Bokelskere.no

Alltid skeptisk når det hagler med terningkast 5 og 6 på boka, men her må jeg bare si meg helt enig. Nydelig bok hvor det skrelles av lag på lag for å komme til bunns i historien og personenes historie . Elsket den og har begynt på «de tre» av samme forfatter, den virker oxo meget lovende. En super leseopplevelse og akkurat derfor jeg elsker å lese❤️🫶🏼📖

Denne boka likte jeg! Politikk har alltid vært litt vanskelig for meg å forstå, og jeg har ikke hatt så god kjennskap til alle de norske partiene, så her lærte jeg mye. Man får en god, kort og konsis innføring i de store partiene samt litt om de aller minste (noe jeg ikke forventet. Det var flere jeg ikke visste om!). Finn Eivind Jor går gjennom hvert parti alfabetisk. Først presenterer han partiets overordnede politiske ståsted (venstre<sentrum>høyre). Så forteller han om partiets historiske opphav. Deretter litt om partiets leder, og så en forklaring av partiets kjernesak. Han sier innledningsvis at boken ikke er ment å være "reklame eller 'propaganda' for et bestemt politisk parti", og at målet er "å presentere alle partiene på en upartisk måte". Det syns jeg han klarer helt fint, og jeg fikk inntrykk av at partiene hadde tydelige ulike ståsteder.

Han har i tillegg vært så gavmild at han har inkludert et eget ordbokskapittel mot slutten av boken, sånn at vi får forklart noen av de vanskeligere politiske ordene. Avslutningsvis har han listet opp kildene sine.

Det eneste jeg vil pirke på, er skrivefeilene. Noen ord er skrevet feil, og det er en del kommafeil her og der. Det er jo litt uprofesjonelt, men det har såpass lite å si i det store og det hele, så det trekker ikke min endelig vurdering ned fra full pott. Anbefales for førstegangsvelgere, men også for alle andre som rett og slett er usikre. Sånn som meg. Jeg har kunnet stemme lenge, men jeg har fortsatt vært usikker, og jeg trengte en oversikt. Nå føler jeg meg mer sikker/trygg på mitt eget politiske ståsted.

Sharon Bolton har skrevet en del bøker i det siste, og denne gang er boka fra en serie.

Begravet er bok nummer to om Florence Lovelady. Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Personlig er jeg ikke så nøye med krimserier, da man som oftest blir kjent med hovedpersonen likevel. Men kan røpe at noe fra første bok blir nevnt, så hvis man ikke vil ha noe avslørt, lønner det seg å lese Håndverkeren først. Selv har jeg ikke lest den.

Ting blir satt på prøve
I Begravet er det to tidslinjer. En fra 1969 og en fra 1999. I 1969 blir man kjent med Florence Lovelady som er politibetjent, og må slite seg frem i et mannsdominert arbeidsmiljø som ikke tar henne alvorlig. I 1999, møter man igjen Florence og seriemorderen Larry Glassbrook. Han har sittet inne de siste tretti årene. Nå er han alvorlig syk på grunn av lungekreft, og har liten tid igjen. Det er blitt funnet fire barneskjeletter i nærheten av et barnehjem som er nedlagt. Florence møter Larry og han påstår at det ikke er hans ofre.

I 1969 blir man kjent med noen av barna og de ansatte som arbeiedet ved barnehjemmet, og hvordan Florence mistenker at det ikker helt er hva som det skal være der. Hva er det de skjuler? Og i 1999 blir det å finne ut hvem de døde barna er, og hva som har skjedd.

Harde dager
Underveis følges tidslinjene mellom tre kvinnelige perspektiver: Florence, Sally som er Larrys kone og Cassie, som er hans datter. Man får oppleve hvordan Sally og hennes to døtre blir utestengt i landsbyen Sabden etter det Larry har gjort, og handlingen har kanskje også et snev av hekseri i seg ...

Dette er en storbok på nesten seks hundre sider. De som har disiplin, vil nok ikke bruke lang tid på denne, da boka er svært lettlest og kapitlene er korte. Men jeg som leser litt her og der i flere bøker samtidig, trengte jeg mer tid på å fullføre denne, men jeg kjedet meg ikke. Bolton er fremdeles god på karakterbeskrivelser og landskapsskildringer. Syntes også at saken(e) var interessant. Likte spesielt godt at det var med litt hekseri som gjorde lesingen mer medrivende.

Til tross for en del spennende partier og karakterer å bli kjent med, ble midtpartiet noe smådrøyt og sto noe stille. I store bøker, som jeg foretrekker å lese, ble denne gang noe repeterende, så hadde ikke gjort noe om boka ble noe forkortet. Personlig likte jeg best å lese om tidslinjen fra 1969 fremfor 1999, spesielt om arbeidsmiljløet Florence befant seg i. Da hun prøver å overse hvordan mannlige kolleger er nedlatende overfor henne og som prøver å kjempe seg videre, selv om ting var som det var på den tiden. Hun tar ikke et nei for et nei, og liker å vise at de eventuelt tar feil hva de enn mener om henne.

Selv om jeg likte denne godt, likte jeg De utvalgte og Dødsdømt av henne, som er enkeltstående bøker. Men ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne. Hun skriver godt, og hun er et godt valg hvis man vil ha roligere og mer karakterdrevet krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Rebecka Edgren Aldén var hittil et ukjent navn for meg, og noen ganger blir man belønnet når man tråkker i det ukjente.

I stedet for en vanlig etterforsker som enten sliter med alkoholinntak eller familieproblemer, ofte begge deler, blir man i denne boka kjent med sjøredderen Annika og hennes team. Hun er bekymret for en av kollegaene hennes, Gunnar, da han begynner å bli smågammel, og hun ser at han sliter noe med helsa. Derfor holder hun et ekstra øye til ham.

Søskenpar på seiltur
Underveis blir man også kjent med Joanna og Zack. De er søsken, eller egentlig halvsøsken. De to drar på seiltur sammen. Zack er den erfarne, og Joanna er med fordi hun ikke har vært mye ut av døra i det siste. Grunnen er at hun har opplevd en personlig tragedie som både er vanskelig å tilgi, og hun sliter med å komme seg videre. Hun har også mistet begge foreldrene sine. Derfor føler hun seg mye alene. Heldigvis har hun halvbroren Zack som hun alltid har hatt et godt forhold til. Er det noen mening bak denne søskenturen, eller er det bare for å komme seg bort en stund?

Mens handlingen tar seg god tid, skjer det også noen dødsfall og skjærgården blir ikke like idyllisk lenger. Det blir en travel tid for sjøredderen Annika.

Likte måten handlingen var bygget opp på
Selv om denne krimboka var hakket for forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe, siden Rebecka Edgren Aldén skrev på en fengslende, sårbar og effektiv måte. Kapitlene er ganske korte og de fleste av karakterene var både spennende å lese om og noen lett å like. Likte spesielt godt å lese om Joanna som var svært mystisk og som tok seg god tid før hun gir et større innblikk i livet hennes. Syntes også det var interessant å lese om et godt søskenforhold.

Likte også godt å lese om skjærgårdskontrasten som gikk fra å være idyllisk, til noe mørkt og kanskje dystert. Forfatteren er god på å beskrive landskap, og følelsesregisteret hos karakterene. Det er nesten som om landskapet og karakterene smelter sammen av og til, gjenspeiler hverandre.

Svarte seil er ingen hardbarket eller actionpreget krim, så forvent ikke mye tempo, men til gjengjeld blir man godt kjent med karakterene, stedene de besøker og man får flust av mysterier og stemning. Det gjorde ikke at det ble for enkelt å se gjennom det hele, fordi Rebecka Edgren Aldén skriver med gnist. Det var nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

This will probably be my longest review yet, but “Legends & Lattes” gave me a lot to think about when it comes to rating a book, and I need to talk about that and get things off my chest first.

There are several ways of critiquing the quality of art in general, but a lot of clever people have talked about that before. People who know a lot more about that subject than I do have created theories and said many great things about for instance originality, creativity, composition, meaning, clarity, technique, editing, resemblance etc. in terms of theme or design and so on, but relevant to my review here are some of my own personal thoughts - not on how to properly judge the quality of art, but on what is a fair personal judgement.

On the one hand, I enjoyed “Legends & Lattes”, but on the other, and overall, I simply didn’t like it.

One of the things I’ve realized is that there’s always something I can learn from experiences that I feel or think are, at first, bad or negative in some way. This is especially true for art, because those experiences can give me a deeper understanding and appreciation for what I do find enjoyable, if I take some time to reflect on that experience. Much like what I do for myself with this review.

I did become aware of how much my level of enjoyment here was predicated on these three things:

1. What I hoped the book would be.
2. What I expected it to be.
3. My previous experiences with comparable stories.

I do make a conscious effort to judge a book - without disregarding my personal preferences completely - on its own merit. To me, that means ascertaining genre as a way of grounding me in a fixed and intelligible perspective of the story I’m about to read, and what is expected of me as a reader. I need some frame of reference to both understand and enjoy it. I also do try my best to consider the intent of the author (whether they have a message, what kind of mood they were trying to evoke, or feelings they were trying to convey, themes and issues they discuss etc.). I would then judge the book based on these premises and how well the story essentially lived up to those perceived intentions and expectations. I should of course be ready to give authors the benefit of any doubts I may have and be open to the idea that I’ve come across something that can’t be readily defined and ultimately understood or enjoyed in a completely different way than I’m used to.

For obvious reasons, I started reading this book with my mind and heart set on a queer fantasy romance story.

Which, in my opinion, had a poorly realized fantasy setting. There were very little in terms of descriptions of otherworldly places (like cities and landscapes), use of magical elements (spells or items) or even non-human cultures or ways of life that differed from our own, and the very premise of the story is as earthly and unimaginative as can be (opening a coffee shop).

The book also showcased a very unexciting fantasy story, in which I desire something adventurous, something heroic, something powerful and inherently magical. Most of the story here takes place inside said coffee shop, so the narrative became fairly mundane as well (they renovate and open a coffee shop, staff is hired, stuff is ordered. Then they go about selling coffee and baked goods to customers, and then they do it all over again). They didn't sell anything magical either, nor did they make anything in a magical or mysterious manner. Anything that actually was magical, consequently felt out of place.

And while I appreciated the various characters - who were impressively distinct and had great personalities – they just did not appear non-human in most ways, even if they were described as such. Most of them were indistinguishable from humans most of the time, and I simply forgot that they weren't humans after a little while. It's not enough to just say that this is a fantasy world and that there are different kinds of non-human creatures there, I need the setting to be richer, and the characters to fully embody their differences and non-human qualities in a broader, more elaborate way.

The queer and romantic aspect felt lukewarm at best to me as well. The characters that do engage romantically have very little romantic interaction throughout the story. The relationship between Viv and Tandri was platonic at first. They were colleagues. Then they became friends. And then very good friends. It was a lovely little wonder to behold, but they never seemed very romantically interested in each other for most of the story, and not very interested in romance in general. They just felt relatively unromantic together, and it all felt a bit forced towards the end.

I think it was well written, to be fair, and had the perfect balance between dialogue, action, description, metaphors and ruminations.

Sure, it was a lovely, wholesome, optimistic, cozy story about living peacefully, chasing your dream and working hard for it. I just needed more. More food for thought, more action, more depth, more exploration of themes. Even more character development, and certainly more magic.

Unfortunately, there are limitations and pitfalls of genre labeling, which were a detriment to this book and somewhat of a disservice to the author. Based on my way of reading a book, it just left me wanting for so much more on all aspects. You could argue that genre expectations, perceived or expressed intentions from the author or your hopes and previous experiences are either unfair or unreliable ways to consider a story’s own merit and quality. I generally don’t.

As I near the end of my review, if you’re still reading, let me ask you this:

Can you judge a comedy based on how poorly it scared you? A horror story based on the lack of romance? Or, you know, a children’s story based on the absence of philosophical debates about depravity and torture, or heck, even a nonfiction book about magpies based on its inability to sufficiently discuss significant aspects of aesthetic hedonism in French literature in the 19th-century? I don’t think so. It just doesn’t make sense to me.

Let me put it differently: What if an author wanted to make you laugh, and you were horrified instead? What if an author wanted to create suspense, and you thought it was predictable and boring? What if they, like here, tried to make a romantic story, and you didn’t feel or even realize any of the characters were attracted to anyone? Is it fair to say that that they failed for you? Is it fair to give a lower rating based on that? I would say it’s fair enough.

Finally, how do we consider a story’s own merit without a personal or basic literary frame of reference? I mean, you could just ignore genre labels or any intentions completely and ask yourself whether the book gave you what you wanted or something you needed. Or if it gave you anything else that you thought was worthwhile after the fact. Or whether it didn’t, of course. Some would call it unfair to rate a book based on that, some would not. I know what I want and I know what I need from a book, and I appreciate any positive outcome, but when it comes to my final judgement and rating, I try to consider all these things combined. I do feel like I have tried to do just that to the best of my abilities here.

Dette var ikke noe for meg. Jeg hadde sett for meg en zombiebok som kunne være morsom, og som kunne fungere som en forfriskende liten omvei på min reise gjennom zombielitteraturen. Men jeg overvurderte både min egen humor og underholdningspotensialet til denne boken. Her var det for mye dialog, for mange karakterer og rotete struktur (mye hopping fra sted til sted uten tydelige beskrivelser), så jeg skjønte rett og slett ikke hva som skjedde mesteparten av tiden. Ikke bare var det mange karakterer, men de var barnslige og overfladiske.

Det må sies at dette er aller første gang jeg hørte på en lydbok, noe som kan ha påvirket min opplevelse, men jeg tror ikke det hadde SÅ mye å si. Dessuten syntes jeg innleseren var dyktig; han leste tydelig og med svært god innlevelse. Men det var så dårlig skrevet at jeg rett og slett ga opp omtrent halvveis.

Anbefaler ikke denne boken til noen, egentlig.

De som ikke liker å lese om blod, gørr og voldelige detaljer generelt, bør nok styra unna The Hunted av Gabriel Bergmoser.

Men jeg som er vant til sånt gjennom bokformat og filmer, er det nesten som lørdagsgodt. For oss rare horrornerdsa, syns at dette underholdende og spennende. Kall det gjerne uskyldig moro. Å beskrive hvordan det er å være en horrornerd på en normal og forståelig måte, er en utfordring.

Uhyggelig møte med fremmede
The Hunted er om reiselyst, få oppleve australsk hverdag og familiekomplikasjoner. Allie blir kjørt av faren til bestefaren hennes som straff for at hun slo til en jente på skolen. Hun har en mistanke om at hun blir sendt bort, fordi foreldrene hennes kanskje er i ferd med å skille seg. Bestefaren holder til et øde sted. På den ene siden av veien er det et roadhouse som er en blanding av bensinstasjon og veikro, og på den andre siden, er huset hans. Ellers er det et øde sted. Hun kjenner ikke bestefaren sin så godt da han nesten aldri har blitt nevnt hjemme. I en annen tidslinje blir man kjent med en fyr som prøver å finne seg selv og er turist. Han ønsker ikke å bli kjent med Australia på vanlig måte for å se de typiske og kjente tingene. Han vil oppleve Australia på en ordentlig og hverdagslig måte. På reisen møter han en jente som er på reise av andre grunner. De to er uheldige da de møter på noen folk som viser seg å være hyggelige, i begynnelsen ...

Allie og bestefarens hverdag blir snudd opp ned, da en skadet jente kommer kjørende. Hun trenger deres hjelp, men vil ikke at de skal tilkalle politi eller ambulanse. Ikke lenge etter på dukker det opp en truende gjeng som spør etter henne. Bør de innrømme at hun er her, eller beskytte henne?

Lite godt kjent med karaktene, men mye suspense
Gabriel Bergmoser er ikke et kjent navn. Han er bare 32 år og har allerede rukket å skrive noen bøker. Han skriver godt, og som nevnt er boka voldelig og sparer ikke på detaljer. Boka har også stor dose suspense. Det var lett å lese noen sider ekstra. Det var forfriskende å lese horror fra en øde sterkning i Australia. Karakterene ble man ikke altfor godt kjent med, men det er ikke så rart, siden boka er på bare 271 sider. Det var noe begrenset. Man får bare et raskt inntrykk over hva slags personligheter det er.

Likevel var The Hunted fascinerende, underholdende og artig horror å lese. Selv om boka hadde sine svakheter, var det kjekt å lese en som var ukjent, som ikke er hauset opp. Kommer nok til å utforske dette forfatterskapet fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Under radaren er godt mulig en ukjent thriller, da den ikke har vært så synlig, og ofte er det befriende å lese bøker som ikke får oppmerksomhet overalt
.
Selv leste jeg den i sommer uten forventinger, for forventninger ødelegger så mye, så foretrekker å begynne på en bok uten noen forhåpninger, og denne endte opp som beste boka jeg leste i juni.

Kreativt plot
Anthony McCarten er fra New Zealand og han er egentlig manusforfatter. Han er mest kjent for å skrive biografiske filmer, men Under radaren er en helt annen sjanger. Den er om ti deltakere som får være med på en slags test som milliardær og geniet Cy Baxter skal prøve ut sammen med CIA. Deltakerne er svært forskjellige og de får to timer på seg før Baxters team skal oppspore dem ved hjelp av teknologi. Deltakerne skal gjemme seg i tretti dager, og den som blir funnet aller sist, vinner et pent pengebeløp. Er det mulig å unngå tekniske spor i disse dager, og er noen av deltakerne mer utspekulerte enn andre.

Under radaren er en svært akutell thriller med tanke på at vi legger igjen tekniske/digitale spor etter oss hver dag. Å gå under radaren var lettere for førti år siden. Deltakerne i boka må sørge for å ikke legge igjen spor, men også unngå at overvåkningskameraer gjenkjenner dem, både når det gjelder ansiktet og gåstilen deres. De må tenke helt annerledes enn det de er vant til, for å vare lengst mulig i konkurransen.

En annerledes hverdag
Dette virket som en artig og alvorlig thriller, og man ble nesten fristet til å være med i et slikt opplegg selv. Spesielt at man må tenke helt nytt i en helt annerledes hverdag, uten å bli fristet til å bruke teknologi, som gjør hverdagen for mange enklere enn det var i gamle dager.

Den som ikke har lest Under radaren ennå, frykter kanskje mye teknologisnakk i denne thrilleren, men frykt ikke, det er det ikke. Det er bare et lite snev av det. Så det er ingen tørrforklart teknologisk thriller som kanskje boka kan se ut som. Man følger deltakerne og blir kjent med dem fra deres perspektiv, og man blir også kjent med geniet Cy Baxter som har satt i gang det hele, og det var kjempeinteressant å lese fra begge sider av opplegget.

Selv om boka virker en smule stor, har den korte og lette kapitler, handlingen er svært engasjerende, og det er svært interessant i å få et innblikk i livene til karakterene som er i fokus. En thriller som er svært aktuell, spennende og har et tema som er både lekent og alvorlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Reidar Jensens «Mannen som kunne se hele verden» er en fascinerende novellesamling. Jeg må innrømme at jeg fra aller første novelle simpelthen følte inni meg at jeg nå potensielt har oppdaget en helt ny favorittforfatter. Tenk deg det! Og for hver novelle jeg leste, utviklet den følelsen seg til en visshet om at jeg her har å gjøre med en poetisk sjel, en konseptuell kunstner og en visjonær rabagast. Jeg har lest en del noveller i mitt liv, men disse er blant de mest interessante jeg noen gang har lest. De er samtidig såpass fengende at jeg gjerne leser dem igjen. Samlingens undertittel «og andre fantastiske fortellinger» er en god beskrivelse. Ikke bare fordi novellene er herlige, men også fordi de er fantasifulle og fabel-aktige. Sjangermessig kan noen av novellene klart defineres som science fiction («Mr. Hopp og kaffetrakteren», «Blues»), andre som fantasi («Huset under almene») mens andre kan med mer treffsikkerhet klassifiseres som spekulativ skjønnlitteratur («INTERMEDIA, 2001», «Opp fra dypet»), mens noen få, som «Stemmen fra skogene» og «Vinden i gatene» nesten kan kalles prosadikt. På baksiden av boken står det også at «’Autostrada’ er en poetisk fabel», og det er flere andre noveller som kan kalles det også. Reidar Jensen favner tematisk om myter, dystopi, økonomi, egoisme, makt og kjærlighet med et fengslende persongalleri som består av et bredt utvalg av fengslende og spesielle karakterer som kan være så til de grader myndighetskritiske, kapitalistsvertende, teknologiforferdede, fremsynte, kloke, pessimistiske, håpefulle, intense, forunderlige, besatte og betatte. Men alltid med et glimt i øyet. Jeg merker at Reider leker seg i den kreative, litterære sandkassen sin, og at han bygger praktfulle konstruksjoner med språkets sand. kremt Poenget er at novellene ikke bare er dype og godt skrevet, men de er veldig morsomme også! Den typen litteratur jeg foretrekker, er den man må lese for å forstå, og den man må lese for å kunne føle ordene på kroppen. Det holder liksom ikke å si hvilken sjanger det er, og det er vanskelig å forklare hva de handler om, og enda vanskeligere å gi et sammendrag. Så dette må rett og slett oppleves, folkens!

Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.

En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?

Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.

En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.

Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

“The Kraken Wakes” is my first John Wyndham novel. I can’t say that I’m impressed or blown away, but that probably has more to do with my expectations going in. I personally thought, based on the genre labels, that it would be more horrifying, more exciting, more imaginative. Based on the book cover and the title, I thought it would be about cool, huge sea monsters. Based on the blurb, I thought I was in for an apocalyptic show of epic and devastating proportions. I got none of it, which disappointed me a lot. I didn’t dislike the book either, though, but I had to adjust my expectations along the way and my way of understanding it, which did soften the blow and redeemed it a little, but I realized that a bit too late, so I didn’t enjoy it as much as I wanted to.

The narrative was slow most of the time, meandering even, but the story overall was conveyed with confidence and intelligence. The tension and excitement came for me intermittently, but would peter out and dissipate as soon as it had arrived, like the ebb and flow of the tides. This back and forth made things way less thrilling, as there would be a build-up of something impressive, but which never really went anywhere.

The prose was equally fickle. There were a lot of awkward sentences that I had to read twice or even three times to get a sense of what he meant. I wouldn’t say his style here is amateurish. Far from it. It felt mature, yet excessively technical and devoid of spirit. The dialogs were equally confusing, as well as the random jumping forwards in time, from section to section or even from sentence to sentence.

Speaking of dialog, both the prose and the characters lacked soul for me. They were very matter-of-factly, flat, even one dimensional and as emotionally deep as a mathematical problem. I didn’t care about them one bit. I barely understood them, if at all.

I understand perfectly now, though, why he called this form of science fiction ‘logical fantasy’.
What I appreciated on a more intellectual level, was how Wyndham showcased human political enterprise, involving international intrigue, unnecessary squabbling, echo chambers, distrust, publicity distortion, human capacity for inept procrastination and indifference when faced with tragedies happening at a distance. Or when faced with anything alien. Wyndhams excellence in social commentary was impressive and interesting. A very fitting quotes from the book:

“I think (the authorities) they’re balancing things all the time. What is the minimum cost at which the political set-up can be preserved in in present conditions? How much loss of life will the people put up with before they become dangerous about it? Would it be wise or unwise to declare martial law, and at what stage? On and on, instead of admitting the danger and getting to work.” (page 162)

In any case, “The Kraken Wakes” is not an amazing novel, I don’t think. It’s even more down-to-earth, tidy and structural, descriptive and logical than it is full of action and adventure, otherworldly creatures and amazing futuristic technologies. I will not give up on John Wyndham just yet. I believe he has much more worthwhile to explore, but if you are considering reading some of his works for the first time, unless you specifically look for the same things that I happened to appreciate here, I’d recommend you start by reading something else. This is most likely a dead-end if you are hoping to encounter a post-apocalyptic sci-fic fantasy horror novel. My conclusion: It was okay.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.

Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?

Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.

Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.

Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

The Zombie Autopsies er (åpenbart nok) en zombiebok om medisinsk forskning på zombier. Jeg er usikker på hva jeg egentlig forventet å lese, men jeg sitter igjen med litt blandede følelser. Dette er ikke en spenningsbok, men en mer vitenskapelig utforskning av et zombievirus, dets påvirkning på menneskekroppen og zombienes biologiske maskineri (det diskuteres faktisk når man slutter å være et menneske og begynner å være en zombie). Man får lese notatene til en nå død forsker, og disse notatene er viktige, for de inneholder informasjon som skal brukes i videre forskning for å redde menneskeheten.

Det er minimalt med action her, men den er fremdeles litt spennende allikevel. Klarer de å kartlegge sykdomsforløpet og hvilke biologiske mekanismer som finner sted? Finner de ut av hvordan de kan beseire viruset? Klarer de å forstå alt sammen tidsnok? Boken får ikke full pott fra meg fordi den kan være noe repeterende innimellom, og det kan bli litt for teknisk. Selv om de medisinske beskrivelsene ikke nødvendigvis er for avanserte (man får forklart det meste), så kan det være litt vanskelig å lese allikevel. Dette gir jo mening, for forfatteren har studert biologi og underviser i psykologi, så han er jo kvalifisert til å skrive en sånn bok. Samtidig blir handlingen enda skumlere og mer troverdig av det vitenskapelige aspektet. Man får inntrykk av at noe sånt faktisk kan skje i virkeligheten.

Boken inneholder tegninger av zombiene også. Disse er utrolig godt laget og svært horrible. Tegningene i seg selv gir boken et ekstra løft.

Min konklusjon er at The Zombie Autopsies er for de som er spesielt interessert i enten det medisinske grunnlaget for zombier eller bare zombier. Ikke for de som vil lese noe kult med mye fart og spenning. Her må man tenke og konsentrere seg litt ekstra. For meg var den fascinerende nok til at jeg likte den, men nå er jeg over gjennomsnittet interessert i zombier, da :)