Bokelskere.no

Det er mange ting som kan gjøre folk syke. For eksempel ensomhet. Jeg har møtt mange ensomme mennesker. De sier ikke alltid så mye, men jeg merker at de sliter. Ensomheten kan ta herredømme over dem. Det beste vi kan gjøre for ensomme mennesker, er å stille opp, lytte og være et medmenneske.

Tenker man for mye på sykdom, kan man bli syk av det også. Min erfaring er at det er de som er mest redde for å bli syke, som oftest blir syke. Selv om ingenting tilsier at de har noen sykdom, begynner tankene deres å lete etter den sykdommen de mener å ha. Dette er i seg selv en sykdom, og den må ha legebehandling slik at den ikke utvikler seg videre.

Den som fører en kamp for rettferd, vil alltid vinne selv om det ser mørkt ut.

Vi er som speilbilder av hverandre. Alt er ett, og alt er som det skal være.

Du må aldri dømme deg sjøl. Det sier jeg til alle. Det fører til elendighet.

Når du først har dratt skjegget av julenissen og sett at det er onkel Arne, er det vanskelig å tro på julenissen igjen. Så sykdommen er over.

At det er «lys i den andre enden av tunnelen» er blitt er forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.

Sannhet uten nysgjerrighet blir fort litt skummelt.

Jeg ville ikke lenger ha en rolle som pasient, men jeg hadde ingen rolle som frisk.

Så lenge savnet var et ytre savn, et savn som skyldtes at vi var på hvert vårt sted, var det tross alt mulig å forholde seg til. Når vi var sammen og likevel ikke fant hverandre, gjorde det altfor vondt.

For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.

Selv den aller vakreste resebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar.

Mennesket er et flokkdyr, og vi trenger vår sosiale flokk. Så hvor kommer da disse nedlatende utsagnene fra? «Ønsker oppmerksomhet». «Selskapssyk». Hva mener vi med det? Det er ikke noe sykt i at mennesker søker kontakt med andre mennesker. Tvert imot. Sosial tilbaketrekning og overdreven isolasjon ser jeg på som et mye dårligere tegn. Når mennesker helt trekker seg tilbake fra kontakt med andre mennesker, over tid, er det ofte et signal om at noe er galt. Men at mennesker ønsker kontakt med andre mennesker er ikke galt, det er sunt.