Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.
Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.
Les omtalen i sin helhet her.
Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.
Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.
Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.
Boken er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag om man har lyst til det.
Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart
Jeg er enig med deg i at enten hele omtalen eller deler av den med en lenke til egen side må være greit under den "nye" funksjonen bokomtaler. Lenken kan være interessant og nyttig for noen og jeg kan ikke se at det skal være til hinder eller større irritasjon da den er lett å ignorere. En løsning kunne være at ved lengre tekster kan deler av teksten vises med en les mer-knapp til slutt (som på Goodreads.com). Noen har klaget over at de lange tekstene tar lang tid å laste inn og tar oppmerksomheten vekk fra de andre kortere tekstene.
Dette er en liten bok som uttrykker sterke følelser fra en 14 år gammel jente. Selv om boken er så kort får jeg virkelig forståelse av hva Aurora går gjennom for det er gjennom henne vi får servert historien. Gaute er flink til å oppmuntre henne både på trening, men spesielt i situasjoner der de to er alene, enten etter trening eller på meldinger på telefonen. På denne måten gir han henne også et inntrykk av en spesiell fortrolighet mellom de to. Utenfra er det etterhvert lett å se at håndballtreneren Gaute helt klart utnytter sin posisjon som både trener og voksen i måten han uttrykker seg på, meldingene han sender til henne, små berøringer, selv om det ikke er før helt til slutt han virkelig går over streken på en måte som er klar og tydelig for alle andre enn Aurora. Når jeg som leser ser historien gjennom hennes unge øyne skjønner jeg likevel godt hvorfor hun får følelser for ham og hvordan hun kan tro at de er gjensidige, ekte og riktige.
Boken viser hvor vanskelig og vonde saker som dette kan være i virkeligheten, at det ikke alltid er så lett å bevise skyld, selv om den voksne så klart alltid har ansvaret. Vi har jo nylig hatt vår egen sak her hjemme med ordføreren i Vågå der bevisene etterhvert var så sterke grunnet SMS-logger og lignende, men uten dem blir det først og fremst ord mot ord. Ved å avsløre Gaute blir en familie ødelagt, for hans kone og barn blir også rammet. Det er derfor lett å da la være å si fra i en slik situasjon. Forfatteren utfordrer også leseren ved at det er lett å tenke at det er Auroras egen feil, at det er han som blir forført, og at hun er med på å ødelegge en familie både ved å knytte seg til ham og hvis hun sier det til noen.
Dette er en sterk liten bok om hvordan en voksen kan utnytte sin posisjon ovenfor barn på en verst mulig måte. Han manipulerer henne til å fatte interesse for ham uten at han egentlig har gjort noe direkte ulovlig og så gir han henne skyldfølelse for det etterpå. Hun setter alt på spill for ham for deretter å få sitt hjerte totalt knust. Han tar vekk hennes glede for håndballen som var hennes lidenskap og setter hennes forhold til egen familie og venner på spill. For ikke å snakke om hva dette må gjøre mot hans egen familie selv om dette ikke har hovedfokus i boken.
Selv om dette er en lettlest bok med målgruppe ungdom kunne jeg godt tenke meg at boken var litt mer utfyllende, da jeg synes den blir litt for strippet for informasjon enkelte steder og dybde i fremstillingen av Aurora. Språklig sett er den heller ikke veldig spennende selv om det flyter godt. Den klarer som sagt likevel å uttrykke veldig mye på de få sidene om et dessverre vanligere enn vi liker å tro, viktig, og vanskelig tema. Jeg må til slutt også kommentere at omslaget på boken hverken oser kvalitet eller gjør meg nysgjerrig på innholdet og dermed langt i fra yter innholdet rettferdighet. Det som derimot gjorde meg nysgjerrig var at boken fikk Brageprisen for beste ungdomsbok (åpen klasse) i 2012. Og jeg sier det igjen, la dette bli en egen kategori hvert år!
Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det. Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg. Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.
Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.
Robin og kameratene hans raner en ung kvinne for lommebok og forlovelsesring. Robin kommer i skade for å si navnet til kameraten foran kvinnen og må ordne opp i etterkant ved å oppsøke henne. Hedvig, kvinnen de raner, blir først livredd og deretter forbanna. Det er tross alt 15 år gamle gutter det er snakk om, så hvorfor skal hun la seg skremme? De to forteller hver sin historie om et møte som starter ubehagelig, men utvikler seg til å bli noe helt spesielt og uventet.
Boken er delt opp i kapitler der hver av de to hovedpersonene forteller med sin stemme. Dette fungerer veldig godt og stykker ikke opp historien på noen måte, slik det av og til kan gjøre når en historie fortelles på den måten. Boken er velskrevet, flyter fint, virker naturlig og er dermed veldig lettlest og fengende. Med naturlig mener jeg at språket i Robin sine kapitler spesielt, ikke virker overdrevent ungdommelig, men akkurat passe for en 15 år gammel gutt. Jeg har lest en bok av Arne Svingen tidligere der språket i dialogene delvis ødela for meg. Begge karakterene blir fremstilt som komplekse med flere sider. Robin har en side med kameratene der han er ganske tøff, og en mildere og mer sårbar side hjemme med sin mor og to småsøstre og ikke minst når han er sammen med Hedvig. Han har vokst opp i et hjem der materielle goder ikke er en selvfølge, og der han stadig må stille opp som barnevakt og ta ansvar som eldstemann i huset. Hedvig er kanskje noe bortskjemt, og ihvertfall godt vant med ressurssterke foreldre både når det kommer til økonomi og utdanning. Nå har hun også funnet drømmemannen Gustav som hun snart skal gifte seg med. Han driver et eget vinimporteringsfirma og selv jobber hun i kunstgalleri. Jeg synes definitivt at Robin sin karakter er den mest interessante for Hedvig sin historie og karakter kan kanskje bli litt vel naiv.
Hedvig er 25 år og i tillegg forlovet, og Robin er 15 år! Under lesingen kunne jeg jo forestille meg at han er eldre, og det er godt mulig at Hedvig forestiller seg det også for å ikke tenke på hva hun egentlig holder på med. Det ene er, og det verste såklart, at hun utnytter en ung gutt og det i tillegg er ulovlig, og det andre er at hun går bak forloveden sin rygg. Boken problematiserer ikke dette så godt som den kanskje burde. For spørsmålet her er ikke hvorfor Robin innleder et forhold til Hedvig, men hvorfor i all verden hun gjør det? Hedvig har nok stort sett gjort som forventet av henne i livet, hun har en venninne som er motsatt og som pusher henne på at hun må leve livet litt mer. Forholdet mellom henne og forloveden virker å fungere veldig godt og da er det vanskeligere å forstå. Ranet gjør henne mer sårbar og åpner opp for mange nye følelser, men jeg synes ikke disse følelsene og årsakene til handlingene hennes kommer godt nok frem og karakteren blir derfor ikke like troverdig som Robin sin.
Jeg vil påstå at dette er en form for erotisk bok for ungdom og det føles litt rart i denne sammenheng. Ja, for det er altså en god del sex i boken, og dette er noe ungdommene som har nominert boken til Uprisen også påpeker, at det rett og slett blir litt for mye. Fordi Robin virker moden og reflektert mens Hedvig er usikker og naiv godtar man premissene for forholdet til en viss grad og på en annen måte en om alderen hadde vært motsatt. I kameratgjengen hans er det også sett på som et statussymbol at han har fått en eldre og så pen kjæreste. Begge disse tingene gjør at leseren håper at de to skal få hverandre til tross for at det er helt feil på alle måter. Jeg ser at denne boken kan provosere og utfordre forestillinger om hva som er rett og galt, men synes likevel det er problematisk at deler av boken blir litt som en Cupido-novelle (som en på bokelskere.no kalte det) som får det hele til å virke som noens seksuelle fantasi istedenfor en romantisk historie. Jeg tror ikke helt på kjærlighet mellom de to, men på det spennende og ulovlige i å være sammen. På den annen side så trigger det at du faktisk heier på noe som er både ulovlig og umoralsk en del tanker og spørsmål hos leseren. Jeg ser hvordan forfatterne har brukt visse grep for å få dette til, men jeg synes likevel ikke at historien er helt urealistisk, og spesielt ikke sett fra Robins ståsted. Når det gjelder Hedvig så er det mest realistisk at hun tenker tanken, men at hun faktisk lever den så til de grader ut er muligens vanskeligere for en voksen leser å tro på enn en leser i målgruppen.
Historien er som sagt velskrevet og godt fortalt og karakterene er stort sett troverdige. Jeg lar meg rive med av historien og forstår til og med til en viss grad hvorfor de to gjør som de gjør. Så jeg endte vel opp med å like boken relativt godt selv om jeg sitter igjen med litt blandede følelser etterpå. Boken er nominert til Uprisen som er en pris som handler om bøker for ungdom bestemt av ungdom, og jeg forstår godt hvorfor de liker denne. Kanskje spesielt fordi Robin sin historie er så troverdig og også fordi historien har et veldig godt driv. Jeg tror de to forfatterne har skrevet en bok som virkelig fenger målgruppen med et ungdommelig språk og spennende oppbygging. Det blir veldig spennende å se hva ungdommen bestemmer seg for når prisen deles ut 30. mai.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har oppdaget den nye funksjonen bokomtaler her inne før nå og synes at det var litt voldsomt med de som skrev inn hele blogginnlegg eller lange omtaler. Det blir litt annerledes når det er en egen funksjon for bokomtaler. En enslig lenke er heller ikke særlig fruktbart for fellesskapet, men jeg tror mange bloggere gjør det for å ha oversikt over egne omtaler. Mange bruker dette nettstedet som en oversikt over hva de selv har lest og hva de syntes om boken.
Jeg synes du er litt krass mot bloggere her og jeg synes at det vitner om at du ikke leser særlig mange bokblogger. Bokblogger skriver jo nettopp bokomtaler og mange av dem både gode og grundige som du etterlyser så jeg ser ikke noe galt i at de deler dem her inne og legger ved en lenke til bloggen sin. Som du sier har ikke alle brukere tid tNå blogger jeg om bøker selv så kan vel ikke kalles særlig subjektiv, men jeg vil også si at jeg har hatt utrolig stor nytte av alle de gode bokbloggene som finnes der ute også i jobben som skolebibliotekar. Det gjelder spesielt å følge med på hva som kommer innen ungdomsbøker, fantasy, sci-fi og lignende både på engelsk og norsk, bøker det skrives lite om i andre medier. Bokelskere er også et godt verktøy i jobbsammenheng, men ofte finnes det for få omtaler og diskusjoner spesielt om denne type bøker til at det er nok å bare bruke dette. Jeg håper flere vil bidra med relevant innhold og synes også det er fint med lenker til egen og andres blogg.
Jeg hadde utrolig mye glede av denne boka for noen år siden. Har forresten skrevet om den her:
http://knirk.no/2013/03/villrosene-okologi-i-hagen-marianne-leisner/
Jeg synes den var helt fantastisk! Jeg liker karakterene, og jeg liker utviklingen av historien. Den starter som en slags satirisk iscenesettelse av byen, men så griper den leseren mer og mer ektefølt samtidig som den utvikler seg til en politisk roman med en sterk sosial vinkling. Jeg er stor beundrer av varmen og medmenneskeligheten som hele tiden ligger i bunnen av fortellingen, satire eller ei.
Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2012/12/the-casual-vacancy-j-k-rowling/
Dette er jo en litt annerledes bok. Man blir ikke revet med på samme måte som med mange andre bøker, men så var det noe med beskrivelsene, landskapet og menneskene som gjorde at jeg likte boka veldig godt. Men jeg var glad for at den ikke var lengre, det hadde den ikke kledd. Hilsen Lise.
Ps. For interesserte har jeg skrevet om boka her: http://knirk.no/2013/01/vandrefalken-jamil-ahmad/
Næææ, var litt skuffa over denne jeg. Har lest både Graceling og Fire, men synes Bitterblue var rotete, kjedelig og ikke så bra. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2013/01/bitterblue-kristin-cashore/
Jeg har lest tre romaner Katherine Webb har skrevet. Først The Legacy (Arven) som jeg likte. Så The Unseen (Det du ikke ser) som jeg ikke var spesielt begeistret for. Og nå A Half Forgotten Song. Den kommer på norsk snart. Eller har den kommet? Usikker. Denne likte jeg godt, hun har noen grep som både er originale og gode. Boka var lest på tre dager. Jeg synes Webb klarer å unngå den størtste fellen i denne sjangeren: Klisjeene. Hun omgår dem ved å vise originalitet, ha et rikt og frodig språk og ikke minst gode karakterer. Webb beveger seg også inn i det mørke og groteske på en måte jeg liker. Dette var en god leseopplevelse. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2013/02/a-half-forgotten-song-katherine-webb/
Jeg vet det er tidlig på året, men jeg tror jeg trygt kan påstå å ha funnet Boka med stor B for mitt vedkommende i 2013. Å telle duer er en varm, fin, morsom og følsom bok om vennskap, om bøker og gleden de kan gi, om det å ikke bare å snakke til folk, men også å lytte, og hvor viktig det er for en person å være noe for noen. Å bli sett, hørt, respektert og likt - rett å slett å bli behandlet ordentlig, som det unike mennesket man er. Og om hvordan det er å finne ut av alt dette, i en alder av 45. Språket er fantastisk; intelligent humor gjemt i en noe grov, men å, så uskyldig fortellerstemme - du blir glad i Germain på mye samme måte som Forrest Gump, bare på fransk vis. Jeg vet ikke nøyaktig hva, hvordan eller hvorfor, men denne boka traff noe i meg, grep tak og nekter heldigvis å slippe. Definitivt en bok jeg vil ha med meg videre, lese igjen og igjen, og prakke på alle som står stille lenge nok!
Historier om helter og legender finnes det mange av, men hvor ofte er det legenden selv som forteller? The Name of the Wind er et fantastisk, velskrevet epos, fullt av magi, intelligent humor og tilfeldige heltedåder. For det viser seg at hendelsene som skaper ryktene som fører til historiene og legendene relativt ofte er langt fra planlagt og kalkulert. Og alle har vel hørt uttrykket "dårlige beslutninger blir de beste historiene"?
Wow. Bare... wow!
Krøniken om Kvothe blir bare bedre og bedre, og er blant de få bøkene som klarer å virkelig overraske meg. Gutter og jenter, menn og kvinner - les!
Train-movie! Den var bra! Jeg har akkurat lest ferdig boka og likte den godt. En uvanlig, humoristisk, og velskrevet reiseskildring. Jeg har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/det-ville-osten-b-miree-abrahamsen/
Vet det er utrolig mange McEwan-fans der ute, men det hjelper ikke. Jeg ga opp denne boka etter drøye 100 sider lest. Og jeg har gitt opp McEwan tidligere også, selv om On Chesil Beach var en av de bedre bøkene jeg har lest. Har skrevet litt om Sweet Tooth her: http://knirk.no/2012/11/sweet-tooth-ian-mcewan/
Jeg synes boka var bra, men med noen svakheter, f.eks. synes jeg at kjærlighetshistorien ble litt repetativ. Nå skal det sies at jeg nok er ganske mye eldre enn målgruppa for boka da. :o) Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/matched-ally-condie/
Jeg synes også denne var fin. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/alt-jeg-vil-er-a-kysse-deg-charlotte-glaser-munch/
Jeg synes boka har et viktig tema og mange gode sider. Samtidig synes jeg den var noe repetende og litt for lite praktisk rettet. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/11/mindfulness-i-hverdagen-rebekka-th-egeland/