Iris Elisa siterer Om natten er alt blod svart av David Diop
22:19, 5. oktober 2021 Ingen har det som favoritt.
Å tenke selv betyr ikke nødvendigvis å forstå alt.
Ved Gud i sannhet, jeg forstår ikke hvorfor jeg en vakker dag i blodig kamp uten videre, enda jeg ikke ville at han skulle dø, enda jeg håpet at vi skulle komme hjem til Gandiol begge to i god behold etter krigen, jeg kan ikke forstå hvorfor jeg drepte Mademba Diop med mine ord. Jeg skjønner ikke alt.
Ingeborg handler om en eldre mann vi aldri får vite navnet på. Han bor i barndomshjemmet og får dagene til å gå ved å legge kabal, drikke kaffe og løse kryssord mens han venter på den unge hjemmehjelpen som kommer innom èn gang i uken. Han liker aller best når ting går sin vante gang og liker ikke når ting går litt utenom det som er rutinen. Omtrent samtidig som vi blir kjent med ham mottar han et brev fra kirkemyndighetene som i utgangspunktet virker greit nok men som skal utløse en skred av minner for den gamle mannen. For det meste vonde minner helt tilbake til barndommen som var alt annet enn idyllisk.
En nydelig og sår roman om utenforskap og ensomhet. Om det å være pårørende til en med alvorlig psykisk sykdom.
Boken anbefales på det varmeste!
Les gjerne hele omtalen her.
Her kjøpes det minimalt med skjønnlitteratur. I tilfelle er det gaver, gjerne av bøker som har gitt meg en stor leseopplevelse. Fagbøker derimot kjøper jeg mye av. Der er kriteriene at de skal være utgitt nylig, de skal være skrevet av fagfolk, og skal gi meg ny kunnskap. Hvis det er bøker med mye bilder i, vil jeg at bildene skal være gode.
Iris Elisa siterer Den burtkomne faderen av Arne Garborg
00:55, 28. september 2021 Ingen har det som favoritt.
Eg skal segja deg ein ting. Den som leitar finn, men ikkje det han leitar etter.
Beathe Solberg om Skjønne verden, hvor er du av Sally Rooney:
12:19, 26. september 2021 Kommentarer: 1
Med Linn Skåbers observante blikk og velskrevne,kloke ord og Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner blir dette en fornøyelig og fin bok.
Les gjerne hele omtalen her.
Beathe Solberg som svar til Anne Berit Grønbech :
11:25, 24. september 2021 Diskusjon: Anne Berit Grønbech om Hjerteknuseren roman av Anne B. Ragde av Anne B. Ragde
Ja,ikke sant? Hvor ble det av Tonje egentlig? Ser ut til at vi har hatt samme opplevelse av boken.
Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse
"Avsporingar-med undertittelen Pre-og postapokalyptiske noveller er skrevet i et enkelt og godt språk og mange av novellene har et vemod over seg og på den måten er de mer triste enn morsomme. Men ikke trist som i at tårene piplet frem og det hele ble en heller tåredryppende affære. Tankevekkende er et godt ord for denne samlingen for alle mennene (og de andre karakterene) i disse fortellingene står ovenfor ulike krisesituasjoner som de på en eller annen måte er nødt til å håndtere, og gitt det som har skjedd de siste par årene er det ikke lenger utenkelig å skulle havne i lignende kriser som de vi møter.
Noen av mennene i disse novellene har valgt et liv i ensomhet mens andre er bekymret for et familiemedlem, men de alle har det til felles at de "trues" av farer utenfra.
Novellesamlingen anbefales!
Les gjerne hele omtalen min her.
Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv
Min fars månedslønn rakk langt her. 1000 norske kroner kunne ganges med 16, til 16000 rupis. I alle disse årene hadde han finansiert bygging av hus, store bryllup, butikkåpninger og skolegang for hele slekten. I Norge var han en minoritiet, et innvandrerproblem og en utgiftspost. I denne delen av verden var han en bemidlet mann. En velgjører med svært godt omdømme.
Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelsen. Jeg ‘snitchet’, brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der, bak lukkede gardiner
Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste
Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem
Kristin siterer Drepende drage, angrende hund av Karin Fossum (side 12)
22:33, 15. september 2021 Ingen har det som favoritt.
Hvor sterk er smerten, tenkte Aksel, når den ikke kan lindres på annet vis enn ved å flytte den over på en annen. Gjøre den synlig for all verden, se her er den! I dette mennesket som skriker.
Soga om Fråid, men den fantastiske undertittelen Hans meningar og livskjensle. Som også inneheld somme salige stunder er en ren fryd å lese! Undertittelen er forøvrig inspirert av den gamle klassikeren Hankatten Murr og hans liv og meninger av E.T.A Hoffmann. Og skal du bare lese en fabelfortelling denne høsten bør du vende blikket mot Høvrings nye bok. Just saying.
Dette er en familieroman hvor det er tenåringsgutten Fråid som fører ordet og med seg på laget har han storebror Terje Eddipus,lillesøster Eva og faren August Augustus Vulgaris. Moren deres dro sin vei og gir livstegn fra seg èn gang i året i form av et lite kort. De bor i Urskogen 13 hvor mesteparten av handlingen foregår.
Faren er skipper og reiser ofte ut på sjøen og da klarer barna seg hjemme alene hvor de har bestemte oppgaver de har ansvar for. Om noen skal ha behov for å være borte fra skolen, som når Eddipus går i vranglås og bare vil drive med håndarbeid og klevask er ikke Fråid sein om å forfalske en melding i meldeboken. Det kan for eksempel arte seg på følgende vis: Terje Eddipus har diverre blitt slått ut av bane av eit ukjent virus. Dokteren rår meg til å halde han heime medan smitten enno er aktiv. Inkubasjonstida kan vere opptil fleire veker. Dessutan står Terje Eddipus på venteliste for å få time både hos ny psykolog og hos ny frisør. Ærbødigst,August Vulgaris.
Ungene i Urskogen 13 er vant å bli etterlatt alene og laget etter hvert sitt eget mantra: Ikkje spørje,ikkje gråte,ikke sakne.
En fabelfortelling, et eventyr med en god dose hverdagsrealisme og et velskrevet nynorsk språk ispedd noen engelske gloser her og der er det du får i Mona Høvrings nyeste bok.
Dette er en fest av en bok!
Les gjerne hele omtalen min her
Iris Elisa siterer Evelyns innboks av Victoria Durnak
16:51, 14. september 2021 Ingen har det som favoritt.
Jeg vet det jeg vet. Og jeg trenger ikke vite mer.
Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?
Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre
Jeg minner meg selv om hvor forskjellige vi likevel er, uansett hvor mange erfaringer vi har til felles. At funksjonshemning er ordet for én milliard mennesker, én milliard verdenserfaringer.
Sist sett
