Bokelskere.no

She embraced me and by embracing me/ She ordered me to see and hear

Can she inspire indifference/ She who is myself

Leste. Arvet pausene.

Jeg vil si at vi koste oss. Buksene bleknet i salen.
Voksne mennesker ble som nyfødte. Storvokste fjær,
rå luft. Bensin for sjelen. Jeg takket for alt. Vinen var
som hardt, vanlig blod, som to nye kronblad i
mørket. En varmere, skjør stemme seg ut. Praktfullt.
Vifte. Jeg husket en mindre, rød jente i linhåret. Rødt
forkle. Rød fot. Jeg delte det med alle.

For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betroes noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selv og vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vi i et anfall (eller en tilstand) av angst står ansikt til ansikt med det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser noe forferdelig, noe uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingenting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fra oss selv.

In the journal I do not just express myself more openly than I could do to any person; I create myself.

The journal is a vehicle for my sense of selfhood. It represents me as emotionally and spiritually independent. Therefore (alas) it does not simply record my actual, daily life but rather - in many cases - offers an alternative to it.

Eg er som skapt for liv i stille
og fredelege landsens kår.
Der klang mi lyre slik eg ville
og kjelder sprang or hugen sår.
I sjela stig det reine tankar
når eg langs tjønna einsam vankar,
og far niente er mi lov.
Frå lega der eg fredfullt sov,
eg ris til fri og sorglaus hygge:
eg les litt, tar meg så ein lur,
med' diktaræra flyr ein tur.
Ja, var det ikkje slik dei trygge
og fredelege åra rann,
då eg i livd mi lykke fann?

How many thousands of my poorest subjects
Are at this hour asleep! O gentle Sleep,
Nature's soft nurse, how have I frighted thee,
That thou no more wilt weigh my eyelids down,
And steep my senses in forgetfulness;
Why rather, Sleep, liest thou in smoky cribs,
Upon uneasy pallets stretching thee,
And hush'd with buzzing night-flies to thy slumber,
Than in the perfumed chambers of the great,
Under the canopies of costly state,
And lull'd with sounds of sweetest melody?
O thou dull God! why liest thou with the vile
In loathsome beds, and leav'st the kingly couch,
A watch-case to a common larum-bell?
Wilt thou, upon the high and giddy mast,
Seal up the shipboy's eyes, and rock his brains
In cradle of the rude imperious surge;
And in the visitation of the winds,
Who take the ruffian billows by the top,
Curling their monstrous heads, and hanging them
With deaf'ning clamours in the slipp'ry shrouds,
That with the hurly Death itself awakes:
Can'st thou, O partial Sleep! give thy repose
To the wet seaboy in an hour so rude,
And in the calmest and the stillest night,
With all appliances and means to boot,
Deny it to a King? Then, happy lowly clown!
Uneasy lies the head that wears a crown.

1. DECEMBER 2000
   (...) nummeret! Jeg tog det jo bare ud, for at det ikke skulle være i vejen. Jeg var bange for at falde over det, så for en sikkerheds skyld tog jeg det ud, og ... vupti! var jeg væk. "Du eksisterer ikke." Genialt! Jeg havde aldrig i livet tænkt særligt over det nummer. Ti cifre og en lille streg. Jeg troede, det var en praktisk foranstaltning, et vedhæng til mig, som en slipsenål eller en billet. Det er omvendt: Jeg var en konsekvens af det nummer. Nu er jeg væk. (Sjælen sidder i nummeret. Når et menneske dør, så forsvinder kroppen, først dækkes den af sorte pletter, de brister, det, der var indeni, flyder ud, det, der var udenfor - støv, mider, muld - trænger ind ... Tilbage er nummeret. Nummeret er udødeligt. Nummeret vandrer gennem Systemet med skelettet af en historie.)