Bokelskere.no

This is my second outing into the “A Very Short Introduction” series. My first one was about literary theory, and that one was just okay, but good enough for me to explore other subjects in the same series. This one was even better! If you love horror, you get exactly what you want and need here. Even though it’s supposed to be a very short introduction, I found it to be a highly informative survey of the genre. Keep in mind it’s not limited to literature, which I initially assumed, but it’s all the better for it. The topics were well-chosen, and Darryl Jones introduced the most important monsters and tropes along the way, carefully adding critical analysis into the mix and connecting the dots intelligently and with a bit of personality. He managed to keep me engaged all the way through!

Here is a table of contents:

Acknowledgements
List of illustrations
Introduction
1 Monsters
2 The occult and the supernatural
3 Horror and the body
4 Horror and the mind
5 Science and horror
6 Afterword: horror since the millennium
Further reading
Index

I intend to keep this for reference, actually, as I was inspired to do a deeper dive into some of the topics discussed here. The further reading section and bibliography gave me tons more to explore! Much thanks to Darryl Jones for inspiring me with his enthusiasm and knowledge.

Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.

Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.

Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?

Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.

Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.

Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.

Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.

Fra min blogg: I Bokhylla

En novellesamling av god kvalitet skrevet av en forfatter med hjertet i fremtiden. Hver novelle undersøker et eget tema, framtidsscenario og mennesker som bare lever sine - for dem - vanlige liv i – for oss – fremmede omstendigheter. Dette er myk science fiction: menneskene er i sentrum, og det viktigste er teknologiens innvirkning på dem. Selv gir forfatteren uttrykk for at hun skrev ut fra «en fascinasjon over hvilken framtid det er vi blir lovet, og hvilken det er vi faktisk får – dissonansen mellom disse to størrelsene. At det finnes like mengder frykt og lengsel når jeg tenker meg framover i tid.» Jeg syns hun har lykkes i å utforske egne fremtidsvisjoner med ærlig innlevelse gjennom hele samlingen. Og underveis pirrer den nysgjerrigheten, smelter hjertet og stryker kinnet. Og så knaker det i hjernebarken, trekkes på smilebåndet og svettes av nervøsitet for fremtiden.

Boken ble valgt som månedens lesesirkelbok i mai 2024 i gruppen "Norsk fabelprosa". Da kom forfatteren innom og svarte på spørsmål:

https://www.goodreads.com/topic/show/22807732-hjertet-er-en-alien-gjesteforfatter

Her er en anmeldelse av hver enkelt novelle:

Jeg kan ta vare på Vår - Terningkast 6

Den beste novellen i samlingen. En ryddeandroide utvikler et slags forhold til jentebarnet i familien den ble bestilt til. Roboten oppdager mer og mer av verden rundt seg, om jenta og sine egne erfaringer. Det er som å være vitne til utviklingen av bevissthet og alt det medfører når det oppstår konflikt mellom det kunstige og det menneskelige.

"Gleden hennes havnet inni meg?" (17)

Spacecowboy - Terningkast 2

To tenåringer som går i samme klasse, chatter med hverandre i timen og avtaler et møte i VR. Lite preg av science fiction og hovedfokus på samhandlingen mellom dem. Nå for tiden skal det litt mer til før jeg blir revet med av usikre tenåringer. Jeg hadde nok blitt mer engasjert om teknologien i så fall hadde hatt mer ... alvorlige følger. Novellen evner for så vidt å "utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den" (bok365-intervju med forfatteren), og den fremstiller den virtuelle verden som en mer attraktiv verden å leve i for tenåringene, som befinner seg i en intens og komplisert del av livet. Uten at de selv har det perspektivet, selvfølgelig, og det er mon tro poenget her. Det er som Aneara sier: "Her føler jeg meg i hvert fall mer som meg selv enn der ute" (48) De nærmest skaper seg et ekstra liv å leve - av ulike grunner. Jeg tror også at denne teknologien spesifikt egner seg godt til å skildre deres fragmenterte identiteter. Som karakterer er de usedvanlig troverdige, og det nok er det jeg lot meg imponere mest av.

Men novellen er gjennomsyret av en nagende veksling mellom engelsk og norsk. I teksten sier Spacecowboy: "Liker at hun tar hele samtalen på engelsk også, it makes sense in a way" (38). Ja da, det gir mening fordi de er såpass unge. Kall det gjerne autentisk også, men det ble litt for mye for meg. Litt for slitsomt og uinspirerende. Det gjorde samtidig at jeg ikke klarte å ta noen av dem seriøst, og da brydde jeg meg enda mindre om dem. Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar.

"Noen ganger når jeg snakker norsk, synes jeg ikke at jeg høres ut som meg selv." (45)

Dra meg oppover, lys eller lyd - Terningkast 4

Et stort, underlig egg fra verdensrommet havner på et jorde i Ås, og i flere år bare … er den der uten at det skjer noe som helst, men broren til fortelleren tviholder på sin tro om at det er fremmede livsformer inni den. Dette er et godt eksempel på noe uhjemlig (unheimlich), fordi det er forekommer noe fremmed i familiære omgivelser, og sånt liker jeg veldig godt! Denne novellen uttrykker ambivalens til virkeligheten også ved å skape en sånn ... hmm .. eksistensiell avstand mellom brødrene. Ikke bare er det noe fremmed blant oss, noe mystisk, men brødrene har så ulikt syn på det og forholder seg helt motsatt til det, som for å si at egget representerer en subjektiv opplevelse, et perspektiv.

Forfatteren leker også litt med konspirasjonsteoretiker-personligheten, og det er morsomt. Dessverre er det også litt trist, for egget skaper avstand mellom dem. Måten de begge oppfatter ting på, skaper skikkelig avstand mellom dem, og det er kanskje mange familier som har opplevd noe lignende. Fanatisme og besettelser kan være som svarte hull enkelte blir fortapt i.

"-Og hvor finner du denne dokumentasjonen?
-Den kan du finne med et enkelt googlesøk." (72)

Otto forlengs og baklengs - Terningkast 4

Otto våkner på et romskip – som er på vei til en fremmed planet - etter en hodeskade og gjør seg klar til å ta ansvar som leder igjen, men besetningen oppfører seg rart mot han og nekter å anerkjenne hans autoritet. Denne var en sann fryd å lese! Martinčič er så flink til å skape karakterer gjennom dialog. De har unike, men troverdige stemmer, og jeg føler på en måte at jeg blir godt kjent med dem veldig raskt. Dessuten klarer jeg ikke å la være å smile av analogiene, som sier mye om hvordan karakterene (og forfatteren?) observerer verden rundt seg. For eksempel: "Da han legger armene rundt meg, er det som å bli snurret inn i tråd" (92) eller "Jeg hører isteden på bruset i ørene. Særlig i det venstre høres det ut som om noen har plassert en liten høyttaler som hele tida spiller av bølger som vasker opp på en strand" (95). Flere lignende, fortreffelige eksempler er å finne i de andre novellene også.

"Profesjonell sjargong er viktig. Avspeiler seg i arbeidet." (94)

"Man kan ikke være noe annet enn seg selv." (103)

Den første månemannen - Terningkast 3

Kjetil Karlsen skriver i sin anmeldelse publisert i Nye NOVA: «Novellen har et kompromissløst barneperspektiv og berører temaer som omsorgssvikt, virkelighetsflukt og fantasi». Det er treffende. Lille Bo på ni år har ikke far og en mor som ikke er helt til stede. Det var litt vanskelig for meg å forstå meg på henne, og det ble kanskje litt mye tull uten substans og relevans, men jeg respekterer det mer overordnede budskapet. Ikke spesielt spennende, men godt skrevet.

"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)

"Jeg håper alltid at flere i husene rundt oss skal stikke hodene ut av vinduene når de ser oss, for det virker som et gøy bilde ovenfra, å
se masse hoder ut av vinduer, som om det er helt vanlig at vi gjør det
akkurat i denne gata. Da kunne månemennene sett ned på oss og kalt
dette stikke-hodet-ut-av-vinduet-gata." (119)

Velkommen - Terningkast 5

Fortelleren får seg jobb som vaskedame i et rom der folk ligger i kryosøvn. Forrige vaskemann, som nå skal pensjonere seg, gir henne samtidig opplæring i hvordan man skal vaske kroppene deres. Jeg føler at jeg igjen kommer så tett på personene, for man ser hvordan man kan få en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg. Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk.

Kryosøvn er som nevnt en teknologisk lovnad, som mange hadde tro på da de benyttet seg av den. Den er et løfte om oppfylte drømmer, men som fortelleren selv påpeker: "En drøm kan ikke bare dras ut av hodet og forvandles til virkelighet" (144). Så lett er det dessverre ikke. Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene.

"Med de på gamlehjemmet fikk jeg være vitne til selve aldringen, så dem råtne foran øynene på meg, bli frukt med mugg på skallet. Det er
vanskelig å kjenne på omsorg samtidig som man blir kvalm av foldene på
noens rygg når de tar av seg sjukeskjorta." 149-150)

Lillanatt - Terningkast 5

Et innblikk i hverdagen til en gruppe mennesker som prøver å overleve i en iskald postapokalyptisk setting. Novellen får fire stjerner av meg fordi den gjorde meg så himla nysgjerrig! Nysgjerrig på menneskene, på livene deres, på verden, på hva som har skjedd, og på hva som gjemmer seg under overflaten.

"Snart finnes det ikke en verden før denne." (173)

Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.

Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.

Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.

Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.

Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.

Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.

En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.

Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.

Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?

Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?

Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.

Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.

Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Heeelt fantastisk spennende . Umulig å legge fra seg. Bestilt neste bok i serien. Spennende å se om de klarer å holde nivået😉👍

A fairly obscure collection of stories written early 20th century by a definitely obscure Polish author. It was chosen as the Weird Fiction group’s monthly read in April 2024 after I nominated it. I did so partly because I tend to enjoy books from this time period and partly because it intrigued me when I saw that it was written by a Polish author who is compared to Poe and Lovecraft. I was intrigued even further when I noticed that he’s supposed to have written dark, gothic, weird supernatural fiction with underexplored themes (at the time). That’s my favorite kind of literature right there, so I had high hopes that I had found a gem. In some ways, it did live up to my expectations, but in other ways, it unfortunately did not.

The introduction in my edition is written by the translator Miroslaw Lipinski, who gave me some insights into Grabinski’s personal and literary life. Grabinski seems to have received very little recognition for his works, which is unfortunate. It says he didn’t “court critics and the public”, but seems to have been “an idealistic loner who strove for an understanding of the hidden forces of both the world and the human mind, and whose creative integrity depended upon representing those forces” (7). I feel for him. Generally, I have an affinity for the misunderstood, under-appreciated author who walks a solitary literary journey on the outskirts of popular culture with their own peculiar, fascinating artistic vision of some unexplainable, mysterious things. So, I’m easily drawn to writers like Grabinski. He seemed like a fascinating man with a twisted mind obsessed with something called the “dark domain” buried deep in our subconsciousness and subsumed in our very existence.

This collection, then, attracted me with its dark, mysterious allure. There’s a blend of both the gloomiest and the most piquant of literary genres and themes. Some of his stories are more gothic, others more psychological or metaphysical, others more gory or sexual or obsessive, even surreal, but most of them are stark, vivid and have a weird edge to them. And includes either supernatural monsters, a character going mad or trains. Of course.

At the same time, I see that there’s an exploratory and experimental approach to his stories, where he spends considerable time and energy into a specific theme or concept. In the spirit of Grabinski himself, I’ll simply call it a tunnel vision, because, you know, he liked trains. And it can be a wild ride sometimes where it tickles in your belly and your blood is pumping from all that momentum and high, forceful speed. Other times, you recognize that you don’t see anything at all. No scenery, nothing at all that makes any sense, and sometimes the train stops in the middle of the tunnel. As such, in several stories here, it seems like Grabinski tried to explore a something deep or cool, which is intelligent and exciting at first, but then he ultimately failed to present his findings or come to any conclusion – leaving a lot more to be desired – ending up not taking his reader anywhere and ultimately leaves us in the dark. I do love weird fiction for its experimental, unpredictable or shocking nature. I love the bewilderment of it all, and this approach can be executed in an excellent manner, to great effect, but there has to be an atmospheric, poetic or deeply psychological foundation there that I can enjoy when I’m bewildered. You know, that thrill of both the heart and the mind! Fortunately, there were times when he did succeed in giving me that as well.

Here are my ratings with some commentary:

“Fumes” – Terningkast 4

A man seeks shelter from a snowstorm in unfamiliar lands and finds it in a house with two unusually friendly people. I can’t say much without giving too much away, but it’s a bit creepy, a bit erotic (although very sexist), and a bit gory. (Specific parts of this reminded me of “Mother of Toads” by Clark Ashton Smith. Yes, do read that one. It’s spicy!) The opening paragraph impressed me, though. I know it's a translation, but I could read epic descriptive sentences like that all day. Very atmospheric and vivid. Striking, even.

“A new herd of gusts advanced from the ravines, and set loose over snow-covered fields, they ploughed their enraged heads through the snowbanks. Raised from its soft bedding, the snow whirled in huge cyclones, bottomless funnels, slender whips, and, wrapping itself up in a hundred-fold repeated whirlpool, sprayed out white, granular powder.” (13)

Ah, he made the elements come alive! The first page, however, is a sharp contrast to the rest of the story, which is nothing like that. The rest of the prose here (most of it) was much simpler or cruder, and I wish he’d been more consistent with his style to make it more cohesive and not give readers the wrong impression/expectations. He did things like that several times throughout the collection, which was a bit frustrating, but I still enjoyed this particular story a lot overall.

There’s supposed to be some commentary on genderfluidity here, by the way, according to other reviewers, but I just didn’t see it. Oh well.

“The engineer stared at the dying redness, and dozed. Time lengthened terribly. Every moment he raised his heavy eyelids and, overcoming sleepiness, fixed his eyes at the roving glimmer in the abyss. In his confused thoughts the figures of the lascivious old man and Makryna alternated, by the law of psychic relationship flowing into some strange whole, into some chimerical alloy, brought about by their mutual lasciviousness; their words, odd expressions, their successive appearances unreeled chaotically in a manifest, though not reasonable, arrangement. From covered thickets emerged previously hatched questions, now indolently seeking explanation. Everything loitered about, got entangled along the road, everything jostled sluggishly, sleepily and absurdly…” (21)

“The Motion Demon” – Terningkast 3

A story about a man who, at random intervals, comes under the influence of “cosmic and elemental forces” which makes him travel by train in a kind of hypnotic state, waking up later with no memory of the actual trip. This premise is very interesting and promising, but he then just ends up having an argument with someone over speed, movement and time. Grabinski raises some interesting questions, but the ending is too abrupt and unsatisfying, and I wish he'd kept chugging along the same track of the first half rather than changing tracks into a dead end. None of his ideas are developed any further, and I think it was really getting somewhere. Lots of potential. And here seems to have been no apparent point to the supernatural element here too. Puzzling. I did like the way it was written, though, so not too bad.

“Szygon understood that me made his unusual journeys under the influence of cosmic and elemental forces, and that train travel was a childish compromise caused by the circumstances of his earthly environment. He realized only too well that if it weren’t for the sad fact that he was chained to the Earth and its laws, his travels, casting off the usual pattern and method, would take on exceedingly more active and beautiful form.” (29)

“The Area” – Terningkast 6

One of my favorites! It’s about a man who seems to have the crippling condition of writer’s block, but there’s so much more beneath the surface. The introduction describes the protagonist here as Grabinski's fictional counterpart: “the dedicated artist who disdains the normal and separates himself from the public while advancing toward a realization of powerful, supernatural forces born of his own imagination. Like the character in this story, Grabinski was an idealistic loner who strove for an understanding of the hidden forces of both the world and the human mind, and whose creative integrity depended upon representing those forces in the most potent framework available - in Grabinski's case, supernatural fiction".

That's what's at stake here: his whole being. The meaning of his life. As an artist, there's a strong - potent - creative desire to fully express and realize works of art and in so doing, yourself. So, it's a constant dream, a freedom unlike any other. But Grabinski uses that understanding to explore the consequences of not being able to fulfil that desire, and how a deeply ingrained obsession in pursuit of it might manifest. It's truly harrowing in this story, because "absolute fulfilment would also be a complete release of one's energy, causing death through a surfeit of artistic exertion. Because the ideal, as is know, is in death (...) left alone, without a point of support on a real base, they can be fatal to their creator".

These ideas are explored to the extreme here, of course, but I feel like I understand where it's coming from, and I think he expressed it splendidly. I'd say I found it awe-inspiring.

“Something resided in these short and dense works that riveted the attention and fettered the soul; a powerful suggestion arose from these incisive compendium-like works – written in such a seemingly cold style, as if a reporter’s or a teacher’s – under which pulsated the fervour of a fanatic.” (40)

“A Tale of the Gravedigger” – Terningkast 3

A tale about a gravedigger, told in two parts, it seems. It begins after his disappearance (demise?) and then goes back in time to when he first came to the town. The story deals with the subject of blasphemy in some ways, I think, but it’s mostly about the gravedigger’s life as a strange, mysterious man with a mask. It was bit confusing, the ending was disappointing, and I’m left with too many unanswered questions.

“The deeply sunken eyes stared out with what seemed cold death; the yellow, shrivelled skin merged with the tint of the jutting cheek bones; the hairless, earless skull shone with the smoothness of glazed tibias…” (58)

”Szamota's Mistress” - Terningkast 5

Pages from a discovered diary reveals the simultaneously harrowing and exciting last years of a secret admirer who finally meets the woman of his dreams. But eventually he discovers there’s something off about her. I liked the build-up a lot here, as it gradually became weirder, creepier and more erotic! It's ambiguous as well, and I don't think I have the answer to what really happened, but that's okay. I’m entertained.

“I stretched out my hand to clasp her and encountered her naked hips. A thrill ran through me body, and my blood seethed. In a moment I was already taking in the sweetness of her womanhood. She was insane. The giddy scent of her body intoxicated my senses and incited a craving to possess her completely. The passionate rhythm of her divine hips inflamed my blood and drove me wild. But I sought her lips without success, I tried to enclose her in my arms to no avail. I began to pass my trembling hands about the pillow, to slide them along the length of her body. I met only wraps, veils. She had, as it were, completely enclosed herself in the fire of her sex, withdrawing everything except that.” (75)

"The Wandering Train" - Terningkast 4

A mysterious train appears in different places and the vanishes. A fellow weird fiction group member called this one “an atmospheric piece”, which is a perfect description of it. Short, but effectively weird and cool!

“Their outstretched hands indicate some unknown goal, an aim surely distant; their inclined bodies lean to the distance, to a stunning, misty land far away; and their eyes, glazed by wild alarm and enchantment, are lost in boundless space…” (83)

"Strabismus" - Terningkast 2

My least favorite story in the collection. I thought it was confusing and boring. There were parts that, again, seemed so promising in the first half: a deep character study with psychological trauma and identity and different states of mind etc., but everything fizzled out eventually. A bit frustrating!

«A tiny, rusty moustache, twirled rakishly upward, moved constantly, like the pincers of a poisonous scarabaeus – sharp, stinging, evil.” (84)

"Vengeance of the Elementals" - Terningkast 3

Antoni is a fire chief with “a nose of and keen understanding of fire statistics” as well as being invulnerable to fire. He faces some kind of personal battle with fire elementals, but I don’t understand what kind of battle it is, and it’s ultimately quite underwhelming overall.

"In the Compartment" - Terningkast 3

A train fanatic who loves riding trains so much it turns him on and makes him violent. Speed and motion and momentum are like drugs to him, and so, when he meets a married couple and is attracted to the woman, crazy things happen. I’m on the fence here. There were some interesting parts to this, but sadly, the other parts were a bit … basic, for the lack of a better word. Cool idea, though.

“Something resided in the essence of a speeding train which galvanized Godziemba’s weak nerves, stimulating strongly, but artificially, his faint life-force. A specific environment was created, a unique milieu of motion with its own laws, power and dangerous spirit. The motion of a locomotive was not just physically contagious; the momentum of an engine quickened his psychic pulse, it electrified his will – he became independent. ‘Train neurosis’ seemed to temporarily give this overly sensitive individual a forceful and positive energy. A moving train effected him like morphine injected into an addict’s veins.” (112)

"Saturnin Sektor" - Terningkast 2

The main character has written a secret treatise called “On the False Conception and Fictitiousness of Time” and someone else has apparently read it without his knowing and then written an article in the newspaper in direct rebuttal to his arguments. I’m very close to calling this an essay and not a short story, as it’s fairly analytic and metaphysical. Which surprisingly for me makes it even less interesting.

“Distant, misty lands unfold before me, enchanting precipices, unknown worlds with gloomy depths. I am visited by the dead, by processions of strange creatures and capricious elemental beings. One appears, the other leaves – ethereal, beautiful, dangerous…” (124)

"The Glance" - Terningkast 6

Fortunately, the collection ends with a banger. Onodicz loses his wife to what might seem like a suicide and becomes paranoid in the aftermath. His paranoia suppresses his grief to the extreme, and he becomes haunted by delusions, crippled by fear of mystery, of what might lurk behind each corner or hide behind each surface. He gets rid of most things in his house and inevitably isolates himself completely. I appreciated Grabinski incorporating supernatural elements to that classic theme, making it more dualistic, open-ended and - most importantly - haunting. So, it's showing me a different aspect to grief than I've come to read about. Less weary, dreary and mournful - more dreadful, darkly burdensome and maddening.

“Any surprises which could eventually hide around the corner, now had enough time to mask themselves. That indefinite, heterogenous and bizarrely unfamiliar ‘something’, whose existence on the other side of the turn he felt deeply, could now – not caught unawares by his sudden appearance – hide with relative ease for a while, or, speaking in Odonicz’ expressive style, ‘dive under the surface’. For by then he didn’t doubt at all that there was something around the corner, something fundamentally different.” (139)

“‘Does the world which encompasses me exist at all? And if it indeed exists, is it not created by thoughts? Maybe everything is only a fiction of some deeply meditating ego? Somewhere out there in the beyond, someone is constantly, from time immemorial, thinking – and the entire world, and with it the poor little human race, is a product of this perpetual reverie.’” (145)

I see a lot of praise for Grabinski’s stories from other competent readers of weird fiction, but as you can see, I have mixed feelings. Reading everyone else’s reviews, this collection is like a perfect gift for weird fiction enthusiasts. And I see this cool-looking gift and get so excited. I grab it, starts to open it, but I then there’s one too many layers of wrapping to unpack, and when I’m done and see what’s inside, I get a little underwhelmed as I didn’t get exactly what I wished for. I’m not unhappy to have read this collection, not by any means, but I just wanted a little more consistency and resolve in his style and ideas and a little more of the uncanny and the weird.

Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...

En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.

Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.

Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.

Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Invasjonen er første bok i Ephyra trilogien for ungdom, og inneholder noen merkelige skapninger.

En ny hverdag for Justyna
Disse skapningene er det bare Justyna som kan se, i alle fall med det første, og de første gangene hun ser dem, er på skolen. De lyser og når hun snakker til dem, er det nesten som om de forstår henne. De merker det når hun er vennlig og når hun ikke er det. Hva er disse skapningene, og hvor kommer de fra? Imellomtiden merker bestevennen Arun at Justyna forandrer seg og er bekymret for henne. Hva er det som skjer med henne, og bør han være bekymret? I tillegg til disse vesenene som dukker opp, har Justyna og broren hennes Jurek mye ansvar, da foreldrene er mye borte på grunn av jobb. Ofte er de alene hjemme flere dager i strekk og må sørge selv for å få i seg mat, og komme seg tidsnok til skolen.

Dette er en spenningsbok med noen få science fiction elementer, men det overdøver ikke hele plottet. Man blir nysgjerrig på hva disse vesenene er, og hvor de kommer fra. Hvorfor oppsøker de hele tiden Justyna? Er det bare tilfeldig? Og vil noen andre tro henne hvis hun forteller hva hun har sett i det siste?

Typisk å ha med følelser
Invasjonen bød på noen forfriskende elementer, som disse skapningene som ble forklart på en måte man ikke har lest om før. Men litt lei av ungdomsbøker når det gjelder følelser og forelskelser. Justyna opppdager etter hvert at Arun som hele tiden har vært kompisen hennes, er kjekk og har visse følelser for ham. Men vet ikke om hun skal fortelle om det eller ikke, og det er en del frem og tilbake angående det. Hadde vært kjekt å lese en ungdomsbok uten forelskelse. Det er sjeldent. Den delen brydde jeg meg kanskje minst om. Var mer interessert i Justynas forhold til disse skapningene, og hennes forhold til de fraværende foreldrene hennes. Hva jobber de med, og har det noe med skapningene å gjøre? Er det derfor de er mye borte?

Dette er som nevnt første bok i en trilogi og en ganske god førstebok sådan. Boka inneholder et spennende mysterium, sære karakterer og fascinerende elementer. En god bok for den som vil forsøke seg på noe spennende eller kanskje er en smule interessert i science fiction sjangeren. Da er denne fin å starte med, siden den er lettlest og engasjerende.

Om jeg kommer til å lese resten av trilogien, er jeg usikker på. I og med at jeg ikke er helt i målgruppa, tar jeg det helt tilfeldig. Akkurat nå er det nok andre bøker som blir mer prioritert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Coben skriver både enkeltstående bøker og serier. Personlig foretrekker jeg de enkeltstående bøkene hans, men har dog fått også mer sansen for Wilde.

Funnet er bok nummer to i Wilde serien og oppfølgeren til Gutten fra skogen. Boka kan fint leses uten å ha lest Gutten fra skogen først, men man får større utbytte hvis man har lest den først, for å skjønne Wilde bedre. Han ble som kjent funnet i skogen helt for seg selv, og det er uvisst hvor lenge han har vært der, hva hans egentlige navn er og alder. Likevel har han klart seg bra og har god kontakt med en familie han er nær venn med.

Klar for å finne ut hvem han er?
Etter å ha samlet nok mot, har han endelig sendt inn DNA til en av disse nettsidene hvor man kan ta slike tester og sende det inn. Han får en match som skal være hans far, og møtet med ham blir kanskje ikke som ventet? Litt senere får han en ny match som skal være en tremenning. Etter en del undersøkelser, finner han ut at denne tremenningen har vært savnet lenge. Han snakker med folk, og de fleste tror at han er død, eller har gjemt seg etter å ha fått en del netthets. Han skal være en kjent realitykjendis. Wilde selv er ikke så sikker på det, og som vanlig følger han magefølelsen, og mens han prøver å finne ut hva som har skjedd med tremenningen, må han få hjelp til hvordan sosiale medier fungerer. Med tanke på hans bakgrunn, kan han svært lite om det. Skal hans slektning ha tatt sitt eget liv på grunn av all netthetsen, eller er han fortsatt i live?

Er ikke så veldig glad i bøker hvor sosiale medier har stor fokus, men i denne funket det siden det ble gjort på en litt annerledes måte. Det var interessant å se det fra Wildes perspektiv som knapt vet hva sosiale medier er, siden han vokste opp mange år i skogen, og må ha mye hjelp til å skjønne hva det går ut på. Han har også ikke hørt om så mange av Tv-programmene som mange kjendisene deltar i for å holde kjendisstatusen i live. Det er jo lett å tenke at mange vet hvordan sosiale medier virker og mange som bruker det, og lett å glemme at kanskje ikke alle gjør det. Selv er jeg ikke så opptatt av sosiale medier. Syns ikke det er så viktig.

Gode, gamle Coben
Syns også mysteriet var interessant og i kjent Coben stil. Det er den Coben jeg liker og foretrekker. Han klarer å holde interessen oppe, og selv om Wilde er en slags anihelt, har han sine feil og mangler, han også, som de fleste. Det eneste jeg ikke brydde meg så mye om var Wildes forhold til en kvinne som han lenge har hatt et av og på forhold med, og de er usikre på om de skal ha et forhold eller ikke.

En sterk og underholdende oppfølger med aktuelt tema. Om hvor langt enkelte kan gå på nettet, og at man kanskje skal ta det man ser på nett og sosiale medier, med en klype salt, da man ofte ikke vet hele sannheten? En thriller med interessant perspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En bok som er blitt beskrevet som creepy og spennende, men syntes boka manglet begge deler ...
Stamina er tredje bok i Task Force 14 serien, og det er en fordel at man har lest de to første bøkene, noe jeg ikke har. Likevel klarte jeg å følge med i handlingen, da det er en viss rød tråd, og man får et lite innblikk i bakgrunnshistorien. Så ble ikke akkurat lost.

Evig optimist?
David Flugt har tatt med seg Theresa og hennes datter Silja til de norske fjellene hvor de gjemmer seg enn så lenge og prøver å leve et helt vanlig liv. Det virker som om David er mer optimistisk enn det Theresa er. Mens David blir tilkalt til et oppdrag i Romania, blir Theresa og Silja alene på ubestemt tid. Silja er datteren til en seriemorder, og Theresa er på en måte urolig for datteren sin på grunn av det. Hun håper at hun ikke kommer til å arve visse personlighetstrekk av ham. Mens David er borte, må de holde lav profil på grunn av en del ting som har hendt i fortiden. Men det er ikke lett da de stadig blir oppsøkt av en mann som har fått et spesielt øye til Theresa, og gir seg ikke med det første for å vinne hennes oppmerksomhet.

Underveis i boka veksler man perspektiv fra David som er i Romania og Theresa i Norge som prøver å beskytte seg selv og datteren.

Oppsummeringen av boka kan være noe vag, men det er også en grunn til det siden det er tredje bok i en serie som bør helst leses i riktig rekkefølge. Selv er jeg ikke så nøye på sånt, spesielt ikke i krim og thrillerserier da man får mye bakgrunnshistorie om hovedkarakterene underveis. Så det var ikke vanskelig å følge med sånn sett. Det kommer jo an på hvor nøye man er på det.

For James Bond aktig
Grunnen til at det var vanskelig å følge med var fordi interessen falt ofte ut. Jeg strevde med å leve meg i handlingen. Det ble for James Bond aktig. Liker noen James Bond filmer, men er ingen storfan. David Flugt var som å lese om en stiv og krampaktig James Bond figur, så det var vanskelig å få noe connection med ham. Syntes heller ikke det var spesielt interessant å lese om Theresa og Silja om sine problemer i det hele. Skjønner at de har hatt et vanskelig liv, men fikk heller ikke noen connection til dem. Det ble for mye om familie som prøver å gjøre sitt beste.

Kapitlene var korte og effektive, det skjedde noe hele tiden, men hele tiden følte jeg en viss kjedsomhet gjennom hele boka. Den fenget meg aldri helt. Både handlingen og karakterene ble for eventyraktig av den mørke sorten. Så klarte ikke helt å engasjere meg i det som skjedde.

Har noen bøker til av Bagger liggende som jeg kommer til å lese etter hvert, men det frister ikke med det første. Stamina var ok underholdning, og ikke noe mer enn det. Den var ikke for tung eller slitsom å komme seg gjennom, men det ble aldri helt spennende. Godt at jeg hadde nok stamina til å komme meg gjennom boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Med denne boka beviser Stephen Graham Jones sin store interesse for slasher og horrorsjangeren.

Boka er mest rettet mot slashersjangeren, men horrorsjangeren blir også nevnt, så det er et slags kjærlighetsbrev til begge sjangrene. Mange mener det ikke er stor eller noen forskjell på horror og slashere, men det er det.

Kan en besettelse ta over virkeligheten?
My Heart is a Chainsaw er første bok i Indian Lake trilogien og er om 17 år gamle Jade fra Proofrock. Hun bor sammen med en alkoholisert far og moren hennes har forlatt dem. Etter et mislykket selvmordsforsøk, prøver Jade å holde ut de siste månedene på skolen med å skrive en oppgave, som selvfølgelig er om horror og slasher filmer. Hun er besatt av slike filmer, spesielt de eldre filmene, og det er omtrent det eneste hun tenker på. Da to nederlandske turister blir funnet døde, er Jade sikker på at en slasher er i ferd med å skje i Proofrock, og hun må advare de andre. Men kommer de til å høre på noen som henne?

Som nevnt er dette en slags kjærlighetsbrev til horror og slasher sjangrene. Mange kjente titler, skuespillere, stuntmenn og andre involverte i disse filmene er nevnt, og hadde ingen problem med å vite hvem de var, siden jeg er opptatt av disse sjangrene selv. Så det var ikke derfor jeg slet med å komme meg gjennom denne. Grunnen til at jeg brukte flere måneder på å lese ut My Heart is a Chainsaw, er fordi jeg gikk ikke helt overens med fortellerstemmen som var en smule heseblesende. Skjønner hvorfor, for det får man vite mot slutten. Det er en grunn til at man som leser sitter fast i hodet på Jade og at alt dreier seg om henne, men samtidig ble det noe masete og slitsomt i lengden.

Dette er en bok på over fire hundre sider, og med tanke på at dette er en slasher, var det svært lite slashing eller hva man skal kalle det. Det var det kanskje bare 10 - 15% gjennom hele boka. Relativt lite spør du meg, og slasherscenene var ikke voldsomt til slasher, heller. Har sett og lest verre tidligere, så noe skuffet sånn sett.

Masete perspektiv
Stephen Graham Jones beskriver Jade på en bra og troverdig måte selv om jeg ikke likte henne, men man kunne føle desperasjonen hennes, besettelsen hennes og fortivelsen som kunne oppstå underveis. Hun er en jente med mange utfordringer, noe som ikke er så rart, spesielt på grunn av hjemmesituasjonen hennes. Likevel ble jeg ikke helt fan av henne, for er ikke helt glad i perspektiver der man blir sittende fast i et perspektiv og karakteren tenker bare meg, meg, meg.

For min del ble My Heart is a Chainsaw dessverre en tungtrødd og stemningsløs opplevelse. Jeg ville så gjerne føle den samme besettelsen som Jade føler for horror og slashere, for vet hvordan det er. Fordi jeg er opptatt av det selv, men det ble ikke helt smittet over. Om jeg skal fortsette med denne trilogien eller ikke, er jeg usikker på. Det frister ikke med det første. Anbefaler heller The Only Good Indians av Stephen Graham Jones som jeg likte mye bedre, og som havnet på min topp fem liste i 2021.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nok en bok i serien som er inspirert av De ti bud. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre bortsett fra det, og er skrevet av forskjellige forfattere.

Bestialsk drap
En svært kjent skuespiller blir funnet drept på en morbid måte i sitt eget hjem. Mordet må være svært personlig, eller hva? Drapsetterforsker Steinar Sand er satt på saken, selv om har egne ting å slite med. Han mistet nettopp familien sin i en tragisk hendelse, og likevel prøver han å henge med i svingene. Det er tydelig at han sliter både på jobb og ellers, men føler selv at han fungerer godt nok.

Etter hvert som flere lik dukker opp, blir det tydelig en viss sammenheng med Dantes Inferno. Hvem er det som tar livet av folk på bestialsk vis? Verre blir det da bevisene etter hvert rammer Stainar Sand selv. Blir han tatt av saken, eller har han mennesker rundt ham som tror at han er uskyldig?

Uskyldig eller bare håpløst?
Innholdet er like håpløs som tittelen. Svært dyster og deprimerende. Boka viser et eksempel på en person som er i ferd med å miste alt, og kanskje seg selv? Er det drapsetterforskeren selv som står bak, eller er noen onde nok til å spille en skitten lek?

Som de andre bøkene i denne frittstående serien, er dette også en kortroman og det er begrenset hva man kan fortelle. I La alt håp fare er det lite persongalleri og perspektivet veksler mellom Steinar Sand og en mystisk, ukjent person. Får man vite til slutt hvem det er?

La alt håp fare er en thriller som utforsker mørke kriker og kroker i menneskets psyke. Et eksempel på at man kanskje ikke vet hva enkelte er i stand til å gjøre, og hvorfor. En interessant og utfordrende tanke. Syntes kanskje Steinar Sand ble noe anonym og litt vel mye i bakgrunnen? Om det er på grunn av sorgen, eller kampen mot indre demoner, vites ikke. Savnet litt mer personlighet? Kunne også tenkt meg at den mystiske karakteren fikk litt større plass i handlingen. Likte godt bruken av blandet media. Tekst som ble vevd sammen med noen artikler. Det gjorde handlingen mer interessant. Likevel dalte interessen noe mot slutten da det kanskje ble mye på en gang og som forventet. Men for all del: En mørk og eksperimenterende thriller om livets mørkeste kroker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Thinner ble utgitt for akkurat førti år siden, og Stephen King gjemte seg bak navnet Richard Bachman. Tror også det var boka da Stephen King til slutt ble avslørt.

På den tiden kunne forfattere som regel bare gi ut bøker en gang i året. Sånn var det i hvert fall i USA. I mange år i det siste, har King gitt ut både to og tre bøker i året, og gjemte seg derfor bak navnet Richard Bachman for å kunne utgi oftere på den tiden. Han ga ut til sammen fem bøker med det navnet.

Et uhell som Billy må betale dyrt for
I Thinner møter man den sleske advokaten William, også kalt Billy Halleck og under en litt spesiell kjøretur med kona, skjer det et uhell. Han kjører på en kvinne som krysser veien, og det får et tragisk utfall. Billy må etter hvert møte opp i retten, men blir sett på som uskyldig angående kvinnens død. På vei ut av tinghuset, møter han på en gammel mann som streifer borrti ham og sier "thinner".

Etter denne hendelsen merker Billy rare ting. Han går vekt. Ikke bare litt etter litt, men han går drastisk ned i vekt på kort tid, og han trenger ikke en gang å være på diett. Hans kone og datter er bekymret for ham, og tror at han er alvorlig syk. Han selv lurer på om han til slutt forsvinner. Etter forskjellige legebesøk, blir han ikke klokere på hva som er i ferd med å skje. Han klarer ikke å slutte og tenke på den gamle mannen utenfor tinghuset. Han er skråsikker på at han har kastet en slags forbannelse over ham. Derfor blir Billy besatt av å finne ut hvem denne mannen er og finne ham. Hans kone tror at Billy er i ferd med å bli gal.

En lang reise etter den skyldige
Billy legger ut på en lang reise for å finne denne Lemke, som han har fått vite at den gamle mannen heter, og som tilhører de reisende, og har han flaks, kan han nå dem igjen. Etter hvert finner han ut at Lemcke, er faren til jenta som døde da hun ble påkjørt. Klarer Billy å snakke ham til fornuft og heve forbannelsen, hvis det er noe?

Thinner er en svært kort bok til King å være, og ganske underholdende også. Desperasjonen til Billy er nesten til å ta og føle på. Man blir også kjent med forskjellige karakterer han møter på under reisen, så her er det få dødpunkt. Likte også å lese om den lille familien til Billy som kanskje er litt sære.

Det morsomme med boka, er at den kanskje ikke er så typisk King. Det er ikke en av de mørkeste bøkene og det er heller ikke en av bøkene med mest horrorelementer, men likevel var den svært underholdende på en mørk og dyster måte. Er det en ting King er god på så er det karakterbeskrivelser, og det beviser han nok en gang med denne. Det eneste som ikke dro helt hjem med denne boka, er at midtpartiet kunne være noe langsom og noen ganger utfordrende å komme seg gjennom. For deler av Billys reise kunne være noe repeterende. Bangor, Maine blir ofte nevnt, da det er Kings hjemsted.

Som med mange andre bøker ble denne også filmatisert. Thinner ble filmatisert i 1996, og jeg tror jeg så den en gang da jeg var i ungdomskolealder, men det er så lenge siden at jeg husker bare bruddstykker av filmen. Dermed kan jeg ikke sammenligne boka og filmen i skrivende stund. Men fikk lyst til å se den igjen, og skal se den hvis den er lett tilgjengelig.

Thinner er en av bøkene av King som kanskje ikke blir så ofte nevnt, men som er helt klart verdt å lese. Her blir man kjent med mange levende, sære og smågale karakterer, man får en del svart humor og kreativitet i fleng. Boka inneholder også en av de bedre og snertne avslutningene av King. Det er en avslutning som er både morsom og sprø på samme tid.

Angrer meg bare på at jeg ikke leste denne boka i 2013 da jeg gikk ned 30 kilo på under et år på grunn av sykdom. Boka hadde vel virket enda sprøere da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra min anmeldelse av boken for Nye NOVA:

"Niels Klims reise til den underjordiske verden» av Ludvig Holberg er kroneksempelet på et (veslevoksent) kjært barn som har mange navn. Den kan kalles en politisk satire, parodi, reiseroman, fantasy, forløper til den moderne science fiction-romanen, utopisk OG dystopisk roman, en moralfilosofisk fabel og til slutt en ren og skjær klassiker.

(...)

Kort oppsummert handler den om en nylig uteksaminert student fra universitetet. Hans store lidenskap er naturvitenskap, og en dag oppdager han en hule utenfor byen. Når han utforsker den grundigere, faller han ved et uhell ned i et hull til en planet i jordas indre – Nazar - og staten Potu. Innbyggerne der er intelligente, menneskelignende trær. I løpet av boken får han også kontakt med alskens ikke-menneskelige skapninger og kulturer, og ikke minst skjer det mange forunderlige ting underveis. Boken kan altså leses som en reiseskildring om Klims opplevelser på Nazar.

(...)

Sånn sett evner Holberg å stimulere nysgjerrigheten min og engasjere meg rent intellektuelt, og dette er for meg et av kriteriene for litterær kvalitet. Teksten sitrer av stimulerende spørrekraft som utvider bevisstheten og forstanden, og hver observasjon og problemstilling akkumulerer, slik at det skaper erkjennelser. Det er verdt å poengtere at det å lære om et fantasiland som Potu ikke er uten en annen velkjent nytteverdi; et samfunnskritisk blikk på Potus kultur og styreformer er et samfunnskritisk blikk på vår egen kultur og våre styreformer.

(...)

Avslutningsvis vil jeg si at selv om du skulle bli demotivert av noe som kan kalles en spenningsløs, påtatt fabel med gjennomanalysert samfunnskritikk, så anbefaler jeg boken på det sterkeste. Den er spennende, uforutsigbar, dypsindig, dramatisk, spøkefull, provoserende og poetisk. Herlig! Storartet! Det knaker jo så godt i hjernebarken av kulturelle og filosofiske tankesprell. Det kiler jo så meget i hjerteroten av komiske refleksjoner om livet. Og det blir jo så varmt i sjelen av undring og nysgjerrighet.

Ikke sant?"

https://www.nyenova.no/nicolai-leser-dansk-norsk-klassiker-niels-klims-reise-til-den-underjordiske-verden/

En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?

En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.

Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.

Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.

Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.

Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.

Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Selv om kanskje ikke alle kjenner til eller husker Britney Spears, har nok de fleste fått med seg sangene ... Baby One More Time og Oops ... I Did it Again på radio. Sanger fra den tiden da hun var populær.

Hun var datidens Taylor Swift, bare bedre. Hun ble kjent på slutten av 90-tallet og og var fremdeles populær de første årene etter 2000-tallet. Hun var populær omtrent samtidig som Backstreet Boys, 'N Sync, Boyzone og Christina Aguilera. Hun var ikke bare kjent for fengende sanger, men også for å være en god danser og laget heftige sceneshow.

Å miste sin egen frihet
I Min egen stemme blir man kjent med henne fra hennes eget perspektiv. Hun forteller om barndommen, barndomshjemmet, turene til New York i håp om å slå gjennom som artist, familien, morsrollen, ekteskapet med Kevin Federline, skilsmisse, og mye annet. Hun forteller også om hvilken jerngrep faren, og også moren hennes hadde på grunn av deres vergemål. I omtrent tretten år fikk ikke Britney gjøre som hun ville. Hun ble lagt inn på diverse steder, observert for den minste ting hun gjorde, og fikk heller ikke være kreativ. Hun følte seg fanget som både menneske og artist. I de tretten årene hun ikke fikk bestemme noe som helst, levde hun som en slags robot. Hun går også nærmere innpå sammenbruddene, som da hun barberte vekk alt håret, og hvorfor hun gjorde det.

Selv om hun forteller alt dette i boka, har hun også avslørt i forskjellige sanger tidligere om at ikke alt har vært bra. Hun har bare gitt vage antydninger til det, gjennom blant annet disse sangene: Piece of Me, I'm Not a Girl, Not Yet a Woman, og Lucky. Hun har helt sikkert kommet med hint i andre sanger også, hvor hun har gitt hint til at alt ikke var helt som hun ønsket å ha det.

Reflektert fortellerstemme
Synes at hun forteller om alt dette på en saklig måte uten å overdrive, som lett kan skje i biografiske bøker. Hun har et nøkternt syn på det hele. Hun viser også en sterk og en tålmodig side med tanke på hvordan foreldrene styrte henne, spesielt faren, selv i godt voksen alder. Med denne boka viser hun en veldig reflektert side av seg selv, hvor tålmodig hun var gjennom de tretten årene da hun ikke fikk bestemme noe som helst selv. Hun beskriver maktesløsheten og det å bli frarøvet friheten, på en forståelig og god måte. Hun er sterk som gikk i mot faren til slutt, og ville oppheve vergemålet.

Min egen stemme er alt annet enn hyggelig og oppfløtende lesing. Man blir kjent med en ung og fortvilet jente som ikke fikk oppleve potensialet som artist, og som ble tvunget til å la kreativiteten dø ut. Britney Spears ga ut sitt foreløpig siste album i 2016, og det går rykter om at i stedet for å fortsette som artist selv, skal hun lage musikk for andre artister i stedet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse