Bokelskere.no

"Det er dét som er det rare, syns jeg. For det er vi som trenger dem. Det er vi som får det til, som holder på og står oppreist, som trenger dem som faller og svimer rundt. Vi er ingenting uten dem. Og vi hadde gått i stykker på sekundet hvis ikke de allerede har gått i stykker for oss."

"Jeg tror det er sånn: Det smeller. Før eller senere smeller det i alle liv. Smeller verre enn vi kunne forestilt oss. Og alle løper. Det er bare naturlig. Hva annet skal vi gjøre? Klart vi løper. Det smalt jo. Hørte du hvor jævlig det smalt? Og bakken rister og alt brenner og kanskje smeller det en gang til hvis vi blir stående - så løp! Løp som faen. Løp for livene våre. Og jeg løp tilfeldigvis inn i armene til Cielo og inn dørene i dette huset. Og du løp en annen vei."

Slik fortsatte vi altså å leve, tenkte jeg. Samme hvor dype og skjebnesvangre tap vi hadde lidd, samme hvor uerstattelige ting vi var blitt fravristet. Selv om vi var blitt forvandlet til det ikke var noe annet igjen av oss enn et tynt lag med hud, fortsatte vi vårt tause strev for å holde livet gående. Favn etter favn halte vi til oss vår tilmålte tid og slapp den ut igjen bak oss.

Det var som om den aksen av virkelighet som verden vanligvis dreide rundt, var borte. Fargene føltes unaturlige, og detaljene var dårlig utført. Veggene var laget av pappmasjé og stjernene av aluminiumsfolie. Overalt kunne du se limet og spikrene som holdt det hele sammen.

Jeg følte meg som et betydningsløst insekt som klamret seg til en høy steinmur på en stormfull natt, uten grunn, uten plan, og uten overbevisning.

eg skuldar på dei siste
tause månadene
men det er noko meir
eg har ein fugleflokk i
fingertuppane
brølande varm munn
og eit røvardotterbehov
for å springe berrføtt
inn i skogen
og angripe frå alle kantar

Jeg er kommet til et punkt i livet der jeg ikke vet forskjell på opp og ned. Høyre og venstre synes å være det samme. Fram og tilbake virker like langt.

Å skrive er som å kysse, bare uten lepper. Å skrive er å kysse med hodet.