T. Kingfisher heter egentlig Ursula Vernon og hun skriver både fantasy og horror. The Twisted Ones byr på litt av begge deler.
Mouse, som er Melissas kallenavn, blir enig med sin far om å dra til North Carolina for å rydde opp i bestemorens dødsbo. De siste årene har bestemoren bodd i et hjem, men siden hun var en hamstrer, må Mouse forvente mye skrot som må bort. Derfor tar hun med seg hunden Bongo og blir der i noen dager. Huset bestemoren bodde i, ligger litt øde til i en skogsområde med noen få hus i nærheten. De fleste har forlatt husene sine for å bo i byen, men det er noen fastboende naboer igjen. Mouse hadde ingen nært bånd til bestemoren sin, siden hun var en slem person, noe hun også får høre av andre, men hun blir ikke fornærmet av det.
Mystisk dagbok
Midt i oppryddingen finner hun en dagbok som ikke tilhørte Mouse bestefar, men den andre mannen som bestemoren hennes ble sammen med. Han skriver om ting han har observert i skogen, og hvorfor han oppholdt seg mye der. Mens Mouse er i huset, opplever hun uhyggelige ting selv, blant annet ser hun diverse ting i vinduet og hører hakking. Hun blir venn med noen av naboene, og en av naboene advarer henne mot skogen. Men under en av lufteturene med hunden, kommer hun over noen rare steiner og stedet de har havnet i gir henne følelsen av ubehag. Var det dette mannen skrev i dagboken om? Hvor lenge holder hun ut å være i bestemorens hus?
The Twisted Ones er en bok man ikke riktig vet hva man skal tenke om, men som forfatteren skriver i anerkjennelsen bak i boka, er The Twisted Ones noe inspirert av The White People av Arthur Machen. Enkelte deler av boka kan oppleves som oppdiktet folklore og skrivestilen er en smule rar. Karakteren prøver å være vittig, men synes ikke at humoren alltid treffer, og gjennom hele boka virker hun en smule useriøs, til tross for det som skjer. Midt i mange partier, skyter forfatteren inn humor, som en tankeavledning eller en forsvarsmekanisme som karakteren bruker. Vanskelig å forklare. Ville ha likt boka bedre hvis denne effekten ikke ble gjentatt så mange ganger, pluss at en setning gjentas gjennom hele handlingen helt tilfeldigvis. Altså denne setningen: And I twisted myself around like the twisted ones ....
Horror sklir over til fantasy
Til tross for at jeg ikke gikk helt overens med den uvanlige fortellerstemmen, var handlingen svært engasjenerende og hadde flust av stemning. Den bare mistet meg litt underveis da jeg kom til de siste nitti sidene. Ikke at jeg ikke forsto hva som foregikk, men heller noe skuffet over at handlingen tok den retningen. Det ble litt for mye fantasy. Har lest bøker hvor horror og fantasy har blandet seg i hverandre, og likt noen av dem. Men her ble det vel mye fantasy på slutten. Kanskje 60 % fantasy, og syntes det ødela noe av spenningen og stemningen som var der hele veien, frem til da.
Ingen dårlig bok, men kunne ha tenkt meg en annen hovedkarakter og en annen sluttdel, for mye annet stemte, men så ble det litt mye fantasy og en smule tull.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nicolai Alexander Styve siterer Litteraturkritikk av Erik Bjerck Hagen (side 88)
22:13, 1. november 2023 Ingen har det som favoritt.
Å beskrive hvorfor vi liker det vi liker, er å beskrive hvorfor vi er som vi er - og hvorfor vår kultur er som den er. De anmeldelsene man finner treffende og som man lærer nye nytt av, fester seg til verket, tydeliggjør det, utvider det, tilfører det kraft, og gir det muligheten til å fungere som en levende aktør i kulturen.
Hvordan skal man skrive en omtale av en bok om litteraturkritikk? Hvordan kan man vurdere den litterære kvaliteten på noe som lærer deg om litterær kvalitet? Jo, det er lett! Erik Bjerck Hagen har jo lært meg kjempemasse. Da har han oppnådd det han ønsket. Da har boken gjort sin oppgave. Den har fullbyrdet sitt potensial!
Jeg kjøpte denne boken fordi jeg hadde en intuisjon om at hvis jeg lærte meg noe om hvordan man vurderer litteratur, så ville jeg få mer innsikt i det som får tekster til å funke, og hvordan jeg kan tolke litteratur og finne ut av hva som gjør dem bra, og hva som gjør dem dårlig. Da, tenkte jeg, ville jeg få mer ut av å lese, bli mer bevisst og reflektert og formidle det jeg jeg har forstått og følt på en god måte. Noe som til syvende og sist ville gjøre meg til et bedre menneske. I dag kjenner jeg at jeg vil få mye mer ut av hver eneste bok jeg kommer til å lese, og det vil berike meg.
Hagen lærte meg blant annet at litteraturens kvalitet rommer alt den berører, og alt den påvirker. God kvalitet er ikke bare tekstens innhold og det man lærer og føler mens man leser, men også selve refleksjonen man gjør seg i etterkant, om samtalene man har om den, om andres vurderinger og om dommen man etter hvert avsier. Egne erfaringer påvirker kvaliteten. Det samme gjør kunnskap, kultur, tiden, forventninger og andre bøker. Kvaliteten er dynamisk og mangefasettert.
I utgangspunktet trodde jeg faktisk at Hagen ville gi meg en slags liste over kriterier - en enkel metode jeg kan følge når jeg skriver omtaler - men det finnes jo mange måter å vurdere litteratur på, og det er her inne du finner kunnskapen du trenger for å finne ut av hva kvalitet kan være for deg.
Hagen skriver i del 1 av boken om estetikk. I tillegg til en innføring i estetikk lærer man om ulike symptomer på kvalitet og ulike kvalitetskriterier. Kapittel to handler om smak. Vår litterære dømmekraft er sterkt knyttet til vår egen smak, og smaken er påvirket av så mangt. Det er mulig for oss å ha en felles forståelse av kvalitet, men det er nærmest umulig å vurdere bøker uten å være subjektiv. Det er heller ikke et mål. Litteraturen skal jo gjøre noe med oss. Den skal vekke følelser og fremkalle åpenbaringer. Hagen bruker mange gode eksempler, og han skriver godt. Av og til kan noen av beskrivelsene hans kreve litt ekstra forkunnskaper, og det kan bli litt for komplisert uten de forkunnskapene. Men da er det bare å søke opp ord og uttrykk man ikke vet så mye om. Det er jo et relativt sammensatt og utfordrende tema.
Del 2 består av fire kapitler. Det første handler blant annet om ulike typer kritikk og litteraturkritikkens etikk. De neste tre kapitlene handler om tre store kritikere som for Hagen representerer «noe i nærheten av ideell balanse mellom det vitenskapelige og det journalistiske». Han oppsummerer nærmest deres karrierer og livssyn og sammenligner tilnærmingsmåtene deres til litteraturkritikk. Jeg fikk i utgangspunktet ikke mye ut av del 2, for jeg så ikke helt relevansen. Men etter at jeg hadde lest del 3, hvor Hagen selv kvalitetsvurderer seks norske dikt og to noveller av Johan Borgen, innså jeg i det avsluttende, oppsummerende kapittelet at deres liv og livssyn jo er en del av deres kvalitetsvurderinger. Hagens egne vurderinger og oppsummering ble derfor en åpenbaring for meg. Alt i hele boken ga så mening, og jeg er så takknemlig for alt jeg har lært. Jeg kommer garantert til å lese denne boken igjen en gang.
Kanskje en ukjent forfatter for de fleste, men mange har nok hørt om filmen World War Z.
Selv har jeg hverken lest boka eller sett filmen. Devolution av samme forfatter fristet mer. Av og til vil jeg ha realistisk horror, andre ganger underholdende horror der alt kan skje. World War Z er zombie apokalyptisk horror, og Devolution er creature feature horror.
Aggressive skapninger
I Devolution blir man godt kjent med en gruppe byfolk som er vant til å leve med teknologi, som nå er avskåret fra resten av verden på grunn av et vulkanutbrudd. Ting blir fortalt fra Kates perspektiv, som også skriver en dagbok om hendelsene. Samfunnet hun er i, er ikke stor og lederen er Mostar som alltid har svar på alt, og som av og til lyver for å berolige de få innbyggerne. Kate er den som observerer alt og som har et nøkternt syn på det som skjer i det lille samfunnet som er avskåret. Samfunnet med få familier, blir ikke lenge trygge på grunn av en merkelig observasjon under en tur i nærområdet. Det er Kate som tar denne gåturen. Det går ikke lang tid før det hun la merke til på denne turen, er kommet nærmere husene deres. Spørsmålet er om hva denne skapningen er og om de er flere? Bedre blir det ikke når de blir angrepet med steinkasting.
Å si at boka er om Bigfoot er på en måte ingen avsløring, da coveret hinter om det. Bigfoot, eller Sasquatch, som det også kalles, er som kjent en myte. En myte som skal oppholde seg i deler av USA og Canada. Store, hårete skapninger som visstnok lukter vondt. Likte å lese fra Kates perspektiv som har sine indre demoner å slite med, som har mannen Dan og sammen med resten av det lille samfunnet, prøver å beskytte seg mot Bigfoot.
Ingen komedie
Boka kan virke som en slags komedie, men fortellerstemmen er svært alvorlig og inneholder mye suspense. Liker også at handlingen er en smule kryptisk. Man får ikke vite alt med en gang. Brooks stille og rolige fortellerstemme var også et godt trekk. Man kan fortelle en god historie uten å overdrive eller overdramatisere alt.
Her var det ikke bare Bigfoot som var interessant å lese om, men også karakterene som lever i et samfunn langt inne i skogen, og som også er avhgenig av dagens teknologi. De får litt av begge deler. Teknologi og natur, i stedet for å bli helt enstøinger i naturen.
Devolution er en herlig og mørk bok med en blanding av realistisk og underholdende horror. Neste gang du er på skogstur og kjenner en forferdelig lukt, kan det godt være en Bigfoot i nærheten ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Øyvind Myhre var en gang så sjenerøs at han benådet den norske allmennheten med en bok om all høyverdig fantasilitteratur fra fire tusen år tilbake til eposet Gilgamesj og frem til slutten av 1970-tallet. Denne boken kom ut i 1979 og er fremdeles meget verdt å lese for den som ønsker å vite om og vite mer om de viktigste forfattere og verk innen fantasilitteraturen.
Innledningsvis gir Myhre en god og nødvendig forklaring på forskjellene mellom science fiction og fantasilitteratur. Det syns jeg er kjekt. Tommelfingerregelen: «Mens sf er litteratur om det ukjente, men antatt mulige, er fantasilitteratur om det ukjente og umulige.» Resten av boken belyser blant annet fantasilitteraturens virkemidler, temaer og muligheter med både formidlingsglede og leselidenskap. Han kan det som er verdt å kunne om fantasilitteratur, rett og slett, og han har god oversikt over hva som er verdt å lese, hvorfor det er funker så bra, og hvilke forfattere som har utmerket seg. Han viser med snert og vett at han har en bred forståelse for det hele, for han viser hvordan kultur, historie og politikk påvirker fantasilitteraturen, hvordan den har forandret seg, og hvor annerledes den kan være. Det viktigste av alt er at han formidler hvorfor det er verdt å lese. Som han selv påpeker: «Fantasiens særtrekk er nettopp at den fjerner seg fra den kjente verden, fra det påtrengende aktuelle; derfor kan den, hos en mester i faget, overskride samtidas begrensninger og snevre verdensanskuelser og uttrykke noe allment, ‘tidlaust’». Han minner oss også om at «mennesket lever ikke av brød aleine. Det lever også av fabel og drøm; av dikt og forbannet løgn; av gylne eventyrbyer i horisonten og grove skrøner ved leirbålet».
Ja. Vi trenger undring, glede, drømmer, lidenskap og oppdagelsesreisen!
Boken er hovedsakelig et slags oversiktsverk – eller nettopp en oppdagelsesreise - presentert på en interessant, intelligent og underholdende måte. Myhre går ikke i dybden av hver forfatter og deres verk, men presentasjonene er overbevisende og konsise, og man skjønner fort hva som frister mest å utforske videre. Selv har jeg oppdaget masse spennende! Det et er dessverre ikke mulig å få kjøpt denne boken i dag fra bokhandlere, men den kan lånes på biblioteket. Løp og lån!
Rufsetufsa som svar til gretemor :
22:19, 25. oktober 2023 Diskusjon: Rufsetufsa om Vokterne av John Grisham av John Grisham
Har hørt om den og takk for påminnelsen. =) Må få tak i den!
Tenk å sitte inne helt uskyldig i tjuetre år.
Er rettssystemet til å stole på?
Det skjedde med Quincy Miller. Etter at en advokat ble myrdet i Florida og Miller var tidligere klient. Det skulle ikke mer til før han ble fengslet. Det eneste de har å gå på er at han var en klient, og et vitne skal ha sett en mørk skygge løpe fra åstedet. Heldigvis driver Cullen Post firmaet Vokterne. Sammen med andre legger han vekt på å få de uskyldige ut, slik at de kan kjenne på friheten igjen, så lenge de er ærlige og at deres uskyldighet virker troverdig. Cullen Post er en blanding av advokat og prest. Mens han jobber med saken til Quincy Miller, som endelig blir hørt, må han gjennom en del ting for å sikre bevis, men problemet er at ikke alle vil snakke. Han skjønner at mange ikke vil snakke i redsel for å havne i trøbbel. Cullen Post er ikke den som gir seg med det første. Han klarer ikke å holde tilbake når det er noe han brenner for.
Bøkene av John Grisham er nok ikke for alle da mange kan oppfatte de som tørre og kjedelige. Noe som er forståelig, men er man interessert i advokatsamtaler og en del drøfting, kan bøkene være svært interessante. Det er ingen tvil om at Grisham vet hva han skriver om, da han har vært advokat selv. Så da er det kanskje ikke så rart at han ofte skriver om advokater i stedet for etterforskere og lignende.
Frustrerende og realistisk tema
Selv synes jeg at advokat virker som et spennende yrke på godt og vondt, derfor er det spennende å lese om det, til tross for at det er fiksjon, Synes også temaet er svært spennende. Tenk på hvor mange mennesker som sitter uskyldig inne, og som kanskje aldri blir trodd. Som ikke blir hørt. Det er vanskelig å forestille seg hvor jævlig det må være, derfor var denne boka ekstra interessant å lese.
De fleste karakterene var troverdig å lese om og liker at Grisham forteller fra foskjellige vinkler. Man får en slags helhet i det, og han gjør det på en fin og naturlig måte. Ville ha likt Cullen Post bedre hvis han ikke var prest i tillegg, for det ble på en måte typisk amerikansk å være flere ting på en gang. Spennende å lese om ufordringene han støtte på mens han gransket Quincy Millers sak.
Det tok litt tid før jeg satte i gang med å utforske forfatterskapet til John Grisham, men bedre sent enn aldri. Etter å ha lest Vokterne og Den siste dagen, er jeg overbevist om å lese flere bøker av ham. Jeg liker flyten i bøkene og dysterheten. Det menneskelige og det mørke.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Nicolai Alexander Styve siterer Norske noveller av Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (side 67)
23:16, 23. oktober 2023 1 har det som favoritt.
Novellas kvaliteter og egenskaper, som dens korthet, gjør av den evner å konfrontere leseren med virkelighet slik vi oppfatter den i våre dypeste øyeblikk.
Nicolai Alexander Styve siterer Norske noveller av Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (side 52)
23:10, 23. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Er det først når tekster er trykt på papir og utgitt av et forlag, at de virkelig finnes og kan inkluderes i litteraturhistorien?
Jeg har foreløpig kun lest innledningen og det fremragende essayet "Transcendens, Galskap og tomhet: Teoretiske og historiske betraktninger om fantastisk litteratur" av Torgeir Haugen. Jeg skal lese mer av boken etter at jeg har lest de respektive tekstene som analyseres i de neste kapitlene, men milde måne så lærerikt det essayet var! Grunnleggende lesning for alle som ønsker å sette seg inn i fantastisk litteratur. Det viser seg faktisk å være mange akademiske oppgaver der ute som refererer til nettopp denne boken og det essayet, og det sier litt!
Synd boken er så fryktelig vanskelig å få tak i, da. Jeg måtte låne den fra biblioteket.
Noen forfatterskap er det enten eller med
I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World som jeg likte overraskende godt og som jeg ofte tenker på, siden boka hadde mange undertoner. Senere leste jeg A Head Full of Ghosts som er meget populær, som jeg syntes bare var helt ok. Så hvordan gikk det med The Pallbearers Club?
Søknadsfristen nærmer seg
The Pallbearers Club ble utgitt i 2022, og fikk en god del blandede tilbakemeldinger, noe som er helt forståelig. Sånn er det jo ofte med bøker. Denne boka er om Art Barbara. Tiden nærmer seg for å søke på college, og da er det viktig å gjøre aktiviteter utenfor skolen, som vil se godt ut på collegesøknaden. Han starter The Pallbearers Club i samarbeid med et begravelseshjem. På den måten blir han kjent med andre ungdommer, som melder seg på for å være med i klubben hans. De skal være kistebærere for mennesker som levde som hjemløse eller som ikke hadde noen nære.
Art vet veldig godt at han ikke er spesielt populær hverken på skolen eller ellers. Han sliter med kraftig akne og han har skoliose. Han skal gjennom en alvorlig operasjon på grunn av det, men det blir ikke før etter skoleavslutningen. Gjennom klubben blir han kjent med Mercy og de er rake motsetninger. I denne boka leser man fra Arts perspektiv fordi han har skrevet en memoar, og i margen er det annen skrift, fordi det er notater som Mercy tar mens hun leser det han har skrevet.
Dette er en sær bok om vennskap, sårbarhet, og hvem er denne Mercy, sånn egentlig?
Kryptisk horror
Hva slags horrorbok dette er, kan jeg ikke røpe da det er meningen at det skal være kryptisk og finne ut av det selv. Men dette er nok boka jeg liker minst av Tremblay så langt. Det ble for mye humor i stedet for horror, og jeg er ikke så altfor glad i humorbøker. Både teksten og forholdet mellom Art og Mercy ble alfor internt og som leser, følte jeg meg bare utenfor. Derfor ble dette svært tør og monoton lesing. Ble heller ikke spesielt begeistret over karakterene. Fikk ingen bånd til dem, og selv om Art har sine plager, og det er viktig å skrive om karakterer som sliter med sårbare ting, er ikke det alltid nok.
På grunn av humoren og at båndet mellom de to ble for internt, ble det vanskelig å føle seg engajsert i handlingen. Det var ingenting som skilte seg ut eller partier som var mer spennende å lese om. Det var som å lese i den samme duren hele veien. Ble også lei av hvor mye de snakket om musikk fra 80 - tallet i begynnelsen. Musikk fra en periode jeg også er glad i, men likevel ble også den biten masete og umorsom. Tremblay klarte ikke å dra meg inn i deres verden, selv om Art skrev om ting man kjente til.
The Pallbearers Club var dessverre en bok jeg fikk null forhold til og har ikke lest en så monoton bok siden Daphne av Josh Malerman som jeg leste tidligere i år. Rart hvordan man blir begeistret for en bok av en forfatter, og så bli lunken noen bøker senere.
Fra min blogg: I Bokhylla
En ny, interessant bok om noveller generelt og norske noveller spesielt. Som forfatteren selv sier, så presenterer hun «hva ei novelle kan være og novellesjangerens mangfold og muligheter.» Jeg ble så gira da jeg oppdaget denne boken og så at den var så ny som den var. Det er ikke skrevet så mange bøker om novellesjangeren på norsk, og heller ikke om norske noveller. Så foretrekker jeg faktisk novellen over romanen, for jeg føler selv at jeg får så mye mer ut av noveller. Det krever en helt annen måte å forholde seg til teksten på. Det blir mer konsentrert, eksperimentelt, lyrisk, intenst og konseptuelt, og man kan utforske en idé, følelse eller hendelse til det fulleste. Jeg fikk i og for seg en god del ut av denne boken, både som leser og forfatter, men det er enkelte ting som trekker ned.
Boken innledes med et overblikk over novellens plass i Norge, og så er det del 1, som handler om novellesjangerens mulige egenskaper, novelletyper og novelleteoretiske hovedpunkter, dens historie og status. Det er for eksempel sånn at noveller har fått lavere status enn romaner, delvis fordi den er vanskeligere å skrive for forfattere (selv om mange tror det er lettere), og delvis fordi den krever mer av leseren. I del 2 går hun gjennom alle de mulige sjangertrekkene ved novellen. Her er det lav takhøyde for å hoppe til de trekkene man er mest interessert i å lære mer om, og denne delen trenger man egentlig ikke å lese i rekkefølge. Det er for så vidt noe som ble litt irriterende; det var noen noveller som ble brukt som eksempler ganske ofte. Da gjentok forfatteren handlingen i novellen igjen og igjen, og noen av analysene virket derfor gjentakende. Dette skyldtes nok det at hun gikk gjennom flere av de samme novellene ved enkelte trekk, og at hun ga lite pusterom til hver enkelt analyse. Her hadde jeg nok selv foretrukket at hun hadde introdusert hvert sjangertrekk med teori, og så holdt seg til maks to noveller, for da hadde det vært lettere å fordøye det. Det var egentlig ikke så god struktur ved hvert trekk fordi hun hoppet fra den ene novellen til den andre, og av og til kom hun frem til den samme konklusjonen ved flere eksempler. Andre ganger gikk hun frem og tilbake fra teori til eksempel og analyse eller andre digresjoner, og det ble litt rotete.
Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy argumenterer for øvrig mot en essensialistisk fremstilling av novellen. Hun bruker plass på definisjonsproblemet innledningsvis, men kommer stadig tilbake til det. Hun snakker om novellen som noe som endrer seg med tiden, og at den varierer fra nasjon til nasjon og fra forfatter til forfatter. Novellen er altså en kulturell konstruksjon som endrer seg hele tiden. Hun går så langt som å si at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det handler til syvende sist om konvensjoner, forventninger og retningslinjer, ikke krav, klassifisering eller kategorisering. Hun mener at dette blir for begrensende, og hun nevner faktisk ordet «strengt» eller «strikt» når hun argumenterer mot en definisjon eller et kategorisk rammeverk for novellen. Alle tekstene hun snakker om, tilhører altså ikke novellesjangeren, men deltar i den. Noe kan altså være typiske sjangertrekk eller sjangerideal for en novelle kun i en viss tid, et visst land eller en viss forfatter. Hun kommer som sagt stadig tilbake til hvor streng man er hvis man prøver å definere novellen med kriterier, men innrømmer at «fordelen med å kjenne til etablerte paradigmer og operere med et knippe av felles kjennetegn er at det skjematiske gjør brudd og avvik mulig eller synlig – det må finnes faste kjennetegn som vi kan orientere oss ut fra og opponere mot for at noe skal kunne fremtre som eksperimentelt.» Dette «synliggjør sjangerutvikling», som kan fungere «både produktivt og bevisstgjørende.» Slik sett veksler hun mellom det hun kaller den induktive og den deduktive fremgangsmåten, og tar da utgangspunkt «i det vi kan anse som allmenne og etablerte novelletrekk», basert på en rekke teoretikers arbeid med novellesjangeren.
At novellen kan være og gjøre så mangt gjentas nesten til det kjedsommelige når hun skriver om hver enkelt novelletrekk. For min del blir det etter hvert paradoksalt nok vanskelig å skjønne novellen, til tross for alt hun gir meg innsikt i, og det virker som at ordet «novelle» kan erstattes med «roman», «eventyr», «kortprosa», «dikt» osv. nærmest når man vil, og det gir ikke mening. Det må være noe som skiller de ulike sjangerne fra hverandre for at noe kan kalles novelle, og for at en tekst faktisk kan delta i den sjangeren, så jeg er ikke enig i at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det gir som sagt rett og slett ikke mening.
Det gir derimot mening at det ikke er noen regel uten unntak, og at man kan bryte med enkelte konvensjonelle eller etablerte sjangertrekk hvis man ønsker å eksperimentere. Det respekterer jeg. Det gir også mening at man kan skrive tekster som befinner seg i grenseland fordi man blander trekk fra flere sjangre. Men det føles så meningsløst å si sånt som at «novellen er sånn, men den trenger ikke være sånn» eller «novellen gjør dette her veldig bra, men det kan også romanen gjøre».
Her hadde det for eksempel hjulpet å gi navn til de ulike gruppene av etablerte fellestrekk (altså definisjonene eller rammeverkene) og skille dem fra hverandre på den måten, og så ta utgangspunkt i én av dem ved hver enkelt analyse. Da hadde det vært lettere å forstå analysene, og da hadde det virket så mye mer klart og tydelig for meg med eksempler som «basert på novelledefinisjonen/typen 2, er dette et brudd med sjangeren» eller «med utgangspunkt i forståelsen av den norske novellen slik den var på 90-tallet, kan man si at…». Eller så blir dette bare en bok om generelle skjønnlitterære fortellerteknikker, all den tid novellen kan være alt mulig her i verden, eller det liksom ikke er noe som skiller disse novellene fra andre skjønnlitterære tekster.
Alle de litterære teknikkene i novellen er jo strengt talt mulig å bruke for andre sjangre. Jeg blir bare forvirret og oppgitt over måten dette blir fremstilt på. Samtidig opplever jeg at hun haster gjennom enkelte ting, og det kan som sagt bli litt rotete, overflødig og repetitivt. Av og til fikk jeg inntrykk av at jeg leste et tilfeldig utvalg forelesningsnotater, så hun kunne gitt hver analyse mer pusterom. Hun virket også irritert til tider.
Når det skal sies, gir hun tross alt innsikt i hva som er typisk for det andre folk har kalt eller kaller noveller, og det er nesten alltid overordnet sett to hovedforskjeller mellom novellen og romanen, som hun virker å være enig i: Novellen er oftest kortere enn romanen, og novellen antyder der romanen utdyper. Det gir igjen grobunn for ulike effekter og leseropplevelser.
Bjørkøy virket også ganske engasjert, og det satte jeg pris på. Det er tydelig at hun er glad i litteraturvitenskapen og lidenskapelig opptatt av noveller. Ellers syns jeg hun kommer med mange gode eksempler. Mange forfattere og teoretikere blir nevnt, og mange ulike perspektiver kommer frem om noveller. Det er bra! Man får en nøye, helhetlig forståelse for novellens potensial, og dens styrker og svakheter. Man får også gode forslag til mange norske novelleforfattere og lære om eldre og nyere teori og teoretikere, samt teknikker som stimulerer leseforståelsen og egen kreativitet. Det er altså mye interessant og nyttig her både som leser og forfatter av noveller, og den er til syvende sist å anbefale for nettopp dem!
Trygt hotell?
Spesiell vinterhelg
Venninnene Benni, Sarah og Vanja tilbringer en helg i et høyfjellshotell som faren til Benni har kjøpt. Hotellet er tomt og det er heller ingen ansatte der, så jentene må klare seg selv alene og isolert denne januarhelga sammen. De er dog ikke helt alene da det er folk i vaktmesterboligen, der vaktmesteren som er kvinne bor sammen med datteren Anne. Faren døde i en drukningsulykke for tolv år siden, og Anne føler seg ofte ensom, spesielt siden moren hennes er svært streng og dagene deres består av som regel religion og hardt arbeid. Anne liker jenter og da hun oppdager de nye gjestene på hotellet, synes hun at den ene er svært pen.
Blodmåne av Tor Arve Røssland ble utgitt i 2023 og han er kjent for sine grøssere for både barn og ungdom. Denne byr på noen gode stunder, men Blodmåne er ikke hans sterkeste. Likte at handligen var lagt isolert til og det kalde været, men resten ble veldig typisk, men så er jo boka tross alt rettet mot en yngre målgruppe.
Forholdet mellom moren og Anne var mest spennende å lese om enn selve venninnegjengen, som ble vel typiske. Så hadde ikke hatt noe i mot å lese mer om Anne og moren hennes som har et gammeldags syn på ting, spesielt moren hennes. Å lese om selve jentegjengen ble noe masete og slitsom, for noen av dem var et hakk stereotypiske.
King inspirert
Røssland er god på å beskrive ensomheten og isolasjonen. Det å føle seg langt unna resten av verden, hverdagen. Men resten av handlingen tar seg aldri opp, selv om potensialet var der. Det er som man sitter og venter på noe mens man leser, men så skjer det aldri. Det manglet det lille ekstra. Men morsomt at han er inspirert av to bøker av Stephen King. Carrie og The Shining. Carrie på grunn av mor og datter forholdet. Legg også merke til hotellnavnet som minner veldig mye om The Shining.
Boka ble fort forusigbar for min del og mulig for oss som er godt voksne, men boka kan være småspennende for unge lesere nå som det nærmer seg Halloween, og som er nysgjerrig på denne sjangeren. Eller ungdom som er for gamle til å være med på knask eller knep runden. Skjønner ikke at det heter knask eller knep på norsk, da det er omvendt på engelsk. Men det er en annen sak ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Bjørg Marit Tinholt som svar til Tine Sundal :
10:34, 15. oktober 2023 Diskusjon: Tine Sundal om Museum for mordere og redningsmenn roman av Simon Stranger av Simon Stranger
Helt enig, han er en av mine absolutte favoritt forfattere og fengsler meg fra første side, fantastisk 🫶🏼
Nicolai Alexander Styve siterer Fungi av Silvia Moreno-Garcia (side 174)
23:52, 14. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Black and cancerous, their branches rattled with the wind, bending themselves to the cries of the owls and the calls of wolves from the north, so that they formed a kind of music, an eerie cacophony that followed me from the village and trailed me like the moonlight
Nicolai Alexander Styve siterer Fungi av Silvia Moreno-Garcia (side 75)
23:50, 14. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
The withering of my body made my soul riper, nearly ready to pluck.
Nicolai Alexander Styve siterer Fungi av Silvia Moreno-Garcia (side 35)
23:46, 14. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
No propulsion, no food, no light other than the eerie phosphorescence emitted by the foreign fruiting bodies grafted to the puffball's exterior, anchored by stringy stalk tethers to dimly illuminate the black ink of deep ocean several meters in every direction, orbiting their giant puffball with slow underwater undulations like glowing globular planets orbiting a drowned moon.
Jeg er glad i weird fiction, og dette er en antologi for de som setter pris på nettopp det. Og sopper, da! Jeg har skrevet en lang omtale av hele antologien på Goodreads (https://www.goodreads.com/review/show/5829238776?book_show_action=false), så her nøyer jeg meg bare med å si at jeg ga de fleste bidragene enten full pott eller nesten full pott. Mye vakkert, mye rart, mye spennende og enkelte ting som bare er fullstendig uforståelig eller meningsløst. Men verdt å lese allikevel. Kreative greier!
En litt annereldes vampyrbok.
Sommerferien går til helvete?
Maggie, forkortelse for Magnolia, og bestevenninnen gleder seg til sommerferien fordi de skal til den populære sommerleiren Camp Rising Star. En sommerleir man må stå på venteliste for å bli med på i flere år. Denne sommeren er det endelig deres tur. Men da Maggie kommer hjem til foreldrene, viser det seg at de har endret sommerplanene hennes. De vil sende henne til en annen sommerleir som heter Camp Sylvania. Hun blir sendt dit fordi Maggie er noe overvektig, men forelrdrene sier det ikke høyt. Maggie skjønner at det er en slags helsecamp for de som er noe overvektige som henne. I stedet kaller foreldrene det en slags velvære camp. Det ser ut til at drømmesommeren med bestevenninnen går rett til helvete.
Hun ender opp i Camp Sylvania som drives av en influenser som legger vekt på helse og sunnhet. De spsier ofte rød mat, og det rare er at de må gi blod jevnlig. Til tross for at det ikke er drømmesommeren for Maggie, får hun seg raskt venner. Men de føler seg ikke lenger trygge da broren til en av deltakerne forsvinner, og mens Maggie og vennne hennes er på leting, oppdager de uhyggelige og merkelige ting. Bør de være der lenger, og kommer foreldrene til å tro dem?
Forfriskende vampyrbok
Julie Murphy har hittil vært et ukjent navn og etter å ha søkt på navnet hennes, viser det seg at hun skriver bøker i forskjellige sjangere. Dette er horror for ungdom med en liten dose humor, og synes at hun balanserer det bra. Å skrive at dette er en vampyrbok er ingen avsløring, da det hinter om det i tittelen, og synes at forfatteren klarer å skape en ny vri på vampyrer uten å overdrive, eller å forandre dem helt.
Selv om Camp Sylvania var noe forutsigbart, var den både litt mørk og humoristisk. Man ble også godt kjent med karakterene i den korte tiden. Lydbokinnleser Katie Ladner var behagelig å høre på. Hun var ikke spesielt troverdig da hun ble plutselig britisk for en av deltakerne som blir venn med Maggie, er britisk. Men bortsett fra det gjorde hun en god jobb og leste med innlevelse.
Camp Sylvania av Julie Murphy er både sårbar, aktuell og humoristisk vampyrbok, og er et lite friskt pust i vampyrsjangeren for ungdom.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
