Å, det er et godt liv, sa han. Jeg svarte ikke. Synes du ikke? sa han. Jo jo, sa jeg.
Med "Storm i et vannglass-nøkler til Nathalie Sarrautes forfatterskap" får man en god og grundig innføring til noen av verkene til denne franske forfatteren som jeg ikke hadde hørt om før jeg tidligere i høst nærmest snublet over en av romanene hennes. Hun er en av frankrikes mest særegne stemmer i det 20.århundre og er en av de fremste representantene for den franske nyromanen.
Et "must" for alle som ikke er vel bevandret i Sarrautes forfatterskap.
Les gjerne hele omtalen min her.
Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. Fingeravtrykk, fotspor og skit. Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. Det skitne og ekle har kravla inn i sofakrokar og gjestesengety, kor det ikkje høyrer heime, kor det aldri var min rett å plassere det. Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.
Eg har ikkje lenger nokon alder, no er eg ein diagnose, storslått og sinnssjuk.
Sjølvsagt var eg ikkje fri. Har aldri vore fri. Og eg forstod at eg aldri kan binde meg til noko som helst fordi eg alt er bunden.
– Slapp av, sa du berre. Og då måtte eg gråte.
– Eg forstår, kviskra du inn i øyret mitt.
Men kva, kva var det du forstod?
Ho ligg under lokket no. Det spelar inga rolle korleis eg såg ut. Som om ho treng eit minne av meg no. Alt ho har sett meg som, er borte. Det moderblikket finst ikkje. Eg finst ikkje lenger som barn av mor mi.
Mye spennende her, har lest 12, men har flere av de andre stående klare i bokhylla, så blir nok flere etterhvert.
Nydelig og tidvis sårt om det å bli gammel. Anfinnsen skriver både klokt og tidvis humoristisk om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim som opplever at verden blir mer og mer fremmed for henne etter hvert som hun blir eldre. Gjennom små og store øyeblikksbilder gjør hun seg observasjoner på det som skjer rundt henne samtidig som hun av og til mimrer tilbake til egen barndom.
Les gjerne hele omtalen min her
Det går mye i hundebøker, og natur bøker. Det er også ulike deler av ting som plutselig interesser meg. Politikk, biografier, fotobøker, osv. Bredt spekter egentlig.
Med et nydelig språk og en litt underfundig måte å formidle på har Olga Tokarczuk skrevet en fascinerende roman om mennesker og det som omgir oss.
Hun har mange gode og filosofiske betraktninger.
Boken anbefales varmt.
Les gjerne hele omtalen her.
Jeg fant en filosof som heter Margaret Walker, du har kanskje hørt om henne? Hun mener at å tilgi er å frigjøre fremtiden fra ugjerningens virkning. Hun forteller om Marietta som bestemte seg for å tilgi morderen til sin syv år gamle datter fordi hun anså det som rettferdig å handle for å gjenopprette verden slik den skulle være, i stedet for å la den forbli sønderknust. Utilgivelige handlinger er handlinger som dreper håpet. Walkers argument er at dersom man bestemmer seg for ikke å tilgi, innvilger man gjerningsmannen makten til å ha drept håpet, og derved gir man gjerningsmannen makt over resten av livet ditt. Man kan fortsatt ha troen på livet, selv om barnet er dødt.
"Om min sorg vil jeg ikke tale, språket har ikke ord for noe så heftig", skrev Camilla Collett da hun mistet broren Henrik
Barna skal verne oss mot forgjengeligheten og oss selv, ankre oss i noe virkelig, fylle oss med mening mens vi lever, de skal holde oss fast med blikket sitt, holde oss levende også når vi ikke lever lenger, elske oss inn i døden og etterpå.
"Jeg stoler ikke på mennesker som ikke trives i sitt eget selskap", pleide mormor å si
Hun fortalte meg historien om astronauten og hjernekirurgen som diskuterte om det fantes en gud. "Jeg har vært mage ganger i verdensrommet, men har aldri sett en engel", sa astronauten. "Jeg har operert hundrevis av hjerner", sa kirurgen, "men har aldri sett en tanke". Hun likte den historien.
I fjøset står over 50 levande dyr og ventar på at eg skal føre dei trygt frå fødsel til død. I kommunen bur over 3000 menneske som kan komme til å spørje meg korleis det går.
En nydelig diktsamling om hvor skjørt og vanskelig livet kan være når man velger å leve isolert.
En gruppe mennesker bestemmer seg for å bryte med samfunnet og bosette seg på en øde øy og danne et nytt samfunn. Vi følger jeg-et som er en 13 år gammel jente som viser seg å ha legende krefter. Det skal vise seg at det ikke bare er en gave...
Les gjerne hele omtalen min her.
De var ikke alene. Men visste at de snart ville være det. Om døden da ikke skulle ha en sosial overraskelse på lur
" Romanen handler om det å skulle finne ut av hvem man egentlig er og hvor man hører til. Og kanskje vel så mye om forholdet mellom far og datter. Romanens hovedperson er skuespilleren Norma og hun har nettopp spilt hovedrollen i Mitsou, etter en novelle av den franske Colette, et stykke med handling fra 1.verdenskrig.
I begynnelsen av boken ligger moren hennes, Edith, for døden og Norma forteller henne om teaterstykket samtidig som hun prøver å finne sammenligninger mellom seg selv og den rollen hun spilte. Moren har gradvis forsvunnet til demens men før hun døde prøvde hun å beskrive følelsen av å nærme seg slutten og dette mimrer Norma tilbake på senere.
I et av de klare,men flyktige øyeblikkene før hun døde, sa hun at det å nærme seg slutten var som å stikke tærne i et tjern for å sjekke temperaturen, og brått trekke foten til seg fordi vannet var så kaldt.
Noen måneder etter morens død og med tanke på den forestående skilsmissen reiser Norma på besøk til faren,Torsten, som etter han ble pensjonert fra universitetet har bosatt seg i det ombygde sommerhuset ute på øya hvor de pleide å tilbringe sommerferiene når hun var liten. Foreldrene hennes ble skilt når hun var i midten av tjueårene og etter det har hun ikke hatt så veldig god kontakt med faren.
Norma tar seg i å savne Jonathan og datteren, Edith på 8, som er hos faren den uken hun skal være ute på øya. Men behovet for å finne ut av hvem hun egentlig er og hvor hun skal er stort så dette er noe hun føler hun må gjøre.
Dette fremstår kanskje både hverdagslig og trivielt og noe mange kan kjenne seg igjen i men det skal skje en rekke merkverdige ting der ute på øya, og det begynner allerede mens Norma venter på at faren skal komme å hente henne på fergeleie. For oppe på et høydedrag får hun øye på en maskert rytter under et tre. Og det skal være det første av flere merkverdige hendelser under dette oppholdet, for en ung jente i en altfor stor jakke oppsøker faren på nattestid, og noen har bosatt seg i skogholtet like ved. Ved en anledning dukker det opp en død hest på stranden,hvordan har den havnet der?
Dette er bare noen av de mysteriene som dukker opp underveis og tildels forstyrrer Norma i hennes søken etter å finne seg selv,men fremkaller hun disse hendelsene selv,eller er de bare drømmer og hvilken betydning har de egentlig for Norma?"
En nydelig roman om tilhørighet og finne seg selv midt i livet, ispedd både noe mystisk og noe nærmest magisk.
Les gjerne hele omtalen min her.
Helt enig, en svært vakker historie midt i alt det vonde. Og en viktig bok. Denne kommer til å være med meg en stund.