Bokelskere.no

I was as hollow and empty as the spaces between stars.

When I got home I mixed a stiff one and stood by the open window in the living room and sipped it and listened to the groundswell of traffic on Laurel Canyon Boulevard and looked at the glare of the big angry city hanging over the shoulder of the hills through which the boulevard had been cut. Far off the banshee wail of police or fire sirens rose and fell, never for very long completely silent. Twenty four hours a day somebody is running, somebody else is trying to catch him. Out there in the night of a thousand crimes, people were dying, being maimed, cut by flying glass, crushed against steering wheels or under heavy tires. People were being beaten, robbed, strangled, raped, and murdered. People were hungry, sick; bored, desperate with loneliness or remorse or fear, angry, cruel, feverish, shaken by sobs. A city no worse than others, a city rich and vigorous and full of pride, a city lost and beaten and full of emptiness. It all depends on where you sit and what your own private score is. I didn't have one. I didn't care. I finished the drink and went to bed.

I was neat, clean, shaved and sober, and I didn't care who knew it.

For denne ene gang, du skjønne kvinne,
Da jeg lot hjertet vrenges for å vinne
Din kjærlighet, da var du altfor vred.
Og vrangvillig du sendte meg avsted.
Men hvis du bare lytter, vil du finne
At jeg slett intet syndig har i sinne
Og vil du virkelig jeg skal forsvinne,
Så si du bare: «Gå min venn, i fred,
For denne ene gang.»

Jeg volder ingen skade ved å minne
Om flammen som du selv har tent her inne.
La meg få nyte i mitt ansikts sved
De frukter som din kropp er utstyrt med
For om du bare visste hvor jeg led,
Så lot du meg få tre deg på min pinne!
For denne ene gang.

Shakespeare is dangerous reading for talents in the process of formation: he forces them to reproduce him, and they imagine they are producing themselves.

Although Lord Byron's talent is wild and uncomfortable in its structure, hardly anyone can compare with him in natural truth and grandeur.

Now if he is not inclined to learn from more highly skilled contemporary or earlier artists what he himself lacks in order to be a true artist, he will lag behind his own potential because of a wrong-headed idea that he is safeguarding his own originality; for we own not just what we are born with, but also what we can acquire, and this is what we are.

I strid med den tradisjonelle filosofien utviklet Nietzsche den erkjennelsen, at også det som er blitt til, kan være sant, og dette er aksiomatisk for en ny orientering av estetikken.

Djerve, overhengende, nærmest truende klipper, tordenskyer som tårner seg opp på himmelen og trekker med seg lyn og brak, vulkaner i hele sin destruktive voldsomhet, orkaner som etterlater seg ødeleggelse, det grenseløse oseanet hensatt i opprør, et høyt vannfall fra en mektig elv og lignende ting gjør vår motstand til ubetydelig småtteri sammenlignet med deres makt. Men synet av disse tingene blir desto mer tiltrekkende jo frykteligere det er – forutsatt at vi befinner oss i sikkerhet. Og fordi de forøker den sjelelige styrken utover dens dagligdagse gjennomsnittsnivå og lar oss oppdage en evne til å stå imot av et helt annet slag, en evne som gir oss mot til å måle oss med naturens tilsynelatende allmakt, kaller vi gjerne disse gjenstandene opphøyde.

Dikteren er overalt, alt etter sitt begrep, naturens bevarere. Når de ikke lenger helt ut kan være dette, og allerede i sitt eget indre har erfart den ødeleggende innflytelse av vilkårlige og kunstige former eller i det minste har måttet kjempe mot den, da vil de tre fram som naturens vitner eller hevnere. De vil altså enten være natur, eller søke etter den tapte.

Schiller

Det å lage kunst etter Duchamp ville da få den konsekvens at absolutt alt er tillatt, og kunstnerisk praksis ville ikke være annet enn et sosialt spill der koder og passord symptomatisk ville indikere at visse regler burde erstatte métier for at det profesjonelle kunstnerspillet overhodet skulle kunne bli spilt. I dette forringede simulakret av aristokratisk etikette ville den moderne utopien «Alle mennesker er kunstnere» ikke bety annet enn «Alle mennesker er dandyer».

But man, proud man,
Drest in a little brief authority,
Most ignorant of what he’s most assur'd;
His glassy essence, like an angry ape,
Plays such fantastic tricks before high heaven,
As make the angels weep.

Some rise by sin, and some by virtue fall.

ISABELLA
Yet show some pity.

ANGELO
I show it most of all when I show justice;
For then I pity those I do not know,
Which a dismiss'd offence would after gall;
And do him right that, answering one foul wrong,
Lives not to act another. Be satisfied;
Your brother dies to-morrow; be content.

ISABELLA
So you must be the first that gives this sentence,
And he, that suffer's. O, it is excellent
To have a giant's strength; but it is tyrannous
To use it like a giant.

Vil man tænke hendes Idee, da gaaer det En som Den, der stirrer ind i et Hav af Taagebilleder, der bestandigt danne sig, eller som Den, der forvildes ved at skue i Bølgerne, hvis Skumpiger bestandigt gjække, thi hendes Idee er kun et Mulighedens Værksted

Hvad skal der komme? Hvad skal Fremtiden bringe? Jeg veed det ikke, jeg ahner Intet. Naar en Edderkop fra et fast Punkt styrter sig ned i sine Conseqventser, da seer den bestandig et tomt Rum foran seg, hvori den ikke kan finde Fodfæste, hvormeget den end sprætter.

I have heard the pigeons of the Seven Woods

Make their faint thunder, and the garden bees
Hum in the lime-tree flowers; and put away
The unavailing outcries and the old bitterness

That empty the heart. I have forgot awhile

Tara uprooted, and new commonness
Upon the throne and crying about the streets
And hanging its paper flowers from post to post,
Because it is alone of all things happy.
I am contented, for I know that Quiet

Wanders laughing and eating her wild heart
Among pigeons and bees, while that Great Archer,

Who but awaits His hour to shoot, still hangs
A cloudy quiver over Pairc-na-lee.

For that pale breast and lingering hand
Come from a more dream-heavy land,

A more dream-heavy hour than this;
And when you sigh from kiss to kiss

I hear white Beauty sighing, too,
For hours when all must fade like dew.
But flame on flame, and deep on deep,
Throne over throne where in half sleep,

Their swords upon their iron knees,

Brood her high lonely mysteries.

Og måtte rosensykens ild
I tunger små som kingelspinn
Og kvikksølvgift og råtten krill
I deres rumper trenge inn;