Bokelskere.no

Klassikeren. ;)

En jeg glemte av og som jeg tror er verdt å nevne, er jesuitten Leo Naptha i Trolldomsfjellet. Kanskje han ikke er en tydelig skurk, men iallfall helt klart farlig, en fiende av både humanisme og av liv. Jeg ser ikke at du har lest noe av Mann, og der har du mye å se frem til. Trolldomsfjellet er da et flott sted å begynne, vil jeg si, men kanskje litt Nietzsche innabords ville gjort møtet enda rikere. Tragediens fødsel f.eks.

Jeg synes det er merkelig hvor få det er som har svart deg i denne tråden, men det er kanskje pga. sommerferie. Jeg håper det blir flere: jeg tror det ennå finnes mye usagt. Denne posten får tjene som 'bump'!

Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!

Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.

Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.

Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.

Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.

Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.

Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.

Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/

Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!

Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.

When that Cold War relic Sir David Hampshire had approached him about becomming Chair of the Elysian Prize committee, Malcom Craig asked for twenty-four hours to consider the offer. He had a visceral dislike of Hampshire , the epitome of a public-school mandarin, who had still been Permanent Secretary at the Foreign Office when Malcom was a new Member of Parliament. After he retired, Hampshire took on usual bushel of non-executive directorships that were handed out to people of his kind, including a position on the board of the Elysian Group, where he had somehow fallen into the role of selecting the committees for their literary prize.

Lost for Words by Edward St. Aubyn
Lost for Words - review - Washington Post

Lesebrett kombinert med sand og sterk sol har fungert i over fem år for meg. ( lesebrett har "blekkskrift" - det er som å lese en papirside).

Det høres ut som om du trenger en Kindle eller et annet lesebrett. Den tiden jeg reiste med flere kilo papir er et tilbakelagt stadium - noe også veskebæreren min er glad for. ;)

God lesesommer til deg også, Lillevi. :))

"Sommerferien" blir som oftest tatt når det er vinter i Norge - på steder det alltid er sommer. Men er jeg tilstede i den norske sommeren i Norge - brukes tiden til relesing av samlede verker av forskjellige forfattere. Tidligere leste jeg en forfatter hver sommer. Men etter at jeg hadde tilbrakt en hel sommer med Falkbergets samlede verker (det var bare stahet som gjorde at jeg ble ferdig) har jeg ikke åpnet en bok av Falkberget - og denne "lesevanen" ble etter Falkberget-sommeren funnet ubrukelig. I de senere årene har jeg vekslet mellom samlede verker av en forfatter -i tillegg til annen litteratur. I år er det Hamsun som releses - pluss andre godsaker fra bokhyller og nyere stoff fra amazon.
Ha en fin lesesommer!

Da min mor var 95 år fortalte hun meg at hun helst leste gamle, kjente klassikere som Dostojevskij, Victor Hugo, Undset, Ibsen osv. fordi korttidsminnet hennes ble dårligere og dårligere. Begynte hun på en bok med nytt og ukjent innhold husket hun sjelden eller aldri hva hun hadde lest når hun åpnet boken igjen. Leste hun derimot en klassiker som hun hadde lest flere ganger tidligere - visste hun eksakt hvor hun var i historien når hun åpnet boken hvor bokmerket var plassert. I følge min mor bidro relesing av litteratur i yngre år til at hun fortsatt følte seg som et oppegående, lesende og tenkende menneske selv om korttidsminnet var svekket.
Så, ja, jeg releser også - ikke med tanke på alderdommen, men fordi det rett og slett er interessant å lese de samme bøkene med noen års mellomrom.

Vel, ikke vær så sikker på det. Min vei inn i litteratur gikk via fantasy, tegneserier og Conan, og fra der er det vel ikke langt til science fiction. Er det mulig å vokse opp idag og ikke like sci-fi? Jeg vil kalle meg selv en Star Trek-fan, og da snakker jeg ikke om J. J. Abrams sitt tull. Solaris av Tarkovskij er noe av det beste jeg har sett, for ikke å nevne alt som finnes av gull fra 80-tallet. Sci-fi er en fin sjanger, jeg har bare vært treig med å lese det. Men nok bevisførsel. Jeg pekte imidlertid på en likhet i lyrikk: Eliot, Shelley, Yeats, Dylan Thomas, Hughes.

Jeg har lest flere gode bøker i juni, men skal jeg velge en, må det bli Anna Sandnes sin diktsamling Andlet i vatn, som en sunnmøring ga meg en gang på 1970-tallet. Boken var vel verdt gjensynet.

Ord til ein ven

Om du får i eige
dette underlege
å tenkje rettferds tankar,
då vert livet farleg
og spanande
som vandring
i løynde gruvegangar.
Ein lampe vert festa
på di panne
ei lykt lyser for din fot.

Din dag vert ny
dine augo sjåande.

Rettferds tankar
er for dei utvalde
som går leitande ikring
i ei mørk verd.