Bokelskere.no

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Kan du komme med noen eksempler på så gode krimforfattere?

Så du avfeier alle tanker om å utvikle seg og "utvide sin horisont"? Selvsagt skal man finne glede i det man leser - livet er jo ingen botsøvelse -, men tror du ikke det er mulig å lære seg å like tyngre litteratur? Siden du bruker mat for å poengtere det du mener, så la meg spinne videre: Man må lære seg til å like oliven og vin, må man ikke? Ved Teutatis, jeg likte ikke engang løk da jeg var liten! og hver dag var en fest hvis vi besøkte Burger King. Idag har jeg vanskelig for å stappe slik mat i meg.

Jeg hadde hverken lest Richard II eller The Merry Wives of Windsor (hvor Falstaff har hovedrollen) før jeg begynte på Henry IV. Det er nok ikke nødvendig. Men kanskje vil man finne større glede i dramaene eller forstå mer av dem hvis man leser dem kronologisk; selv føler jeg imidlertid at jeg ikke gikk glipp av noe eller at noe stod igjen uforklart eller ufullstendig. Kanskje er det også en fordel å gå rett i strupen på hendelsene, heh, jeg er ikke sikker. Jeg så dog Orson Welles filmatisering The Chimes at Midnight før jeg leste stykket, som foruten å være en helt ypperlig film også gir en noe å kretse rundt og forholde seg til når man leser.

Walden av Henry D. Thoreau.

Ok, takk, den er lagt til i "huskeboken"!

Ja, det er jo et lite dilemma: skal man danne noen til å bli udannet? Synes å huske du tidligere nevnte at du likte Hiroshima Mon Amor og Godard.

Du kommer til å kapre tråden ved å stille et så umulig spørsmål til en som meg, som er for stolt til ikke å prøve; da er det uunngåelig at man skriver langt. Det hadde vært lettere å nevne tredve eller femti filmer, men tre-fire? Men la meg da fyre meg selv opp med litt håp og idealisme og legge vekt på det du sier om "pensum for menneskeheten" og velge ut ifra det (istedet for et mer personlig utvalg), og forøvrig velge seks filmer, det skal jeg nok klare: Akahige, Sullivan's Travels, It's a Wonderful Life, To Kill a Mockingbird, On the Waterfront, Zorba the Greek og Ladri di biciclette. Det ble syv filmer, nåvel! Et personlig tilskudd (ja, det måtte jo komme) ville vært Manhattan, Sweet Smell of Success, Days of Heaven, Á bout de Souffle, Rocco e i suoi fratelli og Der Himmel über Berlin. Men her er det hverken noe Welles, Wilder, Leone, Herzog, Rohmer, Hitchcock, Tarkovsky eller Fellini, så utvalget er jo sårt ufullstendig, og det gjør vondt å poste det.

Tonio Kröger er flott lesning. Jeg vet ikke hvilken jeg foretrekker av den og Døden i Venedig, Døden [...] er et innfløkt nett og mye Nietzsche, men Tonio er kanskje litt rettlinjet igjen, begge ganske mørke, begge tungt om kunstneren, begge selvsagt flotte. Thomas Mann er jo stor.

Det er synd med Balzac, hvor få av romanene som foreligger på norsk. Det er jo nesten som man vurderer å oversette romanene selv. Dessverre kan jeg ikke stort annet enn å kjøpe baguetter og bøye verb, så jeg ville nok komme til kort.

Du liker Truffaut! Og du har Jules et Jim på nattbordet! Du gjør meg glad. Det er likesom en liten seier for sannheten. ;-)

Hehe, da har jeg gjort en god gjerning idag. Hvis jeg måtte rangere mine favorittfilmer ville Jules et Jim ha kommet rett inn bak Shichinin no samurai som nummer to. Jeg vet ikke om boka er like god som litteratur som filmen er god som film (hvis du forstår hva jeg mener), men jeg satte ihvertfall stor pris på å lese den. Den har samme tone som filmen, like lett og like ladet, den samme schwungen og endog samme vidunderlige åpninglinje! Truffaut gjorde en flott jobb. Det er igrunn rart at romanen ikke er mer kjent. Roche gir inntrykk av å være en slags sangvinsk Hemingway, hvis nå det er mulig (det høres forøvrig ut som en guddommelig kombinasjon, gjør det ikke?).

Jeg mener ikke å overvelde deg med for mange anbefalinger, men åh, det er jo så mye å nevne! Eksamen har hengt over meg tritt og ofte også, og jeg med mitt trassige behov etter å lese noe annet enn pensum, har selv plukket opp en del korte romaner. Tilgi meg derfor for å skrive langt, du trenger jo ikke å lese alt dette. Jeg vil gjerne nevne Breakfast at Tiffany's, Tonio Kröger, Malte Laurids Brigges opptegnelser, A Sentimental Journey through France and Italy, The Sun Also Rises og ikke minst Werther. Balzac har forøvrig flere rivende gode småromaner, skjønt ikke mange av dem er kommet ut på norsk. Gobseck, Far Goriot (men den er kanskje mer lang enn kort), Colonel Chabert og Eugenié Grandet falt alle så mye i smak at det egentlig bare er mangel på tid som foreløpig hindrer meg fra å gå igang med hans større romanverker. Ellers har Coetzee en del korte romaner, hvis du er på leting etter noe ferskt; jeg skrev hjemmeeksamen om romanen hans Summertime som er en slags selvbiografi (skjønt "slags" er en underdrivelse). Han er ikke akkurat like saftig som Balzac, men jeg fikk mye ut av å analysere ham, han er en gløgg og belest fyr (jeg snakker som om jeg kjenner ham, det gjør jeg altså ikke). En annen roman jeg har lyst til å nevne er den nesten helt ukjente - i det minste hvis det ikke hadde vært for filmatiseringen - Jules et Jim av Roche; den er glimrende, en mild og vemodig liten fortelling om tre mennesker, deres liv og dagdrivertilværelse, deres utflukter rundt omkring i Europa og ikke minst om kjærlighet, skrevet i et underlig konsist og yndig språk som gjør meg rent misunnelig på forfatterens penn! Den er ganske fortryllende, og jeg venter bare på sommeren med å lese den på nytt, ikke fordi jeg har andre prioriteringer nå, men fordi det er om sommeren man er i den rette stemningen for en slik bok. Virkelig flott. Du kan jo eventuelt se filmen først. Men nok fra meg nå.