Bokelskere.no

The most delightful horror story I’ve ever had the pleasure of reading, with one of the fiercest, bravest and most genuine elderly ladies to ever grace a fictional dimension of existence. You, Sodergren, had me already at the opening lines, of which I am convinced will win the “Best opening lines of the century”-award when that one eventually comes around. Yes, when I read that “Muriel Margaret McAuley was eighty-four years old the first time she saw a man turned inside-out by a sea monster”, my heart skipped a beat, and I knew I’d love it, that I’d hold on and never let go.

Just like Muriel.

The blurb would tell you that she was born in Witchaven, a Scottish fishing village, and that she “intends to die there”. It would also tell you that “an overseas property developer threatens to evict the residents from their homes and raze Witchaven to the ground”. But embedded between those lines, you see, is the heartwarming and heart wrenching story of the villagers, the purity of simple living and harmony with nature.

And covered in all that gut and blood and gore is a story about greed, ambition and desperation.

That kind of story is classic, with a message so simple, yet so powerful.

Sure, rich people love money above all else and they do whatever they can to get more of it, common decency and human lives be damned. They just walk right up to you and smack you in the face with the fact that “laws don’t apply to the rich” (12). But Muriel is powerful too. She’s not afraid to fight back and say that “men like that – rich men, with no morals – did whatever it took to get ahead. They lied and cheated their way to the top, treading all over the little people beneath them without a care”, and then, with sad eyes, she sees the consequences of that behavior to the world around her and concludes that “A man with no respect for nature was the worst type of man.” And as such, “she would never understand someone who could walk through Witchaven and not feel their heart sing”. (32-33)

This message is carried on throughout the whole story, and I’d say that it’s one of the better characteristics of the book as well as its weakest feature. The fight against greed, against the “unnatural sounds” of capitalism, its invasion of privacy and encroachment on nature makes me invested in Witchhaven and Muriel, makes we want to fight for her, with her, makes me engrossed in the story. But the rich and the greedy are all basic caricatures here, fueled by judgmental views about them, devoid of any nuance, any sympathy and redeeming qualities. Had the rest of the story not been so rich with romance and passionately aggrandized with gore and otherworldly violence, I’d eventually grow tired of it, but I never did, because Muriel is the embodiment of longing and sweet memories, of having something to fight for, of finding a reason to live.

Indeed, let’s not forget that she’s old. And old age is most likely just a distant, vague, illusory state of being far into the future to many of us. But we might even fear it too. A lot. Thanks to Sodergren, though, and thanks to Muriel, I’m convinced that, when the time comes, I can decide to be so much more than my weakening body, that I can dare to venture beyond my physical age. As long as I have my memories, my willpower, my love, I can still live a meaningful life and fulfill new dreams and, as one other reviewer said, “trick American capitalists into my bathtub to feed my blobby friend” anytime I want!

Clay McLeod Chapman er en av de nye horrorfatterne som har blitt svært populær de siste årene, men har han noe nytt eller mer å komme med?

I The Remaking blir man kjent med Amber Pendleton, både som barn og voksen. Som barn blir hun tvunget av sin mor til å gå på auditions i håp om å bli skuespiller. Grunnen er vel at moren hennes lever delvis gjennom henne og har noen regninger hun sliter med å betale. Amber selv har ingen lyst til å bli skuespiller, men skjønner at hun ikke har noe valg når det gjelder moren. Hun får rollen i filmen som er basert på en fiktiv vandrehistorie. Om en mor og datter som bodde alene i skogen. Etter en hendelse, beskylder innbyggerne dem for å være hekser og de oppsøker dem for å ta en grusom hevn. Regissøren er helt oppslukt av denne historien, og vil lage en film om denne historien før noen andre gjør det.

Amber får rollen som Jessica. Noe på filmsettet skjer som gjør til at hun ikke lenger kan stole på virkeligheten og hun blir traumatisert av dette. Tjuefire år senere da Amber er i tretti årene, deltar hun på et opplegg hvor horrorikoner samles slik at fansen får treffe dem. Av en av fansene sine, får Amber vite at det skal lages en nyversjon av filmen som hun var med i, og som gjorde henne kjent. Hun frykter det verste, men likevel takker hun ja til å spille Ella Louise i nyversjonen da hun overraskende nok blir spurt om rollen. Den nye regissøren har en avhengighetsskap til gamle horrorfilmer. Hva er Ambers hensikt med å takke ja til en rolle, da originalfilmen gjorde henne så traumatisert?

Rotete utført med blandet media
Jeg liker horror bøker med filmsett som bakgrunnsteppe. Har lest noen slike bøker tidligere, og kan ikke påstå at The Remaking er en av de bedre, for denne ble jeg dessverre skuffet over. Jeg liker blandet media i bøker, altså en bok som inneholder vanlig tekst, artikler, en del fra et filmmanus og forskjellige ting for å bryte opp det tradisjonelle bokformatet. Det som ødela for min del denne gang, er at når jeg leser horror for voksne, foretrekker jeg å lese fra et voksent perspektiv. Så brydde meg ikke så mye om den delen da Amber bare var et barn. Det andre som ødela en del var siste delen av boka om en podcaster som prøver å oppspore Amber, for å vite hva som virkelig skjedde. Den delen brydde jeg meg ingenting om da jeg ikke hører på podcaster og ikke har noe forhold til dem. selv Vet at de er kjempepopulære, men er ikke helt fan av det når en fiktiv podcast eller podcaster blir dratt inn i en bok. Så syntes den delen var totalt uinteressant.

Svært få horrorelementer
Savnet å vite enda mer om den fiktive vandrehistorien, og hvordan det påvirket og forandret Amber som skuespiller og menneske. Så det føltes ut som at jeg fikk en litt annen bok. Dette ble alt annet enn spennende. Til tross for at dette er en horror bok, hadde den svært få horrorelementer.

Kommer til å lese en bok til for å se om dette er et forfatterskap jeg vil utforske videre eller ikke, for likte Whisper Down the Lane av samme forfatter, bedre. Denne ble noe tam og irriterende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Wow! Such page-turner. So existential. Very science. Much thriller.

I had so much fun reading this book that I consumed it in just a weeks’ time. The concept and pacing had me hooked! I love the idea of the multiverse in general, and I often ponder how different my life would have been if I made different choices. Some choices would certainly change my life to a greater extent than others, of course, but to what extent would they change me as a person too? This question forms the basis of “Dark Matter”. The younger you are, the less you have to look back on, the fewer choices you’ve made. That’s the “beautiful thing about youth”, Crouch points out. “There's a weightlessness that permeates everything because no damning choices have been made, no paths committed to, and the road forking out ahead is pure, unlimited potential.” (12)

Who hasn’t thought about these things? It’s a universal thing to look back in curiosity or regret and possibly see greener grass everywhere. I will admit, though, that I don’t actually believe in pure randomness and free will, but Crouch made me a believer when I read his book, which to me speaks volumes of his ability to grab my attention and suspend my beliefs.

Personally, I tend to fluctuate between existential nihilism, childlike curiosity, intellectual glee and desperate optimism. So, I tend to start out by thinking “We're all just wandering through the tundra of our existence, assigning value to worthlessness, when all that we love and hate, all we believe in and fight for and kill for and die for is as meaningless as images projected onto Plexiglass.” (101), but then I realize I don’t want to live in that state of mind, reminding myself that life can potentially be so much more and that “We all live day to day completely oblivious to the fact that we’re a part of a much larger and stranger reality than we can possibly imagine” (114), which is way more exciting! And finally, If I’m crazy to think there’s more to life than meaningless choices, there’s more to existence and nature than worthless atoms, and if happiness and fulfillment is the greatest challenge of all, I now dare say “I am not allowed to think I’m crazy. I am only allowed to solve this problem” (94).

That’s what “Dark Matter” gave me: a great time, existential acceptance and optimistic resolve.

Tusen takk for vennlige ord og nyttige refleksjoner. Du har helt sikkert rett i det du sier, for jeg har lett for å undertrykke positive følelser om meg selv. Tvil har satt dype røtter, og det bunner nok i både dårlig selvtillit, janteloven og vanskeligheter med å tro på positive tilbakemeldinger fra andre. Jeg får nok gjøre med dette som med alt annet i livet: ta ett skritt om gangen, aldri gi opp, gjøre mitt beste og ha tro på meg selv!

Ja, det kan være greit å bare nyte de bøkene jeg leser, og tillate meg å føle meg smartere nå som jeg jo har lest en god del bøker. Da må det være greit og fint å si, med hele sitt hjerte, at man har vokst og fått mye ut av det man har lest.

Takk for anbefalingen! Jeg har nå lagt den til på ønskelisten min 😊

En krimserie som bare blir sterkere og sterkere, og kanskje også mørkere?

Vanligvis blir man noe lei og kjeder seg når man er et godt stykke inn i en krimserie, men her er det noe omvendt. Minier har egen evne til å holde interessen oppe, og liker balansen mellom det hverdagslige og det ondskapsfulle. Det er en god kontrast.

Brutale hendelser
I Jakten leser man om en ung mann som blir påkjørt. Han kommer løpende ut fra skogen som om han er jaget av noen. Sjåføren har ingen sjans til å stope i tide. Offeret har på et dyrehode som forestiller en hjort og på brystet er ordet rettferdighet brent inn i brystpartiet. Hvem har gjort dette mot ham, og hvis han ble jaget av noen, har de gjort det mot noen andre?

I mellomtiden leser man om stressa Frankrike i opprør, fordi det trues med ny nedstenging på grunn av covid, og mange har ikke råd til å miste jobbene sine. På hjemmebane er Martin Servaz redd for å miste harmonien, da hans partner vurderer om hun skal være med på et viktig oppdrag eller ikke. Blir ting noen gang normalt igjen både for ham og Frankrike?

Fascinerende hovedkarakter
Som vanlig skriver Minier svært godt. Kapitlene er korte, dialogene erfengende, og det dukker også opp en ny karakter. Minier klarer hele tiden å holde på interessen og det er fort gjort å lese noen sider ekstra sider. Liker også at Martin Servaz ikke beskrives som en typisk etterforsker. Han har sin egen stil og gjør ting på sin egen måte, men kan samtidig være myk når det trengs, og han vet hva som er viktig for ham. Føler at han er litt menneskelig i motsetning til mange etterforskere og politifolk man leser om. De fleste andre karakterene er også spennende å bli kjent med, på godt og vondt.

Syntes tematikken var både realistisk og engasjerende å lese om. Det var hele tiden noe som skjedde, og det plaget ikke meg noe å lese om covid. Det er bare ikke et tema jeg synes er noe interessant å lese om. Derfor ble jeg litt smålei av munnbindene som stadig ble nevt underveis i boka. Det var det eneste som la en liten demper på spenningen. Men heldigvis var det ikke så mye nevnt at det overskygget hele handlingen.

Bortsett fra munnbindstyret, var Jakten nok en sterk bok i Martin Servaz serien. Liker mørket og dysterheten denne og de andre bøkene består av. Vet at Minier har begynt på en ny serie, og håper det ikke betyr slutten for Servaz, for leser mer enn gjerne neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Påska nærmer seg med stormskritt, og da passer det godt med krim og horror. Dette er horror for barn som er nysgjerrig på å lese mer fra denne sjangeren. En bok for nybegynnere.

Ypperlig bok å lese sammen med noen
Det spøker på fjellet er en lettlest bok på bare 109 sider med en god del illustrasjoner. En fin bok for de som har lært seg å lese og som ikke krever noe avansert. Den er også fin å lese sammen med noen. Den er kanskje ikke altfor skummel heller, eller passe skummel for målgruppen boka er beregnet for. Det kommer an på hvor lettskremt man er.

Det spøker på fjellet er om Sanne og Simon som er med foreldrene til hytta siden det er påske. Hytta tilhørte en onkel som bare forsvant. På fjellet føles det ekstra stille og uhyggelig. Det er noe mystisk med fjellstua. De hyggelige eierne er ikke der og fjellstua er helt mørklagt. Inntil en kveld moren til Sanne og Simon oppdager at det lyser i et av vinduene.

Simon og Sanne møter en dag andre barn i området. De er tynnkledde og klærne virker noe gammeldagse. Det rare er at de ikke har med seg mobiltelefoner, men Simon regner med at de tilhører en av hyttene. Ting gjør til at Simon blir mer og mer mistenksom enn Sanne. Det er noe med barna som gjør at Simon føler på et ubehag. Til slutt vil han bare unngå dem. Er det lenger trygt å være sammen med dem?

Rekker ikke å bli så godt kjent med karakterene
Som nevnt er dette en svært kort bok som er veldig lettlest. Dermed blir man ikke helt kjent med persongalleriet, da tiden er svært begrenset. Men Jøranlid er god på å beskrive den kalde isolasjonen og hvordan det var å være mørkredd i den alderen. Hun er også god på å føle seg alene om noe, slik Simon gjør med sine tanker om barna de nettopp har møtt.

For voksne blir nok denne boka svært så forutstigbar, så ingenting med handlingen overrasker. I boka er det også med en del illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Personlig likte jeg handlingen bedre enn illustrasjonene, da illustrasjonene er noe stive. Synes de ble noe stemningsløse. Illustrasjonene er laget av Cathrine Sandmæl.

Derfor passer denne boka for yngre lesere som boka er ment for, og de som vil prøve å lese bøker som kanskje er noe skumlere enn de er vant til. Noe som passer fint til påska som kommer, da mange har mer tid til å kose seg med en bok eller to. Er også sikker på at barn vil mene at denne er småskummel i motsetning til voksne lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Hmm. Dette er Rishøis debutsamling fra 2007. Litt senere, i 2014, vant hun Kritikerprisen og Bokbloggerprisen for novellesamlingen "Vinternoveller". Basert på sitatene på innsiden av smussomslaget imponerte hun mange anmeldere allerede med disse debutnovellene her. Interessant. Jeg har kommet over navnet hennes før, men det er først nå jeg har lest noe hun har skrevet. Det er for så vidt ikke så rart, siden jeg foretrekker å lese fabelprosa. Men av og til liker jeg å lese andre ting også, som et litterært mellommåltid før jeg skal innta et hovedmåltid. Og dette trodde jeg skulle være velsmakende kvalitetsnoveller. Men jeg ble ikke like imponert som anmelderne, for dette smakte litt tamt for meg. Av syv noveller ga jeg hele fire av dem terningkast to.

For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.

Her er min vurdering av hver enkelt novelle:

Det regner inn – ★★★★★

En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?

Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.

Hilsen Julie – ★★

Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.

Jimmy sa – ★★★★★★

En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.

Kanskje for alltid - ★★★

Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.

Alt som slutter på arie – ★★

Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.

Her er et eksempel:

«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»

Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.

Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.

himler med øynene

Ariel – ★★

Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.

La stå – ★★

Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:

«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»

Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.

Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.

PS: Her er to vitser fra anmelderne.

«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet

«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa

Hahahaha!

Oh, how I love this book!

Sigh. Ponder. Blush.

I had been wanting to read it for a few years now, but I had sort of forgotten it among all the other books I’ve been so eager to explore. Not only that, but every time I’ve been reminded of it, every time I’ve glimpsed the cover, I’ve thought about my own tragically impossible dream of becoming a vampire myself. The very moment I’m reminded of this secret, I sprout romantic notions of immortality and I feel both anxiety for the consequences of it as well as reverence for the possibilities ahead. This particular book has promised ideas and sentiments so pure and intense that I’ve hesitated to even touch it, lest the story and knowledge kept within might overwhelm me with epiphanies about life and death. In a manner of speaking, I’ve come to look upon this book with sublime reverence and grandeur too terrible to behold.

If you haven’t read it before, I’ll quickly explain that it’s about a man, Louis, who’s turned into a vampire in the 18th century by another vampire, Lestat, and then they develop a special kind of relationship, a bond of some kind, which grows in fascinating ways. The interaction between them (and other vampires) are captivating. Equally captivating is how Louis ultimately comes to terms with vampirism and the concept of immortality. He shares his life story in modern times in an interview with a young man, and through the wisdom of hindsight, paints a marvelous picture of power, regret, tragedy and love.

In essence, Louis tries to find an answer to his own question: “What have I become in becoming a vampire?” (69).

It’s so satisfying when a book lives up to my expectations. I wanted a book filled with deep philosophical conversations about life and death, a narrative imbued with decadence and stained with blood and written in cold, poetic prose – and that’s what I got! Rice delved so brilliantly and intelligently into her character’s psyche that I’m convinced she conducted a similar interview once. These vampires aren’t merely savage monsters, for they are, as Audrey Niffenegger describes in the introduction: “complex beings; made from humans, they are intensified, more wondrous and monstrous than their human selves” (2), and as a consequence, they agonize deeper, they rage harder and brood more intensely than we could ever imagine, for they are also “philosophical: they wish to discovery their true nature – indeed, they wish to understand why they exist, whether they are inherently evil, whether they have a purpose in the grand scheme of things”. Lestat might be right when he sneers vehemently and simply conclude that they are just “brooding vampires that haunt our own lives” (121).

And don’t get me started on how deeply they love too, as love has become so much more in immortality, especially when it’s merged with existential despair and murder.

Aah, it was such a pleasure to read. I became really invested and could read this book again someday. No doubt about it. It a tense read with a succinct sharpness to it, an intellectual thrill, an awe. The conflicts are plentiful and engaging, and the burden of immortality weighs heavily on the heart.

What a blood-curdling beauty of a novel!

It’s like drinking a glass of revolting, but exquisite blood while sitting in a horse-drawn carriage through a withering garden under a full moon, sensing hungry eyes staring at the back of your neck from behind some obscure trees you just passed.

And then you’re turned into a vampire.

Violent, profound and liberating.

Ja, du har nok rett i det at bøker kan glede oss rent intellektuelt, både gjennom bekreftelse eller fornyet innsikt. For min del er jeg når sant skal sies, mer redd for arrogansen og for den bekreftelsen, for jeg har lett for å frykte at den er upålitelig. Hver gang jeg føler meg smart, undertrykker jeg følelsen og tenker at jeg ikke ikke har rett til å føle det, at jeg ennå ikke har lært nok til å fortjene hverken ros eller bekreftelse. Da må jeg lese innføringsbøker, da må jeg lese det grunnleggende igjen, sånn for sikkerhetens skyld. Og så får jeg mer selvtillit. Men så blir jeg usikker igjen. Det er en ond, ubehagelig sirkel.

Debutant og tidligere bokblogger bak Read All About It, har kommet med første bok i en ny krimserie.

I første bok i Silja Frost serien, får man mye inntrykk av politietterforsker Silja. Hun kommer fra et sted utenfor Hønefoss, men hun har de siste årene bodd i Oslo. Nå kommer hun tilbake til hjemstedet for å hjelpe bestefaren sin, siden bestemoren hennes begynner å bli dement. Noe som er sårt for Silja, da det er dem som har oppdratt henne mest, og som hun har hatt nærmest forhold til.

Et grusomt funn
Hun grugleder seg til å komme tilbake til småstedet. Hun tviler på at mye har forandret seg, og det er enkelte hun kanskje ikke vil møte på av ulike grunner. Da Silja var tenåring, forsvant bestevenninnen Ann. De var ikke så nære tiden før hun forsvant, da de begynte å skli fra hverandre, men likevel opplevdes det som tungt, og ingen har fått vite hva som skjedde med henne. Ikke før hun tilfeldigvis blir funnet i en tønne bare noen dager etter at Silja kom tilbake. Hvem har gjort dette mot henne? Er det noen Silja kjenner sonm står bak, eller en gjennomreisende?

Problemene står i kø for Silja, både på jobb og hjemmebane. Hun føler seg ikke trygg hjemme, da det føles ut som om hun blir observert. Hun føler også et nag til at hun ikke fikk bli kjent med faren hennes. På jobb er det ikke alle som er like glad for at hun er tilbake. Var det dumt av henne å forlate Oslo?

Mange følelser i sving
Det er mange krimserier for tiden og man lurer på om er det nødvendig med flere? Ikke godt å si. Med så mange krimserier, skal det godt gjøres å skille seg ut. Dette er ikke en spesielt mørk krim som jeg foretrekker, men heller en hverdagskrim, med gamle følelser som blusser opp, og en del intriger. Handlingen hopper fra 1990 da Silja var tenåring og 2009, som er nåtiden i boka. Det er gjort på en oversiktelig og ryddig måte. Personlig foretrakk jeg å lese fra tidslinjen i 2009. For min del ble det en del mye om følelser, spesielt frar Silja som ofte lett får følelser for andre, også når hun ikke vil det skal skje. Ble litt lei av den biten. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Men Øen skildrer hverdagskrim fra et småsted på en ypperlig måte. Det er enkelte ting man ikke kan rømme fra, som den ølelsen av at noen vet mye om deg, mer enn du kanskje ønsker. Gamle konflikter som kanskje oppstår på nytt, og noen som tar mer plass enn andre. Når jeg tenker på Ann som ble funnet i en tønne, tenker jeg på filmen Megan is Missing som er en svært grusom film. Boka og filmen har ingen likheter, men det var det med den tønna som fikk meg til å tenke på den.

Ingen tvil om at Øen er god til å skrive. Hun beskriver både sted og fleste karakterer på en realistisk måte, og det er hele tiden noe som skjer. Ble bare en smule lei av diverse intriger som gikk noe frem og tilbake underveis. Likevel er jeg interessert i å følge videre med på forfatterens utvikling, og se hvilken retning bok to tar. Få et enda større bilde av Silja Frost, siden jeg ikke ble godt nok kjent med henne i den første boka. Vet at hun har sterk personlighet, men hun må vise enda mer av seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Så bra! Men hva må jeg gjøre da, hvis jeg er arrogant?😅

Uff, jeg må slutte å lese innføringsbøker om litteratur! Hvorfor holder jeg fortsatt på med sånt når jeg allerede har studert det? Hmm. Jeg tror fremdeles jeg den dag i dag er usikker på om jeg har forstått alt det grunnleggende godt nok, og så har jeg lært at det er lurt å repetere. Sånn i tilfelle. Men nå må jeg gi meg. Dette blir altfor kort og overflatisk for min del, og jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer i dybden på hvert tema. Selv om det er en innføringsbok. Ja, det er veldig greit og fint forklart, og vet man lite om litteraturteori, er det nok mye nyttig å lese her. For all del. Men det er jo ganske korte kapitler, så spørsmålet er om forfatteren burde gått LITT mer i dybden uansett. Det er jo så mye som mangler.

Eller så er jeg litt arrogant. Det kan også hende.

Betyr det at jeg må lese enda flere innføringsbøker, da? Sukk.

I read this book for a group read in the group “Weird fiction” on Goodreads. I nominated it as it was supposed to be “blurring the lines between magical realism, horror and science fiction”. Having read it, I probably would’ve been better off nominating something else. The lines were blurry, but I wasn’t very impressed with the execution. If you like horror, there’s not enough horror elements to satisfy you. If you like science fiction, same deal. Weird fiction as well. I will say, though, that some of these stories were strange, unique, beautiful and creepy, (in a good way), and I did enjoy some of them quite a lot. Sadly, I rated three of them two stars, which kind of ruined it for me overall.

Here are my ratings of each story and a bit of commentary I made along the way:

“The Head” – Terningkast fire

I’ve read plenty of comments saying this one is repulsive and disgusting. As I mentioned in the group, I personally didn't find a head in a toilet that repulsive. I don't know if that's because of all the horror movies I've seen in my day, but I would call it comparatively or relatively mild when it comes to body horror or splatter or anything that ventures into the extreme kind. I think as a horror story, it needed more of everything, and whatever else it tried to express or convey beyond that didn’t particularly benefit from the nasty bit. It just added to the amalgamation of confusing statements.

“The Embodiment” – Terningkast to

A woman becomes pregnant from birth control pills and for whatever reason needs to find a man that’s willing to be the father. Her obstetrician puts it bluntly: “ You better find a father for that child, fast. If you don’t, things will really get bad for you” (27). And a little later: “if you want a normal child, you’ll do whatever it takes to find a father.” (32). My personal interpretation is that Chung herself puts it bluntly as well that a child needs both a father and a mother. It’s like she asked herself how she could write a story that conveyed this particular opinion, and the end result is a bit too apparent or even borderline basic. As an only child who grew up without a father myself, I strongly disagree with this sentiment as well. Disagreements like this are all fine and well; I can still enjoy a story even if I have different viewpoints or have a different cultural background than the author or characters of story. Most of the time, that's considered a good thing on several levels! But it was another element that grated on me here as I didn't really understand where that was coming from or what exactly the underlying arguments were. It was a shallow exploration of the topic, and I found it unconvincingly executed.

"What are you specializing in?"
"Slavic literature."
"How very unusual! I'm sure there can't be many people studying Norwegian literature in Korea?"
"Uh, that's not quite-"

Hah!

“Cursed Bunny” – Terningkast to

An anti-capitalist story where Chung basically just wants to say that corporate greed is evil and deserves punishment. Again, I don’t see any nuance or deeper exploration of the topic, so I just wanted the story to end.

“The Frozen Finger” – Terningkast fire

A woman, after having survived a car crash, finds herself in complete darkness with a shady stranger. To top it all off, she’s lost her memory. Unnerving!

“Snare” – Terningkast to

Another cautionary tale about greed. And the suffering of women, I suppose. This one was brutal, but it ultimately failed to keep my attention.

“Goodbye, My Love” – Terningkast seks

Absolutely lovely! I'd even call it tender. Chung explores what we all either want to know more about or want to try out: what’s it like having an AI companion? Is it possible to make a meaningful connection to one? What would that feel like? For some people, an AI companion will be a welcome reprieve from loneliness. For others, a way out of mental health issues. Not only does she explore that topic, she’s also showing us the value of emotional attachment to objects and the connection between our identity and our memories. Wonderful!

“Scars” – Terningkast seks

Another great story. Amazing, even. A boy finds himself in total darkness, in captivity and must endure … well, torture. It was very long, but it never felt boring. So much pain and distress, poor thing, and it kind of never stopped. It was like an excruciating bildungsroman. Not sure I understood the ending, but that's okay. It still left me with a glimmer of hope. Highly imaginative, emotional, epic, well-structured and action-packed. Cool

“Home Sweet Home” – Terningkast tre

A couple buys a building in the hopes of starting a new life together, but comes into conflict with neighbors, tenants and each other. It was like a murder mystery, a ghost story, a romance, a little bit of thriller and drama. A bit slow, perhaps, and nothing really grabbed me. It was okay, I guess.

“Ruler of the Winds and Sands” – Terningkast to

A fairytale about a princess who’s trying to break a curse for her prince. I don’t think I need to explain why I gave it two stars other than quoting the following:

"The gold is ours! All the world is ours!"

"One can break the curse, but it is impossible to cure their blindness from greed. They were always ready to wage another war"

Eye-roll. Boring.

“Reunion” – Terningkast fem

A haunting and powerful ghost story about trauma. Also, there’s some great poetry!

Final thoughts:

While I appreciated her style, her boldness and experimentation, there’s too much basic anti-capitalist spoon feeding, and the stories are stained with excessive social critique. I would consider myself a feminist, and I would definitely be the one to supply pitchforks and torches to furious villagers in an uprising against the greedy and selfish aristocracy, but approaching the subject in such a manner just makes it feel like she’s crudely underestimating her readers and overestimating the effects it makes on her stories.

Har lest både Terapeuten og Elskeren, som var noe slappe, men endelig glimter hun til med Enken. Den siste boka i trilogien som kan leses som enkeltstående.

Likte nok Terapeuten minst av henne så langt som kanskje var hennes mest populære bok. Syntes det var helt ok lesing, men ikke noe mer enn det. Etter de to første bøkene av henne, var jeg usikker på om jeg skulle lese mer av dette forfatterskapet eller ikke, og er glad jeg ga det en sjanse til.

En rolig psykologisk thriller
Enken er en psykologisk thriller, og syntes ikke den var heseblesende eller overraskende, så det var ikke derfor jeg likte den. Jeg likte kontrasten i boka, balansen mellom det stillferdige og det paranoide. Hvordan paranoide tankene kommer krypende til hovedkarakteren Evy. Syntes det var gjort på en elegant måte.

Evy får vite av en av nabofruene at hennes mann har segnet om på vei til en miljøvernorganisasjon med sykkel. Etter hans død, vandrer handlingen i boka dagene før og etter hans dødsfall. Hun liker ikke hvordan hennes voksne barn diskuterer om henne når de treffes, og de ikke tror at hun merker det. Da Evy får besøk av politiet, er det kanskje en mistanke om at Erling kanskje ikke døde naturlig likevel? Etter hvert dukker det også en gammel venn av Erling. Hva vil han og og hvorfor dukker han opp nå?

Etter hvert snører det seg et slags nett rundt Evy, og ting hender som gjør til at hun tviler på både folk seg selv. Hva er det som egentlig foregår, og hvorfor er hun sånn i tvil om alt?

Krypende uro
Handlingen kan kanskje virke noe typisk og noe man har lest om før, delvis er det også nettopp det. Men likte måten handlingen ble fortalt på. En blanding av fåmælt, paraoid og panisk måte uten å overdrive. Forfatteren beskriver realistisk hvor alene Evy er i alt, om hun er redd for å miste fatningen eller om folk virkelig jobber mot henne. Følelsen av å miste seg selv på en måte.

Kapitlene var svært korte og engasjerende. Ofte leste jeg litt mer enn planlagt på grunn av en mystiske fortellerstemmen. Det gjorde meg ikke noe at denne psykologiske thrilleren ikke var heseblesende som de ellers bruker å gjøre, og ikke overraskende. Det var lett å gjette hvem eller hva som egentlig sto bak det hele, men likevel ødela det ikke intensiteten i boka for min del. Karakterene var temmelig sære, og spennende å bli kjent med. Det var de som holdt på drivet i boka. Det var også interessant å lese om Evys plutselige ensomhet etter førtifem år langt ekteskap. Må jo være rart å bo sammen med noen som plutselig ikke kommer hjem igjen, og man er mutters alene. Man må tilvenne seg en helt ny hverdag. Likte at denne psykologiske thrilleren besto av flere lag, og som samtidig var menneskelig. Det er jo mer vanlig å lese psykologiske thrillere som er litt over the top, men denne var mer nøytral.

Enken er god lesing hvis man vil ha en mer hverdagslig thriller med vanlige karakterer, som tviler på sin egen realitet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Varer noen vennskap evig?

På flyttefot
Frank sliter med å finne seg venner fordi de flytter så mye. Foreldrene hans lever av å renovere gamle bygg som er verdt å ta vare på. Så de eneste vennene han har er bøkene som han sluker, og denne gang har de lovt at de ikke skal flytte mer. Inntil noen tipser dem om et fyrtårn i Florida. Etter mye om og men, blir det nok en gang flytting, og de setter i gang med å renovere fyrtåren de også skal bo i. Som et plaster på såret for at de flytter nok en gang, skaffer foreldrene Frank en hund som han kaller Mary Shelley.

Oppholdet i Florida går ikke helt knirkefritt. Under renoveringen møter foreldrene på mange utfordringer, som fører til mange hissige krangler. Derfor er Frank på mange utflukter og da møter han på en ung jente i merkelige, gammeldagse klær. Etter hvert oppdager han at han er den eneste som kan se henne. Hun har ingen minner fra den tiden hun levde. Det eneste hun vet er at det hviler en forbannelse over stedet, som også gjør renoveringen ekstra vanskelig. Klarer Frank å hjelpe henne med å få tilbake minnene fra hennes eget liv, og klarer hun å hjelpe ham med å heve forbannelsen, slik at han kanskje slipper å flytte igjen? Blir hans eget liv noen gang normalt igjen?

Sjarmerende og vanskelig budskap
Likte budskapet i boka om enshomhet og ufordringen med å beholde vennskap. Bøker gir godt selskap, så ser den, men det blir kanskje ensomt i lengden? Samtidig er det ikke Frank sin skyld at de må flytte mye, da han er for ung til å bo for seg selv.

Liker horror som finner sted ved kysten, men dette ble vel slapt, selv til barnebok å være. Karakterene var noe flate og man ble ikke akkurat godt kjent med dem, og savnet mer sted og værbeskrivelser. Det ble tidsvis noe monotont og forutsigbart i det hele. Syntes også mange av horrorelementene var typiske, noe som var skuffende. Men likte vennskapet til Adam og denne jenta som var både sårbart, forsiktig, og den svake troen om å stole på noen. Noen ganger må man ta sjansen.

Kanskje småskummel bok for barn, men for voksne kan handlingen virke noe lett, fluffy og lite overraskende. Likte heller ikke lydbokinnleseren da han skulle imitere en jentestemme, noe som var grusomt å høre på. Tror ikke jeg ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den som papirutgave, heller. The Curse on Spectacle Key hadde et godt budskap, men var dessverre kjedelig å komme seg gjennom.

Denne hørte jeg på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.

Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.

Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?

Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.

Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....

Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Wow, what on planet Yikes did I just read?

Okay, let’s see if I can wrap my head around this. «Kraken» is a highly imaginative and intricately creative work of comedic weird fiction … What’s that? Have you never heard of comedic weird fiction before? Well, I hadn’t either. It’s such an odd combo that I basically had no expectation going in, other than hoping to be entertained in one way or another. If you also don’t know how to feel about comedic weird fiction, then tough luck, you probably won’t know even AFTER having read it. Weird fiction is in general a mind-bending genre, while comedy is a mind tickling genre. So, with “Kraken”, your mind tend to bend into odd shapes, and you sense a tingle of two in new places. The book isn’t just weird in the more traditional sense, though, it’s also weird in that silly sort of way.

Even ungraceful, judging by the sheer size of this doorstopper, which I had a bit of a struggle reading from time to time. Physically, but also mentally, which I’ll get back to. Oh, and the art on the front with that dark and deep magenta color is beautiful!

In any case, I wanted to read this book because it’s weird fiction AND because I love krakens. To be honest, I prefer them over dragons as I find them more ancient, more mysterious, more powerful and more intelligent. If you feel the same way, you are welcome to profess so in the comments. That would be awesome, thank you very much. Another thing that makes krakens more appealing to me is the way you could potentially find stronger, more reliable arguments for the existence of krakens; they are now considered a sea monster myth, I know that, but because we know so little of what lives and has lived in the deepest of oceans, it makes more sense, makes it more likely for krakens to have existed. Or to exist now. This notion stimulates a scientific sensation within me. A sense of hope and discovery, where it’s possible that, to quote from the book, “the sea monster meets (…) the modern world” and where you could imagine bringing the kraken “out of fable into science”.

I must warn you, though: there is only one kraken in this book, and it’s dead. The story does revolve around it, and a lot of people do talk about it, but it’s basically absent for most of the book. Steer clear if you want kraken action, as you will be disappointed.

On the other hand, if you’re looking for action in general, you won’t be disappointed at all. Nope. There are a lot of crazy action scenes and plenty of magical shenanigans going on in here. The blurb puts it nicely: “For curator Billy, it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cult, surreal magic, apostates and assassins”. I mean, the amount of ideas Miéville splashed onto these pages is staggering to me. I am gob smacked by all the various types of powers, spells, magical creatures and items! That part is chef’s kiss and pop-the-champagne we-have-ourselves-a-bonkers-party degree of entertainment value!

There are also some very interesting characters in here as well, from the relentless fanatics to the criminal freaks to the baby Gods to the .. you know .. the sassy cop witch and iPod escape artist or smoke wheezing wacko.

The degree of wackiness and number of ideas and characters are both a blessing and a curse, though. I sometimes thought there were too many characters and too many ideas thrown into the pot, as I did have some difficulty following the narrative and the author’s train of thought. Add that to the confusing dialogues, obscure references and jargon, clumsy wording and structure, what you sometimes get is a mess that often made very little sense to me. I simply had no idea what people were saying 30 % of the time. The unpredictability too is sometimes fun, other times destabilizing.

At the core of the story is a theme of faith, organized religion, knowledge, memories, history, rumors and reputation. It’s also about the power of the human mind to shape and will into being our own reality and meaning. More specifically, it’s about what faith does to us and how vigorously fear takes hold when you genuinely believe that “the world’s closing in. Something rises. And an end” because “something wicked this way comes” – and what you’re willing to sacrifice for what you believe in order to stop impending doom.

So, there were a lot of things I enjoyed here, but not enough for more than a 3/6 for me.

I’ll end this review with some examples and (dis)honorable mentions:

Here is an example of a nonsensical paragraph. There were plenty of them.

“What a corridor, this councel-office walkway. A tentacular border of Disney-malevolent vampire squid; ornery Humboldt; whiplash squid in tuning-fork posture. Their bodies were rendered similar sizes, specificities effaced by shared squidness, teuthic quiddity. Their – the word came to Billy and would not lie down – squiddity. Architeuthis in the shabby matter of the building.” (79)

What?

Proof of Miéville’s impressive inventiveness and some of my favorite new words:

• Cult collector
• Teuthies (worshippers of the giant squid)
• Krakenist
• Endsick
• Squidologist
• Weightomancy
• Realitysmith
• Technopaganism
• Shamewavelengthed
• Urbotathy
• Criminarch
• Empathic homing
• Sclerotic
• Retroeschonaut
• Miracle-sniffing
• Ailuromancy
• Escapology

Then there’s this amazing world-building concept:

“For example, at one point the plot picks up that the Union of Magical Assistants (UMA) has gone on strike. In typical Mievilleian fashion, he describes it thusly:

There were pickets of insects, pickets of birds, pickets of slightly animate dirt. There were circles of striking cats and dogs, surreptitious doll-pickets like grubby motionless picnics; and flesh-puppets, pickets of what looked like and in some cases had once been humans.

Not all the familiars were embodied. But even those magicked assistants who eschewed all physicality were on strike. So – a picket line in the unearth. A clot of angry vectors, a verdigris-like stain on the air, an excitable parameter. Mostly, in the middlingly complex space-time where people live, these pickets looked like nothing at all. Sometimes they felt like warmth or a gauzy clot of caterpillar threads hanging from a tree, or a sense of guilt.

In Spitalfields, where the financial buildings overspilt like vulgar magma onto the remnants of the market, a group of angry subroutines performed the equivalent of a chanting circle in their facety iteration of aether. The computers within the adjacent building had long ago achieved self-awareness and their own little singularity, learned magic from the Internet, and by a combine of necromantics and UNIX had written into existence little digital devils to do the servers’ bidding.” (199)

One amazing out-of-context quote:

“The man who was a radio whispered an ill-tuned weather report” (71)

Fun facts:

“Have you clocked any other interesting bits of jewelry on any other visitors? I know, I’m asking as if you’re a magpie, all googly-eyed at shinies. But you know” (23)

I’ve read a book about magpies and have learned that they’re actually not particularly interested in shiny stuff. It’s just a myth.

Takk skal du ha, Øyvind Eide, for at du skrev en stor litteraturliste over fantastisk litteratur på norsk!

Det har naturligvis blitt utgitt mye mer siden boken ble skrevet, men i forordet skriver han samtidig at "det er ingen komplett bibliografi over fabelprosa i Norge". Heldigvis nærmer dette seg å være en realitet, for denne oversikten hjulpet meg i mitt eget arbeid med en komplett fabelprosa-bibliografi i gruppen "Norsk fabelprosa"!

Boken inneholder ikke bare en liste over bøker skrevet av norske forfattere, men også oversatt litteratur av utenlandske forfattere. I tillegg har omtalene han skrev, vært nyttig for meg, for overraskende mange av disse bøkene har ikke egne omtaler noe sted på det store internettet. Tenk deg det, det har vært nærmest umulig å finne ut av hva de faktisk handler om.

Det ble ikke en sekser fra meg kun fordi han bevisst ikke inkluderte skrekklitteratur. Buuu.