Tror det funker bra. Jeg husker jeg var besatt av disse røde Disney kassettene som ble utgitt på 80/90 - tallet hvor det fulgte med en bok som man kunne lese med og se bilder i. Savner den tiden da alt var bekymringsløst. Men i voksen alder har jeg ikke vært like glad i lydbøker, men jeg liker Radioteateret. De gjør det mer levende istedet bare for å lese. Det kan jeg gjøre selv:)
Det er mange ting som kan gjøre folk syke. For eksempel ensomhet. Jeg har møtt mange ensomme mennesker. De sier ikke alltid så mye, men jeg merker at de sliter. Ensomheten kan ta herredømme over dem. Det beste vi kan gjøre for ensomme mennesker, er å stille opp, lytte og være et medmenneske.
Tenker man for mye på sykdom, kan man bli syk av det også. Min erfaring er at det er de som er mest redde for å bli syke, som oftest blir syke. Selv om ingenting tilsier at de har noen sykdom, begynner tankene deres å lete etter den sykdommen de mener å ha. Dette er i seg selv en sykdom, og den må ha legebehandling slik at den ikke utvikler seg videre.
Den som fører en kamp for rettferd, vil alltid vinne selv om det ser mørkt ut.
Vi er som speilbilder av hverandre. Alt er ett, og alt er som det skal være.
Du må aldri dømme deg sjøl. Det sier jeg til alle. Det fører til elendighet.
Når du først har dratt skjegget av julenissen og sett at det er onkel Arne, er det vanskelig å tro på julenissen igjen. Så sykdommen er over.
At det er «lys i den andre enden av tunnelen» er blitt er forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.
Sannhet uten nysgjerrighet blir fort litt skummelt.
Jeg ville ikke lenger ha en rolle som pasient, men jeg hadde ingen rolle som frisk.
Så lenge savnet var et ytre savn, et savn som skyldtes at vi var på hvert vårt sted, var det tross alt mulig å forholde seg til. Når vi var sammen og likevel ikke fant hverandre, gjorde det altfor vondt.
For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.
Selv den aller vakreste resebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar.
Mennesket er et flokkdyr, og vi trenger vår sosiale flokk. Så hvor kommer da disse nedlatende utsagnene fra? «Ønsker oppmerksomhet». «Selskapssyk». Hva mener vi med det? Det er ikke noe sykt i at mennesker søker kontakt med andre mennesker. Tvert imot. Sosial tilbaketrekning og overdreven isolasjon ser jeg på som et mye dårligere tegn. Når mennesker helt trekker seg tilbake fra kontakt med andre mennesker, over tid, er det ofte et signal om at noe er galt. Men at mennesker ønsker kontakt med andre mennesker er ikke galt, det er sunt.
Før levde jeg mine dager som sau.
Hver dag samlet gjeterne alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk
Og som gjeterhunder flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å
gå ut døra.
Det hendte jeg brekte litt, lavt,
idet de drev meg gjennom gangene,
men ingen spurte noen gang om hvorfor
- når man først er gal, kan man da gjerne breke.
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.
«Og dermed hadde Erik på en så enkel og vakker måte som bare en treåring kan, forklart det vanskelige dilemma det er når ett menneske har flere motstridende behov og tanker som det ikke er mulig å romme samtidig, og som man derfor splitter opp.»
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.
Jo, takk, jeg gleder meg virkelig! :-) Men er det ikke slik at denne boken er en fortsettelse av Bli hvis du kan. Reis hvis du må.? Jeg leste nettopp om den (oppbygningen av titlene er svært like), og fant ut at det er snakk om de samme personene.
På mandag kjøpte jeg Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. av Helga Flatland og De gode gjerninger av Joralf Gjerstad. Den førstnevnte lå tilfeldigvis i en pappeske utenfor bokhandelen, og kostet bare 50 kroner, men den andre, derimot, måtte jeg betale full pris for.
Det har foreldrene mine hjemme hos seg. Jeg kan bare rappe den:)
Jeg tenkte det samme som hemmelig dør og innenfor der er det et lite bibliotek jeg kan sitte i fred. Et bibliotek som er litt mørk/gotisk, med skrivepult, godstol, peis, lange vinduer med tykke gardiner og en globus :) Det hadde vært herlig:)