Bokelskere.no

Dette er rett og slett ei bok der mange av hverdagens begeistringer er samlet. Den er fantastisk morsom! Jeg leste to tilfeldige setninger midt inni boka, som det første jeg gjorde, og måtte ta meg sammen for ikke le høyt i det stille, åpne kontorlandskapet vårt. Og dermed var jeg solgt. Hva disse kildene er? Det er rett og slett helt enkle ting man ser og opplever i hverdagen som gir oss lykkefølelse.

Boka starter med en ekstremt dramatisk prolog, som gjorde at jeg bare måtte lese videre, for hva i all verden har skjedd med de to 12 år gamle jentene i det de dekker til et lik av en voksen mann som åpenbart har gjort dem ille? Boka minnet meg om Elena Ferrantes "Mi briljante venninne". Handlingen foregår på 1930-talllet i et Italia preget av fascisme og en sneversynt konformisme. Byen heter Monza og ligger i utkanten av Milano. Som ei mørk sky henger Mussolinis klamme hånd over samfunnet og unge menn blir kalt ut til en meningsløs krig mot Etiopia.

Kort essaysamling om gamle fotografier fra Stavanger. Han er mest opptatt av bildene som fotos, ikke hvilket smau og bygg de viser. Bildeanalysen åpnet øynene mine for valgene som fotografene tok for 150 år siden, der de slepte sine store kameraer rundt i byen min.

Fin bok for alle som fotograferer. Den har stor skrift, slik at den kan leses på lange ferjeturer hvor du har glemt å ta lesebrillene dine med opp fra bilen.

Hvis du tilbringer lang nok tid med folk, vil du savne dem når de forsvinner. Sånn var denne boka også, den vant meg over med sine 500 sider, selv om den nok bare er middels god.

Jamal er psykolog, og på 1970-tallet gjorde han noe skikkelig dumt. Boka følger ham og kretsen hans fra den gang inn i 2000-tallets London. Problemet med denne boka er at den flyter ut i alle retninger. Hovedplottet putrer som en litt uinspirert tomatsaus der bak på komfyren et sted. Og det andre problemet er hovedpersonen, som er irriterende slik en del Murakami-menn også er det: Sure og formløse, men uforståelig nok utrolig tiltrekkende på alle rundt dem.

På sitt beste skildrer boka det multikulturelle London rundt Irak-krigen og de påfølgende terrorangrepene i Storbritannia. Men tydeligere retning og valg hadde gjort den bedre.

Praksis er bedre enn teori, hilsen akademisk slubbert. Det er gøyere å ta bilder enn å lese franske filosofers vanskeliggjøring av mediet. Barthes har noen enkle og gode poenger, men mest akademiske piruetter som jeg ikke skjønte. Med sine 44 år, er den også muligens litt utdatert i forhold den bildeverden vi lever i nå.

Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.

Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.

Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!

Laks, vind og penger! Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug rekapitulerer de siste par årenes politiske ordskifte om rikinger som flytter til Sveits og hvem som egentlig skaper verdiene i samfunnet.

Samtidig som vi døgnfores med politiske nyheter og debatter, tenkte jeg underveis i lesingen at vi skulle hatt flere bøker som dette: Bøker med linjer som strekker seg litt lenger enn den siste uka, fortalt av aktører som står midt i debatten. Den er en blanding av kommentar og reportasje (til Sveits), og heldigvis er ikke forfatterne skråsikre i sin sak om hvorfor mesteparten av det politiske Norge er så redde for rike folks flytteplaner. I sum forteller boka om et norsk samfunn som har blitt mer høyrevridd de siste 40-50 årene, og de som faller utenfor velferdsveksten ikke nødvendigvis ser til venstre i det politiske landskapet - et bilde som er gjenkjennelig i hele Vesten.

Morsomt, lettlest, opplysende og selvsagt sterkt venstrevridd bok som anbefales også alle som ikke automatisk spisser ørene når de hører ordet "lakseskatt".

Denne boka tok pusten fra meg. Bjørn Arild Ersland har vært flue på veggen i en førsteklasse i et helt skoleår. Hva skjer egentlig i et klasserom med seksåringer?

Finnes det mer avgjørende faser i barn og foreldres liv enn overgangen fra barnehage til skole? Vi kommer tett på barnas og lærernes liv i denne boka. Boka har en skjelvende, varsom intensitet som gjør at den er umulig å legge bort. (Jeg leste den på ett døgn.)

Boka handler delvis om undervisningsmetoder, uten å påstå at alt var bedre før. Ersland vever også såre minner fra egen skolegang sammen med det han ser i dagens skole. Jeg fikk lyst å gi ham også en klem da boka var ferdig.

Boka favner mye på knapt 200 sider, men det viktigste er forfatterens bankende hjerte for elevene, og lærerne som underviser dem. Anbefales!

Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.

Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.

Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.