Bokelskere.no

Dette må jeg si var imponerende listearbeid! Fint at du har med sitater fra Øverås' bok også. Takk for påminnelsen(e).

Liker disse lange, grundige omtalene. For få som gjør det. Utvilsomt en viktig bok, selv om jeg sikkert har noen innvendinger.

Kan legge til en lenke om en amerikansk journalists opplevelser som gissel i Syria: My Captivity

Tja, hvorfor diskutere noe som helst? Hvorfor bry seg (empati, anyone)? Klart vi kan la alt seile sin egen sjø, i hvert fall hvis du har kalde nok nerver til å risikere å drukne i det et boklesende publikum stort sett ellers vil kalle for en strøm av søppel. Du vet, såkalt virkelighets-tv(hva er det som er så virkelig?), en pornografisk interesse for kjendiseri og jag etter oppmerksomhet, en lei tendens til å la seg forføre av løgner og alt det andre en skrikende massemedial offentlighet karakteriseres av. Folk som tar stupide valg som forbrukere, stupide valg når de skal la seg underholde og når de skal velge sine ledere. Ingen av oss forblir upåvirket av dette og er dermed ikke hevet over det. Litteratur konstituerer et møte og en dialog. Det er en samtale, enten vi vil det eller ikke, noe du også innrømmer. Jeg er ikke beredt på å tilslutte meg den verdiløsheten og holdningsløsheten som jeg syns ligger i å erklære alt for like bra eller like dårlig. Det handler tross alt om liv og død, fiksjon eller ei. Ingen skal fortelle meg at det er likegyldig hvordan jeg eller andre reagerer når dramaet tilspisser seg.

Hva angår det jeg vet. Jeg burde vært mer presis. Jeg tror det er svært lite vi vet, overhodet, spesielt om andre mennesker, desto bedre grunn til å stille spørsmål ved det lille jeg antar at jeg vet.

Jeg utelukker ikke at det går an å skrive godt, grundig og dyptpløyende om en helt som gjør uselviske og forutsigbare valg, men selv Jesus i Bibelen innehar moralsk kompleksitet. Innebærer ikke det å være en helt å overvinne en del av seg selv, noe av sitt konfliktfylte indre? La oss ta eksempelet med helten som skal redde en annens liv, men som risikerer sitt eget i prosessen. Hvis vi så forestiller oss en forfatter som levende skildrer heltens redsel underveis, men som likefullt ender opp med å gjøre det riktige valget, dernest forestiller vi oss en annen forfatter hvor helten også tar det riktige valget, men denne gang skjer det nærmest av automatikk, det blir knapt nok skildret. For meg er det innlysende hva som er den beste litteraturen. Superhelten er et annet eksempel, jo mer ufeilbarlig, usårlig og uovervinnelig, jo mer uinteressant. Litteraturens egentlige helter er den gode forfatteren og den gode leseren som gjennomlever hver tenkelige følelse og lidenskap under lesningen.
Hva er forresten empati? Wikipedia definerer det som: "Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget" (min uth). Også jeg oppsøker og setter pris på det gjenkjennelige, i litteraturen såvel som i livet. Det fullstendige fremmede ville forblitt nettopp det, fullstendig fremmed. Likeså ville det ikke vært noen egentlig innlevelse uten det fremmede og ukjente. Bare å være i likskapen har mer til felles med sammensvergelsen. Begge deler trengs, gjenkjenneligheten og det ukjente/fremmede for at empatien skal være tilstede.

For all del, det går an å lese På Sporet av den Tapte Tid uten noe som helst utbytte og det går an å lese en dårlig skolestil eller en slett roman og få noen gode idéer, men i begge tilfeller er det på tross av stoffet. I første tilfellet er det leserens feil, sannsynligvis! -gitt at ikke Marcel Proust er hinsides overvurdert, i så fall er det leserens byrde å begrunne hvorfor han suger utover å fastslå at han suger, og at han suger fordi han suger, fordi han suger - i det andre tilfellet er det leserens og universets uransakelige veier sin fortjeneste.

Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted. Faktisk ser jeg på litteratur som en vesentlig del av selvutviklingsprosjektet, noe jeg mistenker at mange høyt respekterte forfattere ikke alltid gjør.

Jeg snakker ikke om "stor litteratur" som i at "dette er opplest, vedtatt og hugget i stein som viktig og bra, og hvis du ikke leser dette er du en udannet analfabet". Den type tilstivnet elitisme og kvalmt snobberi tiltaler meg ikke. Poenget er at litteratur må diskuteres og da er kvalitetsbegrepet uunnværlig. Ord og tegn betyr noe. Romaner, dikt, noveller und zu weiter, uttrykker noe. En forfatter har en intensjon for å skape et verk, akkurat som en kunstner, regissør og til og med en komponist har det. En leser har også en intensjon med å lese en bok. Det som er interessant er hvor disse intensjonene møtes og hvor fruktbart det er.

Why am I here? I am here because you are here ... and let me quote to you young officers this phrase: " No two minds ever come together without, thereby, creating a third, invisible, intangible force which may be likened to a third mind". Who is the third that walks beside you?
William S. Burroughs

Dette er et subjektivt område, men det er ikke et meningsløst område som det ville vært hvis all litteratur til syvende og sist var likeverdig. Hvis den litteraturen som fortalte deg det du allerede vet var like god som den litteraturen som genuint får deg til å lure på hva det egentlig er som foregår, så ville vi egentlig ikke trengt litteratur i det hele tatt, det sier seg selv, siden de likevel ikke er til å skille fra hverandre. Det ville vært en fallitterklæring overfor litteraturen som sådan.

Hvis det virkelig stemmer at skjønnlitteratur har den virkningen som det hevdes i artikkelen taler vel det nettopp for en større kvalitetsbevissthet? Hvis den gjør oss til bedre mennesker forutsetter vel det bedre bøker? Det er vanskelig å se for seg at en konvensjonell, forutsigbar fortelling full av selvfølgeligheter, billig moralisering, klisjéer og flate karakterer innfrir forventningene om å bli smartere og mer empatisk. Den nødvendige perspektivforskyvningen som trengs oppstår vel bare i møte med det ukjente og fremmede, men presentert på en så utførlig og dyptgripende måte at det blir noe vi lærer oss å kjenne bedre, eller omvendt at det velkjente presenteres for oss i gjennomgripende, ukjente og nye former på en vel så utførlig måte?

Når det er sagt kan det diskuteres hvor oppbyggelig mye av den kanoniserte litteraturen, hvis vi skal ta den på alvor, er, med tanke på hvor mye av den befatter seg med håpløshet. Min personlige mening er at det er helt avgjørende å konfrontere livets vanskelige sider i litteraturen, men enkelte gjør det muligens til et uheldig endepunkt ...

Hei Filip. Jeg anbefaler deg å lese Erlend O. Nødtvedt (Bergens beskrivelse) og Cecilie Løveid og Yngve Pedersen hvis du ikke allerede har gjort det. De er alle veldig gode og oppfinnsomme og morsomme (bergenske) forfattere, i tillegg til at de nevnes i Bergeners. Ellers ville jeg ikke lagt så stor vekt på overbevisninga om at du må lese Min kamp 5 i forveien, om jeg var deg -- Dubliners av James Joyce vil nok være mer interessant, da det er den boka Espedal har uttalt at er et slags forelegg for boka. Hvis du likevel vil få med deg Knausgårds versjon av en festhistorie som Espedal også nevner i Bergeners så tror jeg faktisk at du kan nøye deg med å bla deg fram til akkurat den delen i Min kamp 5.

Yarden er bra. Et annet eksempel på en forfatter (poet) fra samtidssverige er Jenny Wrangborg, som har skrevet Kallskänkan (2010) og Vad ska vi göra med varandra (2014). Anbefaler å høre henne lese: https://www.youtube.com/watch?v=2yG7UlOhj4A.