Refererer Sven Egil Omdal (Stavanger Aftenblad): "Heller enn å anbefale boken, er det fristende å påby alle å lese den."
- og jeg sier bare: Les!
Dersom du snakker om å lese generelt, så må jeg jo si ja. Jeg leser hele tida, for det er jobben min. Offentlige dokumenter, aviser, blader, fagbøker.
Men dersom du snakker om å lese skjønnlitterære tekster, så blir nok svaret et annet. Jeg prøver å høre litt på den lydboka jeg holder på med (Stoner akkurat nå) hver dag. Og så prøver jeg å lese lokalavisa hver dag. Mer blir det ikke tid til.
Skulle så gjerne hatt tid til å lese masse. Det er så mange bøker jeg gjerne ville ha lest!
Periodevis mister jeg leselysten. Dersom den virkelig er på bunn, griper jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr og finner en liten stubb der. Eventyr er herlig! Og det pleier å hjelpe meg i gang igjen.
Det er Prøysen-år i år og i den forbindelse setter Det Norske Teatret opp "Trost i taklampa". Jeg var og så den oppsetninga. Blei veldig nysgjerrig på dette verket, så jeg måtte lese det.
Veldig usikker på hva jeg synes om romanen "Trost i taklampa". Den er skrivi på dialekt, noe som gjør den vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg er absolutt ingen dialekthater, men synes det er veldig vanskelig å lese det.
Leste forordet der Nils Johan Rud forklarer Prøysens betydning for Hedmarksdialekten. Det gjorde ikke teksten i Prøysens tekst mer tilgjengelig for meg.
Jeg forstår ikke alle nyansene i denne teksten. Er det bare pga dialektbruken?
For øvrig synes jeg skildringa av hvordan livet på landsbygda var i "gamle dager" er interessant; jeg tenker da på strevet og fattigdommen. Det er lett for oss i dag å glømme at det er knapt 50 år siden livet til "vanlige folk" var prega av strev for å overleve hver dag.
Alt i alt et interessant møte, men synes ikke boka var spesielt god egenlig. Som tidsbilde fra en svunnen tid holder den vann så absolutt.
Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?
Adler- Olsen sine er ganske grusomme, vil jeg påstå. Bør leses i rekkefølge.
Du har antakelig lest Jo Nesbø sine? Synes de er ganske rå. Inkludert den siste: Politi.
Johan Theorins bøker er også ganske blodige.
Og gamle, gode Sjöwall og Wahlöö, selvsagt.
God herreroman med mye action!
En svært spennende spenningsroman om norske etterretningsagenter i Midt-Østen.
Mye reising rundt i området og våre helter (eller helt) forhindrer selvsagt store katastrofer men mister illusjonene i løpet av boka.
Likte spesielt godt at historien er krydra med kunst, kultur og historiske detaljer. Ikke vet jeg om dette er fakta, men jeg kjøper det rått. Dette gjør at historien er troverdig og virkelighetsnær. I hvertfall for meg.
Forfatteren leker seg litt når han bruker historiske navn på heltene sine: Peter Wessel (!) og ... Digre. Det synes jeg var et artig grep!
Hørte denne på lyd og jeg synes språket er godt. Det flyter fint. Spenningskurvene kommer ikke for tett og actionelementene er troverdige. Kanskje en del Bond-fakter over denne romanen, men slettes ikke for mye.
Alt i alt et hyggelig og interessant møte med Wessel og Nore.
Har akkurat avslutta denne boka, som jeg fikk tak i i lydbokversjon, lest av Marit Christensen.
Handlingen foregår i det området jeg bodde til jeg var 11 år. Det var en merkelig opplevelse å farte rundt på barndommens stier - i ei kriminalbok.
Oppleser Christensen var ok, men det trekker sjølsagt ned at hun uttalte de lokale stedsnavna med feil trykk.
Selve boka var kanskje litt langtekkelig og hadde vel mange spenningstopper som ikke riktig fikk sin utløsning.
Kanskje var det mest at det foregikk i et for meg kjent geografisk område som gjorde at jeg holdt ut hele romanen? Jeg trur ikke jeg kommer til å lese de andre bøkene i serien om denne kvinnelige NRK-journalisten som løser mysterium.
venke siterer Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth (side 45)
11:08, 8. mars 2014 Ingen har det som favoritt.
Å ville noe, å rekke opp hånden, å ta utradisjonelle valg i arbeidslivet gjør deg sårbar. Da er det viktig å være bevisst på hvem du er og ta ansvar for å være og å kommunisere et speilbilde som er ekte, heller enn et feilfritt, utilnærmelig og allvitende ideal.
venke siterer Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth (side 137)
11:03, 8. mars 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg jobber med ikke å være redd for å gjøre feil. Jeg prøver å være ekstra åpen når jeg har gjort feil, for det er så mange andre som har gjort det før meg. Det tok litt tid før jeg skjønte at det å innrømme feil gjør med mer "spiselig" so leder, som menneske."
En skikkelig nedtur dette!
Når en bok åpner med at en person ringer fra sin Iphone til Opplysningen for Å BLI SATT OVER til politiet, skal det svært mye til for at resten av handlingen blir troverdig. Det blei den heller ikke!
Til slutt var jeg så irritert at jeg måtte slutte å høre.
USJ!
Mitt råd er: Styr unna!
Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?
Torunn om Ekornene i Central Park er triste på mandager av Katherine Pancol:
11:47, 15. april 2013 Kommentarer: 1
Fortsatt fargerikt og frodig. Men jeg synes denne er litt tristere og har ikke den samme humoren som var i de to første. Men det gjør faktisk ingenting, den fanger deg slik inn at det er vanskelig å legge den fra seg.
venke siterer Ned til hundene av Helle Helle (side 148)
13:43, 31. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Så sier vi bare ha det til hverandre, jeg legger en hånd på den myke, bare armen hennes, den er litt nuppete, og vi smiler til hverandre, før vi snur oss og går hver til vårt.
venke siterer Ned til hundene av Helle Helle (side 126)
13:40, 31. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg har skrevet en bok, sa Bjørnvig. Sammen med Gitte. Hun fortalte, og jeg skrev. Den ble antatt på fredag. Jeg håper ikke det gjør noe. Det er en liten bok. Det er noe helt annet enn ditt. Så satte jeg meg. Og reiste meg igjen neste morgen og tok en buss.
Når jeg satt sånn, kunne jeg nesten forsvinne. Jeg ble til ingenting med evnen til å se og høre. Det var en befrielse.
Uten Albie hadde han ikke noe liv, uten Albie var livet i hvert fall ikke lenger verdt å leve, uten Albie var han fortapt. Uten Albie var alt for sent, han kunne ikke lenger ombestemme seg, ikke gjøre det gjorte ugjort, ikke begynne på nytt. Det hadde vært et valg en gang for lenge siden.
Alt i alt var huset Charlston likevel som både livet og kunsten selv, en høyst usannsynlig blanding av skjønt og uskjønt, sublimt og plumt, intelligens og ren dumhet, og den blandingen skapte også komikk.
Vi er her, her og nå. Det Oscar sa i retten, var poesi, som ikke nødvendigvis behøver å være forbundet med vitenskapelige eller historiske sannheter, slike ting som vi ingeniører sysler med. Ingeniører er det altfor mange av, kunstnere altfor få. Det er noe jeg har tenkt på i hele dag, faktisk. Den som kan male som deg, må ikke kaste bort talentet sitt ved å arbeide som ingeniør. Bli kunstner, lov meg det her og nå!
Sist sett
