Bokelskere.no

Men mens hun hadde vært ute, hadde Lewis benyttet anledningen til å dø. Eller, rettere sagt, han hadde tatt livet av seg.

Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. Tiden og historien som trenger seg på. Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.

Moren vår pleide å innlede historiene sine med egne påfunn: "Det var en gang for lenge siden, ja, for så lenge siden at jeg ikke kunne ha vært der, og hvis jeg var der, kunne jeg ikke være der, men jeg er her, og jeg var iikke der, men jeg skal fortelle likevel: Det var en gang for lenge siden..." og så kastet hun seg ut i en historie hun selv fant på, fabler som sendte broren min og meg til forskjellige steder, og vi våknet om morgenen og lurte på om vi hadde drømt forskjellige deler av samme drøm, eller drømt det samme, eller om drømmene våre i en underlig verden hadde overlappet hverandre og byttet plass, noe jeg uten videre ville ha gjort (...)

Teori er enkelt. Praksis er et helvetes rot.

Jeg pekte på brettet. Se der, sa jeg, du kan gjøre et hopp på tre. Hun skulle til å flytte der hvor jeg viste henne, men så oppdaget hun en annen mulighet, og hun fikk til et hopp, et kjempehopp; med en av de bakerste kulene tilbakela hun over halve spilleflaten. Forbløffet studerte jeg brettet og gjentok trekket i hukommelsen for å sjekke om det virkelig var tillatt, noe det var. Selv hadde jeg ingen gode trekk å komme med nå. Jeg tippet en av de bakerste kulene over i nabohullet.

Fingrene mine har skrukkehud etter å ha holdt kluten så lenge, de ligner barnefingre som har hatt plaster på eller vært i badekaret.

Det tårnet seg opp. Og til slutt sank hun i kne. Og da hun først hadde kommet ned i knestående, klarte hun ikke å reise seg. Hun rullet seg over på siden og ble liggende. Det var da hun kjente støvet komme. Det kom fra alle kanter. Hun hørte en svak susing som vokste i styrke. Hun så det først som en gråhet, en dis langs gulvflatene. Først trodde hun det var synet hennes det var noe i veien med. Så skjønte hun at det var skyer av ørsmå partikler som nærmer seg. Hun lukket øynene et øyeblikk. Da kjente hun det. Det var som en svak pust. Det kilte huden hennes med lodotter og hyblkaniner. Det var over henne og rundt henne på alle kanter.

Hvor lenge varer en linerle? tenker hun. Kanskje en sommer? Da er hun i så fall trygg. Men den varer kanskje lenger? Ut året? Kanskje til neste års linerle?

"Lærte du å svømme?"

"Nesten."

Buffalo lo og løsnet halvstikket.

"Enten kan du svømme, Andrea. Eller så kan du ikke."

Enda en kalender på veggen, reklame for danskebåten. Et tv-apparat. Svimerker etter sigaretter på vegg til vegg-teppet. Et søkk i puten, en gul skygge over lakenet. Et hotellrom i Oslo, byen han var født og oppvokst i. Det luktet skilsmisse av dette, skilsmisse og forbrytelser, håpløse underslag, hvitvasking, flukt.