Bokelskere.no

I forhold til deg har jeg egentlig ikke noe å klage over, men forskjell på deg og meg er at du er positiv og jeg er negativ. Jeg var positiv lenge i begynnelsen, men nå har jeg mistet denne tålmodigheten og orker ikke å være optimistisk. Så det beundrer jeg deg for. At du har vært syk såpass lenge og likevel har du denne spiriten som ikke jeg har. Skulle ønske jeg også hadde den spiriten, men den har jeg dessverre mistet:( Og frykter at neste år blir det samme som i år siden ting ikke skjer så fort. Det går heller meget tregt. Men får bare holde ut som vanlig.

Monstermenneske ville jeg lese ikke bare på grunn av at det handler om sykdom, men så henne på bokprogrammet og syntes at forfatteren var festlig da hun snakket om boka. Hun tar opp et alvorlig tema på en humoristisk måte. Derfor ble jeg meget nysgjerrig på denne boka. Det er en murstein, men mursteiner skremmer ikke meg:)

Håper på flere lesehelg - innlegg i neste år:) Jeg vet ikke forskjell på hverdag og helg lenger, så lesehelg - innleggene hjelper meg å minne på det:)

Helt enig! Noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, har lest hvert ledige øyeblikk. Ingen dødpunkter og interessant persongalleri. Spent på om neste bok holder samme nivå. Minner litt om Stig Larssons skivestil og den var noe helt spesielt etter min mening. Annbefales virkelig, her kommer min sekser på terningen frem!

Orker ikke å reflektere over 2013. Det har vært et helvete. Et år med bare sykdom. Har vært syk siden 17 des 2012 så har vært syk i godt over ett år nå. Har vært sykmeldt 100 % siden august nå, og jobbkontrakten går ut 2 januar. De har tatt meg ut av venteliste for et nytt tiltak på arbeidsplassen (jeg er arbeidstaker i et attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet), men de valgte å sette meg ut av ventelisten på et annet tiltak foreløpig for på det tiltaket må jeg jobbe 50% og de mener at jeg ikke er klar for det ennå. Så tror ikke 2014 blir så mye bedre. Har begynt å gå til fysioterapeut og gjør alt jeg kan for å holde sjakk på hodepinen, kvalmen og den fordømte svimmelheten (lei av å være i bakrus hver eneste dag:) for som sagt, dette hjemmelivet er ikke noe for meg, men det høres ut som om jeg må være hjemme/holde meg unna arbeidslivet en god stund til. Hater tanken på det for jeg vil mer enn gjerne jobbe. Er innmari lei av ustrukterte dager. Vet ikke forskjell på dag eller natt, hverdag eller helg lenger.

Er glad jula er over for har ikke vært i julemodus i det hele tatt. Bare maset og ville bare ha det overstått så nå er det bare å grue seg til nyttårshelga. Jeg er ingen fan av høytider lenger.

Nok om det. Det positive er at leselysten er tilbake etter to ukers fravær og godt er det. Jeg blir så apatisk. Så håper at det ikke skjer igjen.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Frimurernes hemmeligheter: Fortalt fra innsiden av Roger Karsten Aase & Gamer av Tor Arve Røssland.

I helga skal jeg fortsette med ungdomsfantasyboka Arven av Alyson Noel, kommer nok til å bli ferdig med den i dag, for jeg har ikke mange sidene igjen.

Og jeg skal fortsette med Min kamp 4 av Knausård. Har tydeligvis blitt hekta på Knausgårdbøkene i høst:) Trodde jo ikke jeg ville like disse bøkene, men heldigvis er det ikke typisk gubbelitteratur som jeg trodde de var:)

Jeg er også så smått i gang med Monstermenneske (herlig tittel) av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Så henne i Bokprogrammet og konseptet virket festlig da hun fortalte om boka. Derfor ble jeg nysgjerrig på den.

Phew. Jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller:)

Beklager om dette innlegget høres sint eller krass ut, men jeg er så irritabel/forbanna for tiden for jeg har ikke mer tålmodighet igjen. Livet føles ut som et venteværelse nå for tiden og jeg hater å være i den bobla.

Og det er nok vi som skal takke deg Vibeke for at du tar deg tid til å starte og engasjere oss med disse lesehelg-innleggene:)

God helg:)

Denne står i bokhylla mi ulest, har en god leseopplevelse til gode virker det som:-)

Hehe, det stemmer det. Er ganske trofast til å delta i dine lesehelg-innlegg, men de to siste ukene har jeg holdt på med de samme bøkene, så tenkte å spare dere for å gjenta meg selv til det kjedsommelige.

Men kan ha en liten oppdatering nå: Leste faktisk ut boka: Gi meg en scene! av Kristian A Bjørkelo. Ble ferdig med den i går (første gasng jeg har fullført en bok på to uker), og jeg holder fremdeles på med Frimurernes hemmeligheter av Roger Karsten Aase (en evighetsbok. Bokka består jo nesten ikke av annet enn ritualer:)

Men da jeg ble ferdig med Gi meg en scene! i går kveld, begynte jeg så smått på ungomsfantasy boka: Arven av Alyson Noël. Godt å begynne med noe nytt mår man har strevd med samme bøker i over lengre tid.

Ellers har jeg faktisk skaffet meg et puslespill. Jeg er som sagt fremdeles 100% sykmeldt og alltid spøkt om å skaffe meg et puslespill siden jeg har så godt tid og strever med å kvele en hel dag. Og det har jeg nå ironisk nok gjort. Har sakkfet meg et puslespill på 1000 biter med motiv av Eiffeltårnet. Det var et tilfeldig valg. Jeg har ingen forhold til Eiffeltårnet eller Paris generelt. Jeg er ingen romantisk person, men ville begynne med et puslespill som hadde et ryddig og rent motiv å se etter. Og jeg er et stykke på vei og jeg skal ikke gi meg uansett hvor lang tid det tar:) Noe må jo jeg også finne på og puslespill har vært kjekt å ha i disse to ukene da leselysten var totalt fraværende. Jeg orket ikke å se på en bok en gang og har aldri følt meg så apatisk for lesing er en av de trofaste hobbyene jeg har hatt i mitt liv. Men i går da jeg fullførte en bok igjen etter to uker , håper jeg at leselysten er på vei tilbake:)

Og jeg skal prøve å være mer aktiv her inne på bokelskere.no igjen og prøve å la være å syte så mye:)

Har ikke fullført en eneste bok på fjorten dager, for har slitt med alvorlig dårlig leselyst, men har lest både litt i går kveld og i dag, så håper at leselysten er på vei tilbake. Jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner, så håper det ikke skjer igjen.

I helga har jeg planer om å bli ferdig med Gi meg en scene! Norsk blogghistorie av Kristian A. Bjørkelo, og lese videre i Frimurernes hemmeligheter av Roger Karsten Aase.

Og hvis jeg blir ferdig med boka Gi meg en scene!, helst i dag siden jeg ikke har mange sider igjen, skal jeg begynne på Arven av Alyson Noël.

Har inderlig ikke lyst på jul i år. Er ikke i humør og har ikke julestemning i det hele tatt så håper jula går fort over:)

Uansett, god jul til alle dere som gleder dere til denne høytiden:)

Er venner alltid til å stole på?

Camilla Larsen er en helt vanlig tenåringsjente, helt til hun begynner på ungdomskolen og hun er på tur sammen med de andre elevene. Medelevene hennes finner henne i en alvorlig syk tilstand på skogsturen og Camilla blir fraktet til sykehuset. På sykehuset merker Camilla merkelige sider av seg selv som hun må for all det skjule for de andre. For det er noe med varmt vann og varme generelt som gjør til at kroppen hennes forandrer seg radikalt. Hvordan kan hun skjule dette i den normale hverdag når hun skrives ut igjen?

Vera Micaelsen kjenner jeg til som tidligere barne-tv programleder. Vet ikke om hun er det nå lenger (ser ikke på barne-tv), og nå har hun gitt ut ungdomsromanen: Hyperpubertet. Denne kom helt uventet i posten tidligere i høst (jeg liker overraskelser, ikke angående selve livet, men gjerne i bokform). Ingenting er som en uventet bok i postkassa. Ja takk, til bøker i postkassa i stedet for alle disse reklameflyerne som går rett i containeren med en gang.

Med stor usikkerhet og meget skeptisk leste jeg denne boka. For bokomslaget og ikke minst, tittelen fikk meg til å tenke: Er dette en bok for meg? Shit au. Jeg leser jo all mulige bøker fra forskjellige sjangre og for forskjellige målgrupper, så hvorfor ikke? En bok er en bok og jeg leser alt det jeg kommer over. Det er bare sånn jeg er. Det tok litt tid før jeg leste denne på grunn av at jeg måtte lese noen andre bøker først. Prøver å prioritere bøkene så godt jeg kan. Både av de jeg får av forlag/forfattere og de jeg kjøper selv. Vil jo gjerne lese alle bøkene jeg får og har. Vil ikke gå glipp av noe, så bedre sent enn aldri ...

Boka handler om riktige og feil valg. Camilla blir "vennegjengens" plutselige kule jente. Med hennes flaue, offentlige og ikke minst, ufrivillige opptrinn lager "venninnene" hennes korte videoer med Camilla som hovedperson. De legger ut videoene på bloggen deres på nettet. Camilla blir skolens store snakkis og veldig raskt populær på grunn av videoene med hennes flauser som blir lagt ut og spredt på nettet. "Hennes" videoer får mange visninger på veldig kort tid og Camilla føler at det er feil. Venninnene filmer henne i smug i mange pinlige situasjoner uten Camillas samtykke og syns at alt går ut over styr. Hun vet ikke helt hvordan hun skal håndtere alt dette. Og det virker som om alle plutselig vil ha en bit av henne. Faren til en av "venninnene" hennes bestemmer seg for å bli Camillas "manager" og moren hennes blir overlykkelig av å høre hvor berømt datteren hennes er på grunn av disse videoene. Men det er bare et problem. Camilla vil ikke være kjendis, og hun er lei av å føle seg mobbet av sine såkalte venninner og alle andre. Samtidig har hun kroppen sin som oppfører seg rart når hun minst venter det å "kontrollere". Hva i all verden skal hun gjøre for å få et normalt liv igjen?

Vera Micaelsen skriver veldig overdrevent (noe som er poenget med boka) og skaper det ene hysteriet etter det andre for hovedpersonen, Camilla. Selv om boka ikke ble så hysterisk morosm for denne leseren tar Vera Micaelsen opp et viktig tema. Nettopp: nettmobbing. Det er noe som dessverre foregår altfor mye av i dag. Det er jo som kjent mye lettere å mobbe noen, henge ut noen på nettet enn å gjøre det i det virkelige liv. Begge metoder skjer den dag i dag og det er selvfølgelig meget trist og ikke minst dumt. For hva skal offeret gjøre når det blir for mye? Det er et aktuelt tema som Vera Micaelsen gjør smart i å ta opp med denne boka.

Men dessverre har ikke Vera Micaelsen og jeg samme type humor. Joda, enkelte scener og situasjoner er nok komiske, men syns likevel ikke at det er festlig. Ikke festlig nok til å le, i alle fall. For meg ble det for mye styr og masete. Det blir for mye av mye og da kveler det historien, i alle fall for denne leseren. Camilla er en person som er lett å like og jeg ville finne ut hvordan det ville gå med henne, selv om historien er forutsigbar. Jeg ville se om jeg fikk rett. Jeg ville bare hennes beste. Men bortsett fra det så er ikke Hyperpubertet min type bok, men kanskje vil boka treffe for den rette målgruppen og gi dem et par latterhikst. Man vet jo aldri. Vi mennesker er jo så rare på hver vår egen måte:)

Ja stort lettere enn dette går det vel ikke ann å få det:-) veldig forutsigbart og de andre bøkene hans jeg ha lest er utrolig mye bedre enn dette.

Så fint:)

Leste den for noen år siden og likte den godt selv om den var dog forutsigbar. Men er enig med deg at det var personene deres og tankene deres som var meget interessant selv om handlingen i seg selv var forutsigbar. Til tross for det var det andre elementer som gjorde boka meget spennende.

Går det an å skrive en bok uten å møte hverandre?

Etter mye om og men, tar Elias motet til seg og sender en mail til en jente han ikke kjenner. Han har sett henne på 37 - bussen som han tar daglig. Og han føler et slags savn og blir bekymret når han ikke ser henne på bussen mer. De gangene han har sett henne på bussen, hadde hun alltid med seg en blå mappe, og han har lagt merke til og husker på mailadressen hennes på mappen. Og når hun stadig glimrer med sitt fravær på bussen, velger han å sende henne en mail i håp på et svar. Han får mail fra henne og får vite hva hun heter. Hun forteller også om den blå mappen hennes som hun har skrevet en del personlige ting i, har blitt stjålet fra henne. Kommer Elias til å hjelpe henne med å finne den?

Boka Det blir pinlig uansett ble tilfeldig "snekret" sammen av to forfattere i ikke ulik den situasjonen hovedpersonenen Elias og jenta er i. Forfatterne Tyra Teodora Tronstad & Bjørn Sortland laget denne romanen uten å kjenne hverandre, uten å snakke sammen og uten en eneste plan. Til sammen brukte de tretten dager på å fullføre innholdet i boka. En artig tanke.

Historien og konseptet Elias og denne jenta ble utført på er både interessant og kreativt. Vi blir kjent på dem på en helt annen måte enn i andre bøker. Vi blir kjent med dem gjennom både lange og korte mailer. Vi danner oss et inntrykk av dem gjennom det de skriver til hverandre. Og mailene deres er både ærlige, vittige, mystiske og kanskje litt småfilosofiske? Elias skriver på sidemål, og jenta på bokmål. Så for lesere som kanskje sliter litt med angst angående å lese sidemål, vil denne boka kanskje være grei å lese. Kanskje en grei måte å bli "kurert" på? Jeg hadde sidemålangst til jeg kom over boka Skråninga av Carl Frode Tiller for noen år siden. Sverget på at jeg aldri skulle lese sidemål frivillig før jeg leste den boka, men som sagt, man vet jo aldri.

Det blir pinlig uansett er en smal bok på bare 112 sider så dermed blir dette en veldig kort og grei anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe for mye. Plottet i boka er forfriskende, men likevel var det noe som jeg savnet, men jeg vet bare ikke hva. Boka ble bare ikke så intens som jeg hadde håpet på, men alt i alt et artig konsept og lettlest.

Ingen årsak:) Og i år har jeg vært flinkere til å lese dokumentariske bøker. Syns det er litt spennende:)

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.