Bokelskere.no

Når Norge rammes av trusler ...

Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.

Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.

Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.

Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.

Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.

Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Ja, flere av novellene hennes satte absolutt en støkk i meg. Et kraftig støkk! Du får si fra når du har fått muligheten til å lese boken.

Jeg har full forståelse for det. Jeg er heller ikke så glad i de største samlingsplassene og foretrekker det mer intime og koselige fellesskap. Heldigvis føles Goodreads som et sted man kan velge størrelsen på selv, og jeg ville egentlig bare invitere deg med inn i den "Norsk fabelprosa"-gruppa. Om du ikke lager deg konto, så er uansett gruppa synlig for alle, og jeg tror du kan få litt glede/nytte av den allikevel. Ha en fin helg!

Utdrag fra min anmeldelse av boken for Nye NOVA:

Fra innledning:

Melbyes bøker kan kjøpes fra det lille forlaget Elasmotherium forlag, og basert på beskrivelsene av dem virker de rett og slett litt som uvanlige bøker utenfor etablerte sjangere. Jeg har planer om å lese flere av bøkene hennes i fremtiden, for her fikk jeg mersmak, og det har garantert noe å gjøre med at dette er et eksempel på nyere norsk weird fiction!

I korte trekk handler boken om Petter og Mari, et par som reiser til Wales i forbindelse med et bokprosjekt. Mari skal skrive en reiseguide for moderne livsnytere, og da får de to samtidig muligheten til å utforske Wales og pleie et vaklende parforhold. Etter hvert blir dette oppholdet preget av merkelige overnaturlige hendelser innenfor virkelighetens gråsoner.

Smakebiter fra hoveddelen:

Jeg føler av og til at jeg lar meg drive med av en slags grenseoverskridende og poetisk understrøm mot det Mari kaller «en rift i verden», for her kan «hva som helst komme til å finnes».

(...)

Denne underliggende følelsen går igjen gjennom hele boken. Det er en følelse av å være «ute av takt med virkeligheten», og fremkallingen av den følelsen er bokens mest innbydende egenskap.

(...)

Det er jo noe vakkert og fascinerende i de underlige skildringene. Jeg føler at de er som dansende skyggedemoner som får en urgammel flamme til å flakke under en skulende fullmåne. Jo flere slike antydninger til det skjulte under overflaten, jo flere skildringer av underlighet jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at boken kommer til å smuldre opp i hendene på meg.

Utdrag fra konklusjon:

Når Melbye sier at hun vil «utvide grensene for hvordan vi ser verden og hva vi tror vi kan fortelle om», blir jeg overbevist. Når hun skriver med sitt lyriske, reiseglade, naturbevisste og (u)(nær)virkelighetsfølsomme jeg, blir jeg enda mer overbevist. I det store og det hele vil jeg trygt si at jeg fikk en tilfredsstillende leseopplevelse.

Lenke til anmeldelsen:

https://www.nyenova.no/kunsten-a-vaere-dod-i-wales-anmeldt-av-nicolai-a-styve/

Leser nå å så enig med deg, begynte bra men det blir bare mindre og mindre interessant🤣likt denne forfatteren så dette var skuffende.

Bruker du Goodreads, forresten? Tror vi kan ha litt felles smak i bøker :)

Åh, så kult at du fikk lyst til å lese den :) Det er absolutt verdt det! Jeg har snakket med forfatteren selv, som skal sende meg en signert bok i posten. Men hun sa at den også kan bestilles herfra:

https://www.lulu.com/shop/mary-hollow/no-one-came-for-me-paperback/paperback/product-je5qggv.html?q=Mary+hollow+no+one+came+for.me&page=1&pageSize=4

What an incredibly disturbing and captivating collection of weird horror stories from a debut author!

Generally, you never really know what to expect from debut authors, but you’re willing to give them a fair chance because you know they’re passionate about their writing. I for one think they deserve to be read. And of course, you’re always hoping to discover a literary gem.

Which I just did. Let me tell you: I’m so happy I gave Mary Hollow a chance! This collection is genuinely impressive, and I’m not saying that just because she’s a debut author. No, I am saying that “No One Came for Me” is impressive, period.

I will rate all the short stories and write a short review of each one, and I will avoid spoilers to the best of my abilities. To be honest, though, summaries wouldn’t do them any justice, as they are more like experiences that needs to be fully realized and appreciated through reading. These stories are bold, sophisticated, brutally honest, inspiring and uncanny. And the prose is visceral, vivid, rich with grim imagery and beautifully disquieting.

This is high class weird fiction, high-end horror at its finest.

First of all, that cover is both sick and slick! It evokes exactly the kind of atmosphere you’ll be immersed in as you read: gloomy isolation, unescapable dread, surrounded by various manifestations of your childhood fears. It’s exactly the kinds of fears you’ll be reliving all over again - at least for me: insects, corpses, creepy drawings and figures, darkness, sickness, hopelessness and unfamiliarity. They’re not all portrayed in this book, but it’s that kind of feeling, you know, a horrible feeling of some forgotten existential trauma.

There are more illustrations inside - very different ones - before each short story. These are black/white and more obscure and cryptic, so I’m not quite sure what to think of those. They weren’t as creepy and were mostly just confusing to me, unfortunately. Well, some of them almost gave me chills if I looked at them for long enough or considered them more carefully after I read the story, but that's about it.

Now, already in the introduction, Hollow creates suspense and anticipation by explaining the core concept of her writing. This is where she first made me keenly aware of my deepest afflictions. She calls those earliest manifestations within us a “shared and true source of all mankind’s varieties of fears – that pure existential dread that writhes at the center of the human psyche and which only children must vividly confront in its unveiled and harrowing glory.” (8) Yes, you will very soon come to understand that Hollow is a perceptive and intelligent author. She convinced me even before the first story that I do have some forgotten - and not nearly suppressed enough - past filled with childhood traumatic experiences, and that some of those experiences have been utterly terrifying. Furthermore, she, or the narrator, manages to create a bond between our inner selves and convince me that I will now be reliving “the existential plight unique to children” together with her. She becomes like one of those voices in your head who tells you that you can’t trust anyone, and yet, her voice is so wise, sound and believable in its performance that it becomes an integral part of my inner reading voice - of me.

You don’t know where fear has taken root in you and how it will manifest throughout the book, but there’s something about this style of writing that simply feels genuine, feels like it’s something we’ve all experienced in our darkest of hours. Something newfound, yet fundamental. That is simply an artform and truly captivating.

And thus begins the adventure into our personal abyss.

INVOCATION - 5

Not a short story. This is exactly what the title suggests. Performative. Dark. Very cool. Can’t explain it in any other way. Read it and summon forth …

INTO THE TANDRID LOOM - 5

A story about a young girl and the unexpected and traumatic consequences of growing up. It’s also about strange instincts, exploration, reconciliation, fear and coincidentally reaching out to form some new connection in your desire to figure things out. It’s very relatable. The prose is elegant and poetic, but also quite visceral and dark.

“The moon seemed, impossibly, to be present always – its light making the engorged mushroom caps all around glisten in the dark like wet flesh.” (18)

A LETTER TO BIANCA ROSE - 3

A dramatic run down memory lane, which begins like this: “Do you remember the night when ran for our lives, and we thought we were being followed?” (25) Yes, page-turner-quality, my dear. Many of these stories have that. They’re more often than not structured in a way that effectively creates an urge of pent-up tension. This one’s dramatic, indeed, but it’s also darkly ponderous. Perhaps a bit distractively so, as it breaks a bit with the tension and flow of the narrative. That might have more to do with me wanting to stop and wrap my head around what it all means. I ask: What part, exactly, does religion play? Is this allegory? Is that metaphor for something? I tend enjoy that kind of stuff, but it didn’t work as well for me here. Still, not bad.

“Every night, after my lover is asleep… I lie awake for hours. I sink into my tomb.” (26)

GNAW – 5

Ah! I enjoyed this one so much! A very character-driven story about a cunning man and a mysterious merchant selling the most exquisite, ancient, magical artifacts. It’s also about ambition and something incomprehensibly creative and powerful. Hollow proves here she has an eerily immaculate attention to detail, which I find both gross and engrossing. And a bit funny.

“I knew that she had a double nature, as split as a snake’s tongue.” (37)

COMING AROUND – 3

An old woman is reminiscing about her tormented high school years and, somewhat morbidly, confronts those memories. I wouldn’t necessarily call this a horror or weird story, but I still think it’s fine because it’s relatable, again, and has that dark edge to it. It also has a nice pace and was a bit of a cathartic read, to be honest.

SARAH’S FABLES: ONE - 4

A tiny tale of consequences. Well, that’s a maybe. I have no idea what I just read here, hah!

THE SLOUGH ROOM - 5

Okay, please believe me when I proclaim the following: This is one of the best weird horror stories I’ve ever read in my entire life.

I won’t reveal what the slough room is. In fact, there’s not much I can say here without spoiling the experience, but it’s written in four parts and probably the longest story in the collection. All I can say is that there’s an unusual encounter and then there’s an investigation leading to something I can’t really explain.

The story may not be as good, I suspect, after that first read, as its greatest strength is the surprise factor. Its greatest strength lies tightly in the unpredictable, the shock and awe and all the ideas and images it creates in your mind, how it makes your own sordid ideas scaring you to bits. It made my heart beat faster, my skin crawl and my spine tingle. At one point I literally tried to hide my face in the palms of my hands to try and get away from the images this story evoked and protruded from its pages.

Hollow has a fascinating imagination and the confidence of an award winning author to write it out, to enact it in such a way. Truly an engrossing read. It felt as if a demon was being summoned as I read it, suddenly bursting forth through the pages and possessing me, down in that pitch black, chanting some ancient and complex language, reading the words out loud, now wholly exuberant in his own obsession, fully absorbed in the word’s mesmerizing intricacies, its voice coaxing me with soothing, succinct and scientific prose.

“It had ‘that’, you know – that elusive thing shared by all masterful works of art. Something that strikes a chord, stirs something in the depths of your being, that you can’t put into words but you feel it throughout your body; a tantalizing unease. Like the soul’s equivalent of a tiny wound in your mouth, which you can’t stop touching with your tongue.» (76)

NEURAL MECHANISMS OF ANALGESIA - 2

My least favorite of the bunch, and my only two stars here. A neurosurgeon has read a draft of a horror story about an exotic fruit that turns pain signals into pleasure and is providing some unsolicited, scientific feedback. It was interesting, but there was a lot of explaining and less narrative, less atmosphere. A bit too “technical” for my tastes.

THE DOOR - 5

Another banger. Cosmic horror at its finest! Two boys explore the school’s attic and finds, beyond a door, something beyond human apprehension.

“There’s something out there by the school. Something with its own, strange purposes and its own, incomprehensible methods to achieve them. Something else.” (114)

SARAHS FABLES: TWO – 4

I still don’t understand this, but I obviously don’t always need to understand something to enjoy it.

SORROW’S EMBRACE - 4

My goodness! Again, I’m utterly shocked and appalled, but that’s part of the reason I love horror fiction so much. This one’s so bold and poetic and … simply awesome!

“But ever since, horrifying dreams plague me, dreadful nightmares each night. I know I should never have done such a thing. But it is done. And I am aware that what I have done is a crime, so I can talk to no one about it.” (124)

GLORY - 5

Ancient Gods, dark magic, mystical rites and assembling archeological traces of an unknown Neo-Hittite cult. Love it. Glorious!

“The burden of responsibility in a world where magic is real. That I couldn’t fathom. And the cascading consequences of a minor mistake in the infinitely complex system that is the biopsychospiritual essence of life itself, life in this world?” (142)

White noise - 5

A young girl hears some strange noise in her room.

I’m at a loss for words here. I can’t. I just can’t.

“I am these memories, and they may very well be nothing but formlessness and void.” (159)

It’s just that I never really know what to expect from these stories. They’re crossing the lines. Not only that, they’re blurring the lines, staying fixed on one line, drawing a new line, erasing a line completely, drawing new lines on myself, on others… and then the lines come alive and freaks you out!

This type of weird fiction is truly my favorite kind of reading.

Når ting baller seg på ...

Mange betingelser og hverdagsrot
Yousef er en gutt som vil mye, men som kanskje har det vanskelig for å uttrykke seg. Han bor alene sammen med moren sin, da søsteren hans bor på institusjon og nekter å bo hjemme. Yousef har et noe anstrengt forhold til moren sin, da hun kan være varm og kald, og han vet ikke helt hvor han har henne. Ofte må det gjøres noe på nettopp én betingelse. Ting blir ikke bedre da stress gjør til at han forandrer oppførsel på skolen, og han og moren blir innkalt til barnevernet. Ikke bare på grunn av oppførselen, men Yousef skal ha vært på en fest, hvor knivstikking skjedde. Politiet blir innkalt og vil avhøre de som var på festen. Selvfølgelig tror moren hans det verste om ham, så hvordan skal han bevise sin uskyld for poltiet og henne? Det eneste han bryr seg om er fotografering. Det er da han føler seg fri og kreativ, og læreren hans signerer ham og en i klassen som Yousef har samarbeid med, til en konkurranse på skolen. Endelig er han stolt over noe, men samtidig kjenner han seg trist da moren hans ikke har noe tro på fotografering ... Er han nødt til å flytte på grunn av barnevernet, eller vil han bli værende hjemme?

På én betingelse er en bok om vanskelig oppvekst og komplekse familieforhold. Å ta hensyn til alle betingelsene fra andre hele tiden, og kjenne på at man ikke strekker til. Alaei er god på å beskrive følelsesregister i forskjellige situasjoner, og når man kanskje føler seg urettferdig behandlet. Hva stress og angst kan gjøre mot en person når ting føles klaustrofobisk. Hun er også god på å beskrive karakterene og hvor forskjellige de er.

Å holde seg fast til noe
Boka er et bevis på hvor viktig det er å ha noen og noe å bry seg om når ting er vanskelig. Yousef hadde for eksempel fotografi og musikk som et slags beskyttelsesskjold, mens han håpet å få et nærmere forhold til sin mor. At ting kanskje ville bli lettere på skolen og i forhold til barnevernet. Uansett hvor mørkt ting ser ut, er det viktig å ha en hobby eller en lidenskap for noe. En egen verden å holde fast på, mens ting er på det verste. Noe Yousef gir et forståelig og menneskelig inntrykk av. Man føler nesten det samme stresset som han gjennomgår, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv.

Selv om boka er aktuell og har et alvorlig tema, blir den likevel noe typisk. Som voksen leser er det lett å se hvordan handlingen vil utarte seg, og i ungdomsbøker er jeg litt lei av å lese om karakterer som mulig er forelsket i hverandre. Skjønner det er spennende for ungdom å lese, men litt spesielt at det er kjærlighet i nesten hver ungdomsbok jeg har lest.

Likevel er det en bok som er vel verdt å lese og det er viktig å sette seg i andres situasjon en gang i blant.

Yousef og en annen karakter dukket også opp i debutboka: Dette er ikke oss av Alaei. Siden jeg ikke har lest den, kan jeg ikke sammenligne hvordan disse karakterene var i Dette er ikke oss, og hvordan de er nå i På én betingelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

I have finally read the very first gothic novel. Yes! I have read a classic! Go me!

Because this novel is said to mark the beginning of horror as a literary genre, I chose to buy the Oxford World’s Classics edition. I specifically wanted to read an edition that explained and contextualized the novel. I mean, it’s written in the middle of the 18th century, for goodness’ sake. That means engaging with the work of an author whose heart and mind was from a completely different time, place and culture. So, I needed someone knowledgeable and intelligent to teach me what I needed to know to fully appreciate this classic.

Before I opened the book, though, I asked myself what I expected from it. And based on everything I had read about it and gothic horror in general, I had high expectations. Naturally, I expected a scary story, you know, with scary supernatural stuff. Even with some macabre and violent stuff. I looked forward to ghosts haunting an eerie, moonlit, labyrinthine castle filled with hidden and subterraneous passages. I wanted to get to know a dysfunctional family with characters haunted not only by vengeful ghosts, but by their own madness, and tragic victims of their own cruel vices and dark secrets. All drama, all mystery. All elegantly described in retro chic, poetic prose.

But I got basically none of that, none of what I was expecting, and I’m sad to say I did not enjoy reading it. I know I shouldn’t have expected modern horror, and I knew I had to accept a few cliches. But this is a bit ridiculous. Sure, there are ghosts in here, though just a haunted helmet and a haunted painting. There are also some secret passages to be found and a tragedy or two. Fine. Other than that, I’m disappointed to say, it’s just a whole bunch of romantic squabbling and bickering with messy dialogue, performed in a very melodramatic and theatrical manner. Which does makes sense, given the overuse of Shakespearean references, but everyone is so childish with their crying and yelling , and they are overly concerned with marriage, God and status that everything else just fades into the background.

Should I have seen that coming? Some of it probably shouldn't come as a surprise. It’s just so much of it. Constantly. I generally don’t mind a bit of melodramatic shock and awe every now and then. Intense, direct, over-the-top expressions can feel genuine and appropriate too, in the right moment, or they can be used to great comedic effect. So, I didn’t cringe when I for instance read “every suggestion that horror could inspire rushed into her mind” or “words cannot paint the horror of the princess’ situation. Alone in so dismal a place, her mind imprinted with all the terrible events of the day, hopeless of escaping”. I actually liked that. It made me invested. I can also appreciate the more atmospheric sentences like “arriving there [a forest], he sought the gloomiest shades, as best suited to the pleasing melancholy that reigned in his mind. In this mood he roved insensibly to the caves which had formerly served as a retreat to hermits, and where now reported round the country to be haunted by evil spirits”. Oooh! Sweet!

But I do start to cringe when I read “She told me, replied Theodore, that she was on the brink of destruction; and that, if she could not escape from the castle, she was in danger in a few moments of being made miserable for ever” or “he started and said hastily, Take away that light, and begone. Then shutting the door impetuously, he flung himself upon a bench against a wall, and bade Isabella sit by him. She obeyed trembling.” There’s much more where that came from, I can promise you that. And when you come across that same exaggerated tone of voice, it feels awkwardly forced, it loses its effect and gets tiresome.

In the introduction (which I enjoyed more than the story itself!), Professor Nick Groom rightfully points out that here “sensibility is taken to an extreme, and the combination of supernatural event and mental anguish is magnified to create a stunning melodrama”. Apart from the word stunning, I agree. He also explains that “the characters speak as if in translation (…) there are no similes – this is a world in which language is rooted in direct experiences, and furthermore that Walpole’s aim was to ‘place his characters in extreme conditions: ‘in short, to make them think, speak and act, as it might be supposed men and women would do in extraordinary positions’. And the result was ‘a new species of romance’”. Indeed, this is romance, ladies and gentlemen, not horror, not at all. Nor is it entertaining, thrilling or anything else that’s worth your time.

But that’s just me. Let’s hear what Lovecraft has to say. In “Supernatural Horror in Literature”, Lovecraft calls Castle of Otranto “thoroughly unconvincing and mediocre” and “tedious, artificial and melodramatic”. Interesting. Even Nick Groom says that “The Castle of Otranto is a striking example of a book that by inaugurating a new style within a few years made itself obsolete”. Thank you for your insightful comments.

But what should you expect from a classic then? What should you expect from something that’s the first of its kind? What is fair judgement? How should I understand it? What lessons do I take with me? I’m not sure I have all the answers to that, but Groom makes another fair, relevant point when he argues that “to judge Walpole’s novel by his successors is to do Otranto a serious critical injustice”. I get that, I get that, but I can’t for the life of me rate it any higher than two stars, nonetheless.

Ah! Shock! Anguish! A two stared death! Devil! Cruel world!

I’ll probably appreciate it more as I read more gothic fiction, though, as I trace the lines and see how it develops over time. I can at least say that Walpole inspired other writers with his Gothic castle, his ghosts, his cruel villain, his hero and heroine and other literary techniques and themes. He truly inspired and started something magnificent, and I applaud him for that.

And now I have my classic reading achievement unlocked. The next stop in my gothic fiction literary adventure is [book:The Mysteries of Udolpho|93134], and I have the audacity to have even higher hopes for that one. I dare to believe, to plunge into the depths of high risk, high reward!

Swoon!

Første horror bok er slukt i år og hvordan gikk det?

Den ble riktignok ikke utgitt i år, men i 2021. Handlingen foregår i Irland, noe som kanskje ikke er helt tilfeldig da forfatteren selv er irsk.

En spesiell vennetjeneste
I The Watchers er Mina på et oppdrag. Hun skal levere en gul papegøye til noen for noen, og det blir en dyrere vennetjeneste enn det hun hadde forestilt seg. Fordi ved en skogkant stopper bilen hennes og mobilen dør. Det hun ikke vet er at denne skogen ikke står nevnt på noe kart. Det er et sted hvor folk kjører og stopper, fordi det tekniske svikter på akkurat det stedet av en eller annen grunn. På grunn av lang ventetid og ingen hjelp, og død mobil, blir hun og papegøyen i bur tvunget ut i skogen i håp om å finne en snarvei eller noe som kan hjelpe dem. Da det begynner å bli mørkt, er det noen som roper at hun må skynde seg, hvis ikke kan det gå ille. Uten at Mina vet hva faren er, løper hun og havner i et bunker, eller en slags nedslitt bygning i skogen sammen med tre andre fremmede. De forteller henne om the Watchers som befinner seg i denne skogen, noe vi som leser ikke får vite øyeblikkelig hva det er. Det eneste man vet, er at de kommer opp fra bakken og jager dem når det begynner å bli mørkt. Hvorfor det er vanskelig å rømme fra denne bygningen, er at de vet ikke hvilken retning de skal løpe siden de ikke kjenner denne skogen godt, og rekker de ikke frem eller tilbake til bygningen de gjemmer seg i, vet de at The Watchers vil ta dem.

Mina vet ikke hvor lenge hun og papegøyen er nødt til å være der. Det kan være dager eller år. De andre har visstnok vært der ubeskrivelig lenge. Med Mina er det tre kvinner og en mann, og de er forskjellige. Den ene dagen er de venner, den andre dagen går de i tottene på hverandre, noe som ikke er rart, da de bor tett på hverandre med redslen som herjer utenfor. Madeline er noe for seg selv som er svært kald, holder seg litt utenfor de andre og røper ikke mye om seg selv. Hun er kanskje den mest mystiske av dem alle.

Kommer de til å bli værende, eller er de nødt til å manne seg opp og flykte?

En forfatter som skinner
Vet ikke hva jeg forventet av denne. Omtrent ikke noe. For det første var det en debutbok, og for det andre er det en bok som ikke har vært så synlig. Ville lese den på grunn av det merkelige konseptet, og liker isolert horror og horror som foregår i skogen, og skal si at denne leverte. Til debutforfatter å være, skriver A.M. Shine meget godt. Spesielt når det kommer til beskrivelser, og det mystiske. Suspensen i det hele. Han er også syk god til å beskrive greiner og intensiteten gruppa går gjennom.

Ble gira over å vite at boka er filmatisert og kommer ut i sommer, men gleden ble noe neddempet da jeg fikk se noen av produksjonsnavnene. Regissøren er Ishana Shyamalan, som er datteren til M. Night Shyamalan. Da hadde jeg foretrukket at han var regissøren. Grunnen er at jeg er ikke så glad i de som utnytter et kjent familienavn for alt det er verdt. Samtidig er Dakota Fanning en av skuespillerne. Har ikke noe i mot henne, men noen skuespillere liker man mindre enn andre. Selv om jeg ble skuffet over noen av produksjonsnavnene, kommer jeg sikkert til å se filmen, selv om den sikkert ikke vil måle seg med boka.

The Watchers er en bok som fortjener flere lesere, for den som liker horror blandet med mye mystikk og suspense. Den har også et godt språk og byr på mye itensitet. I 2022 ga han ut The Creeper, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese den i år, for denne boka ga mersmak. Det er spennende når man kommer over mindre kjente forfattere som man blir nysgjerrig på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første bok i en serie om en jente som blir beskyttet av hennes nærmeste. Noe hun ikke finner seg i ...

Bestemt heksejente
Foreldrene sender tolv år gamle Zora bort til bestemoren sin i Paris. Grunnen er en heksejakt som pågår, og de vil hun skal være et sted hvor hun kan være trgg imellomtiden. Det spesielle med huset til bestemoren, er at det er usynlig. Bare de med magiske krefter kan se det. Samtidig opplever hun mas av bestemoren som ikke vil at hun skal være heks. Derfor gir hun henne en normal stil og tvinger henne til å gå på en skole med vanlige mennesker. Det er hennes måte å beskytte Zora på, ved å gi Zora et normalt liv og i håp om å forandre på oppførselen hennes. Noe Zora ikke liker, fordi hun vil være den hun er. Derfor prøver hun å finne en formel som kan gi henne den gamle stilen tilbake, og hun liker seg ikke på skolen sammen med de andre, bortsett fra en annen person som skiller seg ut.

Hvor lenge kommer hun til å bli hos bestemoren, og blir det noen gang trygt for henne å dra tilbake til foreldrene igjen?

Dette er en tegneseriebok med fantasyelementer. Ypperlig for de som liker å lese om magi og underlige karakterer. Noe man får her. Det skjer også mye på de 49 sidene, så dette er kort og effektig lesing. Et godt førsteinntrykk på en ny serie for barn og kanskje ungdom, også.

Herlige illistrasjoner
Illustrasjonene er laget av Ariane Delrieu og personlig likte jeg nok illustrasjonene noen hakk bedre enn selve handlingen, da handlingen kanskje ligner en del på andre fantasyfortellinger. Fargene er herlige og strekene livlige. Man blir også nysgjerrig på vennskapet til Zora og den andre personen. Er det et vennskap, eller bør hun være på vakt?

En noe typisk fantasyhistorie for voksne lesere, men garantert treffende for unge lesere. Spesielt hvis man vil ha noe lett, underholdende, servert med noe magi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Ikke spesielt uhyggelig, men underholdende og servert med et godt språk.

I 2023 leste jeg Silence for the Dead av henne, og ville lese mer siden jeg likte språket hennes så godt, og samme år leste jeg da The Sun Down Motel, som kanskje er den mest kjente boka av henne.

Livets tilfeldigheter
The Sun Down Motel er markert som horror, men det er heller mysterie med noen horrorelementer, så ren horror er det ikke. Den føgler to tidslinjer. Den ene tidslinjen er fra 1982, og man blir kjent med Vivian som ved en tilfeldighet havner i Fell, New York. Ved nok en tilfeldighet, tar hun over som nattvakt ved Sun Down Motel. Der har de både faste gjester, og noen nye. Hun får nyss om en i nærområdet som kanskje er en seriemorder, og begynner å jakte ham for å advare hans neste offer.

Deretter hopper man frem til 2017 da man blir kjent med Carly. Vivian var tanten hennes som forsvant, og ingen har funnet kroppen hennes. Politiet gjorde heller ikke særlig mye med forsvinningen, og dette skjedde da Carly var liten. Hun gjør sine egne undersøkelser, og hun får hjelp av to nye venner på laget. Hun er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med tanten hennes, uansett hvor risikabelt det er. Samtidig på motellet opplever hun merkelige, og overnaturlige hendelser. Prøver det å fortelle henne noe?

De som tror at dette er en det spøker på motellet bok, vil nok bli skuffet, for det meste av handlingen foregår utenfor motellet, så sånn sett er denne boka noe misvisende. Det er ikke mye horror, men mest mysterie, men det er ingen dårlig mysterie heller, for den som liker å lese om seriemordere.

Merkelig sak
Litt rart å lese om en jente som er på jakt etter en tante som forsvant som hun nesten ikke kjente, men samtidig interessant. Syntes også at tidslinjene blir vel like. Det er tydelig markert i hver kapittel, men likevel er det lett å blande sammen Carly og Vivian da de har de samme jobbene, og begge jakter på noen. Så savnet et større skille. Er også lei av å lese om jenter som trenger hjelp når noe vanskelig, og så kommer det en gutt som mer en gjerne å hjelper henne, fordi han får tidlig følelser for henne. Det er oppbrukt og har lest det samme mange ganger før. Det var litt av det i hennes forrige bok også, og håper at det ikke er slik i alle bøkene hennes. For hun skriver fantastisk godt, og ikke minst stemningsfullt. Det er lett å se for seg det hun beskriver, og og det er ikke mange dødpunkter.

Liker nok ikke The Sun Down Motel like mye som mange andre, for det ble noe typisk og opplagt, men selve saken var spennende å lese om. Hadde bare ikke sagt nei til enda mer horror, for det var det noe lite av. Likevel kjedet jeg meg ikke da dette var en stødig bok, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nye NOVA publiserte nylig en artikkel om gruppen også :)

https://www.nyenova.no/nicolai-lanserer-digital-samlingsplass-for-norsk-fabelprosa/

Herlighet. Nesten ti år siden sist jeg leste den første og den andre boken! Toern var ikke like morsom som enern, dessverre. Det var jo flere ting som fikk meg til å gapskratte, for det er rett og slett ikke til å unngå med Zofies verden. Det er en naturlov. Men enkelte typer vitser ble kleint nok gjentatt fra første bok, og det merket jeg litt for tydelig. Det var også enda flere vitser her inne som jeg ikke skjønte heller. Men denne boken kommer jeg fremdeles til å beholde, sammen med første bok. Og så får vi se, da, om ti år igjen, om jeg ler enda mer neste gang. Humor endrer seg jo gjerne med alderen. Så man vet aldri!

I've been following the Gatewatch members for years through Magic story, and I really enjoyed some of the artistry on full display in this book. I'm not sure what I initially expected, but I have mixed feelings about this because I have most of the cards in here, so I have, you could say, physical access to the art already, and I didn't get that sense of novelty or discovery. Flipping through the pages was simply like looking at my own card collection. There also wasn't much lore to be found in here either; only a few pages worth of text for each planeswalker. Other than that, I don't have much to say about it. It was okay and will oddly enough probably be better for someone new to the characters. Although not by a lot. They would be better off looking at some cards and reading character summaries online. So, I regrettably think I'm gonna sell my copy.

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Hei, alle bokelskere :)

Jeg vil bare si at jeg nylig har opprettet en gruppe som heter "Norsk fabelprosa" - på Goodreads.com. Gruppen er ment å være en hyggelig samlingsplass for alle som er glad i, eller nysgjerrige på, nettopp norsk fabelprosa. Hvis interessen er der, håper jeg vi kan få i gang lesesirkler også. Jeg har i tillegg begynt å lage en kjempestor oversikt over alle norske fabelprosa-utgivelser, som er inndelt etter sjanger. Har du tips til oversikten, hadde det vært flott. Foreløpig holder jeg meg til bøker for voksne og ungdom, men har tenkt å lage en egen oversikt over barnelitteraturen senere.

Mange norske fabelprosaforfattere har faktisk blitt medlem allerede, så hvis du også føler at du kan få både nytte og glede av gruppen, så er du hjertelig velkommen! :)

https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa