Bokelskere.no

Da døden intet er å henge ved, henger
han ved livet.

Knut Hamsun

Jeg kjenner noen som er konstant
beruset av bøker, som andre mennes-
ker er beruset av whisky eller religion.
De vandrer gjennom den mest under-
holdende og stimulerende verden i en
tåkedis, ser intet og hører intet.

Henry Louis Mencken
(1880-1956). Amerikansk journalist.

Hei, Karen!
Tror at ordet "partipolitikk" kan være en fellesnevner for oss i denne sammenheng. Ellers blir politikk og samfunnsengasjement -for meg- to sider av samme sak, som oftest. Ellers er jeg spent på boken din om Steinbeck. Har lest mye av ham, men føler jeg har lest alt for lite om ham. Igjen takk for en "engasjert" tilbakemelding!

Hei. Karen!
For all del: Det er Steinbeck som skriver dette, ikke jeg. Jeg prøver bare å lese ham riktig og dermed sitere ham riktig. Det vil si ikke ham heller, men hans bok! jeg mener en forfatter behøver nødvendigvis ikke stå bak et syn som fremkommer hos aktører i ens fiktive roman, eller som blir tolket dithen av en leser.
Innlegget ditt er imidlertid veldig godt. Og dessuten presterer du å gi din foreleser "æren" for konklusjonen her, som jeg ser helt klart kan godt stemme med Steinbeck ( i denne boken.)
Marx tenkte mye, slik jeg ser det, men så neppe hva hans tanker innebar i praktisk samfunnsorganisering , på sin egen tid og langt mindre hadde han fremtiden og dens utvikling ved nye oppdagelser, nye oppfinninger ( strukturendringer på grunn av kriger , sult, uforutsigbare sykdommer m.m i tankene (som han hadde mange av) i det hele tatt.
"Det ukuelige sinn" kom ut i 1936 i USA. Selvfølgelig hadde Marx og hans mer praktiske iverksettere av hans lære,Lenin, Trotskij, men på denne tid kanskje mest Stalin) også tilhengere i USA. Men skepsisen var stor for ikke å si motstanden.
Derfor ble denne boken meget kontroversiell da den kom ut, men siden Steinbeck ikke på noen måte her kan mistenkes for den "farlige" kommunistiske propaganda her (jeg er fristet til å si tvert i mot,) både kom boken ut , ble lest og diskutert nok til at den ble godtatt som god litteratur. Heldigvis hadde forfatteren allerede "etablert" seg i det "gode" lesbare selskap. Med "The Pastures of Heaven " (Paradisets enger) fra 1932 og ikke minst gjennom " Tortilla Flat " (Dagdrivergjengen) bare et år forut for denne.
Ellers er politikk som sådan noe jeg ikke har bakgrunn/kjennskap nok til å uttale meg nevneverdig om. Faktisk tror jeg Steinbeck heller ikke ønsket å være politisk engasjert, men samfunnsengasjert var han til de grader. (Vi må vel alle prøve å være det, for det er aldri til å unngå?.)
Takk, Karen nok et godt, gjennomtenkt og velskrevet innlegg fra deg. Jeg takker deg !

En forfatter er en person som ikke
kan holde sine vrangforestillinger for
seg selv.

Aksel Sandemose

Akkurat nok en gang! Det var vel Mysil Bergsprekken jeg hadde i tankene. Ellers tror jeg, tross din orientering til Ruuds, at jeg bruker ham som før og får eventuelle bøker i postkassen!

En tidlig produksjon av John Steinbeck. Den kom ut tre år før VREDENS DRUER som er absolutt bedre kjent av de fleste . Likevel henger disse sammen på et vis , som også MUS OG MENN gjør det. Alle disse tre handler om jordbruksarbeidere som trosset sult og fattigdom. Også denne virker troverdig fordi Steinbecks styrke ligger i at han selv har arbeidet i perioder som arbeider både i jordbruk og fruktdyrking, noe som gjør også denne boken dokumentarisk troverdig. Satt inn i den historiske sammenheng han er så god til å skildre. Denne boken , vil jeg tro , er også et av hans mange tilnærminger til det å søke etter den amerikanske drømmen, samtidig som man kjemper mot urettferdige arbeidsforhold. Denne boken føler jeg er mer brutal , voldelig enn andre bøker jeg har lest av samme forfatter. At den kom litt i bakgrunnen, kan godt være at VREDENS DRUER slo så godt an at den overskygget "forløperen". (Bøkene jeg nevner her om like "emner" er ikke noen trilogi!). DET UKUELIGE SINN har et moment i seg som kanskje ikke bidro til å gjøre hverken forfatter eller eller hans verk helt stuerent da den kom ut. Ordet kommunisme er ikke velsett i USA, og slett ikke i mellomkrigstiden. Men streik er et våpen, kan være det, brukt på en riktig og ikke voldelig måte og med riktig formål. Men, en streik har mange sider og involverer mange mennesker, og ulike mennesker er ikke alltid så lett å sette sammen til en gruppe". Det som gjør denne boken leseverdig ,for meg, tror jeg, er at der i grunnen ikke er så mye kommunistisk eller annen politisk propaganda i den propaganda i den . Tvert i mot viser det vel hvor lite ensrettet kommunismen kan være som sådan, her består den i grunnen bare av to menn og ikke en gang så få kan bli enige om mål og midler. Den viser også en ung mann som søker etter en plattform i livet og tror kommunismen er denne. Han og "partifellens" deltakelse i en stor streik viser ham til slutt at han like godt (eller heller) kunne iaktta maurens arbeid, insekter , i det hele tatt se naturen i omgivelsene. Like nytteløs som den streiken han aldri var en del av , men som han likevel var med å tape. Ingen av delen vil han selvfølgelig innrømme overfor seg selv.
Noen mener at det ikke er den beste av Steinbecks verk, og dermed ikke kan få høyt terningkast.
Også jeg vaklet, men: Skal en forfatter stilles overfor andre av sine bøker. Ingen visste i 1936 at John Steineck skulle bli forfatter i den grad at han fikk Nobelprisen i Litteratur. Likevel må verket sees i sitt get lys. Den skal ikke"straffes" fordi forfatteren sener ble så mye "bedre"(?). For meg er dette en meget god bok, med et herlig driv, med engasjement , troverdighet, til og med volden er jo en del av "leken" her og må med. Spenning til siste side. Der er ingen forutsigbar slutt, ikke en gang på hvem som vinner streiken. Det er som med krig: Er der i grunnen en vinner? Vel, jeg gir den terningkast 6. (Og for dem som vet at jeg er stor tilhenger av Steibecks bøker; det er ikke forfatteren som skal "likes/vurderes", det er hans enkelte verk!

At jeg har sansen for Unoka har noen fått med seg. I alle fall Jostein (se hans svar til meg med link fra You Tube, fra i går. Håpet der kom mer om denne karakteren enn det som var å lese på side 6.

Lillevi, jeg sa kanskje mentalt syk. Egentlig kan jeg ikke komme med en bedømmelse av ham sånn sett før jeg har lest hele boken. (Har ennå ikke fullført første del, helt). Dessuten har jeg heller ikke noe medisinsk innsikt, utdannelse nok til å gi en slik diagnose, ikke til å gi noen form for diagnose, men en som vitterlig skyter med skarpt på sin kone (1), selv om han har tre av dem, kan ikke få så mye sympati fra meg, uansett. Dette med de forsonende trekk får eventuelt komme ham tilgode når jeg har lest hele boken. Og det kan godt hende den ender med høyt terningkast fra meg, men det lar jeg aldri en boks hovedperson og dennes oppførsel avgjøre. Boken framstår for meg så langt som meget god. Men det gjør altså- så langt- ikke hovedpersonen. Dvergen har jeg gitt omtale av samt terningkast tidligere, du kan jo kikke på dette dersom tiden tillater det, for jeg tror dette har mindre betydning for vurderingen av "Mønsteret rakner" uansett. Jeg tar det som en ære at jeg i det hele tatt merkes og nevnes av deg i denne debatten! Så atter igjen må jeg få takke deg, Lillevi! Ha en utmerket kveld videre!

Godt noen sier det som det er, Marit: Ser selv jeg prøver å unnskylde Okonwo med tradisjon, kultur(forskjeller) grunnet for eksempel "en annen tid". men, du har så rett. det holder ikke! ET godt poeng til har du: Det er virkelig synd på mennesker innen alle kulturer, til alle tider som ikke evner det å glede seg. For nettopp tatt kulturens status-verdier i betraktning, sett i relasjon til mye av hans omgivelser, har han all grunn -etter min mening- til å glede seg over så mye. Så er det sagt. Men , man kan godt si at man ikke liker et menneske fordi han egentlig kanskje er syk i dette tilfellet, mentalt.
Det ser ut til at felleslesingens siste bøker ikke akkurat frembringer, det vi kan kalle "helter".
Gøsta Berling er vel også et eksempel på dette? Man kan vel synes synd på ham for hans livsskjebne , men ............ Og hovedpersonen i "1884", Winston fikk heller ikke særlig sympati hos meg. Ikke at jeg krever at en boks hovedperson bør ha en slags heltestatus, eller få vår sympati .

Rystande bok. Det er ungdommane sjølve som snakkar i boka, og fotografia er svært gode, sjølvsagt. Dette er i grunnen ikkje ei fotobok, slik eg kanskje hadde trudd i utgongspunktet, men meir ei "illustrert bok". Der eg synest boka er biletmessig best er når fotografen har hatt høve til å visa dei synlege, kroppslege skadene. Det er visuelt utruleg sterkt lada, og det trur eg òg har mykje å gjera med den avmålte måten det er gjort på. Tekstane handlar kanskje mest om det psykiske, og det er jo forferdeleg å lesa det òg. Eg får ein tanke om at eg skulle likt å sjå ei rein fotobok utan tekst, men dette er kanskje likevel den beste måten, slik det er gjort.

Ei sterk fotobok. Her er de Lange lenger frå Sally Mann-inspirasjonen som eg ser i Daughters, og nærare til dømes Anders Petersen sin stil. Arno-Rafael Minkkinen, som er ein fotograf eg har sansen for, men som har ein heilt annan stil, meir prega av visuell humor og oppfinnsomhet, har skrive ei innleiing. Der nevner han det same problemet som eg og slit litt med når eg ser på desse bileta; eg kjenner at samanhengen ikkje er tydeleg nok. Eg veit nesten ingenting om kven menneska på bileta er, og det er greit nok, men eg veit heller ingenting om stad eller tid, situasjon eller arbeidsmåte, og i følge innleiinga vil de Lange heller ikkje ut med noko informasjon om dette. Dermed er alt som står att henne som fotograf og temaet "surrounded by no one", som eg må tenka handlar om einsemd.

Men dette gjer også at ein heile tida merkar bileta på den måten at dei peikar på fotografen sjølv. Dei fleste bileta er av menneske, gjerne i private situasjonar, og ein kan ikkje unngå å tenka at dei ikkje er åleine, så kven er det då, kvar er einsemda, og kor mykje av den deler fotografen og subjektet (brått kjem det eit ikkje-menneskeleg motiv, og då vert det med eitt nesten berre fotografen det handlar om). Fotografen som hoppar frå subjekt til subjekt, heile tida i rørsle. Dette med "surrounded by no one" kjem til å stå for alle som ser fotografiet. Alle som får eit innblikk i den private situasjonen, omringar denne ikkje-staden, og dermed er både omringarar og ingen. Men det er samstundes eit slags ordspel: "no one" og ikkje "noone". Ein må ta tittelen nøye, sidan det er mest det einaste ein har å gå etter. Omringa av ingen spesielle? Nei, eg veit ikkje heilt kva det tyder, det er tvetydig, det òg. .

Eg må elles liksom kjenna på noko som oppstår mellom bileta, og det er heile tida noko tvetydig ved dei, mellom denne nesten påfallande framdyrka kroppslegheita dei stadig sirklar om og det gåtefulle i situasjonane, detaljane som ein heng seg opp i men som peikar ut av bileta, liksom vekk frå tematikken, som om bileta heile tida vil riva vekk grunnen under føtene eins.

Takk for den , Jostein. For det første: Flott musikk til kaffen en søndag morgen. Kommer nok tilbake til den. Det er fint å se at det ikke bare er jeg som fant interesse for denne litt bortgjemte og lett oversette karakteren i boken. Ja, faktisk omtrent slik kan det ha vært, og det er da ikke så ueffent?

Jeg trekker fra og juger. Det er en
dikters plikt.

Arild Nyquist

Å bli forfatter bør bare den som enten
er materielt sikret eller masochist.

Angelika Mechtel
(1943-2000)

Fortegnelsen over de bøker du leser
for annen gang , blir en slags biografi
om deg selv.

Johann Gottlieb Naumann
(Klassisk komponist, 1741-1801).

Hei, Kjell! Av det jeg så langt har lest: Okonkwo er ikke den store helt. Hans kvinnesyn må være sårende for mange. Skjeller han ut noen, noe som skjer ofte og uten noen påviselig grunn, er det mest sårende han kan si til en mann er at han er en kvinne. Og likevel har han vitterlig hele tre koner. (Men det kan jo også vær snakk om et statussymbol?) I hvert fall er opptatt av status og har tydelig redsel for ikke ha tegn på manndom nok, samtidig som han har angst for at noen ikke skal kjenne til hvor mye det har kostet å komme seg fram til sin status. Apropos kvinnesyn: "Han visste hvordan han kunne ta knekken på en mann", som oftest ved å kalle en mann for kvinne! det er nesten som å slå "to fluer i en smekk": Vise sin avsky både for mannen og kvinner! . Men, du ligger sannsynligvis mange (lese)-hestehoder foran meg i lesing.
Jeg synes også boken er god, og lærer oss sette oss inn i en tenking og væremåte i en helt annen kultur og i en helt annen tid.
Meget velskrevet, synes jeg. Og, Enig, Kjell: Stor litteratur er det.