt i henne, redselen for å miste meg, at den ville ha klart å dra opp henne noe av hennes gamle jeg?

Det er bare de fattige, det, som tror de rike er ulykkelige.