Bokelskere.no

Ett gult löv är ännu en dyrbarhet

Den som ser soloppgangen foran seg, våken, påkledd, for eksempel på en vandring, beholder dagen igjennom fremfor alle andre suvereniteten til en som er blitt usynlig kronet, og den som soloppgangen brøt inn for under arbeidet, han føler seg ved middagstid som om han selv hadde satt på seg kronen.

Arbeidet med god prosa har tre trinn: et musikalsk, der den komponeres, et arkitektonisk, der den bygges, endelig et tekstilt, der den veves.

En tradisjon var det også i oldtidens Egypt å føre et skjelett gjennom store fester og seremonier, for stadig å minne om døden og livets mørkere avgrunn.

I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse snakkesalige som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være. Dette er hva man kaller «spontanitet».

Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne bevegelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den.

Though she be but little, she is fierce!

There is a wisdom that is woe; but there is a woe that is madness. And there is a Catskill eagle in some souls that can alike dive down into the blackest gorges, and soar out of them again and become invisible in the sunny spaces. And even if he for ever flies within the gorge, that gorge is in the mountains; so that even in his lowest swoop the mountain eagle is still higher than other birds upon the plain, even though they soar.

Av og til forstår jeg ikke hvordan folk har kunnet finne på begrepet «morsomt», sannsynligvis har man bare funnet frem til det som motsetning til trist.

(...) det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø (...)

Å skape, det er å leve to ganger.

SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.

Nei, nei; eg anklagar.
Eg anklagar samansverjinga
mellom desse aude kontora
som ikkje kringkastar dødens smerte,
som viskar ut skogens lover,
og eg byr meg sjølv fram som føde for dei samanstua kyrne
når brøla deira fyller dalen
der Hudsonelva rusar seg på olje.